Gå til innhold
Hundesonen.no

Religion og sånt!


icebluelagoon

Recommended Posts

Jeg er vel en agnostiker. Det vil si at jeg mener det ikke er mulig å vite om det finnes en gud eller guder. Jeg verken fornekter eller bekrefter at det finnes en gud.

Tror vel likevel først og fremst på humanismen - troen på at mennesket og menneskelivet har verdi i seg selv utover det å tjene en gud og være en del av noe "større".

Har en formening om at vi får det livet vi er tildelt her på jorda, og så er det slutt. Det medfører moralske forpliktelser og ansvarlighet overfor dine nærmeste. Dette er det du (og de rundt deg) har - ikke ødelegg det. For meg blir det helt absurd å skulle legge mer vekt på tilgivelse fra en Gud enn på tilgivelse fra medmennesker.

Når det er sagt betrakter jeg meg selv som et "kristent menneske" til en viss grad, da vår kultur og vårt levesett er sterkt farget av den protestantiske kirka. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg følger ikke noen religion etter boka. :P

Men jeg er døpt og konfirmert i kirken, men ser ikke på meg selv på kristen, og har ikke vært i kirken siden konfirmasjonen.

Klarer liksom ikke helt å tro på alle disse gudene som visstnok skal finnes. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ihvertfall ikke kristen.

For de som ikke kan så mye: er vel en blanding av mye rart, men har null forhold til gud.

For de som er mer beleste: Mener mye av det samme som LaVey satanistene(hvis du ikke har lest hva dette er, fikk du ikke med deg at jeg skrev satanist :P ).

Veldig enig i mye av det Flash skrev! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan en tolker en hver religion er forskjellig fra person til person. Selv om man er kristen trenger ikke å tro på absolutt som står i bibelen, men at man følger grunnsynet. Det mener ihvertfall jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilhører ingen religion.. Jeg er konfirmert kristelig og står i statskirken, men jeg tror ikke på Gud eller noe særlig av kristendommens historie.

Jeg tror det er noe større enn oss, men ikke en Gud som på noen måte bestemmer vår skjebne.

Og så er jeg en av dem som tror at når man dør, så er det ikke noe mer. Bare svart, ingenting. Man opphører å eksitere både her på jorda og hvor man ellers kunne havnet :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En slags paganist tror jeg...? Jeg tror på Moder Jord/naturen og på universets krefter.

Konfirmerte meg borgelig og er glad for at jeg gjorde det. :lol:

Har hatt et meget anstrengt forhold til kristendommen helt siden barnehagen, husker jeg var forbanna fordi vi måtte synge til guden demmes eller jesus før vi fikk spise maten vår. Og ja - statsreligion er jeg selvsagt imot. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En slags paganist tror jeg...? Jeg tror på Moder Jord/naturen og på universets krefter.

Konfirmerte meg borgelig og er glad for at jeg gjorde det. :lol:

Har hatt et meget anstrengt forhold til kristendommen helt siden barnehagen, husker jeg var forbanna fordi vi måtte synge til guden demmes eller jesus før vi fikk spise maten vår. Og ja - statsreligion er jeg selvsagt imot. :P

Den signerer jeg! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt et meget anstrengt forhold til kristendommen helt siden barnehagen, husker jeg var forbanna fordi vi måtte synge til guden demmes eller jesus før vi fikk spise maten vår.

Det første tegnet mine foreldre (som ikke tror - men til sin ære holdt sitt livssyn "hemmelig" til jeg var gammel nok til å velge selv) fikk på at jeg neppe ville bli noen bedehus-traver, kom i påska da jeg var 5-6 år gammel.

I gamle dager med NRK-monopol kunne det være ganske saktmodig tv under denne høytiden - også barne-tv var tung på religiøst budskap. Jeg satt og så barne-tv sammen med en lekekamerat som kom fra et meget kristent hjem. Han satt som fjetret og fulgte en eller annen animert versjon av langfredagens lidelser, mens jeg klaget høylytt: "No e æ så leeei av herre Jesus-programman!" :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er overhodet ikke kristen. Tror ikke på noen gud i det hele tatt. Er døpt i kirken, men har konfirmert meg borgelig :lol: Jeg tror vi har det livet vi har, goså er det slutt, da er vi liksom ingenting..Men, jeg tror på spiritisme, selv om det ikke er en religion..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til religion er jeg faktisk veldig uinteressert i selve troen. Det som kan fasinere meg er tankegang, levesett og utseende som følge av en religion. Selv tror jeg ikke på noen religion, men synes det er spennende å lære om andres. Blant annet fasinerer det meg hvordan ulike grupper av mennesker, som hører til ulike religioner, er mot hverandre innad i for eks. en vennegjeng. I går fulgte jeg litt med på noen asiatiske gutter som spilte bowling ved siden av oss, og ble fasinert av hvor varmt de snakket om familien sin, og hvor kameratslige de var. De haddee en helt annen måte å opptre ovenfor hverandre på enn det jeg har sett "norsk ungdom" gjøre. Vet ikke om det hadde noe med deres religion å gjøre, men i alle fall var deres kultur for omgang med andre helt ulik min, på en positiv måte.

Jeg tror på at livet styres av de valgene man tar, ikke noe dypere enn det egentlig. Og det som egentlig fasinerer med er kultur, fremfor religion.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg vet ikke hva jeg er jeg... jeg tror ikke på Gud... jeg tror på det forskerene sier om hvordan alt ble til og at vi er videreutviklet apekatter..! jeg tror ikke livet har så mye mening. mitt svar på livets mening er og få oppleve og få mest mulig erfaringer og opplevelser og kose seg med livet og venner så lenge man har dem..

Som jeg har spurt mangen Kristne.. "Hvor kommer Gud ifra? kan kan umulig "alltid" ha vært der".. ingen kan svare meg så er det morsomt at jeg ikke tror på det.. ingenting høres fornuftig ut i hodet mitt og da er det jo selvsagt at jeg ikke tror på det.. men ett menneske trener noe og tro på mener jeg.. for mangen er det en trygghet.. jeg bruker heller venner enn "ut i lufta"...

må også tilføye at en hedning er egentlig en jøde.. men kan også være "ikke kristen" så at noen hadde skrevet de var en hedning så jeg vet ikke hva de helt tror selv det er...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke kristen, og jeg bekjenner meg ikke til noen bestemt religion, men jeg har veldig sansen for buddhismen. Det jeg liker ved buddhismen er at der legges det stor vekt på at man har et ansvar for seg selv. Alt du gjør og alt du føler er et resultat av dine egne valg. Du skal ikke gjøre ditten eller datten fordi det er en gud som sier det, men du skal gjøre det du gjør utifra medfølelse og respekt for alt som lever. Buddhismen har heller ingen gud. Den er basert på Buddhas lære, men det understrekes at Buddha også var et menneske. Det endelige målet for buddhismen er utslettelse av all lidelse.

Som jeg har spurt mangen Kristne.. "Hvor kommer Gud ifra? kan kan umulig "alltid" ha vært der".. ingen kan svare meg så er det morsomt at jeg ikke tror på det..

Jeg vil gi deg et lite tankeeksperiment. Du kan stille de samme spørsmålene uten at det er noen Gud involvert:

- Hvor kommer universet fra?

- Har det alltid vært der?

- Hvis ikke, hva eksisterte før universet? Og hva eksisterte før det igjen?

Hvis du kan svare på disse spørsmålene, har du langt mer kunnskap enn all verdens eksisterende vitenskap. Men om du ikke kan gi noe fornuftig svar på dem, betyr det da - i følge din egen logikk - at du ikke tror på universet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...