Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundepensionat


softis

Recommended Posts

Jeg hadde vurdert å sette vanilla på kennel når mamma og pappa skulle bort, fordi jeg tenkte det kunne bli for mye jobb.. så snakket jeg med ei i fra hundetreffet om det. hun mente at å sette hunden på kennel nesten kunne kalles dyreplageri og at jeg kunne få store problemer med stress da hun kom tilbake.

Jeg har bestemt meg for å ha henne hjemme da en nabo tilba seg å hjelpe til om jeg skulle få for lite tid :)

men nok om det.

hva synes dere om å ha hunden på hundepensionat ??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge man er nøye med å finne et godt hundepensjonat ser jeg ærlig talt ikke problemet i det? :unsure: De fleste hunder kommer hjem slitne, litt skitne og veldig lykkelige, så vidt jeg vet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun jeg snakket med mente i alle fall at de ble utrolig stresset av å være alene hele tiden.

Hun hadde jobbet på flere forskjellige kenler og kunne nesten love meg at de ikke gikk tur med hundene slik som de sa :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Jeg har hatt en hund som bodde i kennel et år jeg, og det gikk fint med han. (eller. vel. det gjorde det ikke, men det var ikke pga av kennelen). Hva med oppdrettere som har hunder som bor ute? Blir de stressvrak, de da? Og, mange kenneler er nok ikke like flinke til å gå tur, men om man hører med andre som bruker den får man jo en pekepinn.

(Men det er klart, har du en hund med seperasjonsangst er kanskje ikke kennel den beste løsningen?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Velg et godt hundepensjonat og spør om referanser fra andre eller ta en titt der selv før du leverer hunden din.

Mine hunder har i alle år vært på kennel alt fra en helg til en uke og det har aldri vært noe problem. De er like harmoniske og glade når jeg henter dem etter oppholdet som før, og har såvisst ikke tatt skade av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun jeg snakket med mente i alle fall at de ble utrolig stresset av å være alene hele tiden.

Hun hadde jobbet på flere forskjellige kenler og kunne nesten love meg at de ikke gikk tur med hundene slik som de sa :)

Var selv skeptisk til å sette hunden min på kennel. Men etter å ha jobbet på en så har ikke jeg noen problemer med å reise fra hunden min der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes helt ærlig at det ikke er noe særlig å sette fra seg bikkja på pensjonat... Har gjort det én gang før, og jeg er neimen ikke så sikker på at pelsen synes det var noe stas. Jeg reagerte for det første på at Casper ble satt i bås sammen med en annen hund uten at vi ble spurt på forhånd om det var ok for oss, vi ble da vi bestilte oppholdet opplyst om at alle hundene bodde i hver sine båser dersom ikke noe annet var avtalt... Casper var da svært ung, og veldig "lettstresset" sammen med andre ukjente hunder. Dette var forresten et av de liksom "bedre" stedene. Vi ble dessuten lovet at bikkja skulle være nybadet ved henting, noe som heller ikke stemte. Han var full av dritt og møkk - og luktet noe helt forj****g. Da vi hentet han var han heeeelt segneferdig, halen hang mellom bena og han var liksom ikke seg selv (mener ikke at han ble mishandlet akkurat, men sitt "lykkelige jeg" var han i hvertfall ikke). Skal ikke dømme alle hundepensjonater nedenom og hjem fordi jeg har vært uheldig én gang, men kan ikke si at erfaringen frister til gjentakelse. Pelsen har forøvrig ikke noe problem med å være hos familie eller venner, uansett hvor godt han kjenner de.

Så - dersom vi ikke kan ha Casper hos noen vi kjenner når vi skal bort, har vi en regel om at han skal være på kennel max en langhelg av gangen. Sommerferie heretter blir biltur i Europa med pelsen. Det gjorde vi i sommer, og det gikk fin-fint! Han elsker å kjøre bil, og har nå blitt en bereist, ung herremann... B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes helt ærlig at det ikke er noe særlig å sette fra seg bikkja på pensjonat... Har gjort det én gang før, og jeg er neimen ikke så sikker på at pelsen synes det var noe stas. Jeg reagerte for det første på at Casper ble satt i bås sammen med en annen hund uten at vi ble spurt på forhånd om det var ok for oss, vi ble da vi bestilte oppholdet opplyst om at alle hundene bodde i hver sine båser dersom ikke noe annet var avtalt... Casper var da svært ung, og veldig "lettstresset" sammen med andre ukjente hunder. Dette var forresten et av de liksom "bedre" stedene. Vi ble dessuten lovet at bikkja skulle være nybadet ved henting, noe som heller ikke stemte. Han var full av dritt og møkk - og luktet noe helt forj****g. Da vi hentet han var han heeeelt segneferdig, halen hang mellom bena og han var liksom ikke seg selv (mener ikke at han ble mishandlet akkurat, men sitt "lykkelige jeg" var han i hvertfall ikke). Skal ikke dømme alle hundepensjonater nedenom og hjem fordi jeg har vært uheldig én gang, men kan ikke si at erfaringen frister til gjentakelse. Pelsen har forøvrig ikke noe problem med å være hos familie eller venner, uansett hvor godt han kjenner de.

Så - dersom vi ikke kan ha Casper hos noen vi kjenner når vi skal bort, har vi en regel om at han skal være på kennel max en langhelg av gangen. Sommerferie heretter blir biltur i Europa med pelsen. Det gjorde vi i sommer, og det gikk fin-fint! Han elsker å kjøre bil, og har nå blitt en bereist, ung herremann... B)

Nå har jeg vært på alle 3 hundepensionatene rumdt her nå.. Ingen var for min skyld godkjente.. Det ene hadde ALT for mange hunder. Det andre pensionatet hørte jeg dritt om av en veninne som jobbet i dyrebeskyttelsen. Det tredje var så klart bare åpent sommertid... Så jeg har funnet ut at jeg skal ha henne hjemme med meg og få naboen til å gå tur med henne en gang mens jeg er på skolen.. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes flere dårlige hundepensionater her i landet, men det finnes flere gode også. Så lenge man sjekker godt ut på forhånd, og gjerne snakker med folk som har hatt hunder der før, så er det store muligheter for å finne et hundepensionat du stoler på. Jeg har aldri satt min hund på pensionat, men det er fordi jeg ikke har behøvd det hittil. Tanta mi driver hundepensionat, og jeg har vært der oppe og jobba og sett flere ganger. Hundene der er ikke stressa i de hele tatt, selvfølgelig finnes det noen hunder som stresser av å sta på pensionat, men ikke alle gjør det. Etter det jeg har sett er det flere som slapper av enn de som er stressa. Disse hundene får turer to ganger om dagen, og de sover inne om natta, og ute om dagen. Men alle hundene får dekket de behovene de trenger, og de blir behandlet individuelt. Jeg har ikke noen problemer med å sette igjen min hund der ihvertfall :)

Men jeg skjønner også at folk er skeptiske, har møtt flere som har satt igjen hunden sin på pensionater der hunden ikke har fått turer eller riktig behandlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk en jobb på et hundepensjonatå var kjempespent å hadde store forventninger. Jeg ble så sjokkert at jeg har ikke ord for det.

Bjeffehalsbånd med strøm var det første som møtte meg.Dette var noe alle hundene hadde på seg,om di var bittesmå eller store,om di bjeffet eller ikke,dette skulle være på. :lol:

Var det en av hundene som bjeffet litt og ikke "hørte" på han som hadde hovedansvaret der fikk di et relt spark og risting i nakkeskinnet.

Hundene lå i sin egen avføring og lukta slo imot meg da jeg kom inn. Ureområdet var stort og fint,og di fikk løpe fritt,men alle gikk sammen. Tisper med løpetid ble sendt ut sammen med hanner.

Jeg kan nevne så mye mer,men dere skjønner tegninga.

Han som hadde hovedansvaret skulle ha ferie en uke,så han bare viste meg og så fikk jeg ansvaret alene for 20 hunder.

Jeg jobbet der den uken. Gjorde det på min måte. Vasket alle hundene,vasket bur og kopper og skåler 2 ganger dagelig og slapp 2 og to ut å lekte med dem.

Di forandret personlighet helt! Di var ikke "gale" som han påsto,di var bare livredde og trengte litt "tender,love and care"

Etter den uka takket jeg nei til å jobbe mer der. Jeg kunne ikke forsvare det som skjedde der,å sa klart i fra til eier. Hun sa bare at dette var ikke noe jeg hadde noe med.

Etter dette forferdelig møte med et hundepensjonat sverget jeg på at hundene mine skal ALDRI inn på noe sånt. Da får jeg heller droppe det jeg hadde tenkt. Men,sier ikke det at alle er sånn,selfølgelig ikke,men jeg fikk helt skrekken etter det i hvert fall!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun jeg snakket med mente i alle fall at de ble utrolig stresset av å være alene hele tiden.

Hun hadde jobbet på flere forskjellige kenler og kunne nesten love meg at de ikke gikk tur med hundene slik som de sa :lol:

Alene? De er da aldri alene, det er jo masse andre hunder å være med.

Jeg tror de aller fleste hunder har godt av å være litt på hundepensjonat, om ikke for noe annet, så i allefall bare for å oppleve noe nytt. En slags sosialisering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh... sosialisering av mine hunder skjer når JEG er tilstede, og i hverdagen deres. Når mine hunder skal på hundepensjonat, vil jeg ikke at tilfeldige kennelhjelper i tenårene eller folk med hardere metoder enn det jeg bruker skal håndtere dem og styre med dem.

Mine hunder skal ikke gås tur med, de skal ikke omgås andre hunder uansett (hunder kan oppføre seg nokså annerledes enn kennelansatte tror de gjør, det har vel både blitt bitt ihjel hunder og nå senest skjedde det en "uventet" tjuvparring på en høyprofilert og dyr kennel), de skal ikke dusjes og bades (det vil jeg gjøre selv, da oppfører de seg som engler - noe de ikke nødvendigvis gjør med fremmede, og hva kan de fremmede gjøre da? Jo, begynne å korrigere mine hunder for noe som ikke ER et problem i hverdagen - og det har ikke jeg betalt for...).

Kort sagt: De skal oppbevares... i trygge omgivelser.

Finner man et hyggelig greit sted, så vil jeg si at det er gjerne et mindre sted, et sted der hundene ikke blir satt i bur med naboer rett foran fleisen (min gamle hannhund ble satt rett ovenfor en hannhundaggressiv boxerhann, og de to var ikke veldig avslappet etter flere dager med stirring på hverandre, og ansatte som ikke hadde tid til å SE dette), der det er kanskje et ektepar som driver (de samme å forholde seg til, ikke stadige nye folk), og der hundene blir vant til å være.

Jeg er stor fan av det stedet jeg har funnet frem til, der hundene mine gjerne er - de er vant til det, er blitt glad i dem som driver det; men det er mange steder jeg IKKE ville hatt hundene.

Jeg tror at JEG vet best for mine egne hunder, og jeg vil ikke bli overprøvd av selverklærte "eksperter" som er i businessen for pengenes skyld. Det svaret som ble gitt etter tjuvparringen på hundepensjonatet i Aftenpostens aftenutgave i forrige måned sa ALT om den kennelen for mitt vedkommende... og den har liksom "godt ord" på seg.

Men som sagt: Så lenge jeg betaler, og det er så dyrt som det er, så vil jeg at MINE ordre skal følges.... fordi jeg er kunden. Vil jeg ha sære hunder, så skal de få være sære - hvis det er mitt ønske for oppholdet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg har jobbet på hundepensjonat, og jeg gikk på fjellet med dyrene hver dag, satt i flere timer og koste, ga alle mat, friskt vann, de fikk sosialisere seg de som skulle det, vi hadde egne skjemaer for hvilke hunder som gikk sammen og ikke, og en gang i uken ble de badet, og soltørket om sommeren (sommerjobb) om vinteren ble de først håndkletørret, så fønet, det husker jeg fra arbeidsuken i niende klasse. Samme pensjonatet.

Ligger i fine, landlige omgivelser, og aldri om de fikk for lite oppmerksomhet, kos, mosjon eller mat og drikke. Det var bare fryd og gammen og godt fornøyde hunder. Blant annet fikk vi inn en valp på tre måneder som både jeg og pensjonateieren var enig om at han var alt for ung til å bo på et pensjonat i tre uker, men eieren sa seg uenig, men vi ville ikke at valpen skulle bli redd, så den bodde oppe i huset sammen med oss.

Kort sagt: Du vet aldri, det kommer an på pensjonatet, men mange pensjonat gir det de lover, og mer til. De brenner faktisk for det de holder på med, og bryr seg om hunden din som om det var sin egen. ^_^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...