Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ble du bitt av hundegalskapen?


Benedicte

Recommended Posts

Skrevet

hadde hund da jeg var liten...

gikk masse turer med nabohundene, en voffe som het bonso var min kompis, og gikk tur med han hver dag...

men hest var jo BEST da jeg var liten...

er først nå jeg har blitt orntlig bitt av HUNDE basillen...

Skrevet

Hundegalskapen kom nok når jeg fortsatt gikk i bleier...Jeg har alltid elsket hunder og var det barnet i familien som alltid hang etter bikkjene hvor enn vi var.Desverre har vi ikke hatt mulighet til å ha så mye hund hjemme pga allergi, men nære slektninger har vært svært aktive med hund. Jeg har vært mest aktiv med hest, har drevet med travere i 16 år, men nå er det helt slutt og hund for alle penga. Å trene hund var jeg lite intressert i frem til relativt nylig. Jeg brukte hundene mest som turkamerater og jeg trivdes ikke med å tvinge hunden til å gjøre ting. Men for 4-5 år siden lånte en (daværende) kollega av meg (og nå god vennine) meg et canis blad og siden var jeg hektet :)

Skrevet

Jeg har alltid elsket hunder, helt siden jeg kunne snakke har jeg mast om hund. Jeg gikk alltid bort til hunder vi møtte når jeg var liten, jeg tenkte aldri på å spørre først. Når jeg var rundt sånn 5-6 år så var collie og schæfer den store favoritten, men etter hvert ville jeg bare en svart hund, og en stund når jeg var 10 ville jeg ha 2 BC valper. Men jeg måtte vente 15 år på min første hund.

Skrevet

Det var vel min bestefar som fikk meg interessert i hund. Da jeg ble født hadde han en labbis, og den hadde han fram til jeg var 6 år. Den pleide å ligge på gulvet sammen med meg og passet på meg. Ingen fikk komme bort til meg da, utenom mamma og bestefar ;) Da han døde 14 år gammel, så drev både jeg og bestefar med overtalelse på bestemor om ny hund, men nei, det var ikke aktuellt. :) Da jeg var 15 kom hun imidlertid hjem med en 6 mnd gammel hund som en på jobben hennes ikke ville ha mer. Vi skulle ha han i 2 uker for å se om vi ville ha han. Avgjørelsen om han skulle bli vår ble tatt ganske fort. :) Det var en blanding av lapphund og golden, som het Bonzo. Han lever i beste velgående i dag, 14 år gammel.

Så fikk jeg min egen hund da jeg var 21. Min samboer er heldigvis også oppvokst med og glad i hunder. Diskusjonen gikk imidlertid om vi skulle ha stor eller liten. Han var vant til små og jeg store. Jeg gav meg imidlertid da jeg kom over heeleren, og 2 år senere kom nr 2 i hus. Men neste rase blir en stor hund (rottis) i tillegg til en heeler. Kan ikke tenke meg et liv uten hund.

Skrevet

alltid elsket hunder,gikk mye tur med naboens hund da jeg var liten,en golden retriver..da jeg var 12 fikk vi vår egen hund ,en papillon som het Timmy,men han ble desverre påkjørt og drept da han bare var 3 år.Vi savnet han veldig,og fikkt ilbud om en japansk spisshund tispe på 2 år etter en god stund..og vi ga henne et hjem hos oss,hun bor enda hos min mor ,og er blitt 11 år nå =)

Så var nok disse hundene som gjorde at jeg elsket hunder ja..

Skrevet

Jeg fikk vel interessen inn med morsmelken... Voks opp i en hundekasse i lag med familiens schäferhund Jack. Vi to hadde et spesielt forhold så lenge han levde. Var meir i lag med han enn i lag med andre barn, og når eg fikk noe godt ja så var det rett bort til han å dele. Og han passet skikkelig på meg! Var ikkje nokon som kunne komme bort til meg uten at han gav beskjed at henne passer eg på!

Skrevet

Har vært glad i hunder så lenge jeg kan huske. Det var ikke noe spesielt som fikk meg til å bli hundeinteressert, jeg har bare alltid vært det. Jeg har alltid vært fascinert over hunder, deres funksjonalitet, deres bevegelser, bruksområder, psyke, glede osv.

Da jeg nettopp hadde fylt fem og nettopp hadde lært meg å lese fikk jeg en rasebok. Jeg lærte meg raskt forskjellene på forskjellige raser, og kunne fint skille mange raser fra hverandre og si "den hunden er en berner sennen" eller "den hunden er en whippet". Hund fikk jeg dog ikke, forståelig nok. Det er jo lite sannsynlig at en fem-seks-sju-åring klarer å ta vare på en hund helt alene, og med middels hundeinteresserte foreldre kom det ikke hund i huset før fire dager etter trettenårsdagen min.

Skrevet

Det første jeg så da jeg kom fra sykehuset var shæfer hunden rex- ble en pause fra 2-10¨år da jeg var 10 fikk jeg topsy som desverre var agressiv fra starten av :) hun beit etter alle og jeg var så liten at jeg fikk jo ikke det bort, jeg hadde henne ikke alene da. så fikk jeg vega i 13 års aldern men før jeg fikk vega lufta jeg naboens hund laika som fikk meg totalt hundefrelst og vega er helt lik laika. utrolig nok :) å da jeg ble 16 fikk jeg mira å nå er jeg 110% HUNDEFRELST B)

Skrevet

Jeg har helt klart IKKE fått det inn med morsmelken...

Har alltid vært fasinert over de firbente canisene som forguder oss mennesker... :) Passet dachèn til tante & onkel noen sommere, men hadde aldri hund mens jeg bodde hjemme... Om jeg ikke hadde truffet Elisabeth så hadde jeg nok hatt hund alikevell.. :)

Skrevet

Jeg er jo oppvokst med hund, vi hadde to hunder på gården fra jeg var liten. Men de var liksom bare der, de ruslet løse rundt på gården og lekte med oss ungene. Når eldste hunden var rundt 10 år begynte jeg å jobbe med henne. Hun dro på årene, så jeg tok henne med til et lite vann så hun fikk svømme hver dag. Det var det beste hun visste, og det lindret muskler og ledd som begynte å bli slitt. Jeg lærte henne å gå fint i bånd, og når hun var 13 år lærte jeg henne å rulle rundt, gi labb, og sånne koselige ting som ingen har bruk for. Jeg passet på å børste henne, klipte klørne hennes, ordnet med ormekur og fôret henne og gikk tur. Det var vel når jeg klarte å lære et annet vesen noe, når jeg oppnådde tillit med dyret og fikk et slags samarbeid, at jeg falt for hunder. Hun gikk fra å være en gårdshund til å bli mitt selskap, min turvenn og kompis. Når hunden døde så flyttet jeg hjemmefra, for jeg ville fortsette med hund og samtidig fikk jeg en kjæreste som jeg ville være hos. Så jeg fikk min egen hund, som bare jeg hadde ansvaret for. Så begynte jeg å fatte interesse for lydighetstrening, og begynte å dra på stevner og se på folk som konkurrerte. Trente en del hjemme, og meldte meg på kurs. Og da var jeg solgt. Etter det begynte jeg å tenke på å kjøpe meg hund til et spesielt formål, hadde ambisjoner og planer for hunden og treningen. Og nå sitter jeg med verdens beste hund, som jeg håper å nå NJCH med, har kennelnavn og planlegger første kull. Kommer nok ikke til å gå en eneste dag i resten av mitt liv uten en hund eller fem ved min side!

Skrevet

Jeg tror ikke jeg ble bitt av galskapen, jeg tror jeg er født med den? hehe

Vi hadde hund da jeg var liten, jakthunder, men jeg vil ikke si jeg fikk det inn med morsmelka da hverken mamma eller pappa er veldig hundeinteresserte. Vi hadde hund fordi pappa og bestefar jakta, liksom (de var interessert i våre hunder, men ikke sånn interessert som jeg er, for å si det sånn). Når jeg var 12 år, bodde vi en kort periode ved en forsøkskennel, og der jobba verdens kuleste kennelhjelp (hun er nødt til å være det, som gadd å slepe på meg hele dagen ;) ) hvor jeg tok i mot mitt første valpekull alene (han må ha vært gal, tilsynsveterinæren, som overlot meg alene med ei fødende tispe etter et 5 min langt foredrag om hva man gjør når valpene kom). "Dessverre" flyttet vi tilbake til Kløfta etter bare noen måneder, og da begynte jeg å henge hos en oppdretter (stakkars dama, hun var ikke veldig glad i barn, og jeg tror jeg må ha vært et motbydelig lite vesen med alle mine spørsmål og etterhvert påstander.. hehe). Det begynte med at vi lufta hunder for henne, jeg og en venninne, og endte opp med at vi fikk jobb som hundepassere. Da var vi innom hver dag etter skoletid og lufta hunder, ga de som skulle ha mat mat, skifta vann, vaska (det er mest vasking man driver med, når man jobber hos oppdretter eller på kennel.. Skulle ønske flere visste det når de søkte sånne jobber). Iløpet av de årene jeg jobbet hos henne maste jeg konstant på mamma og pappa for å få egen hund (Klara, en blue roan cocker, verdens søteste og staeste lille frøken), men de sa alltid nei ;) Når jeg ble 18 år, begynte jeg å jobbe for en med alaska huskys istedetfor å ta påbygningsår og få studiekompetanse (en avgjørelse jeg både angrer og ikke angrer på ;) ) og endte opp med 2 AH'ere istedet for cocker spaniel.. hehe

AH'en Gubbelille trengte etterhvert litt kursing (eller var det meg som trengte det? ;) ), og etter første grunnkurs, var jeg bitt av kursbasillen ;) Det har blitt mange kurs siden, både nødvendige og ikke (jeg er svært ustrukturert når jeg trener, så jeg trenger en som sier "NÅ kan du trene på det, NÅ kan hunden din DEN øvelsen, så NÅ bør du gå videre med DETTE osv :rolleyes: ) Nå går jeg på skole i håp om å få jobbe med hund/dyr etterhvert.. Og det er visst galskap, har jeg hørt fra de "normale" i familien, jeg burde visst få meg en "ordentlig" jobb.. ;)

Jeg har i en kort periode (halvannet år) vært hundeløs, og vil ikke det igjen ;) Så nå har jeg 2 hunder igjen, det er akkurat passe det.. Og ser ut til å ha fått en datter som er like håpløst interessert i hund som jeg er, hun ønsker seg egen hund hun.. Og siden jeg er kulere enn mine foreldre, så kan det hende at hun faktsik får ønsket sitt oppfylt.. hehe ;)

Skrevet

har alltid vært glad i dyr jeg,men familieakvariet og undulatene jeg har hatt kunne ikke helt dekke behovet..

Så det var å gå tiggerunden til naboer det..Gikk en del tur med en blanding sim het mickey.

jeg og venninna mi synes han naboen med alle schæferne som sa nei til at vi kunne lufte dem var skikkelig kjip..

( jeg har på det området blitt enda mer kjip enn han..) ;)

en annen nabo hadde en collie som het trine som satt på trappa når jeg gikk på skolen Jeg rørte henne aldri , men hun fikk vite alt hva jeg skulle gjøre den dagen før jeg gikk videre...jeg kom mye for sent da jeg gikk på barneskolen.. ;) :blush:

Fikk noen flere undulater, flytta hjemmefra, fikk studenttid-hamsteren Diffus og overtok en nymfeparakitt, Pippo,men hadde en drøm om en katt , eller en collie somjeg skulle mate med frolic biter, akkurat som på posen.

Mamma ville ikka ha flere dyr, det var nok vannklin,fjær og sagmugg som det var.

Så begynte søsteren min på folkehøyskole , og hun har aldri lært betydningen av ordet nei, selv om hun er flink til å lære det til andre.Hun overtok en curly som skulle blitt blindehund, og sånn kom det hund inn i vår familie.Gadi stjal hjerter,sengeplass og fokus bort fra at det i grunnen var mye styr med dyr, selv hos mamma.. ;)

Kunne hun, kunne jeg..Skrinla katte drømmen til jeg hadde mitt eget hus/ leilighet( katter må ha pass, hunder kan en ta med) og lånte boka til jørn Mazarino.

jeg likte ikke hans måte å tenke hund på : kontroll, kontroll, kontroll...

hvor ble det av kameratskapet.

Fikk meg en liten enkel førstegangshund : henrik i 2001 - og resten, er historie

katter er fremdeles fine dyr, men hund er best..

som mamma sa til Henrik da vi dro hjem fra påska besøk : det er verst når du drar vet du...

Skrevet

Hund er en interesse jeg måtte bygge på selv. Mine foreldre var ikke interesserte i det hele tatt. Men da jeg var hos min familie i Polen var jeg alltid mye med deres hunder. Dette var hjemløse hunder som min tante og onkel tok til seg og gav et hjem. Meg og de andre ungene var med hund hele døgnet, og det stortrivdes jeg med. Da var jeg vel 8-9 år tenker jeg... Etter hvert ble jeg mer og mer interessert i hund, men hadde foreldre som var totalt uinteressert som sagt. Min mor kunne gjerne ha hund, men det var pappa som bestemte. Og han ville ikke ha det. Men etter 2 år med masing gikk drømmen i oppfyllelse ;) Jeg fikk endelig en Aussievalp etter Sunny og Nimo ;)

Vicky i midten

vickyliten9ik.jpg

Skrevet

Tja..hundeinteressen kom i rekke å rad med interessen for alle dyr ;) vokste opp med katt og kanin, og hest var en stor del av hverdagen. men jeg hadde masse hunder rundt meg, riesen, dachs, schæfer og border collie var det slekten rundt meg hadde, og siden onkel og tante er vår nermeste nabo, og de hadde reisen og dachs, så kom det naturlig. Onkelen min kalte jeg onkel vov-vov da jeg var liten, og da lando (riesen) bjeffet på værandaen utbrøt jeg: nei lando, itte dæff! ;) hehe, ble nermest oppdratt av den hunden ;) etter et par år med masing, ansvarlighetstester med mer, fikk jeg endelig ja på spørsmået om hund.

Skrevet

Jeg har alltid vært glad i dyr og har hatt mange. Jeg har vokst opp med en hund. Da hunden døde, fikk jeg interessen for kaniner og fikk Snurre, som er mitt første dyr som var(og fortsatt er) mitt ansvar. Noen år etter fikk jeg interesse for hester og drev med ridning i 3 år. Da jeg sluttet med det, begynte jeg veldig å sävne og ha hund. Da bestevenninnen min også begynte å tenke på å skaffe seg hund, tok vi tankene på alvor. Vi søkte på raser, generelt om hunder, fant hundesider på nettet og jobbet hver søndag på FOD-gården. Samtidig tok vi kontakt med oppdrettere og vips ventet vi hver vår valp, og fikk dem med en ukes mellomrom. Hundeinteressen ble bare større og større mens vi ventet valpene og nå kan jeg ikke tenke meg et liv uten hund.

Hva er ikke mer herlig enn å ha en god og trofast venn, en du kan kose, stelle og leke med, en du kan trene, en du kan gå på tur med, og en du kan være sosial med(møter folk på turer, utstillinger osv). ? ;)

Dessuten finner Chica, bestevenninnen min, hundens hennes og jeg på mye moro sammen, det er ekstra gøy når du har en å dele interessene med. Vi planlegger å drive med utstillinger(har begynt) og agility(..og vi har en liten drøm om å starte oppdrett når vi blir store ;) )

Skrevet

Alltid vært veldig glad i dyr. Besteforeldrene mine har alltid hatt hund. Tanta mi hadde chow chow da jeg var liten. Hun var nabo med noen som hadde Bearded colli oppdrett og syntes de var kjempe fine! (lurer på om det ikke var oppdrettet til SusanneL :unsure: )

Fikk vår første hund til 6 årsdagen min ;) En lhasa apso og tante kjøpte maken måneden etter. Han døde tidlig og var syk og aggressiv. Så gikk vi noen år uten hund før pappa og jeg fikk overtalt mamma til å få ny hund. Da jeg var 15 kom samojeden Frida i hus. En nydelig skapning som bare er god og snill!

Etter tre år med intensiv overtaling av samboer fikk jeg min egen hund i høst ;)

Skrevet

Har vel alltid vært hundegal, moren min er helt lik så jeg har det etter henne.. Men pga av mye jobbing o.l hos foreldrene mine, så var det ikke aktuelt å ha hund hjemme.. Så jeg gikk fast tur med en Grand Danois tispe da jeg var ni-ti (halvgale eiere, hunden var jo høyere enn meg selv), og drev med hest i 13 år. En dag kom mamma hjem med en søt liten Gordon Setter, og da var jeg iallefall helt fortapt. Fikk deretter min egen Border Collie gutt, og hadde stoore ambisjoner, men da han dessverre viste seg å være veldig syk, måtte planene og drømmene legges til side..

Nå har jeg ikke hund, og det er grusomt, men er på leting (benytter sjansen til å si at om noen vet om en hund som skal omplasseres, eller settes ut på fòr- bare send meg en PM). Et liv uten hund er veldig grått og kjedelig.

Skrevet

Det er medfødt for min del. Har alltid gått turer med hundene til naboene fra jeg var bitteliten. Jeg har mast etter hund fra jeg kunne snakke, men jeg fikk aldri ja, før i fjor etter mange, mange år med intensiv masing.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...