Gå til innhold
Hundesonen.no

Klikker til kjappe hunder=suksess!


belgerac

Recommended Posts

Belgiske fårehunden er kjent for å være usedvanlig kjappe i vendingene. Både fysisk og psykisk. Denne rasen lærer utrolig kjapt, både på godt og vondt. Det kan være fort gjort å trå feil i innlæringsfasen med feil timing på feedback`en.

Min erfaring er at klikker i treningen av belgisk fårehund er utrolig effektftull, HVIS man er flink til å time (jeg forutsetter dermed at en eiere av belgere, og lignende raser, tidlig lærer seg at timing er utrolig viktig for å lære hunden noe som helst nyttig) Og nemlig her kommer klikkeren inn: Klikket, i innlæringa, kommer så utrolig konsist og tydelig frem. Jeg bruker tidvis muntlige kommandoer og lyder: "bra!" "ja!", "shhh!" "hey!" osv i en stor del av hverdagslydigheten, men klikkerlyden slår det meste, de gangene jeg bruker den riktig. WoW!

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Right! Men det gjelder da ikke bare klikker. Kjappe raser trenger hurtige tilbakemeldinger uansett metode. Er du for treg så får du ikke belønnt, evt straffet om det er metoden din, riktig atferd. Ellers så holder dem faktisk på med en helt annen atferd. Timing er viktig uansett og det er faktisk fullt mulig å være kjapp uten klikkerboksen.

En kjapp hund, trenger kjappe tilbakemeldinger uanett metode B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må ikke dere belgerfolk (sorry fellesbetegnelsen :) ) bli for høye på pæra her da!

ALLE hunder trenger kjappe tilbakemeldinger. Selv de som ikke er så kjappe i vendingene som belgeren.

Klikker er jo suksess for nokså trege hunder også, jeg fikk opp en god del mer fart og intensitet i treningen med klikker, og buhund er ikke akkurat en belger.. ;)

Klikker er ikke en suksess for alle, men jeg mener alle trenger kjappe tilbakemeldinger :):wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Belgiske fårehunden er kjent for å være usedvanlig kjappe i vendingene. Både fysisk og psykisk. Denne rasen lærer utrolig kjapt, både på godt og vondt. Det kan være fort gjort å trå feil i innlæringsfasen med feil timing på feedback`en.

Min erfaring er at klikker i treningen av belgisk fårehund er utrolig effektftull, HVIS man er flink til å time (jeg forutsetter dermed at en eiere av belgere, og lignende raser, tidlig lærer seg at timing er utrolig viktig for å lære hunden noe som helst nyttig) Og nemlig her kommer klikkeren inn: Klikket, i innlæringa, kommer så utrolig konsist og tydelig frem. Jeg bruker tidvis muntlige kommandoer og lyder: "bra!" "ja!", "shhh!" "hey!" osv i en stor del av hverdagslydigheten, men klikkerlyden slår det meste, de gangene jeg bruker den riktig. WoW!

Kjappe hunder, trenger kjappe tilbakemeldinger. B) Right?

Ja timing er viktig og tilhører en gruppe på tre andre grunn-momenter som er like viktige.

1. rett forsterker

2. rett timing

3.rett frekvens

4.rett kriterium

Må legge til i ettertid at uansett hva slags problem man har..eller motsatt selvfølgelig, så finner man forklaringen på hvorfor blandt de fire.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vel folk klart å trene kjappe hunder med suksess i nokså mange år fra før, da... men det er noe annet. Kanskje vi får så voldsomme krav til slutt, som i alle andre moderne sportsgrener?

Men jeg tror kanskje dette med klikkerbruk egentlig er minst like hjelpsom når det gjelder dette med å skape oppmerksomhet rundt riktig timing også lenger "nedover i rekken" - fordi det fokuseres så mye på, og man får understreket viktigheten, noe som betyr mye uansett treningsform eller ambisjonsnivå.

For jeg synes jeg ser mange hverdagseiere som kunne hatt godt av å tenkt litt mer på hvor de roser/belønner, eller når de går inn og regulerer adferd.

Men min ringe erfaring er at klikker også kan fungere like godt på treigere raser uten samme motivasjon. Der en belger eller flat kan være villig til å prøve igjen, og igjen, og igjen, og det for ikke allverden av belønning, så kan "treiginger" som for eksempel rhodesian ridgeback synes at dette var en hensiktsmessig treningsform for dem også! RR-eiere jeg har kjent synes alt gikk meget bedre med klikker, og det er ikke akkurat en rase som kan beskyldes for å være kjapp...... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg synes egentlig ikke det er noe bedre med klikker når man har kjapp hund enn ellers jeg.. Det heter seg jo at man "kjøper seg litt tid med belønningen" når man bruker klikker. Først kommer signalet og så har man litt tid til å finne frem belønningen. Da jeg drev med Järverud het det seg at man hadde 0.5 sekunder å servere belønningen, og det var jo et vanvittig stress! Da tyr man fort til å ha godbiten i hånden av praktiske grunner og da kommer man faretruende lett over i genren "hunden lyder ikke hvis den ikke vet at du har godbit".

Det med belønningsforsinkelsen syntes jeg var en av kjempefordelene med klikker inntil vi fikk flatten vår. Det går så lynende kjapt med han - jeg greide ikke å henge med. Som Akela sier, en flat prøver igjen og igjen for en slikk og ingenting (og det er et trekk som viser hvor kørka disse hundene er, rent overlevelsesmessig ihvertfall). Mens jeg fikla etter godbit, så var han allerede igang med å prøve igjen -jeg lå jo 5-10 godbiter etter og det i løpet av 1 minutt! Og det ante meg at det ikke var bra - før eller siden ville belønningsmankoen gå opp for selv et slikt fjols som han. I så måte synes jeg kanskje at Järverud hadde passet bedre med han, faktisk gitt bedre læring for da er det aldri snakk om å gjøre ting på egen hånd. Nå har klikker så mange andre fordeler at jeg ville ikke gå tilbake til "gamle jaktmarker", så jeg skiftet belønning. Nå bruker jeg kong eller pinne eller ball, og da leker vi slik at han får ikke begynt på nye forsøk før jeg er klar - forsterker er innmari viktig! Nå er det slik at han nok synes at godbit er bedre enn lek - men han er en nøysom sjel og lek er ikke å forakte, så vi avslutter heller økta med godbit og bruker lek ellers.

Jeg heller til at med kjappe ivrige hunder, kan du bruke nesten hva som helst av metodikk - klikker er derimot metode nr 1 når det kommer til de sære hunder som ikke er skrudd sammen i hodet som stress-fantomene som nesten gjør hva som helst for ingenting. Akela nevnte RR, jeg kan nevne basenji også. Husker jeg var på kurs med Järverud-metode med henne. Da lokket man inn en sitt med godbit og så var det om å få gitt bikkja godbiten så snart rompa var i bakken - jeg skremte livet av basenjien - hun satt etter lokke-planen og i min iver (timing - timing - timing!) stappet jeg nesten godbiten i munnen hennes i vill fart, det ble brå bevegelser og ganske nifst for en engstelig anlagt hund. Det var døds-skummelt for henne -her satte man seg og så kom det noe som trengte seg inn i munnen ens - kjempefarlig. Hun lot seg aldri lure igjen (ja, basenjier er svært lettlærte - de trenger ikke repetisjoner når det kommer til ubehagelige opplevelser!) - det var hennes første og siste sitt ala Järverud. Det var deprimerende det kurset - hun lærte absolutt ingenting virket det som, men egentlig lærte hun en masse - man skal ikke la seg lure av godbit! Klikker derimot - se det passer en ekstremt lønnsomhetsorientert hund som en basenji er - og lar den oppleve en slags kontroll også (de er små kontroll-freaker) - den bestemmer på en måte selv. Og det tror jeg er et viktig moment for alle de selvstendige hunderasene som ikke har så mye "flokk funksjon" eller "drifter" og alt hva det heter man mener motiverer en hund.

Timing er essensielt uansett metode, men forholdet til straff og hva slags "forklaringsmodell" man bruker - enten man kjører hierarki-modeller, lederskaps-modeller eller de rent mekaniske læringsteoriene i klikker, tror jeg er langt viktigere for valg av riktig metode til den individuelle hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...