Gå til innhold
Hundesonen.no

Mynder ikke egnet til lydighet eller?


meg123

Recommended Posts

Har drevet å lest litt om bla whippet nå,å leser mange steder at myndene ikke er noe å satse på hvis man vil gå lydighet.

Er dette sant,å i såfall hvorfor?? Har vel ikke sett noe særlig mynder i lydghetsringen før,men aldri tenkt noe særlig over det før nå.

Men hvis di ikke "passer" til lydighet,hva passer di best til da av hundesporter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man trenger erfaring med mynder for å kunne heve seg i for eks lydighet. Selvfølgelig kommer det veldig ann på mynderasen og det enkelte individ ;)

De fleste mynderasene var avlet frem for å jakte sammen med fugl på hjort/ulv/gaseller/små vilt/osv. Selvom de var eid av mennesker var de mye mer selvstendige i måten å jobbe på i forhold til for eks border collien. I mange hundre år har man aldri forventet mer av mynderasene enn jakt og sett på de som et statustegn blant rike. Derfor har de også fått den "overlegne minen".

Man kommanderer ikke en mynde til å sitte, man spør pent ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man trenger erfaring med mynder for å kunne heve seg i for eks lydighet. Selvfølgelig kommer det veldig ann på mynderasen og det enkelte individ ;)

De fleste mynderasene var avlet frem for å jakte sammen med fugl på hjort/ulv/gaseller/små vilt/osv. Selvom de var eid av mennesker var de mye mer selvstendige i måten å jobbe på i forhold til for eks border collien. I mange hundre år har man aldri forventet mer av mynderasene enn jakt og sett på de som et statustegn blant rike. Derfor har de også fått den "overlegne minen".

Man kommanderer ikke en mynde til å sitte, man spør pent ;)

Tja, mynder er kanskje ikke det naturlige valget for noen som vil hevde seg i lydighet, men det er ingen grunn til å gjøre de særere enn de er.

Den "overlegne minen" har nok mindre med eiere og status å gjøre, vil jeg påstå. Mynder jakter først og fremst på synet, og skuer derfor mer ut i horisonten enn de setter nesen i bakken. Det er kanskje en litt mer prosaisk forklaring på holdning og atferd enn at de er "overlegne", men jeg holder nå en knapp på den likevel. Enkelte mynderaser er også mer reservert enn andre. Grunnene er sikkert flere, men det er vel ikke utenkelig at en slik type temperament ble foretrukket av de som ikke ønsket å få verdifulle dyr stjålet.

Det er en fin balansegang det her... På en måte synes jeg det blir feil å promotere mynder som potensielle lydighetsstjerner, på den andre siden er det like feil å bygge opp under myten om at mynder ikke lar seg kontrollere i det hele tatt. En ørkenmynde som eieren ikke har sånn noenlunde kontroll på, blir etter det jeg har lest meg til ikke særlig gammel i ørkenen. Hvilken bruk har man for en hund som jakter milevis unna deg, og ikke kommer tilbake?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare smile litt - hva er det med lydighet, agility og terapihunder for den saks skyld, som gjør at når man skal fortelle om en hunderases duglighet så er det liksom så viktig å få med at det finnes et eller annet odde individ som brukes til slikt? Hører aldri noen snakke om gjeting i den sammenheng - "ja, og så finnes det faktisk noen som bruker disse til gjeting", hører aldri det, men det finnes hunderaser som er like lite egnet til lydighet som gjeting..

Vedr mynder så skal man ikke skjære alle myndene over en kam - det er stor variasjon i mynderasene fra de eldste og de mest opprinnelige til de "yngre" mynderasene. Spennet er stort. Jeg tar med basenji i den ene enden av skalaen - basenji regnes som spisshund i Europa mens den i USA tilhører myndene og begge deler er vel like riktig eller like galt - via de eldgamle mynderasene som saluki, azawakh (? hva heter den) til de yngre rasene som whippet og greyhound. Gemyttmessig vil det være ganske så stor forskjell i disse.

Jo mer primitiv og opprinnelig en hunderase er, jo mer reservert er den av natur. Reserverthet er en viktig overlevelsesegenskap - individet som styrter bort til alt og alle ville ikke leve lenge i de mer tøffe miljøene slike hunder stammer fra! Det er ikke slik at man avler frem reserverthet - man avler den heller bort hvis nødvendig. Når det gjelder de opprinnelige mynderasene har man ikke hatt noe problemer med reserverthet slik at det har fått være som det er.

At mynder kan virke "overlegne" synes jeg er veldig feil og si - de synes bare andre ting er viktigere enn å bry seg om menneskers og eventuelt andre hunders gjøren og laden - mynder er ikke fjotter! At de har et verdig kroppspråk følger jo bare av slik de er bygget.

Å skulle bruke mynder til lydighet på konkurransenivå synes jeg egentlig er ganske tullete - skal man satse på lydighet så velger man mer egnede hunder. Mynder er "laget" for helt andre formål slik det er nevnt ovenfor, og hvorfor skal man da mase så fælt med å "forme" en stakkars mynde til noe den ikke er laget for? Skal man på liv og død det, så bør man velge de yngre mynderasene som tross alt har blitt formet for mer kontakt med mennesker enn de aller eldste, opprinnelige rasene - med det mener jeg at jeg tror det er lettere å jobbe med feks en whippet enn en basenji eller saluki i lydighetsringen. Dette med gjentagelser, tusenvis ganger av det samme, langvarige perioder uten belønning som "har stor verdi" for en mynde - slikt er ikke i myndenes natur - for hvorfor skulle det være det? De er laget for å løpe ned bytte primært, mens de gamle mynderasene også har sterke egenskaper i det å søke opp byttet også - og det uten alt for mye menneskeinnblanding. Der myndene kommer fra var man ikke så opptatt av å vekselvirke med hunden, man var mye mer opptatt av hundens iboende jaktegenskaper enn hvor "lydige" de var.

Er man i skauen vil man helst ha en tung firehjulstrekker fremfor en porsche men er man på autobahn i Tyskland så er jo porschen å foretrekke. Det er jo ikke noe i veien for å forsøke porsche i skauen eller kjøre firehjulstrekkeren på autobahn - det går forsåvidt men er jo ikke akkurat optimalt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er langt på vei enig med TonjeM her (selv om jeg sliter litt med basenjien i myndegruppen, jeg da...) - dog er det kanskje relevant å spørre seg hvorfor man bare hører om de "udda" sjeldne tilfellene av whippet og greyhound i lydighetsringen - er det EGENTLIG fordi rasene egner seg lite - eller kan det være fordi de velges av folk (som jeg ;) ) som egentlig ikke er så interessert i slikt?

Jeg mener - den har kanskje et annet syn på (hunde)livet som elsker å se glade atleter i fri flyt over jordene, enn den som får et kick ut av å ha en hund klistret til kneet med et bedende og konsentrert blikk på "mor"?... Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ene trenger vel ikke utelukke det andre?.. ;)

Mnei - kanskje ikke? Jeg er jo av den klare oppfatning at det er store forskjeller på hunderaser, deres temperament og egenskaper, ikke minst pga den historiske utviklingen som ToneM beskriver her, f eks - men at "vestlige" mynder skal være helt "blåste i pappen" går jeg ikke med på (men mange av dem har nok veldig "ulydige" eiere ;) ) ...

Bare en tanke, selvsagt... For man kjøper ikke mynde om man har ambisjoner om å bli verdensmester i lydighet - nei...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å velge en mynde FOR å gå lydighet med den er jo ikke et logisk valg, jeg mener, det finnes jo så mange andre raser som egner seg bedre. Men har man en mynde og den er litt småegnet, så er det vel bare å trene.

Jeg trener jo lydighet selv, men jeg skal innrømme at det er veldig på hennes premisser. Det finnes dager der jeg ser på dyret at ingenting vil nytte, og dager der hun er helt super. Problemet er at man aldri vet når disse dagene kommer ;)

Det finnes forskjellige utfordringer ved hver gruppe/rase, og sånn er det bare. F. eks brukshunder må man vel være flink til andre ting enn å med vilje øke intensiteten, enn på en ulvehund som egentlig ikke er interessert ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror man skal skille mellom hverdagslydighet og konkurranserettet lydighet og lignende. For det ER jo kjent, da, at selvstendige hunder - enten det er mynder eller elghunder eller hva det måtte være, som er avlet for selvstendighet på grunn av opprinnelig jaktform, der de måtte operere relativt uavhengig av fører - ER ikke så greie å trene lydighet med.

Enhver rase har gjerne et stjerneeksempel eller to, som salukien som kom seg til klasse 3. Men den eieren var så dyktig, at vedkommende antagelig ville klart det meste... og sikkert vært i norgeseliten med en mer egnet rase. Men man kommer jo ikke bort fra at flertallet av salukiene aldri ville kommet seg dithen... og kanskje heller ikke ville likt det "maset".

Mynder er ikke de enkleste å belønne, de går fort lei - du kan kaste ballen en gang og de løper, kanskje gang nummer to, men tredje gang... ha ha, hent den sjøl <_<

Ikke alle er like glade i mat, og i hvert fall ikke i repetisjoner. Men de har andre sterke sider - som for eksempel en personlighet som ikke gjør at de til enhver tid dilter i hælene på eier, men lever et liv litt parallelt til deg. For det er noe å sette pris på; har man gjeterhunder som er intenst fokusert på eier, så kan det bli litt anstrengende å være eneste "ledestjerne" for alt som er moro.... En mynde kan godt pusle litt for seg selv, eller bare ligge og stirre ut i luften... og det er blant deres særpreg, som bør settes pris på.

Nå tror jeg at noen av aktivitetene er bedre enn andre; agility og blodspor vil antagelig ligge endel mynder bedre for hjertet enn reinspikka lydighet. Men likevel... så ER de ikke de "beste" hundene å velge. Snakket med en ridgebackeier om dette, de har jo mye av det samme - ikke så lette å motivere alltid, og særegne personligheter.

Det jeg tror er saken man bør tenke på, er dette: Liker man rasen FØRST, og har det å drive en hundesport lenger ned på listen - eventuelt bare som et aktivitetstilbud til hunden, så er det greit å prøve seg frem. Går det ikke så bra, og hunden ikke helt trives med det, så blir det ikke noe savn for eieren.

Men er man oppsatt på å trene, og har ambisjoner, så kan det fort komme til å kollidere - først med rase, så kanskje også med individ. Og kanskje man blir frustrert, presser hunden... det er ikke noe koselig for noen av partene.

Forskjellen i såkalt hverdagslydighet og konkurranselydighet ligger jo i dette med krav om perfeksjonisme, og til treningsvillighet.

Men for eksempel kan jeg ikke se noen grunn til at en whippet ikke skal være like så hverdagslydig som en hvilken som helst gjeterhund - at den skal kunne gå mye løs, at man skal kunne ha en god innkalling på den, og så videre. Har kjent flere greyhounds som har fungert helt "som alle andre"! Og får man en innkalling, og en hund som er vant til å være løs, så får den et bedre myndeliv - avhengig som de er av å få løpe fritt jevnt.

Det er mange myter om ulike raser, og man skal kanskje ikke gå for langt ut i noen ytterlighet - enten det er å hevde at "alle raser egner seg til alt", eller det er å si at "nei, de er sånn eller slik så det er ikke noe vits i å prøve å få dem lydig engang, de er frie personligheter".

PS. Når det gjelder dette med basenji i myndegruppen, så er vel begrepet "hounds" - som er gruppen den går i over there - atskillig videre enn vårt smalere (!) begrep "mynde".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare en tanke, selvsagt... For man kjøper ikke mynde om man har ambisjoner om å bli verdensmester i lydighet - nei...

Nei, det er sant. Men jeg siktet heller til "den har kanskje et annet syn på (hunde)livet som elsker å se glade atleter i fri flyt over jordene, enn den som får et kick ut av å ha en hund klistret til kneet med et bedende og konsentrert blikk på "mor"?". Å trene lydighet trenger slett ikke å bety at man ikke lar hunden løpe, og slik sett så utelukker ikke det ene det andre ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

PS. Når det gjelder dette med basenji i myndegruppen, så er vel begrepet "hounds" - som er gruppen den går i over there - atskillig videre enn vårt smalere (!) begrep "mynde".

Nei, basenjien inngår spesifikt i gruppen "sight hounds" der borte, og det er myndegruppen såvidt jeg vet. Videre er den amerikanske basenjiklubben tilsluttet det amerikanske "lurecoursing forbundet" (sukk, jeg er ikke god på hva ting heter..) hvor kun mynder har tilgang å delta. Lurecoursing er en svært populær basenjispport "over there". Her i Norge har det vært et par forsøk på lurecoursing med basenji i samarbeid med myndeklubben (heter den det mon tro), men basenjier er få og norske basenji-eiere synes ikke interessert i sporten - eller de har det som meg - et litt aldrende dyr som er altfor nervøs og aggressiv til at man vil utsette stakkaren for noe den vil oppfatte som en enorm påkjenning.

På den internasjonale basenjilista er det mange og lange diskusjoner om hvor basenjien mest hører hjemme.. et moment for at den er egentlig mynde er at den har "double suspension galopp" - et punkt hvor jeg detter av lasset må jeg innrømme - men det er noe med at myndene har "double suspension galopp" hvilket andre hunder ikke har. Basenjien løper slik, men siden den ikke har så lang eller hellende rygg på enden (eller noe i duren der) så ser ikke galoppen dens direkte ut som greyhound-galopp - men er det visst allikevel! Personlig kan jeg bare si at de løper "rart" når de løper full ut, men klarer ikke å sette fingeren på hva det er.. det er kanskje denne doble fusjeopphengsgreia (kanskje de med mynder vet mer og kan forklare bedre om dette med løpestilen).

Et annet pkt som tilsier at basenjien kanskje heller burde vært i myndegruppen enn spisshund, er jaktformen - det er mynde fullt ut visstnok. Vår lille basenji brukes jo aktivt til jakt - hun lokaliserer byttet først - sniker seg innpå som en annen liten feilfarget minigepard - og så er det en fartseksplosjon hvor hun søker å løpe ned byttet. Det lykkes dårlig med skogsfugl, men funker bedre på hare - skjønt da ender det noen ganger opp med at basenjien tar haren. Heldigvis er hun myk i munnen, så den slipper unna med skrekken.. (godt man har en god slipp kommando!). Rådyr og sånt tør jeg ikke tenke på - det har hun ikke fått anledning til å jakte på løs, men jeg tviler ikke- jaktmønstret vil være det samme.

Fysisk har basenjien svært godt syn, den er faktisk ganske så langbent - mye mer enn spisshunder pleier å være - og den har den dype brystkassen og smale midjen, men selvfølgelig i forhold til de renspikka myndene er det jo en ordentlig klump!

Argumenter for at den bør tilhøre spisshund-gruppen, er egentlig ganske få. Før så gikk det på teorien om at spisshunder er mer opprinnelige enn mynder men det er jo blitt skikkelig tilbakevist av DNA studier som viste at feks saluki er en eldgammel rase (men dog ikke så gammel som basenji) akkurat som shiba inu er også en svært så opprinnelig rase, dvs både mynder og spisshunder har funnets siden "tidenes morgen" slik at tilhørigheten kan ikke baseres på at den ene hundetypen er mer opprinnelig enn den andre. Så i spisshund argumentasjonen gjenstår egentlig bare krøllhalen..

Selv er jeg ikke så fryktelig opptatt av det - jeg tror basenjien faktisk er en "mellomform" og at den egentlig ikke kan tilordnes den ene eller den andre gruppen helt unikt. Allikevel tror jeg det kanskje hadde vært fint om basenjiene egentlig ble lagt inn i myndegruppen - det har noe med hva man forventer av en hunderase og i min oppfattning så synes "myndefolket" ofte å ha en langt større forståelse for sine hunders egenskaper enn det folk forventer av "en spisshund". Tror det hadde vært bedre for mange basenjier og deres eiere om forventningene til "hverandre" samsvarte litt mer!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, basenjien inngår spesifikt i gruppen "sight hounds" der borte, og det er myndegruppen såvidt jeg vet. Videre er den amerikanske basenjiklubben tilsluttet det amerikanske "lurecoursing forbundet" (sukk, jeg er ikke god på hva ting heter..) hvor kun mynder har tilgang å delta. Lurecoursing er en svært populær basenjispport "over there". Her i Norge har det vært et par forsøk på lurecoursing med basenji i samarbeid med myndeklubben (heter den det mon tro), men basenjier er få og norske basenji-eiere synes ikke interessert i sporten - eller de har det som meg - et litt aldrende dyr som er altfor nervøs og aggressiv til at man vil utsette stakkaren for noe den vil oppfatte som en enorm påkjenning.

På den internasjonale basenjilista er det mange og lange diskusjoner om hvor basenjien mest hører hjemme.. et moment for at den er egentlig mynde er at den har "double suspension galopp" - et punkt hvor jeg detter av lasset må jeg innrømme - men det er noe med at myndene har "double suspension galopp" hvilket andre hunder ikke har.

Basenjien løper slik, men siden den ikke har så lang eller hellende rygg på enden (eller noe i duren der) så ser ikke galoppen dens direkte ut som greyhound-galopp - men er det visst allikevel! Personlig kan jeg bare si at de løper "rart" når de løper full ut, men klarer ikke å sette fingeren på hva det er.. det er kanskje denne doble fusjeopphengsgreia (kanskje de med mynder vet mer og kan forklare bedre om dette med løpestilen).

EDIT: En rask sjekk hos The American Kennel Club viser forresten at basenjien "over there" er klassifisert som "Hound" (ikke spesifikt "sighthound"...) sammen med bl a dachs og petit basset griffon vendeen, otterhund, og whippet...

EDIT2: Ser at basenji omtales som sighthound i forbindelse med LC i USA... Merkelig ;)

Double suspension galopp betyr at hunden under 2 ulike momenter i gangarten har alle bena over bakken. Galopp er ellers en 3 punkts gangart (alle som har klappet hendene sammen deretter 1 hånd på hvert lår for å lage "hesteløpslyder" vet hva jeg mener) - i double supspension gallop har hundene 0 bakkekontakt når de er helt utstrekt og de har utrolig nok heller ikke bakkekontakt når bakbena strekkes forbi frambena til neste skritt...

For alle som er interessert i sammenhengen mellom hunders bevegelser og anatomi anbefales forøvrig boka

Canine locomotion and gait analysis...

Fysisk har basenjien svært godt syn, den er faktisk ganske så langbent - mye mer enn spisshunder pleier å være
Åh?

Argumenter for at den bør tilhøre spisshund-gruppen, er egentlig ganske få. Før så gikk det på teorien om at spisshunder er mer opprinnelige enn mynder men det er jo blitt skikkelig tilbakevist av DNA studier som viste at feks saluki er en eldgammel rase (men dog ikke så gammel som basenji) akkurat som shiba inu er også en svært så opprinnelig rase, dvs både mynder og spisshunder har funnets siden "tidenes morgen" slik at tilhørigheten kan ikke baseres på at den ene hundetypen er mer opprinnelig enn den andre. Så i spisshund argumentasjonen gjenstår egentlig bare krøllhalen..

Jeg trodde basenjien var klassifisert som urhund hos FCI jeg... ?

Selv er jeg ikke så fryktelig opptatt av det - jeg tror basenjien faktisk er en "mellomform" og at den egentlig ikke kan tilordnes den ene eller den andre gruppen helt unikt. Allikevel tror jeg det kanskje hadde vært fint om basenjiene egentlig ble lagt inn i myndegruppen - det har noe med hva man forventer av en hunderase og i min oppfattning så synes "myndefolket" ofte å ha en langt større forståelse for sine hunders egenskaper enn det folk forventer av "en spisshund". Tror det hadde vært bedre for mange basenjier og deres eiere om forventningene til "hverandre" samsvarte litt mer!

Helt ot, fortsatt ... Av en eller annen grunn mistenker jeg at basenjien ikke vil bli ønsket varmt velkommen i myndegruppen, her fant jo ikke FCI plass til de virkelige urmyndene engang...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg elsker som kjent greyhounds :) og fant disse linkene som viser hva double suspension gallop er IRL:

Bilde nr 5 ovenfra i denne linken viser det samlede "svevemomentet":

http://www.greyhoundclubofamerica.org/greyhound-type.html

og her; klikk på "Lure coursing" så ligger det et fantastisk bilde av en greyhound i "utstrakt svevemoment"!

http://www.greyhoundklubben.com

Enjoy :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...