Gå til innhold
Hundesonen.no

å gråte


Djervekvinnen

  

59 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      42
    • Nei
      17


Recommended Posts

Det skal ingenting for tiden til at jeg begynner å gråte, om jeg er sint, sur, eller glad.

I går hadde jeg drittdag, gråt for ingenting. Først ble jeg irritert og da kom tårene, så ble jeg litt lei meg, så ble jeg rørt. Men er bedre i dag da, så vet hvordan du har det djervekvinnen, sånn ca. iallefall :wub:

Men tror ikke jeg har grått foran en lærer eller noe sånt, men jeg skjemmes veldig om jeg gråter foran kjæresten eller noen venner, eller foreldrene. :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jammen godt noen er som meg!

i dag når jeg var på jobb, fikk jeg tårer i øynene. ei som klager sånn på meg(psykisk utviklings hemmede). skjefen sier at jeg ikke skal bry meg, fordi hun kjefter på alle, og ingen er god nok, men jeg klarer ikke å la ver å la det gå inn på meg! jeg er veldig følsom.

jeg gråter veldig ofte, fordi jeg har mangel på selvtillit og mestrer ingenting. jeg føler at hunden min var den eneste som VIRKELIG var glad i meg! nå blir det kanskje ny hund, men skal ikke ha for store forhåpninger!

når jeg sitter å tenkerpå livet mitt, griner jeg. heller vis jeg forteller det til kjærestem min!

jeg gråt forran heste læreren min når jeg fant ut at stallen jeg skulle ha hesten i var grusom, og jeg viste ikke hvor jeg skulle ha hanne. (hun skulle komme md transport dagen etter) det var litt flaut...

men jeg fikk helt panikk! det ordna seg da:) men hesten måtte selges(eller jeg ga henne bort for å spare livet hennes) da stod hun hos læreren min og jeg gråt masse! har også fått kjeft av lærerne, og tårene spruter! jeg tenker så stygge tanker om meg selv når jeg ikke klarer å mestre noen ting...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

Jepp, det har jeg..

*Den dagen jeg var sikker på at jeg hadde sett veninna mi blitt drept*hun overlvede :angry:*

* Den dagen Schæferen til tanta mi måtte bøte med livet etter mange harde år

* Den dagen Milo skulle til veterinæren(det var nå nylig, på HD-røngting osv..Jeg var HELT sikker på at noe var ekstremt ille)

Og er det noen jeg helst gråter hos er det Milo...Aldri får jeg like mye trøst som jeg får av han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

slenger meg på her. er selv en ganske så følsom person. liker heller ikke få kjeft, noe av det værste jeg veit. <_< men jeg gråter ikke av det. kan også gråte av tanker om det er på den "riktige" dagen. er sikkert noe mer, men er litt tom for tanker akkurat i dag, brukt de opp til tre prøver på to dager nå :angry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Jeg har grått foran mange jeg kjenner... og mange jeg ikke kjenner. Alt fra lærere til ledere for ting jeg har drevet med. Hadde en ganske lang periode hvor jeg var veldig sliten og da kunne jeg begynne å grine hvis jeg ble oppgitt over noe. Frustrert, sint eller lei meg - gråt over alt mulig. Var egentlig greit, selv om det var noen personer det var flaut å se igjen etter at jeg hadde grått foran dem. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En her inne sa at "er det ikke fint å kunne vise følelsene sine da?", joa, men fy fa** så upraktisk når en er døds forbannet på sjefen, og det eneste man klarer å få frem er tårer og hulkelyder som ikke akkurat er den beste måten å kommunisere med et til tider ufordragelig menneske!

Så altså, jeg gråter når jeg er skikkelig rasende (som jeg altså mener er fullstendig upraktisk), jeg gråter når jeg er lei meg, jeg kan begynne å gråte når jeg skal si opp en stilling (ja, ikke spør meg om hvorfor, men jeg føler vel at jeg er illojal når jeg sier opp, hehe...), jeg gråter når jeg er fullstendig lykkelig og seff når jeg er super lei meg og frustrert (sånn som under lydighetstrening med Sofus...).

Summa sumarum, jeg skulle ønske at jeg hadde mer kontroll over det, fordi i en situasjon hvor en møter en fullstendig kverulerende mann, så er det absolutt ingen positiv effekt å hente på at man starter å "regne"!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...