Gå til innhold
Hundesonen.no

flytte ut naar du er 16...


~Marlene~

Recommended Posts

Skrevet

jeg trives ikke hjemme mer. jeg hater og bo her!

jeg sitter og griner paa rommet naa. er saa lei alt frustrert, foler meg uonsket. saa jeg lurte paa kan jeg flytte ut naar jeg er 16?

Skrevet

Med dine foreldres samtykke kan du det. Jeg vet hvordan det er å føle seg slik, har gjort det mange ganger, og er drittlei av å bo hjemme, for å si det mildt. Jeg krangler med mine foreldre konstant, noe kanskje du også gjør. Mamma lager aldri middag, så gjett hva store deler av mine penger går til? 400 kroner i måeden skal holde liv i både meg og bikkja. Men så klart, bortsett fra middag så spiser jeg av maten som er i huset.

Selv har jeg prøvd å få mammas samtykke for å flytte ut, men nei, jeg må bo her i to år til jeg (jippi). Du får snakke med dine foreldre, og håpe på det beste. Er ikke noe artig å ha det sånn, føle at alt du gjør blir feil og ha foreldre som påstår at du er grunnen til alt som er galt i huset. Men husk at hvis du får lov til å flytte ut, så skal du ha jobb til å betale kostnadene for både deg og hundene og hybel. Men kanskje du allerede har jobb.

Håper alt ordner seg for deg :D

Skrevet

jeg har virkelig en trang til å flytte hjemmefra selv (20 år og bor hos mamma! ), men det er ikke så enkelt heller!

det å bo alene koster! og du har 2 hunder du skal holde liv i å! klarer du å ha en jobb (er vel vanskelig bare det å få jobb!), ta vare på dyra og gå på skole, så skal vel det gå bra. men sikker på at det ikke er bedre å bite tenna sammen til du er ferdig på skolen ihvertfall? ikke sikkert det ville blitt bedre alene!

Skrevet

Jeg trivdes aldri med min mor og flyttet (eller ble kastet ut) Så fort som det gikk ann.. Men HUSK... Du mister utrolig utrolig mye, jeg tenkte " å det kan jeg klare meg uten.. osv osv" Innrømmer mer enn gjerne at uten pappa (og hans penger) Pluss to-tre utrolig gode venniner hadde jeg ALDRI klart meg.. Pappa betaler maten min, hjelper meg med penger til husleie, mat til serchaj, skoleturer/ting, regninger og utstillinger.. Ja alt... Heldigvis, og jeg synes jeg lever trangt... Så tenk nøye over det, og husk du er bare 16(ikke fylt det engang?) Og det blir oppturer og nedturer, så isteden for å "rømme" fra problemene dine så prøv å konfronter dem med moren din og se om dere kan møte hverandre på halveien.

Skrevet

jeg flytta ut når jeg var 16. Da måtte jeg flytte pga. skole langt hjemmefra. Desverre er det nok mange foreldre som tviholder på ungene sine og syns det er alt for tidlig å la de flytte ut, da er det ikke så mye du kan gjøre, siden du ikke er myndig før du er 18, og kan stikke av som du selv vil. Mamma har alltid sagt at jeg hadde uansett blitt kasta ut innen jeg ble 18 år :)

Skrevet

Flytta selv ut når jeg var 16 en herlig følelse alså :) Men du får si hva du mener og håpe at hun godtar dette da :) Men kanskje dette ikke går heller og da må du nok dessverre vente til du blir 18.

Skrevet

jeg vil anbefale deg og undersøke muligheten for å gå på internatskole, og dermed flytte. Da får du en lettere overgang enn om du flytter rett ut for deg selv.

MEN i første omgang synes jeg du skal si fra til foreldrene dine at du ønsker å snakke om endel ting. Når man er femten/seksten er det nesten sånn at du SKAL krangle med foreldrene dine. Det henger sammen med at du i denne perioden begynner å trene på å rive deg løs fra moren og faren din, du skal forbrede deg på å klare deg selv. Selv om det kanskje ikke virker sånn nå er de fleste foreldre faktisk ganske så okey å snakke med, og jeg er sikker på at de er like leie av krangling og dårlig stemning som du er.. Prøv, det skader iallefall ikke!

Jeg flyttet ut da jeg var 16, forresten, for å gå på skole..

Skrevet

Jeg flytta ut nå (er 16), det er herligt! Men det er som andre sier, det er masse man saver også. For at du skal få borteboer stipend må du bo 4 mil hjemmen fra. Du må betale mat, hundemat, leilighet, buss penger, strøm osv. Og dette koster. Det er ikke så lett som jeg trodde det skulle bli.

Det er bedre at du prøver å ordne opp med foreldrene dine. Forklar hvordan du har det, og hvordan du vil ha det :)

Skrevet

Må innrømme at det var utrolig godt å flytte ut hjemmefra. Men må også innrømme at jeg savner litt å bo hjemme, selv om det bare var krangling hjemme. Jeg kan ikke ha hunden min med meg, for det er ikke lov å ha dyr her.

Men jeg trives ganske godt her egentlig.

Skrevet

Jeg var 20år når jeg flyttet ut sammen typen min og jeg syntes det var litt trist jeg.

Utrolig vondt å høre om alle som flytter så tidlig hjemmefra pga foreldrene sine, jeg hadde det topp hjemme og ser tilbake på tiden hjemme som fin og trygg.

Skrevet

Jeg var 20år når jeg flyttet ut sammen typen min og jeg syntes det var litt trist jeg.

Utrolig vondt å høre om alle som flytter så tidlig hjemmefra pga foreldrene sine, jeg hadde det topp hjemme og ser tilbake på tiden hjemme som fin og trygg.

Samme her :o Men jeg må innrømme jeg hadde en periode hvor jeg gjerne ville bo for meg selv, og slippe stresset med foreldre, og krangel.. Bodde et annet sted en stund, men jeg kom tilbake og er glad for det :o Jeg er ennå ung, så det er ikke noe å stresse med.

Skrevet

Ut av reiret instiktet har vel kommet? De fleste får det. Jeg ble sur på fattern for en minste ting når jeg var i den aldern.

Blir det for ille, så flytt ut, det blir best for alle. Så blir det kanskje "normalt" hvis man drar på besøk til foreldrene.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Jeg syns du først skal prøve å snakke med foreldrene dine om det uten å begynne å krangle. Jada, vet det er vanskelig om ikke håpløst, men prøv. De syns sikkert all kranglinga er like ille som du gjør. Og om du skal flytte trenger du jo samtykke fra foreldrene dine og da er det bedre om dere har snakka skikkelig om det.

Jeg forstår deg godt. Jeg hadde ett veldig dårlig forhold til moren min når jeg bodde hjemme med mye krangling. Men jeg holdt ut til jeg var ferdig på videregående. Og det er jeg glad for. På den andre siden har vi fått ett veldig bra forhold etter jeg flytta hjemmenfra. Jeg merker det fortsatt litt når jeg bor hjemme i sommerferiene (studerer), da kommer en del av det gamle tilbake, men ellers hjalp det veldig på forholdet vårt at vi ikke bor så tett.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så dette skjer sammen med andre hunder i huset? Det høres jo ut som hun kan trenger litt tydeligere rammer og trening på ro rundt de andre hundene generelt. Alt dette er jo ting som bør jobbes med, og ikke bare avbrytes og unngåes der og da. Hvis dette allerede har vært sånn i snart to år så vil jeg anbefale å få hjelp av en hundetrener som komme hjem til dere og se på rutinene og hjelpe med et treningsopplegg som kan gjøre henne både tryggere og roligere.
    • Hundene er løse inne så de er ikke i bånd. Har merka at hunden er stresset og ikke helt hva hun skal gjøre med all stresset inne i seg så hopper hun på ryggen. Også eskalerer det. Det samme er i bilen og hundene er i bur. Hunden kan ikke se de andre sitter i bur fordi da bjeffer hun og stresser. Hunden har da eget bur med teppe rundt og det fungerte bedre. Hun må dog hentes ut av bilen sist fordi hun kan ikke se at de andre hundene hopper ut av bilen etter hun er på bakken. Da hopper hun opp på ryggen igjen. Hun er alltid sist ut men noen ganger går heller ikke det og hun blir frustrert. Jeg merka at det var noe med valpen da hunden kom hit og har hatt utfordringer med det senere. Men vi fortsetter å jobbe med dette. Prøver å la hun verken bli overstimulert eller understimulert men med akkurat passe aktivitet. Også det mentale og mentaltrening.
    • Generelt sett ville jeg forøvrig kuttet ut all hilsing i bånd. Sosialisering foregår enten med båndtur sammen uten hilsing, eller løs med maks to andre hunder om gangen, helst med en båndtur uten hilsing før de slippes sammen. Økt frustrasjon på grunn av forventning til hilsing er sannsynligvis en av de vanligste årsakene til passeringsproblemer og aggresjon mot andre hunder. 
    • Simira har rett – det er stress, ikke rang. Det du beskriver høres ut som en hund som blir overstimulert i møte med andre hunder, og når du tar henne ned, eskalerer frustrasjonen fordi hun ikke fikk gjort det hun ville. Det viktigste nå er å gi henne mindre mulighet til å øve inn adferden. For hver gang hun ypper og hopper på en annen hund, vil hun gjøre mer av det i fremtiden. Så dere må holde større avstand og starte med møter hvor hun kan være rolig. Lang avstand, korte møter(muligens ingen møter), pause FØR hun når det frustrasjonspunktet hvor hun "mister hodet". Jeg skriver mer konkret om å bygge ro her, om dere vil ha en plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/ At den ikke reagerer på ALLE hunder er faktisk greit – det betyr at hun ikke er generelt aggresiv, men at det noen møter trigges frustrasjonen særlig mye. Fokuser på hvilke møter som går bra, og bygg derfra.
    • Dette har absolutt ingenting med rang å gjøre, det er en ren stressfunksjon. Det handler om situasjonen der og da, hva hunden har gjort rett før og tidligere på dagen, hvem som holder i båndet og hvordan de reagerer, den andre hunden og hvordan den reagerer, og sikkert mange andre ting. Igjen, her må hilsing og lek med andre hunder begrenses. Og hvis dette likevel skjer må hunden såklart uansett fjernes fra situasjonen umiddelbart. Jeg ville fått hjelp av en instruktør til å se på og jobbe med dette, så det ikke utvikler seg. Jo flere ganger dette skjer, jo mer øker sjansen for at det vil fortsette, og for at det før eller senere vil bli en konflikt der noen blir skadet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...