Komiske hundeepisoder

[Symra&Pippin]

Denne tråden er inspirert av innlegget om Beau som skrudde av musikken.

Datteren min jobber som servitør på en restaurant. I fjor sommer kom en dame med en afghansk mynde og satte seg på terrassen til restauranten. Hunden la seg godt til rette under bordet. Sara måtte gå bort og si at hunder dessverre ikke kunne være på terrassen. Mynden reiste seg opp, laget en skikkelig fnyselyd og gikk og la seg på gresset ved siden av terrassen. Både eieren og Sara ble helt paff, og så lo de begge to.

[Yodel]

Herlig historie om mynden, da

Når man er samboer med en basenji (eller tre..) har vi hyppige komiske situasjoner. Basenjien er en kløpper til å pønske ut hvordan den kan dra ut ting til sin fordel, noe som ikke alltid er like vellykket. (Selvom de ofte lykkes)

Kan jo nevne en liten historie som skjedde i våres;

Jeg var ute på tur ved Bogstadvannet tidlig i vår med mine to tisper. Det er alltid flust av fugler der, som de elsker å løpe etter. Men kun ned til vannkanten, for de vil nødig bli våte på potene. Fuglene ertet og bråket, og den ene tispen fikk et innfall av overmot, og vasset forsiktig uti. Deretter ble hun stående med vann til buken og speide etter de frekke fuglene. Min andre tispe er yngre og føler seg svært avhengig av den eldste og løp rådløs i ring på land uten helt å finne ut hva hun skulle gjøre. Ikke ville hun ut i vannet, men hun kunne da ikke bli igjen på land alene heller? Løsningen ble at hun løp et stykke tilbake, tok sats, og sprang i 120 mot vannet før hun tok et tigersprang ved vannkanten for på den måten å treffe minst mulig vann (...) Man kunne se hennes forbausede uttrykk i det hun traff vannet, og forsvant under... Det var en svært så forfjamset og overasket hund som kom opp igjen.

En annen og ganske annerledes historie gjelder min første Basenji, Shira. Jeg har aldri vært borti smartere hund, og jeg kunne skrevet en bok om alle de utrolige historiene hennes. Innen hun var 6 mnd hadde hun en helt utrolig ordforståelse, og hun trengte bare en eller to repetisjoner av en øvelse før den satt. (Om hun gjennomførte den var en helt annen ting. Det spørs hva som lå i det for henne, men hun visste godt hva det betød. Med en pølsebit var det ikke grenser for hva hun ikke ville gjøre) Sitte bamse, gi lyd, strekke seg, gjespe, riste seg og "smil" var bare noen av øvelsene hun lærte på rekordtid. I tillegg kunne hun navnet på alle fingrene (om jeg spurte "hvor er lillefinger" tok hun snuten på lillefinger osv). Hun lærte seg også fort navnene på alle i familien pluss venner. Dette demonstrerte vi ved at jeg stod på kjøkkenet med en godbit, og ba henne gå inn i stuen (som var full av folk) og spørre f.eks "Ina". Da løp hun inn og satte seg pent foran nevnte person og ventet på at de skulle si værsågod på å løpe inn til meg å få god bit. Hun gikk også spor, og kunne alle de grunnleggende lydighetsøvelsene. (Men jeg konkurrerte ikke, for hun gjorde som sagt bare øvelsene om det passet henne)

Uansett. Det jeg vil fram til er at vi hadde henne med på hytta i Rondane når hun var rundt to år. Da hadde også min søster med seg en venn fra Australia, som var i Norge for første gang.

Rondane har nydelige turmuligheter og en herlig høstdag tok jeg, Shira, Dave (som Australiern het) og min søster en langtur i fjellet. På vei ned igjen stoppet jeg, min søster og Shira for å ta noen bilder, mens Dave gikk i forveien for å finne et egnet sted å "gjøre lens". Da vi var ferdig med fotograferingen fortsatte vi på hjemveien. Vi gikk hurtig for å ta igjen Dave, men han var ikke å finne. Vi ropte og bar oss, og lette lenge etter han, men han var som sunket i jorda. Vi småjogget tilbake til hytta for å se om han var kommet seg hjem på en annen sti, men der var det tomt... Vi begynte nå å bli halvveis paniske. Han var overhode ikke kjent, og dette området er nærmest folketomt. Det var nå gått 3-4 timer siden vi mistet kontakten. Vi bestemte oss for å gå opp igjen til punktet vi skiltes ved, for å se om han hadde klart å finne tilbake dit. Der var det ingen, og nå begynte mørket å komme. Som en siste utvei sa jeg til Shira; Søk Dave! Shira satte instinktivt snuta i bakken, og begeynte å løpe hjemover, for hun plutselig skar til venstre inn på en ørliten sti inn til venstre. Denne fulgte vi et stykke før Shira på nytt skar svakt til venstre. Her var det ikke engang sti, kun stein og fjell. Etter vel en time innover i fjellet gikk vi rett på en ganske så kald og forkommen, men meget lettet Dave...

[Symra&Pippin]

Nå ble jeg ENDA mer fascinert av basenjier! For en utrolig hund Shira må ha vært!

[Maria]

Vel... Dette er heller litt tragikomisk.

Chessea bruker å ligge oppå beina mine når jeg sitter i stolen foran TV'en (på gulvet altså). Og nesten hver gang jeg reiser meg opp og går hopper hun opp i stolen og legger seg. For en stund siden begynte hun å dra meg febrilsk i armen. Jeg ble litt bekymra, og lurte på hva i all verdan det kunne være som forårsaket denne adferden. Jeg reiste meg opp og gikk ut mot utgangsdøra. Og hvem tror du jeg fant i stolen da jeg kom inn igjen i stua..? Den hunden altså.. Jeg er sikker på at hun gjorde det med vilje!

I går skulle søsteren min ta konfbilde, og skulle ha med Chessea på et av bildene. Tror du ikke hun synes det var morsomt å rulle seg i gresset og å hoppe ut i et sykt møkkete vann når vi var der ute? (Fotograferingen skjedde utendørs ved et vann som lukter sump, og Chessea skulle egentlig sitte stille ved siden av søss). Og plutselig begynte hun å løpe rundt som en tulling, og vi fikk ikke ropt henne inn. Forografen ble ganske irritert... Men det gikk da til slutt. Når vi var ferdige gikk hun løs mot bilen. MEN så så hun en familie ande-familie, og hoppet ut i stinkevannet igen. Da svømte hun rundt og rundt i vannet, koste seg, og nektet å komme opp... ååh, så irritert jeg ble samtidig som jeg lo. Det var godt hun skulle bades med sjampo allikevel

Det var forresten en helt utrolig basejni-historie.. :-O WOW!

[Sirup]

Gårsdagens episode var komiske for alle andre enn meg:

Jeg satt på bakken mens Poppy svinset rundt, da naboen kom forbi med hunden. Han stanset og pratet litt mens hann-hunden hans snuste og markerte her og der - før han resolutt marsjerte over til meg og markerte på meg! Og siden jeg satt på bakken, ble jeg markert fra topp til tå (heldigvis ikke hode-topp, men jakke-topp!)

[Rambo]

Sirup: Det har min hund prøvd på meg en gang. Da var det en tispe i nærheten og han gjorde det av rein frustrasjon, kanskje hanhunden også gjorde det fordi Poppy var der? Skjønner at du ikke likte det så godt

Den basenji historien var helt utrolig, jeg har lest på siden din, og må si jeg begynner å bli virkelig fasinert av rasen!

Tjaa, Rambo er en veldig merkelig hund da, men om han har gjort noe helt merkelig artig før? Eneste jeg kommer på er den gangen i gammel rommet, en veninde av meg knuste et glass, sånn på rappen tok hun Rambo og kastet han i senga sånn at han ikke skulle skade seg. Lyden og Marias raske reaksjon, fikk Rambo til å fåp fullstending tulltak. Ikke det at tulltak er noe han får skjeldent, han får det hver gang vi har vært ute i regnvær eller at det er litt vått ute, hver gang han har badet og andre situasjoner..

[Hundeelskeren]

de basenji historiene var virkelig utroolige! Basenji høresut som skikkelig kul rase

[Guest Christine]

Åååh..Flott og høre at jeg ikke er den eneste som har blitt markert på

[Guest 2ne]

Vel, Zarten er jo en artig hund, så jeg har jo noen historier om han, selv om de muligens ikke kan måle seg med historiene om Basenjiene.. Utrolig facinerende hunder!

Han er jo en klums, han skal ha for det. Han har det med å løpe på ting, en stund var jeg usikker på om han så dårlig, men det ser ut til at han ser det han vil se, så jeg tror ikke det er det.. Han har liksom bare ikke tid til å se seg for?

Ihvertfall, han driver og leker med en liten bamse, kaster den opp i lufta og jakter på den, hvilket han forøvrig gjør på "revevis", han hiver den opp i lufta, "steiler" og lander på den med forbeina.. Dette gjentar seg flere ganger, helt til den lander ved foten på bordet, for i nærheten av bordbein, der er det bordhjørner! Han reiser seg på to, sikter på tøybamsen, går inn for landing og smeller haka i hjørnet! Det hørtes skrekkelig vondt ut, og jeg tror nok at han syns det var vondt, for han rista forvirra på hodet og slutta å leke med bamsen.. hehe

Tidligere på dagen klarte han forresten å henge fast to klør i ei strekkmetall-trapp på vei ned, tipper fremover og kakker hodet i trinnet under! Jeg fikk jo helt noia, så for meg avrevne klør og brukne bein og hele pakka, men hvor var det han klarte å skade seg? Joda, han har et skrubbsår på kinnet! Helt utrolig, og jeg er veldig veldig takknemlig for at det gikk så bra!

Han kan heller ikke bjeffe, ihvertfall ikke på kommando, så når jeg holder opp en godbit og sier "hva sier Zar?", så flekker han tenner og "bjeffer" lydløst.. Det pleier folk å bli kjempe-imponert av, kanskje fordi jeg sier at han kan mime bjeffing?

- Han ser ikke helt riktig ut når han flekker tenner sånn heller da, så jeg har forklart en del ganger at han bare smiler.. Det ser kanskje ikke helt sånn ut for noen som ikke kjenner han? hehe

Vesle frk. Dinersen er også en merkelig dame.. Hun er nok overbevist om at Zarten er noe av det minst oppdratte på jorda, og hun blir skrekkelig opprørt over at han f.eks. LEKER inne.. Det gjør man bare ikke, syns Dinersen, og da må hun enten oppdra han litt, dvs å stille seg opp foran han og SE strengt på han, evt dytte litt med snuta til han gir seg, eller så kommer hun bort til meg og gnir seg til meg, virker litt som hun sladrer, litt sånn "se hva HAN gjør 'a, han er helt håpløs! Se på meg du, JEG er flink jeg!" hehe

Her om dagen hadde han sneket seg opp i senga mi før henne (vi pleier å ta en ettermiddagslur.. hehe), han rekker stort sett ikke det før hun ligger på plass og SER på han så han ikke tør.. Streng frøken, denne Dinersen.. Han ligger og koser på armen min (mors lille baby, tross sine nesten 70 cm i mankehøyde), og Dinersen syns jo ikke DET var riktig, så hun løper litt halvforvirra frem og tilbake et par ganger, før hun inviterer han på lek! Jeg ble jo litt overraska, hun pleier som sagt ikke å leke inne, og ihvertfall ikke med HAN, han er jo ekkel og uoppdragen syns hun, som før nevnt.. Stakkars Zarten er jo en stor hund med en liten hjerne, så han blir selvsagt overlykkelig og svarer på invitasjonen, hvilket jeg ikke syns var en veldig lur ide, jeg lå tross alt under han fortsatt.. Etterhvert (etter at jeg hadde bannet litt) forflytter han seg ned på gulvet til frøkna, som benytter anledningen og hopper opp og legger seg der han nettopp hadde ligget, og atter en gang SER strengt på stakkaren, som nå står midt på gulvet og lurer på hva som skjedde med den morsomme Dinersen.. hehe

Dinersen er forøvrig en svært kosete frøken, som syns det er helt ok å bruke labb (med alt som er av klør ute) når hun "ber" (les: forlanger) litt oppmerksomhet og kos. Hvilket ikke alltid høster applaus hos hennes utvalgte, for å si det sånn, men da er jo hensikten oppnådd, hun har jo fått den ønskede oppmerksomheten, så da lener hun seg inntil den utvalgte, legger ørene tilbake i sin aller søteste smiskeposisjon og reiser den ene forlabben i en slags halvhilsen.. Litt sånn "åh, ikke vær sint, jeg er jo bare glad i deg jo"-greie.. Og hun er akkurat så søt at hun stort sett får det hun ber om, selv om hennes utvalgte noen ganger syns hun er litt voldsom i sine "kosekommandoer".

Ah, når vi er inne på dette med å lene seg på folk, der er Zarten veldig flink! Han er jo en litt usikker gutt, og har funnet ut at den beste måten å få litt støtte og oppmuntring på, er å klistre seg inntil beina på folk og hvile hele sin tyngde på de.. Han får også stort sett vilja si, mest fordi han er akkurat i klappehøyde når han står sånn, tror jeg? For selv om folk syns han er små-innpåsliten, så blir han klappet.. Det er en viss automatikk i det (selv hos meg ja )

Hmm.. Zarten har en greie for speil og han.. Vi har hatt et par veggspeil på hybelen, og hver gang han passerer de, blir han stående og kikke inn i speilet. Vi har fleipa med det et par ganger at han står og psyker seg opp eller noe, litt sånn "hå hå hå, JEG er tøff jeg", det ser litt sånn ut, men jeg tror egentlig han bare ser bevegelsene inni speilet og må sjekke de ut.. Han er nå søt når han holder på sånn.. hehe

Angående dette med å markere på folk og sånt.. Gubbelille var egentlig en sånn hannhund som ikke markerte stort, men så var det en gang vi var på kurs da.. Instruktørene ville vi skulle ta en sånn "hilserunde" (bokstavelig talt, folket sto i ring), og det var Gubbelille og min sin tur. Jeg tar hunden ut av bilen, stopper et øyeblikk for å fortelle om hvordan jeg hadde tenkt at det skulle gå for seg (det var egentlig ikke et problem med han da, han var ikke så veldig interessert i folk han, særlig ikke ukjente). Jeg fulgte tydeligvis ikke med hunden, for plutselig hadde han letta på beinet og skvetta på mannen som sto ved siden av oss (han fulgte vel ikke med hunden han heller ) Det var veldig veldig pinlig.. Og jeg hadde ikke vett på å komme med noe annet enn standard-unnskyldninga, "han har aldri gjort SÅNN før"

Jeg har en "artig" historie om Herverket og sykkeltur også, men den tror jeg ikke jeg skal ta her?

[vipsen]

Han er jo en klums, han skal ha for det. Han har det med å løpe på ting, en stund var jeg usikker på om han så dårlig, men det ser ut til at han ser det han vil se, så jeg tror ikke det er det.. Han har liksom bare ikke tid til å se seg for?

Jeg var faktisk til vet med vips for å sjekke synet Kræsjer i alt mulig eller går og ser på en ting og plutselig har hun smelt i en parkert bil feks...

Jeg har en "artig" historie om Herverket og sykkeltur også, men den tror jeg ikke jeg skal ta her?

Vær så snill? Ledd så jeg gren av den flere ganger

[Guest Belgerpia]

Det er vel kanskje sånn at noen hunder utvikler en litt mer spesiell personlighet enn andre. Nå ynder jeg å si at alle mine hunder har stor personlighet, men gamlefar er allikevel den som har videreutviklet sin til å bli ganske morsom.... Han er 11 nå, og fremstår som en klok gammel mann - for utenforstående - for oss andre så er han kanskje litt blåndere enn de fleste stakkars - men søt er han, og morsomme historier har det blitt opp gjennom både med han og de andre......

Huset vårt er litt stort, og litt rart - for stua og (inntil nylig) kjøkken har vært ett rom, men med en vinkel og en ekstrakrok (sånn ca. 75kvm totalt sett bare for å gi en indikasjon på størrelsen) - i ekstrakroken har jeg min kontorplass - sånn at når jeg sitter her foran pc'en så ser jeg hverken kjøkken eller stua liksom...

Vel - vi hadde hatt pizza til middag - sånn hente selv i restauranten ting - og det var igjen noen biter som stod på bordet. Gamle Timo som da ikke var så gammel - har aldri stjålet fra bord osv. han venter til ting kommer ned på gulvet eller blir budt frem - imidlertid så var gamle Bonita tilstede (min første groenendael) og hun har aldri vært spesielt nøye med bordskikk osv.

Jeg hadde etter maten satt meg her ved pc'en og var jo litt opptatt da plutselig Timo kommer elgende rundt hjørnet og blir stående å hoppe opp og ned med ett helt desperat uttrykk i øya før han rasa rundt hjørnet til stua igjen.... det gikk tre sekunder så var han tilbake og var enda mer opprørt - hele han rista og han spant inn i stua igjen - jeg tenkte at her var det best å sjekke hva som skjer...... og gikk etter og ble møtt av en fortvilet terv som kastet ett blikk på meg som sa "seeeeeee - hun tar ALL pizzaen hun, fra BORDET" - for midt på bordet stod en sort hund og knasket pizza - og sånt gjør man da ikke mente Timo - i alle fall ikke uten å dele med han........

Mer om mat.......

Min kjære og jeg hadde akkurat avsluttet fredagsmiddagen - biff med brokkoli, bernaise osv. vi var dødsmett og lå lett henslengt inn mot hjørnet i buesofaen og så på Beat for Beat - tallerknene stod fortsatt på bordet og på min manns tallerken lå det igjen en stooooooooooor buske med broccoli (han liker ikke sånn buskevekster så godt han min mann) - så bestemte vår alles kjære Jessy seg for at det tilsynelatende var tid for litt kos (man blir jo føysa vekk når vi spiser må vite) og kom sjokkanes i kosemodus inn mot hjørnet - idet hun passerer min manns tallerken så kaster hun imidlertid hodet tilside og grabber buskasen på tallerkenen ................ uttrykket hennes idet hun svelger og samtidig oppdager at det var grøntfor og ikke snadder hun hadde stjålet var ubetalelig - så ubetalelig at vi begge knakk sammen i krampelatter så tårene fossa og helt glemte at vi egentlig burde fortalt henne at man faktisk ikke stjeler mat fra bordet.........

En til om gamlekaren......

Fra den gangen han var MYE yngre og langt mer foretaksom (les uoppdragen)....... han og hans samboer Bonita var satt ut på trappa - det var lille julaften og leiligheten skulle shines opp og pyntes (dette var før min manns tid hehe) - ved siden av trappa stod min lille vakre vakre edelgran å bare ventet på å få flytte inn å bli pyntet.

Vel, husarbeid er ikke det artigste jeg vet - så det tar jo litt tid så jeg tipper at de firbente var eksludert i ett par timer...... det siste jeg skulle gjøre var å ta inn min lille lubne vakre edelgran å aklimatisere den før pynting...... Åpner døren ut og oppdager sjokkert at det lille vakre treet er fullstendig ribbet for greiner, alt som var igjen av barnåler var en liten dott i toppen - og midt i haugen av det som engang var greinene til ett lite søtt symetrisk grantre satt en lykkelig terv og så ut som om han sa "takk for at du lot meg få denne leken"............... Nå skal herremannen være usigelig glad for at han satt noen meter fra trappa og at jeg ikke hadde sko på meg og derfor måtte gå inn igjen...... jeg var klar for mord, men fikk besinnet meg i de sekundene det tok å få på skoa...... bikkjene ble putta i bilen og så kjørte vi for å kjøpe nytt juletre - en helt vanlig gran denne gangen - og langt fra så fin som den makulerte............. det ble jul allikevel.

[Guest 2ne]

Vær så snill? Ledd så jeg gren av den flere ganger

Det er da ikke pent å le av andres ulykke? Gidder ikke å skrive den igjen jeg, så jeg bare kopierer fra det gamle innlegget

Historien om Herverkets eneste sykkeltur med undertegnede..

Oppdretteren til hunden min syns nemlig jeg burde sykle med han, da han får mer enn nok mat (egentlig så er det godbitene som er problemet.. Han får ca 2 dl av de om dagen, innimellom mer, og samme mengde mat uansett.. hehe), trenger mer fylde og front, samt en strammere overlinje (jeg tror det var alt?), så DET var det jeg gjorde med Herverket igår..

I begynnelsen gikk det greit, men han er jo belger.. De første 50 meterene skulle han "leke".. Eller gjete, hva veit vel jeg? Uansett, det er ikke lov, jeg sitter ikke så støtt på den sykkelen.. Da styrta han avgårde i en fandens fart, hvilket er helt greit, om han bare hadde løpt rett frem sånn som fornuftige hunder (les: huskyen) gjør, men selvsagt gjør han ikke det, han er jo ikke fornuftig, stakkar.. Så, han snuste i renna (jeg må jo kjøre såpass langt ut at han slipper å løpe på asfalten, sant), lurte på om han skulle tisse (ja jøss, som at vi stopper for sånt?), skulle gjerne sjekka hva som kom ut av en sidevei bak oss, "øyh, bak det gjerdet veit jeg det bor en hund" osv.. Men det gikk greit, for oppdretteren hadde anbefalt å ha på bånd og halsbånd i tillegg til sele og springer, og jeg var smart nok til å følge det rådet

Etter 300 meter i full gallopp begynte jeg å bremse, det er slettes ikke nødvendig at det går så fort, hvilket gjorde stakkars Virrum noe forvirret, vi skulle jo løpe, skulle vi ikke? Vel, når jeg bremset, tok han det som et hint at nå var det lov til å snuse og tisse, men det er det jo ikke, vi skal jo fortsatt løpe..

Trav er ikke Ønse´s sterkeste gangart, så jeg måtte konsentrere meg (og det er ubehagelig det) om å kjøre fort nok til at det faktisk var trim, men ikke så fort at han trava ureint eller slo over i gallopp, samtidig som at jeg prøvde å se alt som kunne være et problem å møte (jeg har vel nevnt at han blir en smule ivrig når han møter andre hunder, f.eks?), og sånn halvveis ut i turen vår, så fant vi et tempo som passa

Så kom vi til slutten da, sånn rundt 300 meter hjemmeifra, og hva ser jeg? Joda, en boxer.. *skrekk og gru* Vel, jeg beit tenna sammen, tok bedre tak i bånd og styre, og satt klar til å bremse (sykkelen min er heldigvis gammel nok til å ha pedalbremser), og *vips* vi var forbi, like hele, uten problemer, og jeg kunne trekke et lettelsens sukk.. Trodde jeg..

For hva ser jeg 50 meter lenger ned i gata? Joda, en katt som krysser veien.. Et noe bekymret blikk på hunden før jeg konstanterer at han og har sett katten.. Og det som værre er, 20 meter bak katten, enda en hund.. Jeg tenkte at dette går aldri bra, og fikk helt rett!

Til å være en belger med mye rart for seg, så er Hysteriet fint lite redd sykkelhjul, så selv om jeg la beinet sånn fint inntil siden på han og prøvde å skyve han unna, klarte han å vrenge inn i hjulet i det vi passerer katta, hvilket selvsagt resulterer i at jeg kælver for første gang på 20 år (og det er selv etter 12 år med husky og sykkelturer).. Jeg rakk å tenke at "dette gjør vondt" før jeg fikk et noe ublidt møte med asfalten..

Uflaks for bikkja, så sitter springeren på den siden sykkelen datt, så han havna underst, hvilket ikke forhindra meg i å slå hodet i asfalten (noen ganger er det en fordel å være tjukk i huet), og skrape opp albuen.

Heldigvis gikk det bra med belgersaken, han var mest opptatt av hvor katta hadde forsvunnet hen, og HELDIGVIS hadde mannen med hunden (som sto og så hele episoden) vett på å la være å spørre om hvordan det gikk (muligens fordi han hørte min intense "**** ta deg, Hero!")

Vi fikk stabla oss opp igjen, stoltheten var mer såra enn noe annet, og kjørt de siste meterene hjem.. Om bikkja er for dum til å bli redd sykkelen, eller om han bare er veldig stø, skal jeg ikke spekulere i, men han dro avgårde igjen uten de helt store innvendingene (han hadde fortsatt mest lyst til å jakte katt, men det gjorde at han mer eller mindre overså den stakkars mannen og hunden som fortsatt sto i gata der, så akkurat da var det helt greit for meg).

OM det blir en neste tur, så tror jeg jeg bruker hjelm.. Hvis ingen har lyst til å kjøpe sykkel da? *håper*

Zarten er forøvrig ikke veldig mye bedre å sykle med, selv om han til nå ikke har klart å dra meg av sykkelen.. Jeg må seriøst kjøpe meg sykkelhjelm

[Marianne]

Jeg ler så jeg griner!!

[molly]

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest denne historien, men den blir bare ikke oppbrukt...

[Vala]

Hehe, utrolig bra historie det der 2ne

Men hvis det ikke fristet for meg før å starte å sykle med pelsen min, så frister det i alle fall, DEFINITIVT ikke nå hehehehe......

[Toya]

notat til meg selv : aldri sykle med Toya..

[Margrete]

Blir som å hoppe etter Wirkola, men jeg gjør nå ett forsøk.

Z er en liten karakter når det kommer til stevner, egentlig ett under at jeg har holdt ut.

Debutten min i kl 2 gikk så her: Fri v. foten var han helt uten nett og gikk bare å så seg om. Jeg ante ugler i mosen. Og ugler var det gitt, huborer faktisk. Etter fri v. fot kommer stå under marsj. Det hadde IKKE Z tid til, så han raser over hinderet og står etterpå, samtidig som han bjeffer på meg. Dumme dommer kjørte oss hele veien i nærheten av det hinderet så han hoppet og hoppet, mens han bråkte og knurret. Vi kom oss om sider til til fremsending, en øvelse jeg var dønn sikker på at vi kom til å klare med glans. Gjorde ikke det, for han løp som om han hadde fanden i hælene ut til markør, bråstopper, knurrer, velter markør, tar et revehopp, før han stikker hodet inn i markøren og jeg får den skyvende avlevert. Artig for alle som så på!

Forsøk nr to så slik ut. Så godt som det samme som over, denne gangen gjorde han utfall mot hinderet og apporterte markøren.

Debutten min i kl3 var en sorgens dag og vi startet ikke på 6 mnd etter det. Vel vel, denne dagen var det to ringer, noe jeg så på som en fordel. mm er jo det da. Bortsett fra at i ring nr en er det bare kjedlig, så da går Z tur han. Fri v. fot har han aldri hørt om og sitt under marsj er jo rett ved ruta i den andre ringen. Laaaaaaaaaaaangt blikk og jeg rekker akuratt å stoppe han fra å stikke dit. Puster lettet ut når jeg skal inn i ring nr to. Han var på nett og virket så pigg atte. Pigg ja, men behøver vel ikke å ha tatt 5 ecstasytabl. for det vel? For her er det gøy gøy gøy, innkalling; løpe så fort man kan "sier du noe???" "hører ikke" fortsetter å løper, før han omtrent tryner inn i utgangstilling. Så var det endelig ruta *klappe* Det MÅ jo gå bra. *rister på hodet* Jeg ble plassert rett foran dommerteltet, hinderet sto på min venstre side, og ruta lå 15 meter ut. Jeg hadde kontroll på alt annet enn hunden min. Han tversnur på min "rutekomande" stikker i teltet, rapper en apport, fiser over hinderet og så raser han i ruta og er så stolt der han står med apporten i munnen. Klarer jo ikke annet enn å flire, men tårene renner... Hopp apport og metall gikk veldig bra altså, om han bare kunne tenke seg å avlevere, for det ville han ikke og det ente opp med en liten drakamp. Neseprøven, ja da begynte dommer å synge. For nå måkte Z med seg 5 pinner og lot min bli igjen. På vei inn mistet han jo naturligvis de fleste pinnene, men jeg fikk avlevert en pinne, men den var ikke min. Den lå nemlig igjen der ute. Avstand; endelig en tier innimellom alle nullene fra den dagen. Men sangen "I did it my way" kommer alltid til å vekke vonde minner hos meg...

Ellers er Z'n min en underlig skrue og alt det rare han gjør har blitt helt normalt for meg. At alle andre reagerer på at han ligger i vinduskarmen eller på sofaryggen, festlige bakholdsangrep og at den korteste veien til meg er over stuebordet, skjønner jeg... Raringen min

[Marianne]

Ler så jeg griner av Z'n assa! Og for meg som kjenner han så blir det bare enda morsomere for jeg ser for meg det vanvittige fjeset han får når han finner på sånt bøll! Utrolig bra fyr han der assa!!

Zizco'n til tante det!

[Guest Belgerpia]

Blir som å hoppe etter Wirkola, men jeg gjør nå ett forsøk.

Z er en liten karakter når det kommer til stevner, egentlig ett under at jeg har holdt ut.

Debutten min i kl 2 gikk så her: Fri v. foten var han helt uten nett og gikk bare å så seg om. Jeg ante ugler i mosen. Og ugler var det gitt, huborer faktisk. Etter fri v. fot kommer stå under marsj. Det hadde IKKE Z tid til, så han raser over hinderet og står etterpå, samtidig som han bjeffer på meg. Dumme dommer kjørte oss hele veien i nærheten av det hinderet så han hoppet og hoppet, mens han bråkte og knurret. Vi kom oss om sider til til fremsending, en øvelse jeg var dønn sikker på at vi kom til å klare med glans. Gjorde ikke det, for han løp som om han hadde fanden i hælene ut til markør, bråstopper, knurrer, velter markør, tar et revehopp, før han stikker hodet inn i markøren og jeg får den skyvende avlevert. Artig for alle som så på!

Forsøk nr to så slik ut. Så godt som det samme som over, denne gangen gjorde han utfall mot hinderet og apporterte markøren.

Debutten min i kl3 var en sorgens dag og vi startet ikke på 6 mnd etter det. Vel vel, denne dagen var det to ringer, noe jeg så på som en fordel. mm er jo det da. Bortsett fra at i ring nr en er det bare kjedlig, så da går Z tur han. Fri v. fot har han aldri hørt om og sitt under marsj er jo rett ved ruta i den andre ringen. Laaaaaaaaaaaangt blikk og jeg rekker akuratt å stoppe han fra å stikke dit. Puster lettet ut når jeg skal inn i ring nr to. Han var på nett og virket så pigg atte. Pigg ja, men behøver vel ikke å ha tatt 5 ecstasytabl. for det vel? For her er det gøy gøy gøy, innkalling; løpe så fort man kan "sier du noe???" "hører ikke" fortsetter å løper, før han omtrent tryner inn i utgangstilling. Så var det endelig ruta *klappe* Det MÅ jo gå bra. *rister på hodet* Jeg ble plassert rett foran dommerteltet, hinderet sto på min venstre side, og ruta lå 15 meter ut. Jeg hadde kontroll på alt annet enn hunden min. Han tversnur på min "rutekomande" stikker i teltet, rapper en apport, fiser over hinderet og så raser han i ruta og er så stolt der han står med apporten i munnen. Klarer jo ikke annet enn å flire, men tårene renner... Hopp apport og metall gikk veldig bra altså, om han bare kunne tenke seg å avlevere, for det ville han ikke og det ente opp med en liten drakamp. Neseprøven, ja da begynte dommer å synge. For nå måkte Z med seg 5 pinner og lot min bli igjen. På vei inn mistet han jo naturligvis de fleste pinnene, men jeg fikk avlevert en pinne, men den var ikke min. Den lå nemlig igjen der ute. Avstand; endelig en tier innimellom alle nullene fra den dagen. Men sangen "I did it my way" kommer alltid til å vekke vonde minner hos meg...

Ellers er Z'n min en underlig skrue og alt det rare han gjør har blitt helt normalt for meg. At alle andre reagerer på at han ligger i vinduskarmen eller på sofaryggen, festlige bakholdsangrep og at den korteste veien til meg er over stuebordet, skjønner jeg... Raringen min

Innmari bra.......... haha - og jeg har overhodet ingen problemer med å forestille meg hvordan det hele så ut.... *latter*

Jeg husker min første debut i klasse III rett nok ett uoffisielt stevne, men dog - det var ordentlig dommer og gode greier.........

Belgerdyr har ikke så lett for å apportere så jeg hadde hele hans liv forsterket dette med å hente ting sånn at han henter omtrent alt liksom - flinke gutten - fremadsending på trening hadde gått veldig bra så jeg var sikker på at det skulle gå greit - setter bikkjedyret i posisjon, spør om han er klar, nikker til dommer og sier at vi er klare, får beskjed om å gi kommando og så sender jeg dyret avgårde - så raskt har han aldri løpt ut før - det var som ett olja lyn over plassen på diagonalen hvorpå han kastet seg over kone nummer en - tauer den med seg og forsøker å få med seg kone nummer to - mine desperate rop om "rute" var fånyttes - belgerdyret trodde han hadde fått beskjed om at jeg skulle ha konene og han sleit skikkelig for han er jo litt lat også - å gå flere ganger er ikke noe tema - mor blir sikkert gladest om han får med seg alle på en gang - han klarte å få med seg tre og så usigelig fornøyd ut - litt sånn "tar disse nå jeg, kommer med den siste etterpå"........... jeg var IKKE imponert og når dommeren så på meg og forklarende sa "jeg må nok gi deg en null på denne øvelsen" svarte jeg "nei, sier du det???" (han hørtes jo ut som om jeg ikke visste hvordan øvelsen skulle utføres - han burde for søren tatt den tonen til den dustebikkja).........

Den offisielle debuten vår gikk heller ikke noe bra men da fikk i alle fall konene stå i fred...

Ad Tone og Zarten.........

Jeg har flira mye av den storien jeg også - tross alt, jeg er den som kommanderte henne ut på sykkeltur - OG ga henne tips om å ha på ekstra bånd og halsbånd - og i denne settingen er akkurat der hvor båndet gjør nytte for seg, man tager å strammer båndet, holder hunden ut fra sykkelen mens man bremser rolig ned og stopper og så får man kontroll på beistet *flir*........

[Guest 2ne]

Blir som å hoppe etter Wirkola, men jeg gjør nå ett forsøk.

Z er en liten karakter når det kommer til stevner, egentlig ett under at jeg har holdt ut.

<klippe klippe>

Vi kom oss om sider til til fremsending, en øvelse jeg var dønn sikker på at vi kom til å klare med glans. Gjorde ikke det, for han løp som om han hadde fanden i hælene ut til markør, bråstopper, knurrer, velter markør, tar et revehopp, før han stikker hodet inn i markøren og jeg får den skyvende avlevert. Artig for alle som så på!

<klippe klippe>

Ellers er Z'n min en underlig skrue og alt det rare han gjør har blitt helt normalt for meg. At alle andre reagerer på at han ligger i vinduskarmen eller på sofaryggen, festlige bakholdsangrep og at den korteste veien til meg er over stuebordet, skjønner jeg... Raringen min

Stakkars deg! - memo til meg selv, aldri noen gang finne på å starte med MIN rare Z(arten) hehe

Syns den "Gjorde ikke det" sier alt.. Det er ikke noe som er så kjipt som når man etter en haug med dårlige øvelser, kommer til den man tror er bankers, også funker ikke DEN heller <_< Men morsomt å lese da

Som trøst skal jeg fortelle deg om da jeg hadde med Herverket og Gubbelille på trening med fordypningskurset.. Egentlig så var det jo Herverket som ble trent, Gubbelille stakkar var jo en gammel mann, men han fikk nå være med allikevel, sånn for kosens skyld, liksom..

Øvelsen skulle liksom være innkalling, og jeg trente som sagt Herverket.. Alle stiller seg opp på to linjer, og hunden skal helst løpe rett fra den som holder til eier, mellom disse to linjene med folk.. Som får lov til å lokke med godbiter for å friste hunden til å ikke komme.. Jadda.. Og som dere kanskje har forstått fra innlegget om sykkelturen, så var Herverket forholdsvis glad i mat generelt, godbiter spesielt.. Og godbitene behøvde ikke å være veldig gode heller, så lenge de kom fra lomma, så var det mer enn bra nok for han..

Jeg hadde mine bange anelser, for av ymse grunner hadde ikke Herverket fått være så mye løs han, så innkalling hadde vi egentlig ikke trent så mye på, men jeg overlater han til Espen som skal holde, og går med noe jeg tror skulle ligne faste skritt til enden, snur meg og roper "Hero, hit!" - og dyret løper som om han hadde fanden i hæla uten å ense alle de hyggelige menneskene med godbiter og alt, RETT til mor! Woooow

Eplekjekk av suksessen skulle jeg vise at jeg hadde TO så dyktige hunder, for innkalling på treningsplasser har funka 100 % på Gubbelille helt siden vi deltok på kurs sammen med ei tispe med løpetid. Det var 9 kurskvelder med intens "stopp" og "hit"-trening det! Sprader bort til bilen, tar ut Gubben, overlater han til den før nevnte Espen, går stolt ut, snur og roper skråsikkert inn Gubbelille: "Tommy, hit!" Og Gubbelille tusler så vakkert avgårde.. I skritt..

Jeg prøver igjen, "Tommy, HIT!", men nei, Gubben har oppdaget alle de hyggelige menneskene han, og de tilbyr han MAT, må vite.. Så halv-anorektikeren min forsyner seg litt hos nr 1 i linja, spaserer til nr 2, spiser litt der, fortsetter til nr 3 osv.. Hunden som IKKE syns noe annet enn Finsbråthens Middagspølser var bra nok, som alltid har kommet som et skudd, tusler avgårde for å spise alt fra frolic og vanliig tørrfor til leverbiter og vafler.. *skrekk og gru*

Så jeg roper "STOPP, Tommy, HIT!" og stopp-kommandoen, den har ihvertfall alltid funka! Selv på LØPETISPER! Men nei.. Gubbelille har aldri hørt om noen stoppkommando før han, og hit? Hva pokker betyr DET liksom?

Enden på visa er at jeg må gå og hente gamlingen, som forsyner seg godt hos alle menneskene.. Som forøvrig har det skrekkelig artig på min bekostning, for jeg har muligens nevnt en gang eller tre hvor innmari flink min Gubbelille er på akkurat DEN øvelsen..

- I ettertid har jeg selvsagt kommet frem til at Gubbelille sikkert var døv og hadde blitt senil.. For det kan umulig være sånn at jeg hadde avlært han den flotte innkallinga, bare fordi han var en søt gammel gubbe som fikk gjøre som han ville?

[Guest 2ne]

<klippe klippe>

Ad Tone og Zarten.........

Jeg har flira mye av den storien jeg også - tross alt, jeg er den som kommanderte henne ut på sykkeltur - OG ga henne tips om å ha på ekstra bånd og halsbånd - og i denne settingen er akkurat der hvor båndet gjør nytte for seg, man tager å strammer båndet, holder hunden ut fra sykkelen mens man bremser rolig ned og stopper og så får man kontroll på beistet *flir*........

Høh.. Du får huske at det var min første sykkeltur med belgerdyr da! Før det hadde jeg syklet med husky jeg, som etter hva jeg har hørt er klin gærne når de får på seg sele og derfor burde være verre å håndtere.. Men de er ikke det, skjønner du.. De er nemlig såpass fornuftige at de løper når de løper de, ikke jakter katter, sjekker plastposer i renna, tisser og bæsjer eller skulle sagt noen alvorsord til bikkja innenfor gjerder vi passerer.. <_<

Har man SÅNNE hunder, så trenger man ikke halsbånd og leiebånd som sikkerhetsutstyr, nemlig.. Og da trenger heller ikke syklisten å være veldig god på dette med balanse (jeg HAR fortalt deg hvorfor jeg driver med hund og ikke hest, sant?)

Når det er sagt, så har min profesjonelle amatørsyklist av en far hatt med både Herverket og Zarten på tur uten springer, og HAN overlever fint hver gang.. Selv uten sykkelhjelm.. Så kanskje jeg bare skal overlate sånn trening til han som liker seg på to hjul? hehe B)

[TonjeM]

Vel får prøve meg også.. Jeg er jo så heldig å ha datteren til Shira, basenjien som er nevnt ovenfor. Amy har også vært heltemodig på sitt vis - hun startet ut som terapihund tross alt - men det er ikke det jeg skal skrive om. Nå er det de mer infame basenji-egenskapene jeg tenkte jeg skulle ta for meg. Dette har jeg forsåvidt skrevet om på Canis en gang for lenge siden, men det gjør fremdeles voldsomt inntrykk på meg - jeg svetter og rødmer enda.

Det var om den gangen gubben og jeg holdt nesten på å få et par nye venner. Når vi var ute på tur med lille basenji og schäferblandingen som vi hadde den gangen, møtte vi rett som det var, et par som var så inderlig begeistret for biskene våre - og sånt er jo alltid trivelig! Vi møtte dem ganske ofte - og en dag så inviterte de oss hjem til seg - og vi måtte endelig ta med biskene!

Så vi troppet opp. Hundene fikk lov å gå løse rundt etter jeg hadde tatt en rask inspeksjon og alt så greit ut. Vi satt på stua og drakk kaffe og praten gikk lett og ledig og alt var så hyggelig så. Så begynte elendigheten, Pippen, schäferblandingen, kom valsende inn med noe som viste seg å være en sort, tynn og nett blondetruse i kjeften. Pippen var så stolt så stolt så, viste frem trusa som var det årtusenets største skatt noensinne. Trusens eier forsøkte å ta trusa fra henne, men det syntes Pippen var en kjempeinvitasjon til jaktlek - så det ble en storstilt voldsom galopp som veltet et av de små pyntebordene i hjørnet. Jeg fikk Pippen til å avlevere trusa til meg, og dypt beskjemmet ga jeg den slimete trusa tilbake til fruen i huset (og neida, jeg har da ingenting imot å håndtere andres skitne undertøy dekket av hundesikkel..). Hun var litt stram i maska og praten hadde stilnet helt av nå. Jeg så meg rundt - hvor var lille basenji? Hvorfor var ikke hun med på moroa? Hva drev hun på med?

En kort leteaksjon lokaliserte lille basenji på badet. Det ble åpenbart hvor Pippen hadde funnet sin lekre truse - skittentøykurven var veltet. Oppi herlighetene lå lille basenji og la inn "ventilasjon" i trusene, effektiv hadde hun vært også - så ut som det var hull i hver eneste en.. Dette var helt på kanten av hva mitt repetoar av sosiale konvensjoner inneholdt, og jeg beynte å hakke og stotre om at dette skulle vi selvfølgelig erstatte, og unnskyld osv osv. Det var da min kjære ektemann beseglet hele episoden med de bevingede og spontane ord "Jeg skjønner ikke at de kan ha gjort sånt, de gjør ikke slikt, de tar jo bare sånt som lukter ekstremt vondt.." Ja, vi pakket sammen og flyktet. Vi skylder fremdeles en masse truser, men vi har ikke sett de folka siden - og godt er det - jeg rødmer av skam enda..

[Margrete]

Vel får prøve meg også.. Jeg er jo så heldig å ha datteren til Shira, basenjien som er nevnt ovenfor. Amy har også vært heltemodig på sitt vis - hun startet ut som terapihund tross alt - men det er ikke det jeg skal skrive om. Nå er det de mer infame basenji-egenskapene jeg tenkte jeg skulle ta for meg. Dette har jeg forsåvidt skrevet om på Canis en gang for lenge siden, men det gjør fremdeles voldsomt inntrykk på meg - jeg svetter og rødmer enda.

Det var om den gangen gubben og jeg holdt nesten på å få et par nye venner. Når vi var ute på tur med lille basenji og schäferblandingen som vi hadde den gangen, møtte vi rett som det var, et par som var så inderlig begeistret for biskene våre - og sånt er jo alltid trivelig! Vi møtte dem ganske ofte - og en dag så inviterte de oss hjem til seg - og vi måtte endelig ta med biskene!

Så vi troppet opp. Hundene fikk lov å gå løse rundt etter jeg hadde tatt en rask inspeksjon og alt så greit ut. Vi satt på stua og drakk kaffe og praten gikk lett og ledig og alt var så hyggelig så. Så begynte elendigheten, Pippen, schäferblandingen, kom valsende inn med noe som viste seg å være en sort, tynn og nett blondetruse i kjeften. Pippen var så stolt så stolt så, viste frem trusa som var det årtusenets største skatt noensinne. Trusens eier forsøkte å ta trusa fra henne, men det syntes Pippen var en kjempeinvitasjon til jaktlek - så det ble en storstilt voldsom galopp som veltet et av de små pyntebordene i hjørnet. Jeg fikk Pippen til å avlevere trusa til meg, og dypt beskjemmet ga jeg den slimete trusa tilbake til fruen i huset (og neida, jeg har da ingenting imot å håndtere andres skitne undertøy dekket av hundesikkel..). Hun var litt stram i maska og praten hadde stilnet helt av nå. Jeg så meg rundt - hvor var lille basenji? Hvorfor var ikke hun med på moroa? Hva drev hun på med?

En kort leteaksjon lokaliserte lille basenji på badet. Det ble åpenbart hvor Pippen hadde funnet sin lekre truse - skittentøykurven var veltet. Oppi herlighetene lå lille basenji og la inn "ventilasjon" i trusene, effektiv hadde hun vært også - så ut som det var hull i hver eneste en.. Dette var helt på kanten av hva mitt repetoar av sosiale konvensjoner inneholdt, og jeg beynte å hakke og stotre om at dette skulle vi selvfølgelig erstatte, og unnskyld osv osv. Det var da min kjære ektemann beseglet hele episoden med de bevingede og spontane ord "Jeg skjønner ikke at de kan ha gjort sånt, de gjør ikke slikt, de tar jo bare sånt som lukter ekstremt vondt.." Ja, vi pakket sammen og flyktet. Vi skylder fremdeles en masse truser, men vi har ikke sett de folka siden - og godt er det - jeg rødmer av skam enda..

Bryter alle regler: Kjære vene jeg ler like godt hver gang!!

[ida]

Kjære 2ne og Tonje!

Utrolig morsomme og godt fortalte historier!

[Guest 2ne]

<klippe klippe>

Det var da min kjære ektemann beseglet hele episoden med de bevingede og spontane ord "Jeg skjønner ikke at de kan ha gjort sånt, de gjør ikke slikt, de tar jo bare sånt som lukter ekstremt vondt.." Ja, vi pakket sammen og flyktet. Vi skylder fremdeles en masse truser, men vi har ikke sett de folka siden - og godt er det - jeg rødmer av skam enda..

Dævver av latter! Snakk om å tråkke i salaten da! hahaha