Å la hunden finne veien hjem....

[Guest Christine]

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

[Tore]

Nei, Buster vil ikke hjem, han vil følge lukten av Elgen eller sauen som har gått der...

[molly]

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Hmmmm... Er redd vi skulle være veeeeldig lenge hjemmefra før min hund tenkte tanken om å dra hjem frivillig, så er vel sikker på at han i første omgang ville ført meg lenger vekk enn jeg allerede var...

[Havana]

Jeg hadde sannsynligvis ikke funnet veien hjem på den måten. Derimot er sjansen stor for at jeg ville finne ut hvor nærmeste tispe med løpetid holdt til

[katchina]

Er nok redd jeg hadde fått meg en fryktelig lang gåtur hvis jeg skulle fulgt etter Pondus...Han elsker jo å være ute, og hvis han hadde fått lede meg, så hadde vi nok gått lenger og lenger unna hjemmet vårt.

Med Kara hadde det antakelig gått bedre. Hun er skikkelig hjemmekjær så sjansen hadde vært større med henne. Hadde det i tillegg vært guffent vær ute så hadde vi nok funnet veien hjem ganske så kjapt

[Breeze]

Tenk deg at du har gått deg bort, og ikke vet hvor du skal. Du har hunden foran deg i strikk. pg han trekker mot den samme plassen hele tiden. Du kan verken snu eller noe, hunden SKAL rett frem. Ville du ha latt hunden få prøve og finne veien hjem?

Hvorfor?

Hvorfor ikke?

Har faktisk opplevd akkurat den situasjonen. Hadde akkurat flyttet til et nytt sted, og på tur i skogen utenom vanlige "folke" stier, begynte det å mørkne på kvelden, og jeg hadde ingen ide om veien hjem. Dvs. jeg visste jo retningen, men den veien var det et stup på flere hundre meter. Så jeg labbet avgårde i den retningen hunden gikk, og fant omsider en traktorvei, som førte oss hjem. Dog tror jeg at det var litt flaks, og om jeg skulle be hundene finne veien hjem, bør jeg nok vente til de er sultne Ellers kan det nok bli en laaaaang dag i skogen

[MarieR]

hmm..veldig vanskelig å si..trur ikke jeg ville gjort det med Ask..han kunne gjerne bodd midt inni skauen

Men jeg gjorde nesten dette med en hund på pensjonatet jeg hadde arbeidsuke. Jeg trudde jeg visste hvor stien gikk, men plutselig var vi på en helt ukjent plass. Hunden som var ei tispe, og blanding mellom BC og elghund, var litt av en energibombe, trakk i båndet så jeg trudde hånda skulle falle av. Etter en stund med leting og fjamsing bare lot jeg båndet henge så fritt som mulig, og fulgte hunden der den gikk. Den hadde heller aldri vært der opp før, så det var jo mer flaks Uansett, hunden "førte meg" til et myrområde. De store telefonledningene gikk tvers over myren, og da husket jeg at de ledningene førte helt ned til pensjonatet. Så vi fant frem Men om det var hundens bragd, er kanskje tvilsomt..men det var jo hun som førte veien akkurat da..

[Nina]

Det hadde blitt spennende å se hvor vi hadde dukket opp hvis Ero skulle lede vei. For det første så har vi sikkert gått rundt hver en busk som er å gå rundt på vår vei. Det har blitt mye sikk sakk gåing, og jeg tviler på at vi har kommet oss hjem den dagen

[Lazita]

Med våres hunder hadde nokk dette blitt en smule vannskelig siden de går der vi går og ikke omvendt.

[Benedicte]

Cita hadde nok bare gått etter et hjortespor

[Ingvild]

Altså, nå går jeg meg ikke bort. Den eneste skogen jeg går i hvor stisystemet er forvirrende, er Estenstadmarka, men der er jeg såpass kjent at jeg ikke går meg bort. I fremmede skoger går jeg sjelden alene - og uansett så veit jeg omtrent hvor jeg skal gå for å komme tilbake igjen. Og på fremmede steder tviler jeg på at Tinka ville gått tilbake til utgangspunktet (hytte, parkeringsplass hva som helst) fordi hun på en måte ikke har noen hjemfølelse der. Hun vil mye heller gå på tur sammen med meg enn å dra for å komme tilbake til en hytte hvor hun bare må ligge i bur liksom.

Så jeg tviler på at jeg hadde fulgt etter henne om hun hadde dratt og dratt i en retning, siden det mest sannsynlig bare hadde vært et dødt dyr, noe mat eller et eller annet dyr sitt spor hun hadde funnet. Og jeg har nok stedssans og logikk til å enten komme meg hjem av meg selv eller la være å rote meg bort enda verre (i en eventuell leteaksjon er det lurt om personen man leter etter er så nærme utgangspunktet som mulig).

[Jeampi]

Det KAAAAn være (kaaanskje) at hvis jeg hadde sagt "søk" så hadde Pito trodd at det var en slags spor situasjon og begynt å søke etter de nyeste sporene mine og gått den veien vi kom fra (forhåpentligvis den riktige veien) siden nu er vant med å gå mine spor når vi trener søk noen ganger. Hun vet at det ligger godis i enden av spret. men det er vel heller usannsynlig

[ida]

Da vi bare hadde Solo, gikk jeg mye med henne i skogen på jakt etter turorienteringsposter. Dette var ganske nytt for meg og svært ofte stemte ikke kartet med terrenget i det hele tatt. Merkelig !

En ettermiddag hadde jeg rota oss skikkelig bort. Det regnet og begynte å bli mørkt og litt skummelt oppe i lyngen. Til slutt så jeg litt sånn med gråt i stemmen til Solo: "Nå vil jeg hjem". Så fulgte jeg etter henne gjennom litt mose og kratt og etter to minutter var vi nede på blåløypa! Jeg vet jo ikke sikkert om hun skjønte hva jeg sa, men det var så trygt og godt å ha henne der, at jeg velger å tro at hun gjorde det!

[LiLi]

Hadde ikke vært noe problem det nei, hun finner alltid hjem Men det gjør som regel jeg og da Kanskje jeg har en liten Lassie?

[TonjeM]

Lille basenji viser oss veien hjem hun - med årene er det blitt en slags kommando. Alltid når vi var på tur og snudde nesa hjemover, sa vi "nå går vi hjem" og man kunne ikke unngå å se at hun alltid visste hvor vi skulle gå. Så nå stoler jeg på henne 99 % (den siste usikkerhet skyldes at er det skogsfugl i nærheten ville vi nok få en liten ekstra runde for å sjekke ut det..).

Vi bruker henne rett som det er, i de dype skoger er det ikke alltid at kart og terreng overensstemmer så godt, eller det er for få kjennetegn i landskapet til at man vet helt sikkert hvor man er på kartet. Da har vi 2 valg - enten gå på kompasset eller si til basenjien "nå går vi hjem" og la henne vise vei, vi pleier å velge det siste - da er man garantert å gå den korteste veien.

Det som imidlertid er litt spesielt med basenjien, er at hun tilbakesporer ikke nødvendigvis - hun tar snarveier også - og de kan være litt slitsomme for oss 2 beinte. Tett kratt og lavt hengende grener plager ikke den lille, så rett som det er ender man opp krabbende på alle 4 etter henne gjennom alverdens buskas - men hun tar aldri feil! Og så har hun en ulempe til, hun krysser ikke myrer eller våte partier hvis hun kan slippe - da legges det inn omveier ja - hva gjør man ikke for å holde føttene tørre? Har hatt flere tilfeller hvor vi har tuslet rundt myrer istedenfor å gå tvers over, men basenjien hater jo våte føtter så da så..

[Guest Christine]

Altså...

Jeg gikk en tur på fjellet i dag.

Først satte jeg oss fast på en klippe, der satt vi i en halvtime før vi tok mot til å klatre opp den stupbratte fjellbeggen. Både jeg og hund var nær ved å falle. Hadde det ikke vært for at bikkja var i bånd, så hadde han iallefall stupt nedover...

Men det er en annen historie...

(Js, jeg VET at man aldri skal gå alene på fjellet. Men jeg trudde at hunden var person nummer to jeg? )

Så kom vi til toppen av fjellet, og der måtte jeg ta en pause.

Med vann i kneet og verkende føtter+ et svømmebasserng på 50*50 meter i skoa, så var det sannelig ike så lett og gå.

Da startet vi ferden igjen.

Jeg datt tilslutt, og etter det ble alt tåkete.

Etter dette fallet, så visste jeg hverken hvor jeg var(eller, jeg visste at jeg var på fjellet en eller annen plass da) og visste ikke hvor hytta lå. Milo trakk og trakk mot et punkt, og jeg bare lot han trekke meg hvor han ville. Ikke klarte jeg og skifte rettning, ikke klarte jeg og snu.

Det kunne faktisk ha vært en fugl, rådyr eller rev, men gjett hvor vi endte? På den laaange bjørketre aleen til hytta

Så ja, jeg har trua på det...

Hilsen Christine som ALDRI skal gå på fjellet alene mer..

[CWL]

Gammelhunden min fikk oss hjem rett som det var. Denne hunden er jeg ikke sikker på Tror sannelig jeg skal ut i skogen i morgen å teste det

[Kristina]

Lunah holder seg alltid hvor jeg går, så hadde nok blitt vansklig å få henne til å føre veien hjem.

[Rabalder]

Det er mulig jeg hadde komt meg hjem ved å følge Balder, spesielt hvis det regner

Balder vet hva "gå hjem" betyr, dette er en kommando som blir brukt noen ganger i uken og da skal han finne første og raskeste vei hjem. Har bare øvt på dette noen 100 meter fra huset da, så jeg vet ikke helt om det hadde vært like effektivt hvis vi var en mil hjemmefra. Det er en av de kjekkeste kommandoene han kan og jeg finner han logrende, trippende og tydelig stolt utfor ytterdøren

[akela]

Det handler, som flere her er inne på, om å LÆRE hunden hva vi forventer når.

Hvordan skal hunden skjønne forskjell på en vanlig tur, der dere går timesvis i alskens - for den meningsløse - retninger bare for å være ute, og det at den forventes å finne veien hjem?

Derimot, hvis man lærer inn en slags kommando, blir det mer forståelig. Hunder klarer det meste, de! Men de klarer ikke alltid å forstå hva VI mener... siden vi mennesker gjør så mye rart... Jeg har "finne bilen" på min, da kommer vi oss alltid tilbake - hun velger å lete seg tilbake langs sporet vårt i første omgang, men har også bedrevet mer omfattende navigering og likevel kommet riktig ut.

Nå handler det jo om hundens motivasjon også - at den synes det er kjekt å være ute hvis det er tjukt av elgspor og sånn, og ikke fryser... Derimot er den ene hunden her en kløpper til å finne, rettere sagt huske (gjerne i mange år etter at vi har vært der) enhver pølsekiosk i mils omkrets hvis vi tasser i byen - da hender det at jeg lar henne velge retning, og da ender vi ved nærmeste seven eleven.... nær sagt uansett!

DA er hun motivert da!

[Guest Belgerpia]

Jeg synes jeg ser uttrykket på gammelkaren her i huset om jeg noen gang hadde sagt "nå skal vi hjem" *flir* da hadde han garantert satt seg bak meg og sett på meg og tenkt "jaja - gå først du"

Her i gården tror jeg at jeg må satse på min egen steds og retningssans - kan ikke forestille meg at noen av dem hadde så mye som forsøkt å finne veien hjem...

MEN som Akela er inne på - ville nok vært annerledes om jeg alltid brukte kommandoen "finne bilen" - eller "skyndte seg hjem" eller noe..

[fidelio]

Jeg går meg vill hele tiden. Det kan ha noe med at jeg og Hugo liker å gå utenfor stier, eller at jeg ikke eier retningssans på noen måte.

Som regel så labber vi bare rundt, og plutselig er vi ett kjent sted igjen. Men hvis vi har gått langt, og jeg absolutt ikke aner hvor vi er så pleier jeg å spørre hugo om vi skal gå å finne middag. Kommandoen lyder vel omtrent sånn; "skal vi finne middag nå? gå først du.." og den er ikke lært inn med vill presisjon, men jeg har vel sagt det ofte når vi har snudd på turer og sånt.

Men han labber foran, og vi kommer oss hjem. Det som er morsomt er at selv om det har gått flere timer siden jeg spurte hugo om vi skulle finne middag så setter han seg foran kjøleskapet med en gang vi kommer inn. Det gjør han aldri ellers. Han har da prioriteringer i livet, må vite

[LiLi]

Herlighet Christine! Er det sant? Hjelpe meg, hørtes jo ut som rene Lassie-episoden det der! Hoho.. Flaks at det endte godt da! Det betydde vel at du må begynne å stole litt mer på Milo, hihi

[Hunter]

Jeg har lært litt om dette de siste ukene. Jeg og Alex har begynt å utforske noen skogsstier i området, og jeg er ikke bitten kjent. Det går på at jeg har hørt rykter om at det skal gå en sti til en strand gjennom der og sånt. 2-3 ganger den siste tiden har jeg vært stabeist og gått forbi en sti fordi jeg trodde vi skulle lenger fremover, og hver gang har det vist seg at stien han markerte var rett. Jeg tviler på at jeg blindt kunne sagt "finn hjem" uten å lære han kommando, men det er tydeligvis håp.