Gå til innhold
Hundesonen.no

Apropos apportering.....


Guest Belgerpia

Recommended Posts

Guest Belgerpia

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Da er i så fall du og jeg på samme bærtur, belgerpia... :D

Jeg har også i "hine, hårde dager" lært begrepet lystapportør om en som apporterer alle tenkelige og utenkelige gjenstander på eget initiativ, enten det passer seg slik eller ikke. Ser det vel spes på retriver rasene og en og annen gjeterhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk :D Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei !

Dette synes jeg var spennende og nyttig. Er nok en del ulike begreper ute og går.

Jeg har ikke holdt på så lenge med apport ( 4 år sånn ca ) og det jeg har hørt er at en lyst apportør er en som henter ting fordi den har lyst. Mot argumentene er at hunden dermed ikke vil hente når den ikke vil ( eks slik som Tyson ? beskriver, at hunden ikke vil hente metall bukken ).

Men slik som Belgerpia og dere andre beskriver det, så er det jo en hund som _alltid_ henter bukken og at mye av dette er selvlært., nettopp fordi hunden har lyst.

Uten at jeg helt vet, så kan det jo hende at fuglehundfolket for å forsvare sin "egen" metode trykker ned lysten apporteneller at de har misforstått. Det kan jo også skyldes ordet, LYST til å apportere. I eks Rypejente diskusjonen er jo det som er lagt i begrepet. At det kun er når hunden selv har lyst at den apporterer. Slik at jeg fått forklart begrepet av de fleste jeg kjenner. ( garvede fuglehund folk ).

Argumentene er at de vil ha en 100% sikker apportør og dermed er tvang eneste metode. Nå er det vel ulike def. på tvang også. Jeg har hele tiden ment at dette kan man oppnå ved andre metoder men i "vår" verden er det resultatene som teller og så lenge ingen som har trent apport på annen måte gjør det veldig bra så tar ting litt lengre tid. Da vil man ikke tro at dette går ann .....før man ser det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund er ingen naturlig lyst-apportør. Hun trenger å bli trent og forsterket til å utføre oppgaven, slik gjeterhunder oftest må. Helt andre ting ligger adskillig mer naturlig for henne, for eks dette med flokkfølelse, vakt og oppsøk (har ALDRI behøvd å trene systematisk på sånne ting med henne :P )

En naturlig lyst-apportør finner det sterkt selvtilfredsstillende å gripe og bære alskens rare ting.

Om jeg skulle ha en hund primært for apport-oppgaver ville jeg selvsagt valgt meg en rase som har dette naturlig i seg. Mye lettere å få de riktige tingene fort på plass med en rase som er avlet for oppgaven skulle jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Er det diskusjonen på rypejentene du sikter til? Den var det første som kom opp da jeg googlet på lystapportør. Men for å si det slik: Når ble fuglehundfolket noen foregangsmenn for innlæring og gode begreper...?

Jeg oppfatter også en "lystapportør" som en hund som bærer absolutt hva som helst, til enhver tid, og liker det - av en eller annen grunn. Det er liksom definisjonen. Men så er visst tydelig spørsmålet: Hva GJØR man med en lystapportør? Og det er kanskje der jeg ikke helt skjønner hva fuglehundfolk mener - det virker som de bare konstaterer at en hund er lystapportør, og apporterer av lek, og så tar de det ikke videre da eller?

Ene dyret her var lystapporterende fra starten, men hun ble da sannelig oppmuntret til det - det var "bra" uansett hva hun plukket opp. Så den gangen vi så en død and ligge i innsjøen "vår", sa jeg bare "apport" - og så spratt gjeterhunden ut i et flyinghopp, apporterte den døde anden forskriftsmessig, og syntes dette var helt greit. Hun hadde aldri gjort noe lignende før, men det var bare gøy, gøy, gøy (hehe, det var i før-fugleinfluensatider!).

Så greia blir vel bare at man kan konstatere at: Ja, noen hunder liker å bære på "alt".

Har man det som utgangspunkt og jobber riktig, får man en pålitelig apportør - for man videreutvikler jo adferden, gjennom god og korrekt timet belønning etc. Jeg ser på fuglehundjentediskusjonen at en innskriver bekymrer seg over at en lystapportør ikke vil løpe forbi "en gjenligger" og hente den "riktige" apporten. Vel, det er bare trening det også - for nøyaktig samme problemstilling møter man i bruks på feltet. Og det er TRENING, bygget på det positive utgangspunktet som en lystapportør eller en mer vanlig hund er, som gjør susen.

Ser fuglehundfolket kakler videre om både konsekvensapportering og tvangsapportering, og det høres nå ut som pussige greier. For hundene gjør vitterlig ikke dette på egenhånd - en lystapportør blir jo forsterket av sin eiers reaksjon, akkurat som forøvrig en tvangsapportør (med noe motsatt fortegn). Og jeg vil jo at min lystapporterende hund også skal være konsekvent, derfor trener jeg?

Hm... mystisk :lol: Var litt artig å "surfe" litt rundt om dette... Det virker som de tror at tvang og frykt gjør det MER effektivt - enn å trene positivt og godt en hund som er en lystapportør <_<

Det sier vel mer om hva de har fått med seg, inklusive av evner til å lære opp en hund... eller?

Og jeg ser på minsten her, som IKKE er noen lystapportør, at jobbing på riktig måte for ham gjør ham til en hund som er en munter og positiv apportør - selv av den engang så skumle metallapporten.

Det er vel... som så mange ganger før, jfr Yngvils diskusjon, hundefører det kommer an på. Jeg synes flere av de "tradisjonellere" debattantene inne på den andre diskusjonssiden virker så sinte og mistroiske til hundene sine, at hundene nærmest gjør ting på "gjørs".... og DET er jo litt interessant å tenke på, all den tid alt fra minehunder til mugg- og narkohunder trenes opp på lystbetont vis og LIKEVEL blir pålitelige.

Jeg holdt på å si "rock on" - eller kanskje heller "carry on"?

For det første så er ikke "min" diskusjon hentet fra noe som har med fuglehunder å gjøre i det hele tatt - det handler om helt andre raser, det handler om folk som snakker om apportering og lydighets-/bruks - hvor man kaller hunder som er VANSKELIGE å få til å apportere "lyst-apportører" dvs. hunder som bare henter ting når de vil selv og aldri ellers - og som derfor må trenes tidvis brutalt faktisk...

Altså - definisjonen av ordet lystapportør har blitt noe helt annet enn hva det egentlig er..... - nemlig en hund som finner stor glede i å hente ting og som er en drøm å lære å apportere - og ikke en hund som bare henter det den selv vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager virkelig hvis jeg ødela "din" diskusjon.

Da kan jeg bare si: Lystapportør er et ekstremt vanlig uttrykk i fuglehundmiljøet, og selv om det er lystbetonte apportører regnes de som negativt og upålitelig.

I bruksmiljøer brukes vel en mild tvangsapport på hunder som ikke vil i utgangspunktet.

Men hvilken rolle spiller dette egentlig? Er dette veldig viktig for deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sitter å klør meg i hodet. Var på ett annet forum hvor det var snakk om apportering. Der kom de innpå begrepet "lyst apportør" - hvorpå flereogtyve mennesker har forklart at det betyr "henter apporten når den vil det selv" - og senere lagt ut om hvor viktig det er at man tvinger slike hunder til å apportere hver gang og det var ikke måte på...

Er det jeg som er helt på jordet (eller mine guruer fra gamledager rettere sagt) eller har begrepet endret betydning de siste årene?

I min verden så betyr begrepet "lyst-apportør" at man har en hund som naturlig apporterer og som gjør det med alt når som helst og hvor som helst. Altså en hund som har LYST til å apportere.

Er dette helt feil det eller?

Jeg mener, jeg lærte dette at "gamlekara" i klubben - folk som holdt på med jaktprøver og sånn liksom. Beskrev faktisk gammelkaren som den første av den rasen som kom i kategorien "lystapportør".

Det er selvsagt mulig at disse gamlekara tok helt feil - men for meg høres min definisjon også veldig logisk ut den da.........

Men - er det feil defenisjon?

He he ja der kan du se..man lærer noe nytt stadig vekk. Etter så mange år med hund..trening..konkurranser osv..så er dette første gangen jeg støter på begrepet "lyst apportør", selv om jeg har hørt ordet nevnt.

Skjønner jo hva det menes og kunne være fristet til å overføre det til andre ting også.. f.eks.."Lystdekker".."lystståer".. "lystsitter" ...he he hærlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei,  Kjøpte akkurat en flexi classic L. 5m. bånd. Den fungerer helt greit, men vurderer et annet alternativ neste gang jeg kjøper. Det jeg kunne tenke meg er låste posisjoner uten å holde inn knapp i tillegg til et enda mer robust tapebånd og et noe større håndtak. Noen anbefalinger? Jeg har en nokså sterk staff-presa blanding på. 35 kg., som tidvis kan dra noe. Ser nå at jeg skulle flyttet denne til utstyrstråden, men vet ikke om det er mulig.  På forhånd takk for svar😊
    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...