Gå til innhold
Hundesonen.no

Skuddreddheten, jakt osv.


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

På Fredag kjørte jeg og pappa opp til Steinkjer, og opp mot hytta til Onkelen min. Kom fram i 6-tiden, pakket ut av bilen og la i vei opp mot hytta. Pappa gikk ikke med oss, da han ville jakte på vei opp.

Ingen fangst denne kvelden, og vi gledet oss allerede til Lørdag.

På Lørdag så sto vi opp i 6- tiden og la ut på tur ca. kl halv 8. Vi gikk og vi gikk og vi gikk. Milo tok en del stand, og så ut til og trives. Han gikk ikke løs, da han ikke er saue-strømmet enda :)

Det var faktisk minimalt med fugl, men gleden var der.

Onkelen min fikk for seg det og skyte av et par skudd, for å teste geværet litt. Jeg ble smånervøs ovenfor hvordan Milo kom til og reagere. Vi har riktignok trent litt på smell/høye lyder, hvor han ikke har reagert..Men, jeg var redd for at han kom til og reagere på skuddet.

Plukket opp langlina litt, og ga klarsignal for at onkelen min skulle skyte.

Idet skuddet ble fyrt av, skvatt jeg no voldsomt ;) Gjett hva den "skuddredde" hunden min gjorde da? Han skvatt bare bittelitt, og begynte og logre og trakk mot onkelen min ;)

Vi hørte flere smell, og hunden reagerte ikke...

Ja, jeg vil påstå at etter en del jobbing med han, så er han endelig ikke skuddredd mer ;)

Vi la videre innover fjellet, og tok en pause på en av de høyeste punktene i nærheten. Milo fikk litt vom, og litt av mat-pakka mi ;) Vi ringte noen som vi kjente, og avtalte og møte de på en annen topp, et par km lengre borte. Tok oss en liten pause der også, før vi begynte på nedturen.

Jeg gikk bak onkelen min, og pappa, og tok meg en pause oppå en liten knaus, siden jeg måtte ha av meg jakka osv. Gikk langt bak de, og så kom jeg på at jeg måtte plstre, slik at jeg fikk vite hvor de lå i terrenget. Svaret var? En fugl nærheten... Milo ble skikkelig ivrig og gikk og snuste litt rundt. Idet jeg snudde ryggen til en busk, hørte jeg at det flagret, og når jeg snudde meg igjen så så jeg en fugl som fløy avgårde. Typisk!

Etter et par km til kom vi endelig tilbake til hytta. Etter å ha gått 1.5 mil i ulendt terreng er det vel ikke rart at jeg var sliten?

Søndagen kom, og vi pakket og ryddet alt i hytta. Gikk ned til bilen for så og kjøre et lite stykke for å gå på jakt en ny plass.

Her hørte jeg en del ryper, men klarte ikke og lokalisere hvor de kom fra. Gikk og trasket avgårde, da Milo fant en "snarvei" over en myr...Dum som han var, tok han sats mot midten og sank nedover. Måtte nesten le over det hjelpeløse blikket han ga meg. "Mamma. Hjelp! Jeg kommer jo meg ikke opp" Hadde jo på bånd og sæle, så jeg fikk halt han opp. Litt småflau, men helt okay... :P

Idet jeg og pappa holdt på og skifte vei, og runde av for å gå til P-plassen igjen så lettet det en stor røy. Uheldigvis så forsvant den altforfort bak et tre, og pappa var litt for treg på avtrekkeren.

Selv om vi ikke fikk en eneste fuglen, så kommer dette til og være en av de jaktene jeg husker best.

Den første jakta for oss, hvor Milo ikke brydde seg om at det smalt. Jeg er strålende fornøyd, stolt og ikke minst overrasket over framgangen til min kjære hund...

Blir nok mer jakt på oss i år, og snart jegerprøven på meg...Våren/Sommeren 2007 så kommer det en ny hund i hus. Dette kan virkelig bli spennende, og vi gleder oss til flere koslige jaktturer i fjellet.

Hytta til onkel

PICT0849.jpg

PICT0863.jpg

PICT0905.jpg

PICT0910.jpg

PICT0950.jpg

PICT0968-1.jpg

PICT0969-1.jpg

*Deleopp*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Er så utrolig glad på dine vegne for at Milo takkler skudd! :) Nydelige bilder, som alltid. ;)

Fikk nesten lyst til å dra på jakt jeg også nå.. ;) Ser skikkelig koslig ut, selv om man ikke får fugl..

HiHi..Takk for det ;)

Du kan vel sikkert bli med oss på jakt en gang? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei !

Så gøy at Milo ikke er skudd redd mer. Det er kjempe flott.

Det er utrolig deilig å være på jakt.

Har selv vært borte i 2 uker og det er så deilig.

Herlige fine dager på fjellet med hunden er helt topp :huh: Og ikke noe tvil om at det er dette bikkjene lever for. Se hvordan de koser seg der de løper/jakter innover fjellet/skogen. Livet er herlig !

Utrolig natur opplevelser :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Hei !

Så gøy at Milo ikke er skudd redd mer. Det er kjempe flott.

Det er utrolig deilig å være på jakt.

Har selv vært borte i 2 uker og det er så deilig.

Herlige fine dager på fjellet med hunden er helt topp :) Og ikke noe tvil om at det er dette bikkjene lever for. Se hvordan de koser seg der de løper/jakter innover fjellet/skogen. Livet er herlig !

Utrolig natur opplevelser :D

Ja! Ikke sant :(

Har faktisk sett forandringer i hverdagen vår også.

Etter den del trasking ifjellet, så ble han bare ivrigere og ivrigere og pauser var det ikke snakk om nei!

På treningen i går også, så ba jeg han om å ligge rolig, men det klarte han neimen ikke! her var det snakk om å ligge og pipe/bjeffe helt til treningen begynte. dessuten er han mer oppmerksom på fugl og andre dyr.

Synes han rett og slett virker mer lykkeligere jeg :huh::o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...