Italiensk mynde vs whippet

[Lotta]

Ja, det er forskjell pá store og smá mynder.

Sorry, men jeg lurer fortsatt på hva du mener er forskjellen på "store og små" mynder (for ikke å si hva er store og hva er små?)

[bardmand]

Jeg tror forskjeller mellom (mynde)raser må ses på bakgrunn av såvel opprinnelig som nåværende bruks- og kulturområde i tillegg til størrelse og geografi. Dessuten har man jo både miljømessige og arvelige forskjeller mellom linjer og individer.

Siden kan og bør man kanskje ha et temperamentsmessig ideal for rasene. Min idealwhippet er litt "Jekyll and Hyde" - fornuftig, rolig og vennlig i de fleste situasjoner - og en kraftpakke av eksplosiv fart på den andre. Min idealitaliener er nok litt mer av en klovn og en flørt - mer på alerten, utadvent og sosial.

Et felles ideal for begge rasene er at de skal kunne gå godt overens med andre hunder, dyr og folk. Dette mener jeg også det finnes støtte for i rasenes opprinnelse. Til og med italieneren har en fortid som jakthund, og jakt med mynder foregår som regel med flere hunder som samarbeider om gangen - da er det upraktisk med hunder som ryker i hverandre i stedet for byttet. Whippets brukes den dag i dag sammen med ildere på jakt i sitt hjemland, så noe hodeløst jaktinstinkt er heller ikke å foretrekke.

Italieneren er dessuten en utpreget selskapshund, mens whippeten stammer fra små kår der det neppe var aktuelt med egne kennelanlegg - så hunder av begge rasene burde gå overens med husholdet forøvrig, tenker jeg. Det var kanskje ikke så nødvendig for alle andre mynderaser i hine hårde. Whippeten burde kanskje ikke gå for mye i veien når den ikke skaffet mat til gryta, mens italieneren har og hadde som jobb å underholde - kanskje ligger noe av forskjellen mellom rasene der?

Nå sier jeg verken at alle whippets eller italienere i gamle dager var vennlige og uproblematiske, eller at mynder av enkelte andre raser ikke kunne være det - jeg prøver bare å si noe om hva jeg tenker meg ville være praktisk eller ønskelig - og at det er litt av bakgrunnen for mitt ideal.

Selv har jeg whippet, men at italieneren skulle være noe mindre hund enn whippeten, er jeg ikke enig i. Renslighetsproblemer forekommer nok, men slett ikke hos alle - og også enkelte whippethanner markerer inne.

Helseproblemer forekommer på italienere så vel som på whippets, men i forhold til andre småvokste raser vil jeg ikke påstå italieneren er spesielt utsatt. Det med beinbrudd er veldig omdiskutert - noen mener det kan finnes enkelte linjer som er mer utsatte enn andre, mens andre heller mer til at det er italienerens aktivitetsnivå, fart og dødsforakt som er årsak til de fleste beinbrudd. Uansett har det ingen sammenheng med utseendet på hunden - de mest finlemmede kan ha vel så sterke bein som de litt større og grovere.

I det daglige vil jeg si at valget mellom whippet og italiener først og fremst må gå på magefølelse - hvilken man har best kjemi med, rett og slett. Eller hvorfor ikke en av hver? Til en småbarnsfamilie ville jeg nok likevel anbefalt en whippet - selvfølgelig er de litt mer robuste rent fysisk.

[Rosin]

Takk for svar.

[Moghrebi]

Jeg har sloughi, og har ikke hatt noen problemer med å få ham til å holde seg nær meg på tur. Han er en menneskekjær, sosial og leken mammadalt og bedagelig sofapotet, men har også mye jakt og energi i seg. Det er utrolig hvor kjapt han løper, og hvor lenge han kan holde på. Heldigvis har jeg vært forutseende nok til å trene på kontakt under skogsturer uten kobbel, og han har lært at mamma'n gjemmer seg med en gang han mister øyekontakt. Sloughier vil helst ikke miste oversikten over hvor menneskene deres er, så sånn er de ganske greie å ha med å gjøre.

Jeg har vært hos Line Urke etpar ganger, og har vært der i dagevis begge gangene. Fra første introduksjon var sloughiene hennes (Alto, Disa, Saphire og Azira) kontaktsøkende, hyggelige, rolige og kjærlige. Faktisk i større grad enn hennes to salukier.

Jaktlysten og viljen deres til å komme på innkalling varierer, men vaktinstinktet er moderat hos alle sammen. Line har nå også en voksen tsjekkisk tispe på besøk, og hun har tilpasset seg sitt midlertidige hjem uten det minste problem. Man leser jo om at det visstnok ikke går så bra å omplassere sloughis, men Dahija trivdes som fisken i vannet allerede etter en uke. Og jeg har hørt om flere engelske "resque" sloughis som har blitt omplassert med hell.

Line, familien og hundene bor på en gård med stall som de leier ut, men ingen hunder bjeffer på besøkende mennesker. Fremmede hunder kan de bjeffe på, men mest for å få oppmerksomhet. Katter, derimot, driver dem til vanvidd (det hjalp ikke på saken at stallkatta hadde beilere da jeg sist var på besøk...).

Line og jeg klatret hele veien opp på toppen av Frostatinden med åtte hunder i bånd (hvorav 1-2 gikk løs i korte perioder). Ikkeno' problem. Vi traff både folk og hunder underveis, men ingen av hundene våre sa et knyst til noen av dem.

Jeg kontaktet for en tid tilbake en fransk oppdretter og spurte etter valp. Hun hadde to-tre 9 måneder gamle unghunder igjen fra sitt siste kull. Men hun nektet plent å selge til en by-boer? Hvorfor? Jo, fordi hun bodde på landet, og unghundene hadde aldri sett en buss engang! Er det da rart at sloughis på utstillinger kan gi inntrykk av å være sky og utilnærmelige? Jeg har også hørt om azawakhs som fungerer utmerket i bystrøk, så det er vel gjerne også et spørsmål om sosialisering og miljøtrening, og ikke bare "instinkt", som gjør dem slik de er. Jeg har selv truffet to azawakhs, og ingen av dem var særlig tilnærmelige. Men en venninne av meg er på besøk hos en saluki/azawakh-oppdretter i USA, og hun fikk etpar azawakhs i fanget sånn helt uten videre. Så det er utvilsomt endel individuelle forskjeller.

Jeg for min del er så fornøyd med sloughien min at jeg skal ha en til. Og forhåpentligvis blir det et kull hos Line i høst. Forøvrig er det nå to kull i Sverige. Sjekk den svenske raseklubben for mer info: http://www.azsk.se/