Gå til innhold
Hundesonen.no

Aldersforskjell


Martine

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har blitt sammen med en på 18 år, og er 15 selv. Familien min mener at jeg er helt dum, og de er skikkelig sure på meg. Brødrene mine mener at de alltid har rett om folk, selv om de aldri har møtt dem før. Eksen min var drittsekk, og de mente de hadde sagt det hele tiden. Eksen min prøvde å voldta en jente mens vi var sammen, og slang dritt til alle, inkludert meg. (Det var mest på slutten, og jeg visste ikke om voldtektsforsøket før etter at han slo opp) Nå har han mistet alle vennene sine.

Foreldrene mine var veldig fornøyd med han, bare fordi han kun var to mnd eldre enn meg. De hadde nesten aldri snakket med han.

Han på 18 år er supersnill. Mot alle! Alle vennene mine mener at vi er kjempesøte sammen, og de godtok han med en gang. Moren hans synes også aldersforskjellen er litt stor, men hun sier det er greit så lenge vi er glade i hverandre, og har det bra sammen. Og det har vi absolutt. Familien min mener at grunnen til at de synes det er så teit at vi er sammen, er at han får lov til så mye mer enn meg. Ja, han har lov til å røyke, snuse, drikke, være lenger ute. Men han verken røyker, snuser, drikker, eller er lenger ute enn meg. Kan snakke med han om alt, og vi er kjempeglade i hverandre.

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Skrevet

Jeg mener det er bedre å vere med en som er eldre og snill...

Jeg er selv 18 og bor sammen med en på 24:)

vi har det supert sammen.

helt ærli så ser ikke jeg for megselv sammen med noen på min alder ;)

Skrevet

Hva mener dere? Bedre å være med en som er ca like gammel som deg, men er skikkelig drittsekk, eller en som er 3 år eldre, og er supersnill?

Pass litt på fram til du er 16, om dine foreldre får ham helt i halsen kan de få ham anmeldt for seksuell omgang med en mindreårig. Feks. Men ja, presenter ham for familien din og kos deg med ham du, synes det der høres supert ut for din del ;)

Skrevet

Jeg er en utrolig sta jente, så jeg gjør ikke ting hvis jeg ikke har lyst til det. :) Sånn som f.eks sex. Han er absolutt ikke en person som presser folk til å gjøre noe, han er heller litt sjenert. Ikke så frampå. Vi har vært masse hos hverandre, og foreldrene kommer ofte innom for å sjekke. Hehe! Men er litt dumt at de har så mye i mot han, bare fordi han er 3 år eldre. For han er virkelig en flott person!:)

De driter seg litt ut, for de klager på at 3 års forskjell er alt for mye, osv. Men det er like stor forskjell mellom foreldrene mine. Husker ikke helt hvor gamle de var da de ble sammen, men tror ikke de var så veldig mye eldre. Har skjedd mye dritt i livet mitt, så for meg er det viktigste at jeg har en JEG er glad i, og ikke tenker på hva familien min mener om aldersforskjellen. Jeg trenger virkelig å ha en jeg kan stole på, uansett hvor gammel den personen er.

Skrevet

Jeg synes ikke 3 år er alt for stor forskjell - men det er 3 ganske viktige år i den alderen dere er i nå.

Jeg anbefaler deg å "skynde deg langsomt", kos deg som du har det nå, men ta ting gradvis - og fortsett å gjøre ting for deg selv med bare dine venner også. Det er viktig å huske på å ha tid hver for seg, ellers risikerer du bare at du føler du har mistet deler av ungdomstiden om noen år - fordi du ikke har fått utfolde deg med dine venner.

Prøv å få familien din til å godta ham -finn på noe sammen. Feks lag en god middag sammen med ham til foreldrene dine - en arangert romantisk kveld feks, stearinlys, god mat, dempet belysning, lav rolig musikk, og dere to som kokker og kelnere? Eller fisketur kanskje? Ikke nøye hva man gjør, men at de får sett litt av ham sånn at de kanskje ser hva du faktisk ser i ham?

Skrevet

Ja, skjønner hva dere mener :)

Er med vennene mine ganske mye. Og er så koselig at de endelig godtar kjæresten min!;)

Han kommer mest sannsynlig hit i morgen, men er bare mamma som er hjemme da. Hun har hilst på han, og synes faktisk at han virker veldig snill!;) Han er den mest "ordentlige" i gjengen, så jeg har fortalt henne om det. At folk har prøvd å presse meg til forskjellige ting, og at han aldri finner på noe sånt.

Får håpe familien min godtar det snart!;)

Skrevet

Jeg skjønner hvordan du har det. Var selv "sammen" med en gutt på 18 når jeg var 15. Foreldrene mine likte han ikke fordi har var 3 år eldre enn meg, lov til å kjøpe røyk, snus og øl og sånt. Og fordi jeg var mindreåring var de livredde for at jeg skulle ha sex med han.

Jeg synes du burde la foreldrene dine hilse på han. Kanskje spise middag sammen eller noe.

Skrevet

Det er jo lett å skjønne at foreldrene dine er skeptiske - kanskje ikke så mye på grunn av de 3 årene i aldersforskjell - men fordi han har adgang til en helt annen verden enn du har. En verden de ikke vil at du skal ta del i riktig ennå.

Så langt er det lett å forstå foreldrene dine, de vil jo bare det beste for deg.

Når det er sagt er det jo koselig å lese at du har funnet deg en "skikkelig" gutt. De finnes faktisk de også (flere enn mange tror?) :) Som flere har sagt, ta ham med hjem og vis ham fram - det er nok den beste taktikken for å få familien til å akseptere ham. De har jo bare som utgangspunkt at det finnes mye rart der ute - så får du vise dem at din kjære ikke er som "alle andre".

Samtidig må du selvfølgelig tviholde på din egen integritet og ikke la deg presse inn i noe du ikke er klar for. En lur ting er å tenke flere år framover i tid - ikke bare dager og uker. Verden faller ikke i grus om dette skjærer seg, du har mange gode år foran deg. ;)

Skrevet

Når jeg var 15 så ble jeg sammen med en på 20. Min far hatet ham (les: pusse geværet hate...) og min mor elsket ham. Hvorfor? Fordi han var baker og i tillegg, fan av økologiske varer. Så hver gang han kom på besøk, så var det kaker og brød, da av type helkornede ting (brødene altså, kakene var mer økologisk gulerot kake :). Derav min mors kjærlighet. MEEEEEN, det holdt ikke lenge fra min side, han var så ultra følsom, *knis* Nå derimot, hadde jeg nok satt mer pris på en fyr som ham. Bare ikke akkurat ham da, blir fremdeles små kvalm over tanken av de sukkersøte diktene han skrev *spyyy*

Flash er inne på noe veldig vesentlig her. Introduser ham og tvihold på din egenhet. Da kan ikke foreldrene dine ha så veldig mye imot ham over lengre sikt.

Skrevet

syns ikke det høres så ille ut. Ble selv sammen med med en på 20 når jeg var 15 og mine foreldre tvilte veldig, og jeg fikk nærmere kjeft. Men jeg ga ikke opp, og du virker som en fornuftig jente og du vet når du er klar for ting, så syns foreldrene bør gi han litt tid. Ta han med hjem å presenter han, og stå på ditt.

Skrevet

At man kan være veldig glad i hverandre selvom aldersforskjellen er stor, tviler jeg ikke et sekund på.

Jeg har en venninne som ble samme med en 19 - åring da hun var 13 år, og når har de vært kjærester i 4 år :) Det finnes mange slike eksempler!

Det virker som at du og kjæresten din også har et veldig fint forhold, og jeg skjønner at du kan bli frustret når foreldrene dine ikke vil akseptere at dere er sammen pågrunn av aldersfoskjellen.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at du bør prøve å la foreldrene dine bli kjent med kjæresten din. Lag middag, sett av en kveld der dere kan prate om det, finn på noe moro som f.eks bowling eller noe.

Kanskje foreldrene til kjæresten din og foreldrene dine ogsdå kan hilse på hverandre...!?

Om dere ikke lar forholdet bli ødelagt pågrunn av foreldrene dine, så vil de nok skjønne at dere virkelig er glad i hverandre. La foreldrene dine få tid, så akspeterer de det sikker snart. De er nok litt redde for deg, vet du ;)

Du virker som en fornuftig jente, og det gjør kjæresten din også, så dette går nok bra! Lykke til ;)

Skrevet

Takk for alle positive svar!:)

Jeg er en sta person, og gir ikke opp uansett hvordan "hindringer" som kommer i veien. Er det noe jeg vil, gjør jeg det uansett hva andre sier. Er det noe jeg ikke vil, så gjør jeg det ikke. ;) Selv om folk prøver å presse meg. Jeg trenger virkelig en som han nå. Som lar meg snakke når jeg vil, ikke presser meg til det. Det gjør at jeg bare stoler mer, og mer på han, og kan snakke med han om alt.

Men igjen, alle sammen, tusen takk!;) Veldig mange gode råd her!

Skrevet

Når jeg var 15 var jeg sammen med en på 21 :) Foreldrene mine likte han kjempe godt. Jeg fikk lov å ligge over hos han, bare jeg lå på et annet rom :rolleyes: Akkurat som det skjedde ;)

Jeg synes det er bedre når de er litt mer voksne. Det er jo bare 3 år forskjell på dere, det er jo ingenting ;)

Skrevet

Forskjellen mellom 15 og 18 år er kjempestor. Det samme er forskjellen mellom 9 og 12 år. Forskjellen mellom 47 og 50 er liten, og det er også forskjellen mellom 22 og 25. Jo eldre dere blir, jo mindre blir forskjellen. Hvis du får foreldrene dine til å forstå det, tror jeg du har kommet langt. :huh: Så får vi bare satse på at dere får det bra sammen! Skjønner at foreldrene dine reagerer, men det er da virkelig ikke så ille.. B) Men du trenger jo ikke å kaste bensin på bålet, men vise at dere faktisk er voksne til alderen å være, og dermed mer ansvarlige. Lykke til!

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så dette skjer sammen med andre hunder i huset? Det høres jo ut som hun kan trenger litt tydeligere rammer og trening på ro rundt de andre hundene generelt. Alt dette er jo ting som bør jobbes med, og ikke bare avbrytes og unngåes der og da. Hvis dette allerede har vært sånn i snart to år så vil jeg anbefale å få hjelp av en hundetrener som komme hjem til dere og se på rutinene og hjelpe med et treningsopplegg som kan gjøre henne både tryggere og roligere.
    • Hundene er løse inne så de er ikke i bånd. Har merka at hunden er stresset og ikke helt hva hun skal gjøre med all stresset inne i seg så hopper hun på ryggen. Også eskalerer det. Det samme er i bilen og hundene er i bur. Hunden kan ikke se de andre sitter i bur fordi da bjeffer hun og stresser. Hunden har da eget bur med teppe rundt og det fungerte bedre. Hun må dog hentes ut av bilen sist fordi hun kan ikke se at de andre hundene hopper ut av bilen etter hun er på bakken. Da hopper hun opp på ryggen igjen. Hun er alltid sist ut men noen ganger går heller ikke det og hun blir frustrert. Jeg merka at det var noe med valpen da hunden kom hit og har hatt utfordringer med det senere. Men vi fortsetter å jobbe med dette. Prøver å la hun verken bli overstimulert eller understimulert men med akkurat passe aktivitet. Også det mentale og mentaltrening.
    • Generelt sett ville jeg forøvrig kuttet ut all hilsing i bånd. Sosialisering foregår enten med båndtur sammen uten hilsing, eller løs med maks to andre hunder om gangen, helst med en båndtur uten hilsing før de slippes sammen. Økt frustrasjon på grunn av forventning til hilsing er sannsynligvis en av de vanligste årsakene til passeringsproblemer og aggresjon mot andre hunder. 
    • Simira har rett – det er stress, ikke rang. Det du beskriver høres ut som en hund som blir overstimulert i møte med andre hunder, og når du tar henne ned, eskalerer frustrasjonen fordi hun ikke fikk gjort det hun ville. Det viktigste nå er å gi henne mindre mulighet til å øve inn adferden. For hver gang hun ypper og hopper på en annen hund, vil hun gjøre mer av det i fremtiden. Så dere må holde større avstand og starte med møter hvor hun kan være rolig. Lang avstand, korte møter(muligens ingen møter), pause FØR hun når det frustrasjonspunktet hvor hun "mister hodet". Jeg skriver mer konkret om å bygge ro her, om dere vil ha en plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/ At den ikke reagerer på ALLE hunder er faktisk greit – det betyr at hun ikke er generelt aggresiv, men at det noen møter trigges frustrasjonen særlig mye. Fokuser på hvilke møter som går bra, og bygg derfra.
    • Dette har absolutt ingenting med rang å gjøre, det er en ren stressfunksjon. Det handler om situasjonen der og da, hva hunden har gjort rett før og tidligere på dagen, hvem som holder i båndet og hvordan de reagerer, den andre hunden og hvordan den reagerer, og sikkert mange andre ting. Igjen, her må hilsing og lek med andre hunder begrenses. Og hvis dette likevel skjer må hunden såklart uansett fjernes fra situasjonen umiddelbart. Jeg ville fått hjelp av en instruktør til å se på og jobbe med dette, så det ikke utvikler seg. Jo flere ganger dette skjer, jo mer øker sjansen for at det vil fortsette, og for at det før eller senere vil bli en konflikt der noen blir skadet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...