Gå til innhold
Hundesonen.no

Nesten takk og farvel....


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Altså..Dette har ligget og gnagd på meg lenge, og jeg bare må få det ut...

For to sommere siden skulle jeg og veninna mi på rideleir. Mamma og pappa kjørte oss to dager i forveien, så de, jeg, veninna mi og Milo kunne bo på hytta.

Dette var tiden Milo var ulydig, og derfor måtte han stå i bånd.

På kvelden gikk vi ned for å bade, veninna mi og jeg. Jeg trampet på et skjell og fikk DET kuttet i foten.

Vi bandasjerte hele foten, renset såret, og var på vei til legevakten, men dropper det.,

Om natta hadde jeg veldig vont...

Jeg og veninna mi lå i en liten hytte bak hytta igjen.(Milo lå med oss)

Tidlig neste morgen vekte Milo meg, og ville ut på do. JEg og Marthe(kaller veninna mi det) bestemte oss for å gå ut med han, for å sette han i båndet.

Hu skulle kle på seg, mens jeg gikk mot båndet. Med Milo løs, fordi jeg ike kunne holde i han samtidlig som jeg prøvde og gå. *vips* der forsvant den hunden..

RRett mot sjøen, tok sats fra bærgene og stupte uti...

Jeg ropte og ropte meg hes.

Etter en laaang stund i vannet, skjønte jeg at jeg måtte vekke pappa.

Jeg løp det forteste jeg kunne inn i hytten(var sikkert bare 3km i timen)

Pappa kom også ut, og prøvde og rope. Det hjalp ikke..Til slutt var vi 4 stk som ropte og ropte..

Milo hadde kommet seg ut i strømmen :o

Plutselig dukket han under vann, og kom plutselig opp igjen, flere ganger forsvant han...

Pappa løp ned til motorbåtene til naboen, og skulle prøve og starte en..Hunden måtte jo så klart reddes..

Milo dukket under igjen, og det ble helt stille ;)

Det ble stille til jeg begynte og strigråte. :icon_redface: Min kjære venn var borte...Borte for godt...

Akuratt som om Milo skjønte savnet mitt så dukket han opp igjen. Kom seg ut av strømmen gjorde han også. Dukket under en gang til, og tok seg en pause på en sten lenger inne. Plutselig va hunden inne igjen.

Vi visste at Milo hadde skytengler med seg, fordi han ville egentlig ha vært på Regnbuebroen med faren sin nå, og ventet på meg ;)

Dette var min skyld, og det visste jeg..Hvorfor-kunne-jeg-ikke-ha-holdt-Milo-i-bånd-?

Er så sinnsykt glad for at han lever nå. Som sagt skjønte vi at vi bare måtte begynne på en leting etter en ny valp..En valp som ALDRI ha kunnet tatt Milo's plass hjertet mitt...En valp som jeg egentlig ikke ville ha hatt......

JEG ELSKER DEG MILO :iloveu: ;)

Det er derfor jeg blir så fra meg og hysterisk når Milo legger ut på svøm i vannet...Jeg vet godt at han har lært, men noe i meg viser tilbake til ulykken...

Som sagt har Milo lært, trur kanskje han vil vente med å besøke faren sin, og med å forlate meg...Vente i kanskje sånn 11-12 år til? :)

Om han hadde forsvunnet, hadde noe i meg forsvunnet med han..Gnisten og energien i meg hadde bare forsvunnet ute i vannet, og aller helst ville jeg ha dødd selv. Skal hunden min dø, så la han dø når han blir gammel nok, og ikke på en brutal måte som to åring.

Sa det i sta: Sier det igjen:

Milo, du er bare best :wub:

Skrevet

Oj jeg hadde også blitt livredd. Har selv vært i den situasjon at Hera kunne ha blitt skadd, og jeg skalv lenge etterpå. Det setter ett støkk i oss.. Men veldig bra at det gikk bra! Husk ikke å klandre deg selv. Sånnt skjer så fort at man ikke kan forutse det.

Skrevet

Så fint skrevet, selv om det hørtes helt grusomt ut. Man får så mange tanker etterpå at sånne ting har skjedd, "hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn."

:icon_redface: Så tror ikke du skal klandre deg selv. Ting skjer, og det gikk heldigvis bra!

Guest Christine
Skrevet

Grusomt? Jeg trudde jeg skulle dø jo... :icon_redface:

Jo, jeg klandrer meg selv fordi jeg ikke var mer ansvarsbevisst..Så det så..Basta bom...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Men hva gjør man om det ikke går? Og hvor lenge prøver man å få det til å funke? 
    • Det er veldig individuelt. Jeg har aldri hatt noe problem med hundene og sjelden kattene, men tok til oss en voksen omplasseringskatt som gikk etter hundene og angrep dem, han ble levert tilbake. Har tatt til meg både kattunger og voksene katter, men aldri prøvd med "ikke kattevante" voksene hunder. Har hatt Sheltie (gjeterhund) og aldri hatt noe problem, men har du hund med høyere gjeterinstinkter kan det bli problemer.  Noen ganger går det sånn også. Passhund (Jämthund) og ny ungkatt.  
    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...