Jump to content
Hundesonen.no

Nervøs kontra reservert?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Posted

Hva mener du er forskjellen på det å være nervøs/litt redd for mennesker, og det å være reservert ovenfor mennesker? Jeg har hørt noen ganger at min hund virker/eller at folk spør om hun er redd/nervøs for folk, siden hun ikke tar kontakt selv med folk, eller virker interessert. Presser de seg på da, trekker hunden seg unna. Jeg syns at hun virker typisk reservert.

Men det å være reservert, er det det samme som å være nervøs, eller betyr det mer at folk er uinteressante? Ser jo at endel raser (blant annet den jeg har) så står det at det er typisk for rasen å være reservert ovenfor fremmede.. Hvordan ser vi at en hund er reservert? Er det litt som at hunden er sjenert? Eller at hunden av natur ikke er fokusert på andre enn eier og kjente.

*litt vanskelig å formulere seg, men håper dere forstår *

Posted

Jeg hadde med meg en dobermann til Bjerke i August. Hun var tydlig reservert, ikke interisert i noe særlig kontakt, men nervøs? nei, det var hun da ikke... Hun var rett og slett ikke interisert. :lol:

Posted

I standarden til sheltien står det at sheltien kan være reservert ovenfor fremmede, men aldri nervøs. Ergo, det er to helt forskjellige ting. Reservert er å ikke oppsøke kontakt og trekke seg tilbake, nervøs er at de skvetter unna, skjelver osv.

Posted

Jeg mener at om en hund er reservert så er det fordi den har et usosialt element. Jeg mener også at den i tillegg vil måtte ha en viss usikkerhet/skepsis overfor fremmede. Min egen hund er usosial, men han er ikke reservert. Han viker ikke om andre tar kontakt, men han viser heller ingen utpreget sosial adferd som kanskje ville være mer typisk for en labrador. En labrador ville jo slik sett være utpreget sosial, og de aller fleste er heller ikke usikkre overfor fremmede.

En reservert hund er altså, for meg, en usosial hund med en viss usikkerhet. Det vil altså si at terskelen for å reagere med avstandsskapende signaler er lavere hos denne hunden enn hos en hund som bare er usosial.

Guest Per Olav
Posted
En reservert hund er altså, for meg, en usosial hund med en viss usikkerhet. Det vil altså si at terskelen for å reagere med avstandsskapende signaler er lavere hos denne hunden enn hos en hund som bare er usosial.
Ikke slik i mitt hode :lol:

Min rase er i flg rasestandard reservert. På FA-testen beskrives det som at "hunden tar kontakt når eieren tar kontakt". For meg er reserverthet og usosial/usikkerhet forskjellige atferder.

--

Per Olav

Posted

Det er vel ingen egentlige "faguttrykk"... dette med reservert. Men ofte brukes reservert om hunder som egentlig er "nervøse" (hva nå det er) - og jeg ser rundt om at dette med å være reservert brukes i negativ forstand, for eksempel i standarder eller i forklaringer på MH-tester (der man verken ønsker en reservert hund ELLER en som er overdrevet hilsete).

Kenth Svartberg har jobbet endel med personlighet hos hund, ut fra tester. Der kan du jo lese mye interessant, selv om det tar litt tid å jobbe seg gjennom det :lol:

www.svartbergs.se

Der viser han til hvordan doberman har lav såkalt "socialitet" (hundens tendens til å hilse på og engasjere seg i fremmede mennesker) i likhet med belgere, beauceron, storpuddel og briard (til sammenligning har amstaff, boxer og schäfer høy, mens schäfer, riesen, golden, rottweiler har middels).

Han viser også sammenhengen mellom fire-fem egenskaper, deriblant socialitet - og hvordan det arter seg i hverdagen. Så blir det jo for deg å vurdere, om din ligger innenfor rasenormalen - eller om hun er litt sånn ekstra "tullete". Det som er normalt for en som er vant til én rase, kan virke nokså annerledes på den som har andre raser - men så gjelder det å ikke la det flyte ut heller ;)

Men ellers vil jeg jo si at for meg personlig så ser jeg for meg en "sunn reservert" hund som en som blåser i fremmede menneskers "godkjenning" eller hilsing, men som heller ikke unngår dem. Det er vel årsaken til at den ikke oppsøker folk som er interessant - om den har noe bedre fore, er en ting, om den er usikker eller redd dem noe helt annet...

Om han her er reservert, vet jeg ikke. Kanskje bare han er sær! Men altså: Minsten her har sånn tro på seg selv, at han trenger ikke noen "støttegruppe" - så han overser folk. De kan godt klappe ham, han går ikke unna, de er bare luft, med mindre de ikke slumper til å klø ham litt på et sted der han brått kommer på at han egentlig klødde litt... Han gir bare audiens når han vil, da er han riktig så sjarmerende - men stort sett ignorerer han alle dikkedikkerne tvert. Men han er verken usikker eller redd dem, tvert om - det er mer "jada, jeg ser dere, men jeg har noe viktigere fore, det er damer i sikte).

Motstykket vil være den overdrevne hilseren, som hilser frenetisk på gud og hvermann (dersom den ikke er retriever da) for å bli "godkjent", for å vise hvor snill den er (lik meg, lik meg!), og som kanskje ikke er like "glad i folk" som eierne ofte tror. Spranget over til den usikre reserverte er vel ganske lite, det er en usikkerhet der som bare arter seg forskjellig.

Denne hangen til å ha en hund som er reservert... og ikke løper bort til alle, det fremstilles ofte som en hund som "bare er glad i eieren sin". Jeg synes det er en litt uheldig innstilling - det beste er å ha en glad og åpen hund som ikke ser trusler i normalt oppførende mennesker, det gjør hverdagen enklest mulig. At hunden løper bort og hilser på alle... vel, det er rett og slett en ulydig og dårlig trent hund. Men en lite tilgjengelig eller redd hund - den er kanskje praktisk å ha i visse henseender, men det er ikke det enkleste livet.

Jeg synes som sagt at "reservert" ofte brukes som en reinspikka omskrivning for lite tilgjengelig, redd eller usikker på folk - dessverre for avlen og fremtidige valpekjøpere. Fordi vi setter merkelapper på ting ut fra menneskelige følelser, så er ofte tester greie og mer objektive. Eller rett og slett.. hvordan hunden takler hverdagen sin.

Posted

Reservert behøver ikke å bety at en hund er usikker. Kjenner flere hunder som knapt nok ofrer meg en liten snus når jeg snakker med eieren, men jeg syns ikke disse hundene virker usikre. De er som regel mer opptatt av andre ting, som f.eks fugler eller ballen, eller å komme seg videre på turen. Selv har jeg en rase som ligger i andre enden av skalaen (har mye til felles med retrievere), og for meg virker de fleste andre raser litt usosiale, men jeg kan jo ikke stemple de fleste andre hunder som usikre fordi mine hunder er av det sosiale slaget. Det er mer naturlig for f.eks en fuglehund å være opptatt av fugler, enn av fremmede mennesker.

"Reservert" kan være et hendig ord for folk som har usikre hunder, på samme måte som "vokterinstinkt", og "tøff". Men når vi snakker om å være reservert i den betydning at hunden rett og slett ikke er så opptatt av folk, syns jeg ikke det behøver å være noe negativt i seg selv.

Posted

Slik jeg tolker det så er en hund som ikke er intressert i mennesker rett og slett uintressert i mennesker, ikke reservert. Det blir jo det samme som om en hund som er uintresert i leker/gobiter eller hva som helst annet skal bli kalt reservert ovenfor leker eller gobiten? Jeg tror og mener at enkelte hunder rett og slett er mer intressert i andre ting enn å bli dullet med og klappet på av fremmede.

I mine øyne er en reservert og nervøs det samme bare at reservert er i mye mildere form og hunden har høyere treskel ovenfor fremmede enn en nervøs hund har. En reservert hund viser en viss skepsis ovenfor den fremmede personen mens en nervøs hund viser det tydeligere ved å for eksempel skvette unna, skjelve, halen mellom beina...

Posted

I min rase er det en tynn fin linje som desverre blir krysset altfor ofte <_< I mitt lille hode er en hund som er reservert likegyldig til fremmede. Dette er et karaktertrekk som jeg synes er helt greit og gjerne ønskelig (kan noen please lese den rasestandaren så Loke skjønner den? <_< )

Desverre er det altfor mange oppdrettere som velger å tolke det skeptiske og smånervøse avlsdyret sitt som reservert...en hund som rygger eller skygger banen når folk prøver å ta kontakt med den er ikke likegyldig - den er redd.

Posted

Jeg ser det slik at en reservert hund er en hund som ikke koker over av glede av å se andre mennesker. På en måte sammenligner jeg en reservert hund med et litt skjenert menneske. Skjenerte synns det er helt greit med nye folk, men hiver seg ikke inn i en diskusjon før dem har blitt litt bedre kjent. Det samme med hunder. En reservert hund kan tydelig vise at den er glad for å se deg, uten at den overfaller deg for det. En reservert hund er kanskje heller ikke den første til å ta kontakt med fremmede.

Nærvøse hunder derimot viser nervøsitet i møte med fremmede, eller folk generelt.

Guest Per Olav
Posted
En reservert hund viser en viss skepsis ovenfor den fremmede personen mens en nervøs hund viser det tydeligere ved å for eksempel skvette unna, skjelve, halen mellom beina...
Nja, jeg er ikke ubetinget enig :lol: I mine øye kan en reservert hund være ganske så trygg på seg selv og omgivelsene, noe a la en "jada jeg ser at du er der men siden vi ikke kjenner hverandre gidder jeg ikke bry meg" - holdning.

--

Per Olav

Posted

Takk for interessante svar. Ser at mange har litt ulikt syn på det, og det har jeg også. Blir liksom ikke helt sikker eller enig med meg selv. hehe. Feks.

Jeg mener at om en hund er reservert så er det fordi den har et usosialt element. Jeg mener også at den i tillegg vil måtte ha en viss usikkerhet/skepsis overfor fremmede
Det kan jeg føle meg enig på. Ihvertfall slik jeg oppfatter min hund. Men også syns jeg også det blir sånn til tider:
De kan godt klappe ham, han går ikke unna, de er bare luft, med mindre de ikke slumper til å klø ham litt på et sted der han brått kommer på at han egentlig klødde litt... Han gir bare audiens når han vil, da er han riktig så sjarmerende

For min hund kan stå rett ved inngangen til en butikk, eller sitter på en benk midt i en handlegate., og folk går forbi og hunden bare overser alle. Selv om de går rett forbi snuten. Noen ganger hvis noen stopper opp i en kø ved døren, kan hun strekke seg litt ut med hodet og snuse litt på dem. Hvis jeg møter noen som skal prate med meg på gaten, og ikke er interessert i hunden, så vil hunden bort til dem for å lukte på dem. Men kommer det noen spesifikt bort for å hilse på hunden, så kan hun virke usikker. Men hvis de setter seg ned på huk, så stiller hun seg inntil dem for å bli klødd. Dog, litt anspent, men tillater kos og vil at de skal klø.

Og andre folk igjen er hun ikke noe interesert i igjen. Snur siden til og ser en annen vei, selv om det sitter på huk. Blir det 2-3 stykker på en gang, kan hun bli litt usikker og skygger unna og trekker seg bort. Lukte ja, men så gå bort like fort. Og noen tilfeller hvis barn står helt iro, kan hun stille seg inntil dem å bli klødd på av alle. (selv med et litt anspent uttrykk i kroppen. I ansiktet og med halen ned etc)

Så jeg syns det kan være litt vanskelig å lese hunden min i situsjoner, hvordan hun kommer til å reagere. Netopp fordi hun er så forskjellig.. Kan selv bli litt usikker på hvordan hun kommer til å reagere på de og de folkene.

For hvis hunden er reservert, og du pusher på kontakt av fremmede, hva kan skje da? SKal hunden tillate det? Selv om hunden ikke ønsker kontakt?

Posted

Nja, jeg er ikke ubetinget enig :lol: I mine øye kan en reservert hund være ganske så trygg på seg selv og omgivelsene, noe a la en "jada jeg ser at du er der men siden vi ikke kjenner hverandre gidder jeg ikke bry meg" - holdning.

--

Per Olav

Helt enig! Det er i stor forskjell på å være reservert [tilbakeholden, kjølig være r- overfor fremmede] og det å være nervøs [som har med nervene å gjøre en n- lidelse

2 som har dårlige nerver; urolig, overfølsom

3 engstelig, rastløs]. Sakset ut fra bokmålsordboka.

Jeg kjenner flere storpuddler (deriblant min egen), som har lite eller ingen interesse av fremmede menesker, selv om de har godbiter. Mot fremmede mennesker er han er litt sånn " jasså der er du.. jeg kjenner deg ikke og jeg lar meg ikke kjøpe... du er ikke verdig..." holdning. De kan klappe og snakke til han, med noen særlig respons får de ikke med mindre de lukter hund.. ;)

Det er et trekk ved storpuddelen, (og spesielt mange mynder synes jeg da), og det er helt greit, jeg foretrekker det slik framfor "elsk meg, elsk meg" typer hunder som er mildt sagt slitsomme (synes jeg).

Kort sagt, det å være nervøs og det å være reservert er ikke det samme, selv om en hund helt sikkert kan være begge deler..

Posted

Helt enig! Det er i stor forskjell på å være reservert [tilbakeholden, kjølig være r- overfor fremmede] og det å være nervøs [som har med nervene å gjøre en n- lidelse

2 som har dårlige nerver; urolig, overfølsom

3 engstelig, rastløs]. Sakset ut fra bokmålsordboka.

Jeg kjenner flere storpuddler (deriblant min egen), som har lite eller ingen interesse av fremmede menesker, selv om de har godbiter. Mot fremmede mennesker er han er litt sånn " jasså der er du.. jeg kjenner deg ikke og jeg lar meg ikke kjøpe... du er ikke verdig..." holdning. De kan klappe og snakke til han, med noen særlig respons får de ikke med mindre de lukter hund.. :lol:

Det er et trekk ved storpuddelen, (og spesielt mange mynder synes jeg da), og det er helt greit, jeg foretrekker det slik framfor "elsk meg, elsk meg" typer hunder som er mildt sagt slitsomme (synes jeg).

Kort sagt, det å være nervøs og det å være reservert er ikke det samme, selv om en hund helt sikkert kan være begge deler..

Jeg tror du har mye rett i det du sier her jeg ;). Kanskje er det selve uttrykket "reservert" som skaper problemer fordi man legger så ulik betydning i det. Jeg ville foretrukket at man byttet ut dette ordet "reservert" fra rasestandardene og heller brukte "uinteressert i mennesker". Det gir en begripelig beskrivelse og ikke så stort rom for tolkning. Man ser jo at dessverre mange oppdrettere bruker begrepet "reservert" når de beskriver en hund som faktisk ER usikker på folk - og DET er det jo ingen hunder som skal være - uinteressert ja, men usikker ? Nei...

Posted

"Uinteressert i mennesker" var et bra uttrykk. Men igjen... så er det ÅRSAKEN til hvorfor den er "uinteressert" som sikkert kan bli strukket like mye som "reservert"-begrepet.

Så når Djervekvinnen skildrer hunden sin, og man får det bredere bildet, så virker den hunden litt mer usikker og kontrollerende - enn den er "reservert" slik rasestandarder etc mener å beskrive det.

Utenfor en butikk så er hun alene, da er det best å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Er det noen som snakker vennlig med mor, så må det sjekkes ut litt - kanskje det er et hyggelig menneske? Men to-tre hyggelige mennesker kan bli litt mye på en gang... Når noen kommer målbevisst bort, blir hun usikker - og særlig der har du det. Men så prøver hun etter beste evne å være til lags, og liker det nok også.

Minsten som jeg refererer til, viser null tegn på usikkerhet, han rett og slett gidder ikke. Senest igår prøvde en kar vi lufter mye med i parken, iherdig å tiltrekke seg hans nådes oppmerksomhet... og han bare lukker ørene. Men hvis jeg sier "skal du ikke hilse da, vær litt grei", så spaserer han glatt bort og lar seg beklappe - og titter på meg, "var jeg ikke særs forekommende nå", og forventer en godis i retur fra meg for denne gunsten...

Forskjellen ligger nok i måten du behandler hunden på. En hund som din doberman hadde jeg vært litt nøye med hvordan folk er på, fordi hun ligger litt i nedre del der - og KAN bli skremt eller utrygg hvis noen er dumme. Samtidig er det lurt å "herde" henne litt på folk, at hun tåler litt mer - så ikke alle "må" oppføre seg korrekt, eller sette seg ned, før hun synes det er HELT greit.

En reservert hund har ikke denne utryggheten, den er bare uinteressert - men det skal mer til før den blir usikker eller skremt, fordi den ikke er reservert fordi den synes folk er litt skumle/rare - men bare "ser" dem ikke.

Posted

Det er vel ingen egentlige "faguttrykk"... dette med reservert. Men ofte brukes reservert om hunder som egentlig er "nervøse" (hva nå det er) - og jeg ser rundt om at dette med å være reservert brukes i negativ forstand, for eksempel i standarder eller i forklaringer på MH-tester (der man verken ønsker en reservert hund ELLER en som er overdrevet hilsete).

Kenth Svartberg har jobbet endel med personlighet hos hund, ut fra tester. Der kan du jo lese mye interessant, selv om det tar litt tid å jobbe seg gjennom det :)

www.svartbergs.se

Der viser han til hvordan doberman har lav såkalt "socialitet" (hundens tendens til å hilse på og engasjere seg i fremmede mennesker) i likhet med belgere, beauceron, storpuddel og briard (til sammenligning har amstaff, boxer og schäfer høy, mens schäfer, riesen, golden, rottweiler har middels).

Han viser også sammenhengen mellom fire-fem egenskaper, deriblant socialitet - og hvordan det arter seg i hverdagen. Så blir det jo for deg å vurdere, om din ligger innenfor rasenormalen - eller om hun er litt sånn ekstra "tullete". Det som er normalt for en som er vant til én rase, kan virke nokså annerledes på den som har andre raser - men så gjelder det å ikke la det flyte ut heller :P

Men ellers vil jeg jo si at for meg personlig så ser jeg for meg en "sunn reservert" hund som en som blåser i fremmede menneskers "godkjenning" eller hilsing, men som heller ikke unngår dem. Det er vel årsaken til at den ikke oppsøker folk som er interessant - om den har noe bedre fore, er en ting, om den er usikker eller redd dem noe helt annet...

Om han her er reservert, vet jeg ikke. Kanskje bare han er sær! Men altså: Minsten her har sånn tro på seg selv, at han trenger ikke noen "støttegruppe" - så han overser folk. De kan godt klappe ham, han går ikke unna, de er bare luft, med mindre de ikke slumper til å klø ham litt på et sted der han brått kommer på at han egentlig klødde litt... Han gir bare audiens når han vil, da er han riktig så sjarmerende - men stort sett ignorerer han alle dikkedikkerne tvert. Men han er verken usikker eller redd dem, tvert om - det er mer "jada, jeg ser dere, men jeg har noe viktigere fore, det er damer i sikte).

Motstykket vil være den overdrevne hilseren, som hilser frenetisk på gud og hvermann (dersom den ikke er retriever da) for å bli "godkjent", for å vise hvor snill den er (lik meg, lik meg!), og som kanskje ikke er like "glad i folk" som eierne ofte tror. Spranget over til den usikre reserverte er vel ganske lite, det er en usikkerhet der som bare arter seg forskjellig.

Denne hangen til å ha en hund som er reservert... og ikke løper bort til alle, det fremstilles ofte som en hund som "bare er glad i eieren sin". Jeg synes det er en litt uheldig innstilling - det beste er å ha en glad og åpen hund som ikke ser trusler i normalt oppførende mennesker, det gjør hverdagen enklest mulig. At hunden løper bort og hilser på alle... vel, det er rett og slett en ulydig og dårlig trent hund. Men en lite tilgjengelig eller redd hund - den er kanskje praktisk å ha i visse henseender, men det er ikke det enkleste livet.

Jeg synes som sagt at "reservert" ofte brukes som en reinspikka omskrivning for lite tilgjengelig, redd eller usikker på folk - dessverre for avlen og fremtidige valpekjøpere. Fordi vi setter merkelapper på ting ut fra menneskelige følelser, så er ofte tester greie og mer objektive. Eller rett og slett.. hvordan hunden takler hverdagen sin.

Veldig intressant lesning og tema. Jeg har selv en hund som jeg må holde igjen i hilsesituasjoner,for han er så glad. De fleste som kjenner oss,vet å sette sjøbein når Odin kommer for å hilse...og de som ikke kjenner oss lærer det kjapt... :rolleyes: Jeg bryr meg ikke så mye, for han hører etter når han får beskjed om at nok er nok,og de som kjenner ham er som regel med på gladhilsingen.

Når man så ser på en MH som f.eks min har vært igjennom,og fikk toppscore på tilgjengelighet 13 mndr gammel, og om man hadde satt ham på en KORAD rundt 3 år gammel,så hadde den tilgjengeligheten vært et minus. Jeg vet om flere av samme rase som min,som har fått dette på sin korning - det er negativt å være for tilgjengelig - så hva som er "rett"og "galt" her aner jeg ikke..

Posted

Så når Djervekvinnen skildrer hunden sin, og man får det bredere bildet, så virker den hunden litt mer usikker og kontrollerende - enn den er "reservert" slik rasestandarder etc mener å beskrive det.

Utenfor en butikk så er hun alene, da er det best å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Er det noen som snakker vennlig med mor, så må det sjekkes ut litt - kanskje det er et hyggelig menneske? Men to-tre hyggelige mennesker kan bli litt mye på en gang... Når noen kommer målbevisst bort, blir hun usikker - og særlig der har du det. Men så prøver hun etter beste evne å være til lags, og liker det nok også.

En hund som din doberman hadde jeg vært litt nøye med hvordan folk er på, fordi hun ligger litt i nedre del der - og KAN bli skremt eller utrygg hvis noen er dumme. Samtidig er det lurt å "herde" henne litt på folk, at hun tåler litt mer - så ikke alle "må" oppføre seg korrekt, eller sette seg ned, før hun synes det er HELT greit.

Ja enig i det du skriver. Har inntrykk av at hun er mer usikker og kontrollerende, som du sier, men samtidig vil være grei. Og ja jeg er veldig nøye på dette, og forlater henne ikke alene noen steder, ber folk la henne ta kontakt, og prøver å forutse folk som kommer (feks. unger. om de har tenkt å komme bort, eller gå forbi. ) Jeg vil helst ikke at hun skal få overraskelser på seg, siden hun er usikker fra før av, og heller bare få positive og kontrollerte møtesituasjoner (men varierte). Og det har hun fått også. Det er ganske lenge siden hun har opplevd noe negativt, (og da bare engangstilfelle hos en dyrlege) og hun har vært jevn hele tiden (verken blitt "værre" eller "bedre"), så derfor har tanker som reservert dukket opp. At hun er sånn av natur. For jeg klarer ikke helt å ta tak i hvorfor hun er usikker på folk, siden det bare har vært bra, og folk møter vi jo hele tiden.. Men klart, er jo ikke alt man klarer å forstå heller. :)

Men mye interessant å lese her! Man får tankene opp for andre ting, og det er bra.

Posted

Man har den hunden man har fått - og så må man ta det derfra. Alle har "sitt", enten de er overentusiastiske eller lite begeistret, og så må man bare tilpasse ting etter det - og se de gode sidene ved hunden, for det har jo alle hunder også, selv om de ikke er "idealhunden" :)

En hund som ikke er nevneverdig begeistret for mennesker kan rett og slett være "født sånn"... jeg tror at når man har raser som ligger litt rundt det der "reservert"-stedet personlighetsmessig (les Svartberg!), så kan man også havne litt "under" det man egentlig ønsker - det har også med resten av hundens mentalitet, som dette med nysgjerrighet, avreagering, "boldness" etc å gjøre.

Ser man på MH-tester eller andre mentaltester, ser man hva balansen har å si - og hvor "pussige" reaksjoner noen hunder har, uansett hvor bra avstamning de har kan du få en "liten pyse", det er som i menneskefamilier det - hvordan den ene sønnen til de to barske superforeldrene som møtte hverandre på fjellklatrercampen blir en boklesende og pysete pingle..... mens den andre nærmest klatrer seg ut av barnesengen fra første stund. Vi er forskjellige, gener og arv er nok en artig greie..

Med en hund som din så blir DU og dine reaksjoner utrolige viktige, og kan gjøre stor, stor forskjell. Slike hunder liker i min erfaring godt en trygg og solid leder - som tar ansvar men som også er litt sånn "hør på meg, slapp av, dette går bra, jeg er her"-type. Jo mer positiv man klarer å være, og å fremstå overfor hunden, jo mer kan du "risikere" at det smitter!

Og jo mer positive erfaringer hun gjør, og jo mer hun stoler på deg, jo bedre vil hun sikkert bli med årene også. Men samtidig er dette med "herding", at hun opplever at dersom hun stoler på deg og din vurdering når du sier at hun ikke alltid selv får gå unna, men erfarer at "jeg overlever jo greit, det er til og med litt hyggelig", så kan hun vokse på det. Litt vanskelig og dumt å forklare her - men håper du skjønner hva jeg egentlig mener.

Kjenner en som har tre-fire hannhunder av samme rase, der personlighetene helt tydelig er svært forskjellige - og det er fascinerende å se. Selv har jeg hatt flere tisper av samme rasen, og sett de utrolig store forskjellene - noe er arv, noe er oppdretter og hva vedkommende har gjort/ikke gjort, noe er personlighetssammensetningen til akkurat den hunden.

Posted

Jeg har selv en nervøs hun. Og da er det ikke bare mennesker hun er redd for. Det er helt klart andre ting også. Hun er redd for høye ting som smeller, og mennesker som virker truende. Jeg tror dette har en sammenheng om en hund er nervøs eller reservert. En reservert hund ser jeg på som uinterresert i mennesker, men samtidig uredd for andre ting. Jeg tror (siden ingen kan vite sikkert) at en hund som er redd for lyder og mennesker er en hund som er var for ting som skjer rundt dem, legger godt merke til ting.

Min hund legger veldig godt merke til signaler som folk gir, og folk flest som skal hilse på en hun gir veldig truende signaler.. De smiler, går rett mot og bøyer seg over hundene mens de stirrer på dem. Faktisk så er det forståelig at hun blir redd. Hun har kanskje hatt vonde opplevelser med menesker før jeg fikk henne, dårlig sosialisering, ikke vet jeg, men hun bruker veldg lang tid på å føle seg trygg nok til å kunne trene konsentrert med meg, og hører hun en lyd må det undersøkes med en gang.

En reservert hund for meg er en hund som føler seg trygg overalt, kan trene fokusert uten å bli redd for ting som skjer rundt. Den vil kanskje ikke hilse når folk prøver å ta kontakt, men den vil ikke trekke seg unna hvis noen klapper den. Men jeg vil si at dette er rasetypisk. Det er veldig sjelden at en Golden, labrador eller BC for den saks skyld er reservert, og hvis jeg møtte en som var det, ville jeg tenkt at denne hunden kanskje har opplevd noe slik at den overser mennesker totalt, og ikke egentlig er redd for andre ting. Det er jo et dempende signal. Per Olav sin hund skal jo være reservert av natur, og derfor hadde jeg ikke tenkt så mye over det.

  • 3 months later...
Posted

Reservert og uinteressert er to forskjellige ting..

Dere har vel alle sett posten-reklamen som går hele tiden nå? "Njaaa..skeptisk", der har du en reservert hund...den trenger overbevisning! Det betyr ikke at den er usikker, men kanskje heller at den trenger bevis for at noen fortjener å hilse på den :D

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Tydeligvis. Har snakket med mange som har blitt "tvunget" til å kjøpe hund.  Personlig så ble jeg paff, og skuffet- fra en seriøs oppdretter som kydde så og vær så imøtekommende til skikkelig skarp sur stemme...    
    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...