Gå til innhold
Hundesonen.no

å gråte


Djervekvinnen

  

59 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      42
    • Nei
      17


Recommended Posts

Det skal ingenting for tiden til at jeg begynner å gråte, om jeg er sint, sur, eller glad.

I går hadde jeg drittdag, gråt for ingenting. Først ble jeg irritert og da kom tårene, så ble jeg litt lei meg, så ble jeg rørt. Men er bedre i dag da, så vet hvordan du har det djervekvinnen, sånn ca. iallefall :wub:

Men tror ikke jeg har grått foran en lærer eller noe sånt, men jeg skjemmes veldig om jeg gråter foran kjæresten eller noen venner, eller foreldrene. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jammen godt noen er som meg!

i dag når jeg var på jobb, fikk jeg tårer i øynene. ei som klager sånn på meg(psykisk utviklings hemmede). skjefen sier at jeg ikke skal bry meg, fordi hun kjefter på alle, og ingen er god nok, men jeg klarer ikke å la ver å la det gå inn på meg! jeg er veldig følsom.

jeg gråter veldig ofte, fordi jeg har mangel på selvtillit og mestrer ingenting. jeg føler at hunden min var den eneste som VIRKELIG var glad i meg! nå blir det kanskje ny hund, men skal ikke ha for store forhåpninger!

når jeg sitter å tenkerpå livet mitt, griner jeg. heller vis jeg forteller det til kjærestem min!

jeg gråt forran heste læreren min når jeg fant ut at stallen jeg skulle ha hesten i var grusom, og jeg viste ikke hvor jeg skulle ha hanne. (hun skulle komme md transport dagen etter) det var litt flaut...

men jeg fikk helt panikk! det ordna seg da:) men hesten måtte selges(eller jeg ga henne bort for å spare livet hennes) da stod hun hos læreren min og jeg gråt masse! har også fått kjeft av lærerne, og tårene spruter! jeg tenker så stygge tanker om meg selv når jeg ikke klarer å mestre noen ting...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jepp, det har jeg..

*Den dagen jeg var sikker på at jeg hadde sett veninna mi blitt drept*hun overlvede :angry:*

* Den dagen Schæferen til tanta mi måtte bøte med livet etter mange harde år

* Den dagen Milo skulle til veterinæren(det var nå nylig, på HD-røngting osv..Jeg var HELT sikker på at noe var ekstremt ille)

Og er det noen jeg helst gråter hos er det Milo...Aldri får jeg like mye trøst som jeg får av han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

slenger meg på her. er selv en ganske så følsom person. liker heller ikke få kjeft, noe av det værste jeg veit. <_< men jeg gråter ikke av det. kan også gråte av tanker om det er på den "riktige" dagen. er sikkert noe mer, men er litt tom for tanker akkurat i dag, brukt de opp til tre prøver på to dager nå :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Jeg har grått foran mange jeg kjenner... og mange jeg ikke kjenner. Alt fra lærere til ledere for ting jeg har drevet med. Hadde en ganske lang periode hvor jeg var veldig sliten og da kunne jeg begynne å grine hvis jeg ble oppgitt over noe. Frustrert, sint eller lei meg - gråt over alt mulig. Var egentlig greit, selv om det var noen personer det var flaut å se igjen etter at jeg hadde grått foran dem. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En her inne sa at "er det ikke fint å kunne vise følelsene sine da?", joa, men fy fa** så upraktisk når en er døds forbannet på sjefen, og det eneste man klarer å få frem er tårer og hulkelyder som ikke akkurat er den beste måten å kommunisere med et til tider ufordragelig menneske!

Så altså, jeg gråter når jeg er skikkelig rasende (som jeg altså mener er fullstendig upraktisk), jeg gråter når jeg er lei meg, jeg kan begynne å gråte når jeg skal si opp en stilling (ja, ikke spør meg om hvorfor, men jeg føler vel at jeg er illojal når jeg sier opp, hehe...), jeg gråter når jeg er fullstendig lykkelig og seff når jeg er super lei meg og frustrert (sånn som under lydighetstrening med Sofus...).

Summa sumarum, jeg skulle ønske at jeg hadde mer kontroll over det, fordi i en situasjon hvor en møter en fullstendig kverulerende mann, så er det absolutt ingen positiv effekt å hente på at man starter å "regne"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...