Gå til innhold
Hundesonen.no

Apropos apportering.....


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Da er i så fall du og jeg på samme bærtur, belgerpia... :D

Jeg har også i "hine, hårde dager" lært begrepet lystapportør om en som apporterer alle tenkelige og utenkelige gjenstander på eget initiativ, enten det passer seg slik eller ikke. Ser det vel spes på retriver rasene og en og annen gjeterhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk :D Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei !

Dette synes jeg var spennende og nyttig. Er nok en del ulike begreper ute og går.

Jeg har ikke holdt på så lenge med apport ( 4 år sånn ca ) og det jeg har hørt er at en lyst apportør er en som henter ting fordi den har lyst. Mot argumentene er at hunden dermed ikke vil hente når den ikke vil ( eks slik som Tyson ? beskriver, at hunden ikke vil hente metall bukken ).

Men slik som Belgerpia og dere andre beskriver det, så er det jo en hund som _alltid_ henter bukken og at mye av dette er selvlært., nettopp fordi hunden har lyst.

Uten at jeg helt vet, så kan det jo hende at fuglehundfolket for å forsvare sin "egen" metode trykker ned lysten apporteneller at de har misforstått. Det kan jo også skyldes ordet, LYST til å apportere. I eks Rypejente diskusjonen er jo det som er lagt i begrepet. At det kun er når hunden selv har lyst at den apporterer. Slik at jeg fått forklart begrepet av de fleste jeg kjenner. ( garvede fuglehund folk ).

Argumentene er at de vil ha en 100% sikker apportør og dermed er tvang eneste metode. Nå er det vel ulike def. på tvang også. Jeg har hele tiden ment at dette kan man oppnå ved andre metoder men i "vår" verden er det resultatene som teller og så lenge ingen som har trent apport på annen måte gjør det veldig bra så tar ting litt lengre tid. Da vil man ikke tro at dette går ann .....før man ser det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund er ingen naturlig lyst-apportør. Hun trenger å bli trent og forsterket til å utføre oppgaven, slik gjeterhunder oftest må. Helt andre ting ligger adskillig mer naturlig for henne, for eks dette med flokkfølelse, vakt og oppsøk (har ALDRI behøvd å trene systematisk på sånne ting med henne :P )

En naturlig lyst-apportør finner det sterkt selvtilfredsstillende å gripe og bære alskens rare ting.

Om jeg skulle ha en hund primært for apport-oppgaver ville jeg selvsagt valgt meg en rase som har dette naturlig i seg. Mye lettere å få de riktige tingene fort på plass med en rase som er avlet for oppgaven skulle jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk :lol: Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

For det første så er ikke "min" diskusjon hentet fra noe som har med fuglehunder å gjøre i det hele tatt - det handler om helt andre raser, det handler om folk som snakker om apportering og lydighets-/bruks - hvor man kaller hunder som er VANSKELIGE å få til å apportere "lyst-apportører" dvs. hunder som bare henter ting når de vil selv og aldri ellers - og som derfor må trenes tidvis brutalt faktisk...

Altså - definisjonen av ordet lystapportør har blitt noe helt annet enn hva det egentlig er..... - nemlig en hund som finner stor glede i å hente ting og som er en drøm å lære å apportere - og ikke en hund som bare henter det den selv vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager virkelig hvis jeg ødela "din" diskusjon.

Da kan jeg bare si: Lystapportør er et ekstremt vanlig uttrykk i fuglehundmiljøet, og selv om det er lystbetonte apportører regnes de som negativt og upålitelig.

I bruksmiljøer brukes vel en mild tvangsapport på hunder som ikke vil i utgangspunktet.

Men hvilken rolle spiller dette egentlig? Er dette veldig viktig for deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

He he ja der kan du se..man lærer noe nytt stadig vekk. Etter så mange år med hund..trening..konkurranser osv..så er dette første gangen jeg støter på begrepet "lyst apportør", selv om jeg har hørt ordet nevnt.

Skjønner jo hva det menes og kunne være fristet til å overføre det til andre ting også.. f.eks.."Lystdekker".."lystståer".. "lystsitter" ...he he hærlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...