Gå til innhold
Hundesonen.no

Å slutte på topp..


MarieR

Recommended Posts

Jeg trenger å høre at det er fler enn meg som brenner seg på det at de trener for lange økter?

I dag feks. så gikk alt veldig bra, jeg og Ask tok et par runder med nydelig og perfekt lineføring, men siden jeg ikke hadde bil og legge han i (fellestrening) fikk jeg ikke avsluttet. Dermed ble økten for lang, og ødela mye av den videre treningen. Når jeg da endlig fikk bil, var Ask sliten, og en smule lei. Det resulterte i passiv og mutt hund resten av kvelden, tross i at jeg gjorde mitt beste for å gjøre treningen gøy.

Man KAN "skylde" på for lange økter vel? :) Håper jeg..?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå trener ikke jeg så mye lydighet,men tillater meg å svare allikavel,siden dette ikke er spesifikt for lydighet :) jeg trener agility,og noen ganger drar jeg strikken litt langt jeg og. Det er jo så morsomt når man får det til,og da vil man gjerne prøve mer. Ike har blitt lei noen ganger han og,men på neste trening har han vært med meg igjen,så jeg tror ikke dette kommer til å ødelegge for treningen din.Men pass på så du ikke gjør det for ofte. Kutt heller av for tidlig enn for seint. Når hunden gjør det aller best og synes det er gøy.

et lite spørsmål bare: får du ikke avsluttet hvis du ikke har bil?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

får du ikke avsluttet hvis du ikke har bil?

Blaah, den kan jeg svare på jeg også. Jeg føler i alle fall at jeg ikke får avsluttet ordentlig når jeg ikke kan sette henne i bilen (riktignok har det vært svært få fellestreninger eller kurskvelder jeg har hatt mulighet til å sette henne i bilen). Selvsagt kan jeg binde henne fast i noe og gå fra henne, men da hetser hun seg opp av å se de andre hundene trene samt at jeg ikke står ved siden av henne, og hun forstyrrer de andre med sin noget spesielle aura. Ikke bare det, hun bruker mer energi på å stresse seg opp enn på å faktisk trene, og øktene blir dårligere. Alternativt kan jeg bare holde henne i båndet, men da forstyrrer vi jo fremdeles de andre hundene. Dessuten blir Tinka da bare stående å tilby en del hun ikke får belønning for, og blir dermed mindre motivert til å jobbe når vi faktisk skal trene.

Når jeg trener hjemme og alene er jeg som oftest ganske flink til å dele inn øktene i passende lengder. F.eks. kan jeg avslutte en økt med litt heftig drakamp og la henne snuse litt løs som hun vil før vi tar en ny økt hvor vi trener på noe annet, eller vi går til et nytt sted og trener der, eventuelt går en liten runde før vi ender opp på det samme stedet og trener der igjen. Noen ganger gjør jeg det annerledes også (som oftest kanskje?), men det blir liksom en naturlig start og stopp på øktene, uten stress og tjas og mas i pausene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joiner ingvild der altså..nå får jeg jo forsåvidt avsluttet selve treningen, men jeg får ikke gitt han fri, så han får roet ned og kobblet ut, fordi det er så mye som skjer rundt han. Og de som kjenner Ask vet at han ikke er verdens flinkeste til å kobble ut med andre hunder rundt seg :icon_redface:

Jeg tenker mye på dette med at jeg må huske og avslutte på topp når jeg trener, men som nevnt tidligere er det jo såååå lett og tenke at "nå går det så bra, bare litt til, litt til.." også plutselig ble det for lenge :) Selkv om jeg vet at det er når det går bra jeg må avslutte...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trenger å høre at det er fler enn meg som brenner seg på det at de trener for lange økter?

I dag feks. så gikk alt veldig bra, jeg og Ask tok et par runder med nydelig og perfekt lineføring, men siden jeg ikke hadde bil og legge han i (fellestrening) fikk jeg ikke avsluttet. Dermed ble økten for lang, og ødela mye av den videre treningen. Når jeg da endlig fikk bil, var Ask sliten, og en smule lei. Det resulterte i passiv og mutt hund resten av kvelden, tross i at jeg gjorde mitt beste for å gjøre treningen gøy.

Man KAN "skylde" på for lange økter vel? :icon_redface: Håper jeg..?

Her berører du noe virklig viktige og helt grunnleggende forhold i læring så dette har jeg lyst til å si litt om (igjen??) Min erfaring er i alle fall at avlæringen starter allerede tredje gangen jeg gjentar en moment. En lang økt slik du beskriver består jo av momenter som dermed må gjentas gang på gang. På en ikke utlært hund..vil dette kunne ta pippen på all glede og positiv forventning. Når man kjører en hel lineføring..så bør hunden ha kommet så langt i læringsprosessen at f. eks øvelsen er baklengskjedet. Da vil momentene i seg selv være selvforsterkende og en holdt og sitt...vil øke forventningen mot neste og neste som igjen fører til jackpott på slutten av øvelsen. Men det er en bit fram dit og felles for mange er at man tar for store jafs..for lange økter og resultatet forteller du om selv. Husk det viktige er at hunden har det gøy og ikke du..Din glede er bare en fin bonus!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi tok vel to runder med hele lineføringen, altså alle gangarter, vendinger osv.

Så tok vi litt enkeltstrekninger med holdt og hørevendinger.

det var det vi gjorde av lineføringen.

Når jeg lærte inn lineføringen, visste jeg ikke en gang om baklengskjeding :icon_redface: Dermed er ikke øvelsen innlært med det, så øvelsen kan ikke forsterke seg selv.

hehe, selfølgelig prøver jeg å gjøre treningen morro for han og ikke meg, er jo først når han liker det at jeg kan si det er morro og trene også.

Veldig enig i det du sier Ingar, hadde jeg visst det jeg vet om hundehold i dag, når jeg begynte innlæring på Ask, hadde mye blitt gjort annerledes gitt :) Men det er jo aldri for sent og begynne på nytt..er bare så lang den dørstokkmila :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et alternativ kan kanskje være å legge inn ulike "bli"-øvelser på slutten av treningen? Øvelser som dekk/fellesdekk, trene på å stå mens du går rundt osv. Øvelser som ikke krever fart og intensitet.

På den måten får man jo også en bonus med på kjøpet dersom hunden har tendens til å være "livlig" på slike øvelser - i og med at den har mindre futt i kropp og hode enn i starten av økta.

Vi forsøker alltid å legge opp lydighetstreningene litt "pavlovsk" etter den tankegangen: Intensitetskrevende øvelser først, rolige til slutt.

Både for å øke sjansen for at hunden skal lykkes, men også fordi "sinnstemningen" den får under treningen av øvelser tas med til nye situasjoner.

Så dersom hunden alltid har fått rast fra seg når man trener dekk, vil selve øvelsen bli et slags signal om å falle litt til ro - selv om øvelsen etter hvert (konkurranser f.eks) kommer først i programmet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...