Gå til innhold
Hundesonen.no

Farger på hund


Yodel

Recommended Posts

Når en rase finnes i flere farger enn det som er godkjent.. Skal man da godkjenne også den "ikke godkjente fragen"?

Som eksempel kan jeg jo si at min egen rase, Basenjien, finnes i 4 oprinnelige farger; Rød/hvit, sort/hvit, tricolor og brindle. Men den brindle fargen ble ikke anerkjent som egen farge før for få år siden.

VAr det riktig å anerkjenne også denne fargen (som ble "oppdaget" senere), eller får man holde seg til de man har?

Hva med eventuelt nye farger som kan dukke opp? (uten innblanding fra andre raser)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg synes man må vurdere det. min rase kan også komme i brun og tan og det er en grov feil. Disse brun og tan hundene blir som regel også mye større en de andre. den ene tispen min hadde to bun og tan hunder i kullet når hun ble født. og den ene veier nå 5 kilo den andre 7 kilo. min tispe veier 3 kilo. Rasestandarden tillater ikke noe over 3.1 kilo. så der har hundene to absolutt veldig grove feil. Så her hadde det blit et absolutt nei.

men er det snakk om en relativt ny rase hvor det plutselig dukker opp mer o mer hunder av samme farge men som ikke er godkjent og ellers ikke noe feil med de. synes jeg at man kan vurdere det og få det gokjent. men da må det være tydelig hvor den fargen kommer fra og hvorfor og at de burde være en minst anntall slike hunder. og selvfølgelig ikke noe fare for at de originale hundene går tapt. (slik det hadde vert med boxerer om de hvite var godkjent siden det er en slik dominerende farge)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er to ting som må sees på:

Det ene er om det er en tradisjon for rasen AT det har eksistert flere farger, altså at det finnes dokumentert at dette har vært vanlig før stambøker og standarder ble etablert og etterhvert lukket/fastsatt.

Det andre er om det følger noen ulemper med dem - som at de kan vanne ut eller føre til økt forekomst av feilfarging, eller om det er defekter som følger med, eller om det kan gi sideeffekter i form av endret pelskvalitet, whatever. Fargeavl ER ikke alltid enkelt, man vet hva man har, men ikke hva nye ting kan gi - og på noen raser må man jo være nøye med dette, for at det ikke skal bli slinger i valsen, og "ødelegge" de eksisterende fargene.

Altså må det begrunnes vel, og ikke være gjenstand for et innfall. Men jeg har jo sett på andre raser hvordan man har stengt stamboken for én fargevariant, men hvor man gjennom dokumentasjon og seriøst arbeid har fått åpnet opp for farge nummer to - et arbeid som da skjer i rasens hjemland.

Eller man må vurdere om det finnes nok avlsmateriale for å grunnlegge en egen variant, som med nevnte hvite gjeterhund. Men hva hvis materialet blir for smalt, eller det dukker opp en arvelig defekt? Kan man da krysse inn den "opprinnelige" rasen, uten å "ødelegge" den fargevarianten som er grunnlaget for den nye rasen?

Med andre ord... så kreves det en god del kunnskap om genetikk, og kanskje heller det enn mye synsing om hva man synes er søtt og pent og hvor "rasistisk" det er ikke å godkjenne alt.... slik jeg føler snowboxerdiskusjoner lett blir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man skal godta en ny farge eller ikke, syns jeg kommer litt an på utgangspunktet. Hvis det er snakk om å kun avle en fargevariant med den samme fargevarianten, må man jo spørre seg om det er nok og godt nok avlsmateriale til å få etablert en slik fargevariant. Men hos raser hvor man blander alle fargevarianter med hverandre blir det jo noe annet.

Bichon havanais var tidligere ikke tillatt i så mange farger. Men siden rasen var skjelden og man ikke hadde det største avlsmaterialet å velge og vrake i, var det dumt å ikke bruke sunne, flotte hunder i avl kun pga av "feil" farge. Nå er alle farger og fargekombinasjoner tillatt, og jeg tror det er en av årsakene til at rasen i dag er så sunn som den er, til tross for at den har vært tallmessig liten.

Jeg sier ikke at det alltid er bra med nye fargevarianter, men at det i noen tilfeller kan bidra med noe positivt for en rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Tilbake til topic

Jeg har selv en rase som har fire varianter, en sort langhår, en rød/grå langhår, en rød korthår og en rød strihår. De sorte skal alltid være sorte - litt hvitt tolereres, men intet annet - til og med grått i buksene er en feil. Av og til fødes det black and tan avkom, disse er - uansett hvor stilig de enn ser ut - feilfarget.

Heldigvis så er det jo sånn at feil farge ikke gir dårligere livskvalitet, ergo så blir disse solgt - om enn noe rimeligere.

De røde korthårede skal være røde (litt hvitt tolereres også der) - alle andre farger er feil. Det forekommer både grå og sorte - men dette er en diskvalifiserende feil og bør også fortsette å være det etter min mening. De krøllete er fawn mer eller mindre og forekommer såvidt meg bekjent ikke i andre farger.

Så har vi de røde/grå langhårede. Rødt er foretrukket farge, men grått er akseptert - man skal imidlertid være veldig veldig klar over at genuint grått er særdeles skjeldent, dvs. - de fleste som sies å være grå er faktisk avbleket rødt - hvilket er en feil, men det er faktisk ganske mange av dem, og selv om det er stilig håper jeg slettes ikke at dette blir en akseptert farge.

Min mening er nok at dersom man kan finne igjen farger fra rasens opprinnelse slik som grått f.eks. på tervueren, så mener jeg at det er greit å akseptere det om det dukker opp igjen. Men f.eks. det å godta blå dobermann, hvit boxer osv. - det mener jeg er feil. De får være feilfarget og dermed uegnet til avl og utstilling, og så får man heller jobbe for å unngå det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære Box, les litt nøyere, og innse at du ikke EIER en tråd selv om du startet den. Leser du, vil du se at nettopp støtteerklæringene som kom fra andre gikk på at dine kjære hvite boxere var "søte" og "pene" og at de som protesterte mot at de skulle godkjennes over en lav sko måtte være nærmest hinsides teite (husker ikke nøyaktig ordlyd). Det var dette med "søtt" jeg siterte, "hjernedød" var nok i forrige tråd - og du tok med deg.... la oss kalle det engasjementet ditt derfra og inn hit, hvor det var et hederlig forsøk på en mer seriøs diskusjon.

Jeg forventer iallfall i et diskusjonsforum at folk LESER alt som skrives? Se selv, Box :)

----

Interessant å lese om bichon havanaise, der gjorde man jo et bevisst valg basert på sunnhet og bredere avlsbase, og det er interessant.

Ellers er jeg generelt imot fargeavl, fordi man ser seg blind på å få frem kun én farge, og ofte er villig til å la helse og sunnhet og kanskje gemytt fare for å oppnå det.

*dobbeltinnlegg* mod. Yakine

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode eksempler, argumenter og historier her. Fargeavl er (som det meste annet innen avl) kompliserte saker. Fargen er tross alt ikke det viktigste på en hund, men bør jo allikevel taes hensyn til i avlen.

Et annet eksempel; I basenjiens rasestandard står det at den (samtlige fargevarianter) skal ha hvitt på poter, bryst og haletipp. I tillegg kan de ha hvite ben, krage og bles. Så kommer vi da til stridens kjerne. Når en Basenjis "krage" går langt bak skulderbladet. Blir dette da en fargefeil? Her strides oppdrettere... Det samme gjelder Basenjier som faktisk har en stor hvit flekk/runding på ryggen- Og som faktisk blir høyt premiert på utstillinger. Er dette riktig? Hvordan skal man her tolke standaren? Selv mener jeg dette strider imot standaren. Antageligvis synes vel dommeren at feilen er så lite graverende i forhold til hundens helhet at han velger å premiere den. Dette er jeg forsåvidt enig i. Farge er tross alt ikke "alfa og omega", men jeg ser alikevel med bekymring på at det hvite kryper stadig lenger opp på ryggen..

Vi har det samme problemet med den nylig godkjente fargen "brindle", som er en av de mest ettertraktede fargene nå til dags (det virker som om alle hiver seg på "brindle-bølgen".) Brindle er en komplisert farge, og mange oppdrettere som ikke har satt seg inn i genetikken blir overasket når de har parret rødt med brindle, og får "trindle" (Tricolor med brindle tegninger i det rød) avkom, som er en feilfarge, og vil få null på utstilling. I tillegg ser jeg at det å få til "klart markerte striper på ren rød bakgrunn" er det svært få som får til. Vår mestvinnende brindle i øyeblikket har serdeles få striper, og ser nærmest rød ut. Andre brindle er nesten ut som sorte.

Hvor stor vekt bør dommeren legge på slike (mindre) fargefeil? Og bør standaren strammes opp?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, Box;) Selvom jeg ikke helt forstår hvorfor du blander tidligere diskusjoner med Akela inn i denne tråden...

Tlbake til Tema:

Mange gode eksempler, argumenter og historier her. Fargeavl er (som det meste annet innen avl) kompliserte saker. Fargen er tross alt ikke det viktigste på en hund, men bør jo allikevel taes hensyn til i avlen.

Et annet eksempel; I basenjiens rasestandard står det at den (samtlige fargevarianter) skal ha hvitt på poter, bryst og haletipp. I tillegg kan de ha hvite ben, krage og bles. Så kommer vi da til stridens kjerne. Når en Basenjis "krage" går langt bak skulderbladet. Blir dette da en fargefeil? Her strides oppdrettere... Det samme gjelder Basenjier som faktisk har en stor hvit flekk/runding på ryggen- Og som faktisk blir høyt premiert på utstillinger. Er dette riktig? Hvordan skal man her tolke standaren? Selv mener jeg dette strider imot standaren. Antageligvis synes vel dommeren at feilen er så lite graverende i forhold til hundens helhet at han velger å premiere den. Dette er jeg forsåvidt enig i. Farge er tross alt ikke "alfa og omega", men jeg ser alikevel med bekymring på at det hvite kryper stadig lenger opp på ryggen..

Vi har det samme problemet med den nylig godkjente fargen "brindle", som er en av de mest ettertraktede fargene nå til dags (det virker som om alle hiver seg på "brindle-bølgen".) Brindle er en komplisert farge, og mange oppdrettere som ikke har satt seg inn i genetikken blir overasket når de har parret rødt med brindle, og får "trindle" (Tricolor med brindle tegninger i det rød) avkom, som er en feilfarge, og vil få null på utstilling. I tillegg ser jeg at det å få til "klart markerte striper på ren rød bakgrunn" er det svært få som får til. Vår mestvinnende brindle i øyeblikket har serdeles få striper, og ser nærmest røde ut. Andre igjen blir sorte.

Hvor stor vekt bør dommeren legge på slike (mindre) fargefeil? Og bør standaren strammes opp?

Dette er jo interessant, og ganske likt det vi har hos sheltien. Der har vi jo Blue Merle og ikke Brindle, men litt det samme prinsippet. Der er det ikke ønskelig med for store flekker, for mye sort, og fargen skal være klar blå. Det er helt klart at det er mange shelties med dårlig merlefarge som er høyt premierte. Og de som faktisk har en fin farge, trenger ofte ikke være helt topp ellers, nettopp fordi fargen er så flott.

Noen dommere er flinke til å ta "feil" i merlefargen seriøst, andre ikke. Jeg mener de bør bry seg veldig om fargen, for det strider mot standarden, som du selv sier.

Når det gjelder hvite avtegn er jo også dette noe vi har på sheltie. I mNorge og Europa generelt vil jeg tro, taes overtegning temmelig hardt, noe som er helt korrekt mener jeg. Videre avl på overtegnede hunder kan jo tilsutt gi tilnærmet hvite hunder, og dette er jo ikke bra.

I USA er det lov med alskens farger på sheltie virker det som, både Dobbelmelre (paring av 2 merle hunder), som absolutt ikke er bra, da dette kan medføre store defekter, døvhet og blindhet hos avkommene. Allikevel kan de tydeligvis stilles ut.

Her kan jeg fortsette i lange baner, men nå er det en kar her som trenger litt oppmerksomhet :)'

Interessant å lese andres meninger her :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig tema...

Ang Basenji ville jeg gjerne ha strammet opp standarden litt for å si det slik.

Trindle er trindle, punktum. Det er fargefeil, men blir likevel premiert. Har selv stilt trindle (stolper i kinnene) til Champ - dog for flere år siden. (da var trindle et ikke tema. tricolor var god tri eller dårlig tri), men har også sett trindle bli premiert høyt nå i disse dager.

Sånn som det er nå er standarden på alle tri varianter klar. Er det da dommere som er for "dårlig" inn i standarden, eller velger de ganske enkelt og overse den? Tricolor er jo en godkjent farge, men den kommer ikke alltid som "bestilt". Siden feilfargede hunder ikke er ønskelig av oppdrettere , - vil det da føre til en slags "fremmedgjøring" av Tricolor? Hva vil skje på sikt når f. eks oppdrettere selger (korrekte) tricolor valper til lavere pris enn de brindle som er så populære? Signalene det ville gi, kunne kanskje på sikt ført til at en fargevariant ble borte? Et ømtålelig tema for en liten rase.

Det ble kjempet en lang og hard kamp for å få godkjent brindle og dette ble det jobbet med i mange år.

Dokumentasjon på at fargen var gammel og utbredt som de andre tre fargene ble lagt fram, men brindle hadde mange motstandere som helst hadde sett kun rød/hvit kanskje? Smakssak er jo en ting, men når en farge er godt utbredt og har vært det lang tid tilbake i rasehistorien ser jeg ingen grunn til å ikke godkjenne den.

Når det gjelder farger som det har dukket opp ett eller to individ av for "100 år" siden, stiller saken seg annerledes.

Hvor mye striper skal det være på en brindle? Godt brindlet? eller er det nok med en stripe eller to? Smakssak? Når man ser en dårlig farget hund (feilfarget), som blir avlet på, og denne gir flotte fargekorrekte avkom, hva da? Skulle man likevel ønske at dommere holdt seg knallhardt til standarden? Dette blir et fryktelig stort tema, når man begynner å se langt framover :)

Når det gjelder hvite tegninger på alle rasene der dette fins, synes jeg det skal være strengt. Kanskje fordi jeg personlig ikke liker for mye hvitt hehehe.. Men for å ta Basenjien igjen da: Har den hvite partier som bryter inn i hovedfargen, f.eks midt på ryggen, så er det en SOLID feil mener jeg. 0 og gå hjem med seg :) Kanskje den også ville avlet flotte korrekt fargede avkom i første generasjon - og kumønstret i den neste ;) Fra spøk til revolver: hvite feiltegninger mener jeg er så mye mer feil enn hvor mørk rød, hvor mange striper, på lik linje med "urene" tricolor farger. Det med hvite tegninger synes jeg da, er den enkleste delen av dette temaet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode eksempler, argumenter og historier her. Fargeavl er (som det meste annet innen avl) kompliserte saker. Fargen er tross alt ikke det viktigste på en hund, men bør jo allikevel taes hensyn til i avlen.

Vanskelig tema...

Ang Basenji ville jeg gjerne ha strammet opp standarden litt for å si det slik.

Hvor mye striper skal det være på en brindle? Godt brindlet? eller er det nok med en stripe eller to? Smakssak? Når man ser en dårlig farget hund (feilfarget), som blir avlet på, og denne gir flotte fargekorrekte avkom, hva da? Skulle man likevel ønske at dommere holdt seg knallhardt til standarden? Dette blir et fryktelig stort tema, når man begynner å se langt framover ;)

Når det gjelder hvite tegninger på alle rasene der dette fins, synes jeg det skal være strengt. Kanskje fordi jeg personlig ikke liker for mye hvitt hehehe.. Men for å ta Basenjien igjen da: Har den hvite partier som bryter inn i hovedfargen, f.eks midt på ryggen, så er det en SOLID feil mener jeg. 0 og gå hjem med seg :P Kanskje den også ville avlet flotte korrekt fargede avkom i første generasjon - og kumønstret i den neste :P Fra spøk til revolver: hvite feiltegninger mener jeg er så mye mer feil enn hvor mørk rød, hvor mange striper, på lik linje med "urene" tricolor farger. Det med hvite tegninger synes jeg da, er den enkleste delen av dette temaet.

Dere basenji-eiere:

Basenjien er, som jeg forstår, en urhund fra Afrika. Når det da bli snakk om godkjent og ikke godkjent farge, lurer jeg på hvordan dette har foregått tidligere? Var det stor grad av bevisst avl fra menneskenes side, eller satt de bare en liten gruppe sammen og lot det stå til? Var det ingen innblanding fra menneskene? Har basenjien oppstått som rase grunnet geografisk isolasjon?

Om den ble til mer eller mindre "i det fri" - hvorfor "diskriminere" på farger? Jeg skjønner at man ikke vil ha farger og kombinasjoner som gir eller kommer med ulemper, men ellers ser jeg kun estetikk som grunnlag.

Nå tenker jeg bare høyt her, vet fint lite om basenjien og dens opprinnelse, enlighten me? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om den ble til mer eller mindre "i det fri" - hvorfor "diskriminere" på farger? Jeg skjønner at man ikke vil ha farger og kombinasjoner som gir eller kommer med ulemper, men ellers ser jeg kun estetikk som grunnlag.

Med tanke på farger til Basenjien. Den er fra gammelt av kommet i fire fargevarianter, noen mer utbredt enn andre. Ergo var det ingen grunn til å ikke godkjenne brindle..

Det er også dokumentert ett og kanskje to tilfeller av hunder som var nesten hvite, leverfargede, blå. Hvis noen da skulle finne på at de ville ha inn igjen la oss si blå Basenji, hvorfor skulle det godkjennes? På grunnlag av en hund observert i 1920? Disse fargene er ikke noe som dukker opp i rasen, da måtte man gått aktivt inn for å få det til. Når man da har tricolor, er det jo greit at den fargen er så bra som mulig og at man ikke tillater alle mulige tri varianter som måtte dukke opp? (dårlig fargede tricolore kan være flotte individer, men trenger ikke nødvendigvis gå til avl?)

Jeg synes ikke det nødvendigvis trenger å være sykdom/ulemper som følger en farge for at den ikke skal godkjennes. Det er jo greit å prøve å bevare den rasen man har, så godt som mulig. Spesielt da når det gjelder Basenjien som er i dag slik den var i de eldste dokumentasjonene vi har av rasen. Klenodium ;) Nå kan ikke jeg uttale meg om raser som er mer eller mindre "laget" av mennesker, for da blir det kanskje litt andre ting å ta hensyn til.

Basenjien er oppstått "i det fri", men den menneskelige innblandingen (i afrikanske stammer) ville være av den mer naturlige sorten. De beste hundene blir tatt vare på og brukt som jakthunder, stammens overhode har de beste hundene. Litt survival of the fittest kan man si :P Senere ble det selektivt da hunder ble hentet til England og USA. Men det er en helt annen historie, og topic var vel heller ikke Basenjiens farge alene, kan snakke hull i hodet på alle om basenji som tema :P

Jeg kunne vel heller bare svart at det er greit å diskriminere litt, være bevisste (ha standarden i bakhodet), være selektiv nå- per i dag, for å fortsatt bevare rasen slik den er og alltid har vært. Det er greit å se litt framover, og ikke sitte med skjegget fullt av postkasser om 50 år å se hva man har evt gjort feil, og hvordan rasen har blitt og kanskje helst ikke skulle blitt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ojoj.. Noen som er interessert i å lære mer om Basenji! Gøy! I tillegg til det Lothlorien ramser opp vil jeg si at Basenjien har til dels vært avskåret fra innblanding av andre raser under dens eksistens i Afrika. Den levde ofte sammen med afrikanske stammefolk langt inne i jungelen/steppelandskapet avskåret fra andre hunder. Da den hvite mann introduserte stammene for "bjeffende" hunder, ble de fascinerte- Noe likt hadde de aldri hørt før!

De røde, som også da var vanligst fant man på steppeområdene - særlig rundt Congo- Ispedd en og annen Brindle/tricolor. De sorte fant man i mer "junglelandskap inne i Liberia. (Suksessiv avl for kamuflasje!) Basenjien er heldigvis en forholdsvist sunn rase, og det er ingen defekter knyttet til farge.

Det har helt sikkert dukket opp en og annen "trindle" også i vill tilstand, så i og for seg bør det ikke være grunn til å stenge ut denne varianten, men hvor mange fargevarianter sitter vi igjen med da? Det fantes, som Lothlorien sier, også helt hvite, eller flekkete Basenjier. Det mest "vanlige", og det som gjennom årtusener har vært avbildet er dog den farge/hvit balansen vi ser hos de fleste av dagens Basenjier, og som vi ønsker å beholde.

Edit; enkelte brindle- motstandere hevder hardnakket at den brindle basenjien ikke oppstod før basenjiene ble introdusert med brindle whippeter de hvite hadde med seg. Dette kan jeg ikke nok om, så det vil jeg hverken bekrefte eller avkrefte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Basenjien har til dels vært avskåret fra innblanding av andre raser under dens eksistens i Afrika. Den levde ofte sammen med afrikanske stammefolk langt inne i jungelen/steppelandskapet avskåret fra andre hunder. Da den hvite mann introduserte stammene for "bjeffende" hunder, ble de fascinerte- Noe likt hadde de aldri hørt før!

De røde, som også da var vanligst fant man på steppeområdene - særlig rundt Congo- Ispedd en og annen Brindle/tricolor. De sorte fant man i mer "junglelandskap inne i Liberia. (Suksessiv avl for kamuflasje!) Basenjien er heldigvis en forholdsvist sunn rase, og det er ingen defekter knyttet til farge.

Det har helt sikkert dukket opp en og annen "trindle" også i vill tilstand, så i og for seg bør det ikke være grunn til å stenge ut denne varianten, men hvor mange fargevarianter sitter vi igjen med da? Det fantes, som Lothlorien sier, også helt hvite, eller flekkete Basenjier. Det mest "vanlige", og det som gjennom årtusener har vært avbildet er dog den farge/hvit balansen vi ser hos de fleste av dagens Basenjier, og som vi ønsker å beholde.

Edit; enkelte brindle- motstandere hevder hardnakket at den brindle basenjien ikke oppstod før basenjiene ble introdusert med brindle whippeter de hvite hadde med seg. Dette kan jeg ikke nok om, så det vil jeg hverken bekrefte eller avkrefte.

Takk, da fikk jeg det oppklart. ;)

Grunnen til fargediskrimineringen er altså å opprettholde rasen, ikke innsnevre den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...