Apropos apportering.....

[Guest Belgerpia]

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

[Guest Gråtass]

Da er i så fall du og jeg på samme bærtur, belgerpia...

Jeg har også i "hine, hårde dager" lært begrepet lystapportør om en som apporterer alle tenkelige og utenkelige gjenstander på eget initiativ, enten det passer seg slik eller ikke. Ser det vel spes på retriver rasene og en og annen gjeterhund.

[akela]

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

[MonicaT]

Hei !

Dette synes jeg var spennende og nyttig. Er nok en del ulike begreper ute og går.

Jeg har ikke holdt på så lenge med apport ( 4 år sånn ca ) og det jeg har hørt er at en lyst apportør er en som henter ting fordi den har lyst. Mot argumentene er at hunden dermed ikke vil hente når den ikke vil ( eks slik som Tyson ? beskriver, at hunden ikke vil hente metall bukken ).

Men slik som Belgerpia og dere andre beskriver det, så er det jo en hund som _alltid_ henter bukken og at mye av dette er selvlært., nettopp fordi hunden har lyst.

Uten at jeg helt vet, så kan det jo hende at fuglehundfolket for å forsvare sin "egen" metode trykker ned lysten apporteneller at de har misforstått. Det kan jo også skyldes ordet, LYST til å apportere. I eks Rypejente diskusjonen er jo det som er lagt i begrepet. At det kun er når hunden selv har lyst at den apporterer. Slik at jeg fått forklart begrepet av de fleste jeg kjenner. ( garvede fuglehund folk ).

Argumentene er at de vil ha en 100% sikker apportør og dermed er tvang eneste metode. Nå er det vel ulike def. på tvang også. Jeg har hele tiden ment at dette kan man oppnå ved andre metoder men i "vår" verden er det resultatene som teller og så lenge ingen som har trent apport på annen måte gjør det veldig bra så tar ting litt lengre tid. Da vil man ikke tro at dette går ann .....før man ser det.

[belgerac]

Min hund er ingen naturlig lyst-apportør. Hun trenger å bli trent og forsterket til å utføre oppgaven, slik gjeterhunder oftest må. Helt andre ting ligger adskillig mer naturlig for henne, for eks dette med flokkfølelse, vakt og oppsøk (har ALDRI behøvd å trene systematisk på sånne ting med henne )

En naturlig lyst-apportør finner det sterkt selvtilfredsstillende å gripe og bære alskens rare ting.

Om jeg skulle ha en hund primært for apport-oppgaver ville jeg selvsagt valgt meg en rase som har dette naturlig i seg. Mye lettere å få de riktige tingene fort på plass med en rase som er avlet for oppgaven skulle jeg tro.

[Guest Belgerpia]

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

For det første så er ikke "min" diskusjon hentet fra noe som har med fuglehunder å gjøre i det hele tatt - det handler om helt andre raser, det handler om folk som snakker om apportering og lydighets-/bruks - hvor man kaller hunder som er VANSKELIGE å få til å apportere "lyst-apportører" dvs. hunder som bare henter ting når de vil selv og aldri ellers - og som derfor må trenes tidvis brutalt faktisk...

Altså - definisjonen av ordet lystapportør har blitt noe helt annet enn hva det egentlig er..... - nemlig en hund som finner stor glede i å hente ting og som er en drøm å lære å apportere - og ikke en hund som bare henter det den selv vil.

[akela]

Beklager virkelig hvis jeg ødela "din" diskusjon.

Da kan jeg bare si: Lystapportør er et ekstremt vanlig uttrykk i fuglehundmiljøet, og selv om det er lystbetonte apportører regnes de som negativt og upålitelig.

I bruksmiljøer brukes vel en mild tvangsapport på hunder som ikke vil i utgangspunktet.

Men hvilken rolle spiller dette egentlig? Er dette veldig viktig for deg?

[ingar]

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

He he ja der kan du se..man lærer noe nytt stadig vekk. Etter så mange år med hund..trening..konkurranser osv..så er dette første gangen jeg støter på begrepet "lyst apportør", selv om jeg har hørt ordet nevnt.

Skjønner jo hva det menes og kunne være fristet til å overføre det til andre ting også.. f.eks.."Lystdekker".."lystståer".. "lystsitter" ...he he hærlig...