Gå til innhold
Hundesonen.no

Klikker til kjappe hunder=suksess!


belgerac

Recommended Posts

Belgiske fårehunden er kjent for å være usedvanlig kjappe i vendingene. Både fysisk og psykisk. Denne rasen lærer utrolig kjapt, både på godt og vondt. Det kan være fort gjort å trå feil i innlæringsfasen med feil timing på feedback`en.

Min erfaring er at klikker i treningen av belgisk fårehund er utrolig effektftull, HVIS man er flink til å time (jeg forutsetter dermed at en eiere av belgere, og lignende raser, tidlig lærer seg at timing er utrolig viktig for å lære hunden noe som helst nyttig) Og nemlig her kommer klikkeren inn: Klikket, i innlæringa, kommer så utrolig konsist og tydelig frem. Jeg bruker tidvis muntlige kommandoer og lyder: "bra!" "ja!", "shhh!" "hey!" osv i en stor del av hverdagslydigheten, men klikkerlyden slår det meste, de gangene jeg bruker den riktig. WoW!

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Right! Men det gjelder da ikke bare klikker. Kjappe raser trenger hurtige tilbakemeldinger uansett metode. Er du for treg så får du ikke belønnt, evt straffet om det er metoden din, riktig atferd. Ellers så holder dem faktisk på med en helt annen atferd. Timing er viktig uansett og det er faktisk fullt mulig å være kjapp uten klikkerboksen.

En kjapp hund, trenger kjappe tilbakemeldinger uanett metode B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må ikke dere belgerfolk (sorry fellesbetegnelsen :) ) bli for høye på pæra her da!

ALLE hunder trenger kjappe tilbakemeldinger. Selv de som ikke er så kjappe i vendingene som belgeren.

Klikker er jo suksess for nokså trege hunder også, jeg fikk opp en god del mer fart og intensitet i treningen med klikker, og buhund er ikke akkurat en belger.. ;)

Klikker er ikke en suksess for alle, men jeg mener alle trenger kjappe tilbakemeldinger :):wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belgiske fårehunden er kjent for å være usedvanlig kjappe i vendingene. Både fysisk og psykisk. Denne rasen lærer utrolig kjapt, både på godt og vondt. Det kan være fort gjort å trå feil i innlæringsfasen med feil timing på feedback`en.

Min erfaring er at klikker i treningen av belgisk fårehund er utrolig effektftull, HVIS man er flink til å time (jeg forutsetter dermed at en eiere av belgere, og lignende raser, tidlig lærer seg at timing er utrolig viktig for å lære hunden noe som helst nyttig) Og nemlig her kommer klikkeren inn: Klikket, i innlæringa, kommer så utrolig konsist og tydelig frem. Jeg bruker tidvis muntlige kommandoer og lyder: "bra!" "ja!", "shhh!" "hey!" osv i en stor del av hverdagslydigheten, men klikkerlyden slår det meste, de gangene jeg bruker den riktig. WoW!

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Ja timing er viktig og tilhører en gruppe på tre andre grunn-momenter som er like viktige.

1. rett forsterker

2. rett timing

3.rett frekvens

4.rett kriterium

Må legge til i ettertid at uansett hva slags problem man har..eller motsatt selvfølgelig, så finner man forklaringen på hvorfor blandt de fire.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vel folk klart å trene kjappe hunder med suksess i nokså mange år fra før, da... men det er noe annet. Kanskje vi får så voldsomme krav til slutt, som i alle andre moderne sportsgrener?

Men jeg tror kanskje dette med klikkerbruk egentlig er minst like hjelpsom når det gjelder dette med å skape oppmerksomhet rundt riktig timing også lenger "nedover i rekken" - fordi det fokuseres så mye på, og man får understreket viktigheten, noe som betyr mye uansett treningsform eller ambisjonsnivå.

For jeg synes jeg ser mange hverdagseiere som kunne hatt godt av å tenkt litt mer på hvor de roser/belønner, eller når de går inn og regulerer adferd.

Men min ringe erfaring er at klikker også kan fungere like godt på treigere raser uten samme motivasjon. Der en belger eller flat kan være villig til å prøve igjen, og igjen, og igjen, og det for ikke allverden av belønning, så kan "treiginger" som for eksempel rhodesian ridgeback synes at dette var en hensiktsmessig treningsform for dem også! RR-eiere jeg har kjent synes alt gikk meget bedre med klikker, og det er ikke akkurat en rase som kan beskyldes for å være kjapp...... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg synes egentlig ikke det er noe bedre med klikker når man har kjapp hund enn ellers jeg.. Det heter seg jo at man "kjøper seg litt tid med belønningen" når man bruker klikker. Først kommer signalet og så har man litt tid til å finne frem belønningen. Da jeg drev med Järverud het det seg at man hadde 0.5 sekunder å servere belønningen, og det var jo et vanvittig stress! Da tyr man fort til å ha godbiten i hånden av praktiske grunner og da kommer man faretruende lett over i genren "hunden lyder ikke hvis den ikke vet at du har godbit".

Det med belønningsforsinkelsen syntes jeg var en av kjempefordelene med klikker inntil vi fikk flatten vår. Det går så lynende kjapt med han - jeg greide ikke å henge med. Som Akela sier, en flat prøver igjen og igjen for en slikk og ingenting (og det er et trekk som viser hvor kørka disse hundene er, rent overlevelsesmessig ihvertfall). Mens jeg fikla etter godbit, så var han allerede igang med å prøve igjen -jeg lå jo 5-10 godbiter etter og det i løpet av 1 minutt! Og det ante meg at det ikke var bra - før eller siden ville belønningsmankoen gå opp for selv et slikt fjols som han. I så måte synes jeg kanskje at Järverud hadde passet bedre med han, faktisk gitt bedre læring for da er det aldri snakk om å gjøre ting på egen hånd. Nå har klikker så mange andre fordeler at jeg ville ikke gå tilbake til "gamle jaktmarker", så jeg skiftet belønning. Nå bruker jeg kong eller pinne eller ball, og da leker vi slik at han får ikke begynt på nye forsøk før jeg er klar - forsterker er innmari viktig! Nå er det slik at han nok synes at godbit er bedre enn lek - men han er en nøysom sjel og lek er ikke å forakte, så vi avslutter heller økta med godbit og bruker lek ellers.

Jeg heller til at med kjappe ivrige hunder, kan du bruke nesten hva som helst av metodikk - klikker er derimot metode nr 1 når det kommer til de sære hunder som ikke er skrudd sammen i hodet som stress-fantomene som nesten gjør hva som helst for ingenting. Akela nevnte RR, jeg kan nevne basenji også. Husker jeg var på kurs med Järverud-metode med henne. Da lokket man inn en sitt med godbit og så var det om å få gitt bikkja godbiten så snart rompa var i bakken - jeg skremte livet av basenjien - hun satt etter lokke-planen og i min iver (timing - timing - timing!) stappet jeg nesten godbiten i munnen hennes i vill fart, det ble brå bevegelser og ganske nifst for en engstelig anlagt hund. Det var døds-skummelt for henne -her satte man seg og så kom det noe som trengte seg inn i munnen ens - kjempefarlig. Hun lot seg aldri lure igjen (ja, basenjier er svært lettlærte - de trenger ikke repetisjoner når det kommer til ubehagelige opplevelser!) - det var hennes første og siste sitt ala Järverud. Det var deprimerende det kurset - hun lærte absolutt ingenting virket det som, men egentlig lærte hun en masse - man skal ikke la seg lure av godbit! Klikker derimot - se det passer en ekstremt lønnsomhetsorientert hund som en basenji er - og lar den oppleve en slags kontroll også (de er små kontroll-freaker) - den bestemmer på en måte selv. Og det tror jeg er et viktig moment for alle de selvstendige hunderasene som ikke har så mye "flokk funksjon" eller "drifter" og alt hva det heter man mener motiverer en hund.

Timing er essensielt uansett metode, men forholdet til straff og hva slags "forklaringsmodell" man bruker - enten man kjører hierarki-modeller, lederskaps-modeller eller de rent mekaniske læringsteoriene i klikker, tror jeg er langt viktigere for valg av riktig metode til den individuelle hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...