Fremtiden med hund.

[icebluelagoon]

Snakket nettopp med morfaren min(det var bestemt at jeg skulle få 2 000 til hund av ham og 4000 til tur hvis jeg var flink med Diabetesen) og spurte om det var noen mulighet for at jeg fikk alle pengene til hund, han sa da at da tanta mi var på samme alder var hund hele livet for henne, akkurat som det er for meg nå, og han sa at det endrer seg! Jeg kommer til å ville flytte til utlandet og hele

pakka, men han sa at det var min avgjørelse, men han trodde jeg kom til å bli lei! Hvorfor meg?? Hvorfor er det bare jeg av alle hundeungdommene i Norge som kommer til å bli lei? Jeg er en av de jeg vet om som har jobbet skikkelig for å få alt til å gå rundt, jeg betaler begge hundene selv, hvorfor skal jeg komme til å angre?

Hva mener dere?

Hva mener familien deres?

(ble litt fort og gæli dette, men jeg ble faktisk litt lei meg!)

[Betty]

Jeg hørte litt ifra enkelte i familien at jeg kom til å gå lei, utenlandsreiser osv. Men dette stemmer ikke. Jeg hatt Buster siden jeg var 16 (nesten 17) år å har aldri i et millisekund vært lei. Jeg har vært fortvilt, sint, trist osv men aldri lei. Og det med å ville reise utenlands har jeg aldri skjønt, og jeg har aldri hatt lyst (annet enn på ferie men det får man til selv om man har hund) til å reise utenlands for å bo der. Jeg har mulighet til å ta praksisen min utenlands men det har jeg rett og slett ikke lyst til. Å flytte utenlands er oppskrytt .Men det var heldigvis ikke så mange i familien som trodde det, rart nok så var det stort sett bare de som ikke likte hund som mente jeg kom til å gå lei . Jeg skjønner godt at du ble lei deg. Du vet jo selv hvor sterk interessen er. Jeg hadde skjønt det litt hvis du hadde vært rundt 11 år, men nå er du såpass gammel at du kjenner selv begrensningene dine.

[icebluelagoon]

Jeg hørte litt ifra enkelte i familien at jeg kom til å gå lei, utenlandsreiser osv. Men dette stemmer ikke. Jeg hatt Buster siden jeg var 16 (nesten 17) år å har aldri i et millisekund vært lei. Jeg har vært fortvilt, sint, trist osv men aldri lei. Og det med å ville reise utenlands har jeg aldri skjønt, og jeg har aldri hatt lyst (annet enn på ferie men det får man til selv om man har hund) til å reise utenlands for å bo der. Jeg har mulighet til å ta praksisen min utenlands men det har jeg rett og slett ikke lyst til. Å flytte utenlands er oppskrytt .Men det var heldigvis ikke så mange i familien som trodde det, rart nok så var det stort sett bare de som ikke likte hund som mente jeg kom til å gå lei . Jeg skjønner godt at du ble lei deg. Du vet jo selv hvor sterk interessen er. Jeg hadde skjønt det litt hvis du hadde vært rundt 11 år, men nå er du såpass gammel at du kjenner selv begrensningene dine.

Ja! Og det er så mange på min alder som får seg 2. og 3. hund nå, hvorfor er det akkurat jeg som skal gå lei?

Han skjønte ikke vitsen med å få en hund til heller, men...

Han har en border Collie selv.

Trur ikke han aner hva det har betydd for meg å ha hund, i info teksten der oppe skrev jeg at hvis jeg var flink med Diabetesen skulle jeg få de pengene,vel... jeg hadde ikke klart det uten Kite.

Jeg gikk fra å ha en Hba1c(langtidsblodsukker) på 11, noe til å få Hba1c på 7,5!!

Det er nesten fantastisk!

Jeg elsker hunden min og elsker å drive med hunden min, elsker å være med hundefolk og elsker å snakke hund, lære hund m.m..Det er en grunn til at alle vennene mine kaller meg nerd!

[Rambo]

Jeg har hatt Rambo i litt over åtte måneder nå, og har ikke angret et sekund. Hver gang jeg tenker "Hva om Rambo får en sykdom og må avlives" (Er litt paronoid, så hvis han er litt slapp en dag, eller at foreksempel en dag her om dagen hadde skum i minnvikene, da poppet epelepsi opp i hodet mitt), så får jeg skikkelig angstfølelse i meg. Det sier vel litt egentlig. Alle ungdommer er ikke like, noen går leie, men så er det de store hundeentusiastene (som det er mange av her på forumet), og de tror jeg neppe går lei.

Du kan jo fortelle faren din hvor mye det å ha hund har gjort for deg. Så lenge du vet med deg selv at du ikke vil gå lei, at hund er veldig viktig for deg, så trenger du ikke bekymre deg.

Mitt liv har også forandret seg masse etter at jeg fikk hund, jeg er mye lykkligere nå, har endelig fått en vend som jeg vet altid blir hoppende glad når vi møtes. Noe som jeg ikke hadde før, bortsett fra en venn da

[icebluelagoon]

Jeg har hatt Rambo i litt over åtte måneder nå, og har ikke angret et sekund. Hver gang jeg tenker "Hva om Rambo får en sykdom og må avlives" (Er litt paronoid, så hvis han er litt slapp en dag, eller at foreksempel en dag her om dagen hadde skum i minnvikene, da poppet epelepsi opp i hodet mitt), så får jeg skikkelig angstfølelse i meg. Det sier vel litt egentlig. Alle ungdommer er ikke like, noen går leie, men så er det de store hundeentusiastene (som det er mange av her på forumet), og de tror jeg neppe går lei.

Du kan jo fortelle faren din hvor mye det å ha hund har gjort for deg. Så lenge du vet med deg selv at du ikke vil gå lei, at hund er veldig viktig for deg, så trenger du ikke bekymre deg.

Mitt liv har også forandret seg masse etter at jeg fikk hund, jeg er mye lykkligere nå, har endelig fått en vend som jeg vet altid blir hoppende glad når vi møtes. Noe som jeg ikke hadde før, bortsett fra en venn da

Det jeg føler også!

Det var bestefaren min, heldigvis ikke faren min

[Silje]

Jeg må jo bare ærlig innrømme at i alderen 14-18 så var ikke hundeinteressen min den samme som den en gang hade vært.

Jeg var mer interessert i festing, mannfolk (les:gutter som ikke har begynt å barbere enda) og annet rølp.

Jeg reiste mye i inn og utland og var nok ikke den mest idielle hundeeier nei.

Så takk og lov at hundene ikke var mine! De var kjøpt, betalt, trent og matet av mine foreldre.

Jeg er nok ikke unntaket i regelen her. Det er svært mange unge som "glemmer" hunden når de kommer opp i den alderen.

MEN her inne på sonen tror jeg nok vi har en god del av unntakene som bekrefter regelen...

Likvel så forstår jeg at familie kan bli skeptiske, siden det svært normalt at ungdom får andre interesser når de vokser til.

[icebluelagoon]

Ja!

Og morfaren min husker jo hvordan tanta mi var!

Men jeg vil ærlig si at jeg har aldri vært spesielt interessert i gutter, og festing...?

Hm....

[ida]

Hei du!

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg vet at jeg var helt hestegal fram til jeg var 16 og da var det brå stopp. Selvfølgelig elsket jeg hester fremdeles, men jeg var skjeldnere og skjeldnere i stallen... Nå hadde jeg ikke egen hest, men likevel.

I ungdomstiden er det mye som skjer og man vet jo ikke vilken vei livet tar. Syns det var ubeteksomt av morfaren din å si at du kom til å bli lei av hunder, men han kan jo ha rett i at valg av studier, flytte hjemmefra og andre ting, kan gjøre det vanskelig for deg å dra på to hunder om noen år. Som du vet, er ikke hund en hobby, men en livsstil. Mange timer hver dag med trening, lufting og bare være sammen med. Penger til mat, kurs veterinær, forsikring, klubbmedlemsskap må du skaffe selv.

Men er du vokst opp med hund, og vet hva slags ansvar som venter, bør du stå for det og på en saklig måte forklare bestefaren din at du er bevisst hva dine valg innebærer!

Lykke til

[dorab01]

Fra jeg var liten av ville jeg bli jockey. begynnte med ridehester da jeg var 10 Fikk høre at jeg kommer til å gå kjempe lei. Og at alt var MYE viktigere og jockey nei det skulle jeg ikke bli. Og hund var det ikke snakk om at jeg skulle få og ikke hest heller for den sak skyld. Jeg gikk ikkelei og i en voksen alder har jeg og familien min (les mannen min og datteren og hundene våre) gallophester som levebrød! Jeg har hele livet fått høre at nei det kommer jeg til å gå lei. Å nei du kan da ikke ha kjæreste sååå lenge han kommer du til å bli lei osv. Jeg gikk ALDRI lei av noe jeg begynnte med og holdt på med seriøst. Og i dag er jeg fortsatt gift med mannen min som jeg ble sammen med da jeg var 13.

Så det kommer helt an på deg om du blir lei eller ikke, ingen kjenner deg så godt som du kjenner deg selv.

MÅ legge til at jockey ble jeg aldri overlater det til mannen min men jeg er et god treningsrytter og flink med alt annet inenn løp!

[Basse]

Og i dag er jeg fortsatt gift med mannen min som jeg ble sammen med da jeg var 13.

Wow!

Skjønner det går inn på deg når bestefaren din sier slikt!

Det kan hende at gutter og festing er noe som vil interresere deg litt mer etterhvert, men det virker ikke på deg som at det kommer til å ta over..

Du har jo nokså stor erfaring med det innebærer å ha hund, så jeg synes det var litt urettferidg sagt av ham, han burde jo kjenne deg og at du interreserer deg for hund, selv om det jo er mange som "plutselig" blir interresert i noe annet...

Det viktige er jo at du tenker godt over det du gjør og forsøker å planlegge så godt du kan, noe det virker som du har dreisen på.

Jeg synes du burde snakke med bestefaren din og si at du faktisk ble såret av det han sa (selv om det kanskje er vanskelig å ta opp), tror ikke du burde brenne inne med det...

[Marianne&Java]

Fra jeg var liten av ville jeg bli jockey. begynnte med ridehester da jeg var 10 Fikk høre at jeg kommer til å gå kjempe lei. Og at alt var MYE viktigere og jockey nei det skulle jeg ikke bli. Og hund var det ikke snakk om at jeg skulle få og ikke hest heller for den sak skyld. Jeg gikk ikkelei og i en voksen alder har jeg og familien min (les mannen min og datteren og hundene våre) gallophester som levebrød! Jeg har hele livet fått høre at nei det kommer jeg til å gå lei. Å nei du kan da ikke ha kjæreste sååå lenge han kommer du til å bli lei osv. Jeg gikk ALDRI lei av noe jeg begynnte med og holdt på med seriøst. Og i dag er jeg fortsatt gift med mannen min som jeg ble sammen med da jeg var 13.

Så det kommer helt an på deg om du blir lei eller ikke, ingen kjenner deg så godt som du kjenner deg selv.

MÅ legge til at jockey ble jeg aldri overlater det til mannen min men jeg er et god treningsrytter og flink med alt annet inenn løp!

wow! imponert!

[Rabalder]

Skjønner at du blir lei for jeg har hørt det samme selv, men han sier det nok ikke for å såre deg, det er mange ungdommer som mister interessen.

Jeg fikk hund når jeg var 15(fikk selvfølgelig hjelp av moren min) men den ble min når hun så jeg taklet ansvaret og at interessen ikke avtok.

Mange i familien(ikke hundemennesker)veddet på at innen noen år så måtte vi omplassere. Bestefaren min mente at jeg kom til å glemme hunden helt når jeg oppdaget gutter og overlate den helt til moren min, da bestemte jeg meg for å vise dem og ingen fikk rett, jeg overtok hele ansvaret da jeg var 17 og hadde hunden til den måtte avlives p.g.a sykdom. Guttene måtte fint tåle at hunden ble med nesten overalt og de måtte like dyr, gjor de ikke det så fikk de gå en annen plass. Mistet også mange venner pga hunden, de tålte ikke at jeg måtte lufte den og gi den mat før jeg kunne bli med ut.

Men en jente jeg kjenner fikk seg hund for noen år siden etter å ha mast lenge, men nå er ikke interessen der lengre. Dette visste jeg kom til å skje for jeg så at interessen ikke var ekte, hun synes valper var søte og trodde det var bare å knipse så ble de lydige.

Nå har jo du hund fra før og vet at det krever utrolig mye tid og trening, du vet nok også selv om du kommer til å miste interessen og om du vil velge gutter fremfor hunden eller få til en mellomting.

[Guest Christine]

Jeg rei i åtte år jeg...Sa at jeg skull kjøpe meg hest(er), bli proff sprangrytter osv.

Fikk ALLTID høre at jeg kom til å slutte med hester i 14-15 års alderen.. Ble rett og slett sur på folk som sa det til meg.

Milo kom i hus for fire siden, og de to første åra strevde vi UTROLIG mye med han. Trakk i båndet på tur, oppførte seg veldig aggressivt, stakk av hele tiden osv. Etterhvert begynte jeg og trene han, fordi jeg fikk mer kunnskap om hund. Trente, trente og trente. Vi hadde dager hvor vi rett og slett var på hver vår side av kloden, og dager hvor vi var som ett. Det var en utrolig herlig tid, og da jeg så lyset så begynte jeg og trene mer og mer målrettet. Meldte meg på kurs, var ikke like mye i stallen osv.

Det kan sies at da jeg begynte og trene hver dag, var jeg i stallen som ligger ca. 2mil borti "veien her" 5 ganger i uka, fra skoleslutt til 8-tiden. Likevell så fikk jeg til å trene hunden etter stall-beskøet. Etter å ha møkekt 10 bokser nesten hver dag, ridd 4-5 forskjellige hester, pusset 5 saler og 6-7 hodelag samt. hjulpet til på knøtteridningen så var jeg _VELDIG_ sliten. Men sånn var det.

Kontakten med milo vokste og vokste..

"Hvorfor holder jeg engentlig på med hester? Milo trenger meg mer, og jeg kan ikke leve uten han. Trener ikke å ta buss to mil får å trene og være hos Milo, jeg kan bare si "Milo" så kommer han til meg."

Ja, jeg sluttet til hest. Har ikke ridd på lenge nå...

Mamma syns jeg har stådd mye på med Milo, og har sagt "JAA!" til ny hund. Den dagen jeg fikk konstatert ja'et, så begynte jeg og lese fler hundebøker, og mamma skjønte at jeg kommer å å holde på med hund lenge.

Gutter, festing, venner(ja de også) kommer etter de daglige gjøre målene med hunden, utstillinger, treningen osv.

Har snakket med drømmegutten, og i og med at jeg snaket med han på en utstiling for fuglehunder, så er jo det oppklart (Og vi er like høy, og har akuratt samme rase )

Håper dere fikk litt klokskap i dette rotete inlegget da..Om det var no pint i det

Edit: Konklusjonen var at etterhvert som treningen gikk supert med Milo, ønsker jeg bare å holde på med han...

Om du(Kite) tenker på fremtiden din med to hunder, treningen som har gode og dårlige dager, konkurranser, opplevelses turer osv, og vet det er akuratt dette du vil, så hvorfor ikke?

Jeg ser inn i fremtiden din, en lys fremtid, men mye glede og kjærlighet sammens med menneskets beste venn..

[Wanderlust]

Jeg hadde jo som Christine sier, holdt på med hest i MANGE år (siden jeg var 8 eller noe), og jeg nekta for at jeg kom til å bli lei. Me familiehunden gikk det greit, mn når dne måtte avlives så fant jeg fort ut at det var hund jeg ville ha, og fikk overtalt folkene her hjemme, og det ble hund på meg. Da slutta jeg også fort med hest.

Men nå brenner jeg virkelig for hund, lese bøker så det holder, og kjøper nye for å lese hele tiden.

Og selvom alle venna mine fester og er ute hele tiden, så vil jeg heller trene bikja mi. Festing har ALDRI hvert noe intressant, (kan telle på en hånd antall fester jeg har hvert på i hele mitt ungdomsliv.

Og jeg kan si 99% sikkert at hund skal jeg drive med hele livet, og jeg skal stå på, og vise at jeg faktisk kan takle å ha en hund til...

Men er ikke noe gøy å få høre støtt og stadig at man fort vil bli lei (får høre det av brodern hele tiden), men det gir meg egentlig litt mer motivasjon til å vise at dette brenner jeg for

[Djervekvinnen]

Jeg hadde overhodet ikke interesse for hund da jeg var 15-18 år og hadde flyttet hjemmefra.. Da var det gutter og festing som gjalt. Når jeg hadde roet meg ned, fått samboer, fått leilighet etc, begynte tanken på hund å komme. Og sammen bestemte jeg og samboer oss for å få hund. Jeg hadde ikke vurdert det uten han.

[tm100021]

Jeg vet at jeg ikke kommer til å gå lei av hundeinterresen, siden det ikke lenger er bare en hobby, men en livstill... Det er jo kun hunder jeg feks holder på med og får dems skyld håper jeg at jeg ikke går lei(som jeg ikke kommer til å bli..) Og jeg skjønner godt at du er frustrert Jenny... Og jeg tror ikke at du kommer til å gå lei og heller stikke til utlandet!