Naturmetoden

[Wheaten terrier]

Det er råd man får i så og si alle tradisjonelle bøker om hundeoppdragelse. Ofte trekkes også ulvemor frem som eksempel. Men jeg må si jeg blir veldig forvirra.

I den ene boken står det at du bør oppdra hunden slik hundemor gjør det, ta hunden i nakken når den går over grensa for å markere at her er det jeg som bestemmer. For slik gjør hundemor med valpene de første månedene osv.

Og i neste bok står det at hundemor er verdens mest tålmodige sjel, hun tåler så og si alt fra valpene og gjør dem aldri noe hardere enn et lite knuff når de for hardhendte.

Og begge parter trekker frem undersøkelser og forskning til sin fordel.

Så hva er egentlig naturmetoden?

Hvordan oppdrar egentlig hundemor valpene sine?

[MonicaT]

Jeg har ikke noe svar, men har lest flere ganger at vi er mennesker og dermed er det umulig for oss å etterligne dyr med alle signaler de bruker som vi ikke oppfatter/ser.

Derfor bør/trenger vi ikke gjøre som ulve/hundemor.

Synes dette virker veldig fornuftig

[Wheaten terrier]

Ja, jeg mener og det. Synes boka (heftet) "dominans og lederskap - overtro eller fakta?" var veldig bra.

Men jeg vet det er flere som ikke deler den oppfatningen, så jeg håper å få igang en diskusjon

[Kefir]

Jeg er alt for uproff til å tøre å svare på dette, men jeg mener å ha lest et sted at ulver i fangenskap ofte oppfører seg mye mer aggressivt enn ville ulver. Så studier basert på ulver i fangenskap kan kanskje bli litt feil.

[Djervekvinnen]

Å se på naturdokumentarer om ulvens liv, gir et godt innblikk i hvordan de er. En dokumentar som gikk på animal planet nå nylig het Living with wolves. Den var en bra dokumentar og man fikk et godt inblikk i ulvens liv.

[alucinor]

Tisper oppfører seg forskjellig i valpekassa. Noen har lengre lunte enn andre. Enkelte ganger kan det se temmelig brutalt ut når moren irettesetter valpene, men det er ikke så alvorlig som det ser ut. Noen tisper godtar at valpene gjør det meste, mens andre irettesetter valpene når de går over streken (som er variabel).

[molly]

Det har vel her vært mye myter ute og gått som ellers i "hundeverden".

Tidligere så var jo det argumentet for å ta bikkja i nakken; sånn gjør ulve/hundemor.

Men er det noen som helt ærlig kan si at de har sett ei tispe ta valpen sin i nakken, og "filleriste" den??? I allefall ikke jeg.

Hundemor er som regel veldig tålmodig, men kan gå inn ganske hardt hvis valpen "ikke hører". Men ikke ved nakketak, og de har ofte sendt en hel masse "advarsler" i forkant ved hjelp av signaler vi knapt nok ser.

I mine yngre dager hadde vi ett kull hjemme, og jeg var veldig bekymret for valpene fordi mor "tok" dem jo ikke (jeg hadde jo lest det i hundebøker, må vite). Jeg kunne ikke skjønne hvordan de skulle få oppdragelse i det hele tatt, når alt mor gjorde var å snu seg vekk, gjespe o.l...

Naturmetoden? Har vel egentlig ikke hørt ordet engang jeg, men jeg tror det er viktig å huske at vi faktisk ikke er hunder. Og jeg tror også hundene våre er fullstendig klar over at vi ikke er det. Så å prøve å oppdra valpene som mor gjør, gidder jeg ikke en gang prøve på. For det første klarer jeg ikke være presis nok når det gjelder "avstraffing" og for det andre så driter hundemor i oppførsel i mange tilfeller der vi krever det...

[ida]

Her i huset har vi lært mye av hvordan Solo (mamman) taklet Fibi (datteren), da hun var på det galeste! Solo sto pal og snudde hodet litt vekk når hun ble "truet" eller "angrepet" av datteren sin. Hun fant seg i mye hardhent hvalpeleking, før hun kom med et advarende knurr, eller gikk sin vei.

Når Fibi gikk på en av oss, lå Solo rolig og fulgte med. Klarte vi ikke å roe henne selv, kom Solo og stilte seg imellom, eller trengte seg i mellom.

Det hente også at Solo avledet Fibi, ved å ta en banse i munnen som hun ristet litt på, slik at Fibi ble opptatt av bamsen istedenfor oss.

Jeg har aldri sett Solo oppføre seg agressivt mot Fibi i situasjoner vi mennesker gjerne diskuterer opp og ned hvilke straffemetoder som ville være mest effektive! Hun demper, forhindrer angrep mot andre ved selv å stille seg mellom og avleder.

Nå er det heldigvis lenge siden Solo har måttet trå til på våre vegne, men det er helt klart mye vi har å lære fra dyrenes egne metoder!

[SusanneL]

Jeg har oppdrettet endel valper, under 4 forskjellige tisper - og har aldri noensinne sett (eller engang hørt om) tisper som holder valpene i nakkeskinnet og "rister" dem..

Tispen kan, hvis valpen er "fæl" nok, bruke munnen (de har jo ikke armer) og gripe (forsiktig) over hodet/snuten til valpen og holde den stille. Valpen blir helt passiv og gir seg umiddelbart med det den holder på med.

Men når man har sett hvor mye en mor kan formidle med sitt kroppsspråk - et blikk, en liten vrikk på et øre, høye halen bare noen cm, stivere ben, etc - så skjønner man av vi mennesker er ikke engang i nærheten av å kunne "snakke hund" - og langt mindre avstraffe som en.

Hundene er lynkjappe mot hverandre, og en valp kan skrike hjerteskjærende - i ca ett sekund. Så er situasjonen 100% oppklart, alle er glade og fornøyde, og går hver til sitt. Ingen er redd, kuet eller usikker på hva noen andre mente - og valpen får ikke noen varige følelser av akkurat den hendelsen.

Når vi mennesker prøver det samme blir konsekvensene ofte en valp som kanskje ikke helt skjønte hva den fikk kjeft for (var det for at den prøvde å sette seg ned - eller kanskje gå imot eieren, eller hva??) - og da blir den jo bare usikker.

De ytterst få gangene man "treffer riktig" og valpen oppfatter saken slik den er ment - ja, da har den ofte lært det nærmest for livet. (OK, noen trenger kanskje noen repitisjoner, men..)

Jeg vil jo da si at "naturmetoden" best kunne forklares som totalt fritt - så lenge den ikke plager deg selv. En hundemor gir jo beng i om valpen gnager på alt, tisser bak sofaen, bærsjer midt på kjøkkengulvet, bjeffer ustanselig, etc.. Men det er kanskje ikke helt slik det er ment...

Susanne

[Yngvil]

Så hva er egentlig naturmetoden?

Jeg tror ikke hunder tror vi er hunder. Jeg tror de er tilpassningsdyktige, men lager egen flokk dersom man har flere hunder der vi aldri noen gang kommer til å forstå eller utføre språket så godt at de noen gang kommer til å inkludere oss i hierarkiet.

Når det er sagt så ble jeg litt nysgjerrig på hvilke bøker du har lest. Jeg synes det er greit å ta høyda for når disse bøkene ble skrevet. Hvis du leser et par gamle Nordenstambøker, så er det kanskje greit å ta ting med en klype salt, siden det er 20 år siden de ble skrevet. Hundenorge har nok endret seg litt på den tiden. Det er også greit, synes jeg, å ta høyde for hvem som har skrevet det. Leser man noe av Johan B. Steen (jeg har ikke gjørt det selv, forøvrig) så bør man jo tenke på hvilket miljø han kommer fra og hvilke hunder han da har erfaring med.

"Bottom line": Det er lov å se på hundebøker med et skrått blikk og tenke selv!

[akela]

Hele poenget er jo at EN ting er hva hundemor gjør i valpekassa... og det kan faktisk være litt ymse, alt etter hvor lite eller stort kullet er og om hun har muligheten til å gå litt unna (stressede mødre med store kull, som ikke har muligheten til å komme seg unna, kan gå ganske lei og bli kvassere enn kanskje egentlig nødvendig).

En annen ting er jo hva hundemor ville gjort ETTERPÅ - og der kan også svarene være riktig forskjellige: Ser noen hundemødre som er flinke til å oppdra døtrene eller sønnene som blir igjen der, mens andre er riktig så semre - en vei eller den andre. Som en jeg kjenner, mor og datter, der moren var altfor lenge ettergivende mot den langt mer frempå datteren, og idag smeller de hele tiden ihop - det er blitt en usikkerhet om grensene der, som ikke er så ålreit for noen av dem. Mens en annen hund i bekjentskapskretsen satte den frempå valpen trygt, men resolutt, på plass fra første stund - og har et fantastisk forhold til den i dag, bedre enn hundens egen mor har!

Så dette med "naturmetoden" er jo ikke sånn ment. Derimot kan man tenke etter for eksempel det en SusanneL var det vel nevner... språkrikdommen til hundene, hvor lite "mor" behøver å si noen ganger før en valp ruller inn, og samtidig også hvor kjapp og kontant hun kan være. Når "mor" gjør det, er det greit at valpen hyler - skulle vi gjort det ville det IKKE vært greit, fordi vi har ikke hundens trygghet på samme måte som en annen HUND (ikke bare mor, men hund, vel å merke at det er en grei og normal hund).

Men vi kan bruke dette på VÅR måte - som å notere oss den gradvise styrkeopptrappingen en god hund bruker: Fra et stivt blikk og en løftet leppe og et langt register, selv om det kan gå fort, frem til valpen tas fysisk eller brøles til. Hos oss mennesker har det lett for å gå fra null til full styrke, uten dette mellomspillet - det er lærerikt å tenke på, og noe vi KAN ta med oss.

Det samme med HURTIGHETEN i skiftene til hundene. Gode hundetrenere er jo også kjappe, de ser stadig nye muligheter - bra, ehe, de jobber og rettleder, ser etter de små ting - og det igjen er jo "hundenes metode".

[Siri]

Jeg har ikke veldig lang erfaring med hvordan ulike tisper oppfører seg mot valper i valpekassen, men jeg studerte jo inngående min egen tispe og hvordan hun håndterte sine 14 små. Jeg så faktisk ikke EN ENESTE GANG at hun tok valpene på noen måte. Hun kunne snerre til dem dersom de var for røffe når de skulle ha melk, men ellers var det aldri tegn til aggresjon eller irritasjon. Hun kunne korrigere dem under lek, ved å "dynke" dem - altså, hun la dem ned litt om de var for viltre når hun selv lekte med dem (noe hun aktivt drev med fra de var ca 5 uker gamle), men det var aldri snakk om å gjøre det i affekt, de hadde da fått mange sjanser til "forbedring" av oppførselen før hun gjorde dette.

Jeg har jo også fått fulgt med hvordan hun har oppdratt sin datter videre, siden jeg beholdt en av valpene selv. De to har aldri hatt noen oppgjør seg i mellom - de har lekt og tullet mye sammen, og når "valpen" har tatt litt av og vært litt "tøff i kjeften" så har mor bare stått og ventet, snudd vekk hodet, og avventet til ungen var ferdig med tullet sitt. Deretter har det vært på'n igjen med lek eller gjerne noe annet som å snuse, finne en pinne eller gå hver til sitt (avledningsmanøvre).

Gamlemor har kun med blikket sitt fått viljen sin i ett og alt - dersom hun har følt behov for det. Hun har aldri vist sin fysiske styrke overfor valpen, annet enn når de har lekt. Dersom mor vil noe, så GJØR hun det bare, helt uten å demonstrere verken makt eller posisjon - hun tar det som den største selvfølge at det er HUN som styrer heimen . Dette har vel gitt MEG mye gratis i oppdragelsen av den yngste kanskje også, men jeg føler at slik gamlemor har vært overfor valpen, slik burde kanskje også vi som hundeeiere være - altså med den største selvfølgelighet ta styringen, uten å demonstrere vår makt.

[akela]

Tja, vi har flere ganger også beholdt hunder fra kull, men vi tenkte liksom aldri på at det KUNNE bli noen problemer - og det ble det sjelden også. Vi hadde alltid en 3-5 hunder i huset, og de gikk greit overens, og det var ingen urimeligheter - så der var det en styring fra foreldrene mine sin side i sin tid, som vi neppe merket, vi barna som også hadde hund!

Senere ser jeg at denslags LANGTFRA er noen selvfølgelighet, og at endel faktisk henger sammen med eiernes innfallsvinkel. Noen får "alltid" problemhunder, andre kan ha hva det måtte være - eller kanskje egentlig: Deres egenskaper som oppdragere kombineres med evne til å gjøre riktige valg av hund, så det sammen blir bra.

Nå som jeg er blitt så interessert i denslags, følger jeg eldstetispa her som oppdrager og hjelpetante i ulike sammenhenger, og ser det store spennet i nyanser hun fremviser. Noen ganger tenker jeg at "hun er urettferdig", men stort sett har hun rett, viser det seg.

Nå er det ikke "mykiser" her i familien, så hun har måttet ta i litt mer for eksempel når det gjelder minstemann - og da holder det med det man vel kaller "pinning", et par ganger over nesen, ofte over nakken - men da er det ikke noe "tak i nakkeskinnet", det har jeg aldri sett, men en måte å "stoppe" ham på, som fungerer utrolig effektivt.

Det interessante er at nå er balansen forskjøvet, han er en voksen og meget sterkpsyket herremann, så da gjør hun ikke sine gamle triks lenger, det er tydeligvis feil nå. Så ting endrer seg hele tiden.

På et av de gamle "parene" med hunder jeg hadde, hvor en tispe var voksen da jeg fikk nummer to som valp, så behøvde eldstedamen ALDRI å gjøre noe som helst - den bestemmelsesretten hun hadde over yngstejenta var totalt mental, én gang i løpet av ti år ble den yngste satt fysisk på plass. Men gamla hadde et særs talende blikk, som var tilstrekkelig. Etter at den eldste døde, ble den yngste - da ti år - HELT forskjellig, hun blomstret opp, fikk masse tiltakslyst, ble "voksen" på flere vis, og ble... muntrere. Men de var bestevenner i alle år, lå oppå hverandre i bilen, diltet rundt sammen, herjet og lekte, men det var helt tydelig en overordnet og en underordnet - det så man iallfall i ettertid.

Den samme gamle tispen "skremte" hunden til en bekjent en gang for alle ved å SE på den. Det var en voksen omplasseringshund, lite trivelig viste det seg, men den prøvde seg ALDRI på mine - etter at eldstedamen min spaserte mot henne med et blidt, men intenst uttrykk, som tydeligvis holdt mer enn nok.

[Guest 2ne]

Jeg tror kanskje at de som har/har hatt mer enn en hund samtidig, er mindre opptatt av dette med dominans og lederskap i form av fysisk irettesettelse enn de som har bare en hund? For det er veldig lite fysisk håndtering hunder i mellom, det går stort sett på blikk, hvordan leppene ligger/strammes, ørepositur og kroppsholdning..

Jeg lærte veldig mye av min Gubbelille, aller mest når han ble en eldre Gubbelille, egentlig. Da han (og jeg) var ung så så jeg på han som en lavrang-hund, han bråka aldri med andre han. Alle venninnene mine hadde hannhunder, og etterhvert som de vokste opp og ble pubertetslus og prøvde å finne sin plass i gjengen, så var han den som alltid ga seg.. Ikke total underkastelse med mage og strupe blottet, men han la seg flatt på magen og venta til krapylene flytta seg.. Kan ikke huske at han sto på krava en eneste gang jeg, den gangen..

- OG Gubbelille, som aldri hadde stått på noen krav, kontrollerte lille pubertetslusa Herverket med blikket.. Jeg har tenkt på det ofte etter at vi fikk Herverket i hus, at Gubbelille var kanskje ikke den lavrange pinglehannen jeg tok han for å være.. Kanskje var han bare en hannhund som var sikker nok på seg selv til å ikke gidde å diskutere med pubertetslus som ikke tilhørte flokken vår?

Husker en gang da vi var hos Belgerpia, og Herverket sprada foran løpegårdene og kjekka seg, skvetta litt her og der med beinet så høyt at det nesten lå på ryggen.. Han fikk holde på til Belgerpias Gamling fikk se han fra verandaen, da spratt Gamlingen over, strena rett bort til Herverket med en hale som sto rett opp, med spett i nakken og ører som pekte rett til himmels, før han stilte seg opp med sin nese på Herverkets skulder.. Det så nesten ut som om lufta datt ut av stakkars Herverket, som fant ut at halen kunne kanskje henge, og det var helt greit å sitte og tisse.. Ler av det enda, så mye for å være eplekjekk tøffing

Herverket hadde det også med å ta av litt når vi møtte andre hunder, han var ikke aggressiv utover vanlig hannhund-kjekleri, selv om det så og hørtes sånn ut.. Gubbelille, som egentlig syns at andre hunder var kjedelig, brydde seg aldri om Herverkets odde hilserituale, han lot som ingenting han, bare spaserte videre, til tross for nafsing i pels og dulting.. Merkelig egentlig, for Gubbelille var ikke en hund som syns kroppskontakt var nødvendig.. At han aldri gjorde noe ut av Herverkets klamring og småtygging?

Vi møtte forøvrig en løs hannhund en gang, og Herverket tok som vanlig helt av. Jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle angripe det, Herverket var jo som sagt i pubertet, så han kunne finne på å kjekke seg med andre hanner, og jeg hadde ingen anelse om hvordan den fremmede hannen evt ville takle det, så jeg gjorde som jeg pleide når Herverket tok av sånn, jeg kutta bevegelsesradiusen hans.. Da kom Gubbelille og stilte seg imellom den fremmede hannhunden og Herverket.. Fortsatt den Gubbelille som aldri hadde stått på krava.. Vel, den fremmede hunden tusla et stykke lenger unna han da..

Så mye av det samme når Dinersen ble med meg til hybeltilværelsen i Trøndelag, der delte vi hjem med ei lita shiba-frøken som var rundt halvåret den gangen. Dinersen er en sånn wannabe, hun skulle nok gjerne vært dominant, men hun ER ikke det, så hun syns det er greit å bare sette de ordentlig på plass med en gang hun.. Lille frk.Shiba hadde vært dronning i heimen, vant til hyggelige leke-onkel Zarten, så hun hilser Dinersen på samme måte som hun hilste på Zarten, på to bein mens man rundsleiker i ansiktet og lekenapper i halskragen.. Sånt syns ikke Dinersen noe om, det er rett og slett uhøflig, så hun brøler til stakkars frk. Shiba, som plutselig får dachse-bein, hengehale og ører som står rett ut til sidene.. Det var litt av et trøkk for stakkars frøkna det, som trodde hun var dronninga i heimen.. hehe

Vel, Dinersen satte seg jo i respekt hos frk.Shiba, hun lærte å hilse mer "passende" av det ene brølet. De ble gode lekekompiser etterhvert, og jeg syns det var interessant å se hvor lite Dinersen egentlig trengte å si for å gjøre seg forstått de gangene hun ikke ville. De kunne herje ute en lang stund, og plutselig så ga de seg begge to, uten at det var noen stor og tydelig grunn til det, liksom.. Litt strammere lepper og stivere blikk, f.eks, var mer enn nok til å si at NÅ er vi ferdig med å leke, finn på noe annet..

Dinersen gjør det samme med Zarten, selv om han ikke er like hensynsfull ovenfor hennes ønsker som frk. Shiba var. Han er jo litt tomsete, stakkar, det ser ut som han tenker noe sånt som at "hun mener det ikke, hun har lyst til å leke med meg, jeg må bare dytte henne en gang til, så er hun med!" Dinersen syns ikke DET er høflig heller, men hun brøler aldri til Zarten, hun blir bare avvisende, snur ryggen til og går om han ikke tar det hun sier til han.. Og det er nok værre for Zarten å bli avvist enn å bli kjefta på, all oppmerksomhet er jo god oppmerksomhet, mens frk. Shiba neppe hadde tatt seg veldig nær av det, hun har jo gått alene før hun, det er ikke noe problem det

Nå er jo belgere snakkesalige sjeler, de sier veldig mye, uten å være verbale. Det ER forskjell på forskjellige uttrykk, selv om det kanskje ser likt ut for en som ikke kjenner hunden/rasen. Zarten hilser f.eks ikke på min lillebror sånn som han hilser på meg, selv om han begge gangene vil legge på ørene, logre og smile.. Lillebror er en stor og brummende kar, så der bærer hele hilseritualet mer preg av usikkerhet og smisk, mens med meg er det mer sånn "åhh, SE meg da, TA på meg da!", et litt breiere smil og ikke så flate ører, liksom..

Jeg har et poeng med all denne bablinga, altså

Inntil jeg klarer å uttrykke meg så forskjellig med tilsynelatende så lite forskjellig mimikk, så foretrekker jeg å ikke late som at jeg er hund, jeg. Jeg kan dessverre ikke legge på ørene, jeg har ikke hale, jeg klarer ikke å flekke tenner på en overbevisende måte, jeg kan ikke reise bust.. Jeg er et menneske, så "naturmåten" er ikke naturlig for meg..

[akela]

Jeg bruker det jeg kan, jeg... og ser hvor mye kroppsholdning, retning, blikk, når overse er bra, når snu seg bort er bra, etc har å si - også for mine egne hunder og hvordan de sjekker "hva jeg synes".

Det samme gjelder å bli raskere til å veksle fra det øyeblikket hvor du må si fra, og til å være fornøyd igjen. Og, som jeg lærte, betydningen av rask forsoning - det å LA hunden få smiske litt i visse situasjoner, slik Svartberg påpekte. Da blir man ferdig og alle er like blide.

Nei, jeg er ikke hund, men man kan lære av endel av signalene deres og hva som er riktig. Minsten er superlydig, men ta ham i nakkeskinnet? Glem det, da fyrer han i visse situasjoner. Jeg ville aldri gjøre det, da finnes andre metoder - stemmebruk og holdning - som er mye mer effektive, som gjør ham smiskete og myk og "neida, jeg skal aldri prøve å kjeppjage to andre hannhunder igjen uten at du gir meg lov"-holdning... (vi hadde en interessant dag igår...).

Men særlig det poenget med å gå gradene - at de får en advarsel, og at det trappes opp gradvis slik hundene oppfatter som riktig, slik at det ikke går fra null til guds voldsomme vrede på et sekund, det er for eksempel noe flere burde få med seg... samtidig som dette at NOEN handlinger kan man overse, mens andre MÅ man gjøre noe med, og da GJØR man det, ikke bare kjater og sier nytteløse "fyyy".

Dessuten er det ganske likt, endel ting. Dette "gode" rådet om å gjøre seg interessant for hunden? Vel, jeg ser det på mine to - er den ene veldig opptatt med noe annet, så prøver den oversette å geite seg til for den andre, med en ball, med å bli sett.

Det kan gå andre veien også: En bekjent fortalte at hver gang hun lekte med den ene hunden, så kom den andre - som var sjefen av de to - bort og begynte å leke med den yngre hunden og "overtok" den, så den glemte eierens lek, fordi det gav mest status å leke med den eldre hunden (hehe, hva sa det om hundeholdet der). Så det er mange morsomme observasjoner å gjøre.

Det som er lærerikt, er å ha en GOD hund å lære av. Jeg plukker stadig opp noe, fordi den ene her er veldig nøye og veldig etter boka - sier den noe, så ER det noe, og det er morsomt å se hva den ser og ikke jeg ser. Igår rådet det tilsynelatende fordragelighet på tur, vi hadde truffet flere hunder og satt oss ned. Voff, sier den eldste, og ganske riktig - helt tyst drev to av gutta på med blikk-krig, fordi begge var interessert i samme dame, og hadde rukket å bli ganske intense. Så jeg ropte vekk den ene. Dermed ble det en mulig liten bråkerunde mindre... Men ingen andre skjønte hva som hadde skjedd, de så det ikke.

[TonjeM]

Så spennende dette var - vanvittig interessant å lese om observasjonene av "mellom-hundslige" forhold og hvordan man som eier kan bruke det man lærer.. slikt som disse observasjonene burde egentlig samles mellom 2 permer. Hadde jeg vært rik og hatt bøttevis av tid skulle jeg samlet slikt, systematisert det - jeg tror hundeforskningen kunne hatt bruk for slike observasjoner. La gå at det er ikke strengt vitenskaplige betingelser på verken observasjonene eller rapporteringene, men med nok materiale av denne typen er jeg ikke tvil om at man faktisk ville kunne trekke vitenskaplig holdbare konklusjoner.

Dette med naturmetoden er egentlig vanvittig vanskelig - det foregår så utrolig mye kommunikasjon hundene imellom, og så er det noen "hundeprinsipper" ute og går også - som kan være litt overraskende til tider.

Jeg har basenji og flat, 2 komplett "motsatte" hunder men motsatt på de riktige områdene. Basenjien er skarp, hårsår og paranoid mens flatten er glad, vennlig og veldig veldig raus (vel, dumsnill er kanskje et bedre ord..). Det har vært en opplevelse å se basenji-tispa oppdra en flatvalp til å bli en "god basenji". Nå har hun ikke lykkes med det egentlig (annet enn at han er taus, bjeffer så og si aldri - kun hvis han blir plutselig skremt kommer det et lite pipebjeff ), men sannelig har det vært en lærerik opplevelse for oss som bor med dem.

Det begynte med dette med "valpelisens" - hvor mye får en valp lov å gjøre egentlig. Og det var det ikke måte på. Kark hadde en infam "ring på og stikk av" lek. Når basenjien sov i sofaen snek han seg innpå, grep tak i halen hennes og dro henne kjapt ut av sofaen. Så stakkars lille basenji våknet rett som det var av at hun deiset rett i gulvet. De første gangene gjorde hun ingenting overfor valpen. Ristet seg, overså valpen fullstendig, og bare hoppet opp i sofaen og sov videre. Hvis han ikke ga seg, så kunne hun reagere tilsynelatende voldsomt. Idet hans skarpe valpetenner tok tak i halen, føk hun opp snerrende. Da tok lille Kark og la på sprang på sine korte små valpebein med basenjien etter. Hun tok han igjen i en fei, men da slang han seg kjapt på rygg - og da stoppet basenjien, snudde og gikk og la seg igjen. Vi syntes nesten det der var et råttent triks, for det så jo ut til at han kunne ture frem akkurat som han ville overfor henne - ble hun litt forbanna så var det jo bare å hive seg på rygg! Dette gjentok seg ofte, og det endte gjerne med at vi måtte ta bort valpen for han lot simpelthen ikke kunne la basenjien være i fred.

Andre ganger kunne han invitere voldsomt til lek. Noen ganger lekte hun med han, noen ganger drev hun med vill snerring og knurring som han bare ga blaffen i og andre ganger kunne hun knurre like vildt eller bare gi han et blikk og han ville krype sammen og luske bort øyeblikkelig. Jeg klarte aldri å se eller fastslå hvordan han kunne skille på de 2 "snerreformene", den ene "det er ikke noe å bry seg om snerring" og den andre "nå passer du deg snørrunge snerring". Som det er nevnt ovenfor her, så hadde også basenjien den der å bli helt passiv, stå helt i ro med bortvendt hode hvis hun ikke ville leke mer eller valpen ble for voldsom. Hun kunne stå urørlig som en statue ganske lenge, for tungnemme Kark brukte ofte lang tid på å forstå at det var virkelig slutt på leken.

Så var det en periode da kark var ca 10-11 måneder hvor han begynte å løpe ned basenjien. Det var rått parti - 30 kg flat i 210 km/timen og 8 kg basenji. Hun flyttet seg aldri når han kom dundrende slik. Man så hvordan hun huket seg sammen i påvente av sammenstøtet, og hun fløy jo veggimellom og slo seg fordervet - men aldri aldri flyttet hun seg. Det var tydeligvis et eller annet hundeprinsipp ute og gikk der. Hun irettesatte han ikke for det heller, så det lot vi også være med. Men han måtte en del i bånd pga av det der, var jo farlig for basenjien rett og slett.

Nå er han snart 3 år og basenjien er ganske streng med han egentlig, ingen valpelisens lenger. Det er en del ting han ikke får lov til, men hun styrer han bare med blikk og ansiktsuttrykk. Det er svært sjeldent at vi opplever at hun direkte knurrer til han, alt foregår helt stille. De aller fleste hunder irriterer seg over den intense flat-vimsingen hans, men basenjien blir aldri irritert på han. Han får vimse akkurat så mye han vil for henne, men jeg har valgt å tolke det som at hun rett og slett godtar han slik han er - med stress og det hele.

Jeg klarer ikke å etterlikne det språket de har, og prøver ikke heller. Det som imidlertid har vært nyttig er å se hva basenjien syntes er OK at flatten gjør, og, der det er mulig , hva som er over streken. Han kan feks få lov å ligge i sofaen sammen med oss andre, men da må han være i ro. Minste uro og han sendes ned av basenjien. Så det gjør vi også, tar med slike ting der vi kan. Er han vill og gal (var mest av det før), så var det å fryse helt stille og ikke gjøre noe som helst før han hadde roet seg - uansett hvor lang tid det tok. Det er mange slike småting man kan ha nytte av i oppdragelsen mht hva man skal slå ned på, hvordan skal det slås ned på - skal det ignoreres eller skal man iverksette tiltak? En del ting skal man aldri aldri ingnorere og en del ting er det best å overse, er ikke alltid så lett å skille det ene fra det andre. Greit med en hundeveiviser da.

[akela]

Ja, der var du inne på noe vesentlig - Tonje, det der med NÅR. Det glemte jeg, men DER har jeg også hatt kjempestort utbytte av å se på voksne hunder som jeg vet er gode oppdragere og grensesettere, og se NÅR de gjør noe.

[softis]

Jeg tror ikke hunder tror vi er hunder. Jeg tror de er tilpassningsdyktige, men lager egen flokk dersom man har flere hunder der vi aldri noen gang kommer til å forstå eller utføre språket så godt at de noen gang kommer til å inkludere oss i hierarkiet.

Når det er sagt så ble jeg litt nysgjerrig på hvilke bøker du har lest. Jeg synes det er greit å ta høyda for når disse bøkene ble skrevet. Hvis du leser et par gamle Nordenstambøker, så er det kanskje greit å ta ting med en klype salt, siden det er 20 år siden de ble skrevet. Hundenorge har nok endret seg litt på den tiden. Det er også greit, synes jeg, å ta høyde for hvem som har skrevet det. Leser man noe av Johan B. Steen (jeg har ikke gjørt det selv, forøvrig) så bør man jo tenke på hvilket miljø han kommer fra og hvilke hunder han da har erfaring med.

"Bottom line": Det er lov å se på hundebøker med et skrått blikk og tenke selv!

helt enig med deg .. kunne ikke sagt det bedre

[rian]

Jeg har to gutter i hus nå. Lille Felix er bare 8 uker, mens Knerten er 11 år. Så jeg ser ikke hvordan mor vil oppdra valpene, men jeg ser hvordan språket dem imellom er og det er utrolig hvor mye et blikk kan gjørfe.

Og utrolig hva en hann som ikke har valper selv godtar, han har aldri tatt hardt i han, bare snur seg bort eller blir litt stivere i bena. Ute kan de Felix herje myyyyye med knerten som har lært han når lillemann kommer springene opp på siden av han er det bare å snu hode slik at Felix ikke får tak i ørene som han synes er så utrolig morsomt.

Knerten har aldri vært særlig dominant over fremmede hunder, men her om dagen fikk vi besøk av en gordonsetter som skulle tøffe seg litt over Felix. Da gikk Knerten tvert i mellom og stoppet det. Da ble jeg imponert. Gordonsetteren trakk seg tvert.

Så hundenes språk er utrolig komplisert. Vi får bare observere og bruke sunn fornuft i oppdragelsen av de små valpene.