Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva skal jeg gjøre


Kristina

Recommended Posts

Skrevet

De fleste her har sikkert lest om de problemene jeg har med Lunah, at hun er redd og nervøs osv.

De siste tre ukene har vi vært i Enebakk, her oppfører hun seg fint, hun er ikke redd uten de gangene hun har sett noen utenfor døren (vokting) og den ene dagen hun bjeffet på 3 voksne mennesker og en unge.

Vokting er vell forsåvidt ikke noe uvanlig, men det er det at hun slipper sånn illeluktende analkjertel-lukt, som hun også slipper når hun er redd.

Anyway.

Nå dro vi igjen til Oslo i går. Og da var hun helt tullete, hun var mye værre enn hun noen sinne har vært i byen. Hun var kjempe redd, til og med utenfor blokka der vi bor, der pleier hun til og med å være veldig rolig.

Det forbedra seg litt utover kvelden, men hun var fortsatt utenfor rekkevidde når det gjaldt kontakt.

Vi har sittet masse på benker nærmere sentrum, bare slappet av, og Lunah ligger under beina mine med halen mellom beina.

Så kontaktet jeg oppdretter, og hun sa hun kunne ha Lunah for å se hva hun fikk gjort med det. Men henne bor ute på landet, så da er det ikke sikkert at hun får gjort noe med det.

Hun tilba seg også å kjøpe tilbake Lunah.

Vi har ennå ikke vært hos atferdsterapaut, fordi det er dyrt, og det vil ta innmari lang tid å trene bort.

Jeg veit ikke om jeg er motivert/erfaren nok for det!?

Samtidig er det jo veldig vansklig og gi henne opp, og i det hele tatt kvitte seg av med henne.

Noen råd?

Skrevet

Uffda, det hørtes jo veldig vanskelig ut. Oppdretteren din høres veldig hjelpsom og seriøs ut. Jeg tror jeg ville latt henne ha Luna en stund, hun har vel den erfaringen med rasen som skal til for å vurdere situasjonen. Du sier at hun bor landlig, kanskje det rett og slett er det Luna trenger, å bo langt fra by og støy, hos en person med masse erfaring til å takle hunder med "spesielle behov"? Det kan jo tenkes at alle parter får det best med at du gir henne tilbake dit og får en ny hund som ikke er nervøs? Men jeg forstår godt at du kvier deg for en sånn løsning, det er ikke bare å bytte ut hunden sin med en annen! Da må du isåfall holde fast på tanken at du gjør det for at Luna også skal få det bra!

Skrevet

Uffda, det hørtes jo veldig vanskelig ut. Oppdretteren din høres veldig hjelpsom og seriøs ut. Jeg tror jeg ville latt henne ha Luna en stund, hun har vel den erfaringen med rasen som skal til for å vurdere situasjonen. Du sier at hun bor landlig, kanskje det rett og slett er det Luna trenger, å bo langt fra by og støy, hos en person med masse erfaring til å takle hunder med "spesielle behov"? Det kan jo tenkes at alle parter får det best med at du gir henne tilbake dit og får en ny hund som ikke er nervøs? Men jeg forstår godt at du kvier deg for en sånn løsning, det er ikke bare å bytte ut hunden sin med en annen! Da må du isåfall holde fast på tanken at du gjør det for at Luna også skal få det bra!

Ja, det er det jeg også har tenkt, at Lunah kan umulig ha det bra når hun blir redd så ofte. Jeg har jo med henne overalt hvor jeg er, og har lite lyst til å ha en hund jeg må etterlate hjemme. Det har jeg heller ikke muligheter til.

Ingen av oss har det heller særlig bra når det blir så mye frustrasjon fra min side pga redselen hennes.

Men alikevell, det er ikke lett å bare gi henne fra seg ;)

Skrevet

har du spurt på ekspert panelet på canis? kanskje de kan hjelpe deg og komme med tips til hvordan du kan trene det bort?

Skrevet

Uff, høres ikke bra ut for noen av dere ;)

Nå tolket jeg det slik at det er byen og bylivet som skremmer Lunah. Korrekt? Hun var rolig på enebakk, der er det kanskje mer landlig enn i oslo? (jeg har aldri vært der, så jeg vet ikke..)

Nå føler jeg meg nesten slem, for dette er jo en ganske umulig situasjon, men om det var meg og min hund, og det stemmer at det er bylivet som er problemet, ville jeg omplasert. Det er jo et kjempevansklig steg og ta, men det er det jeg ville gjort. Med mindre jeg da hadde hatt muligheten til å flytte selv. Om oppdretter vil kjøpe tilbake hunden for å beholde den selv, ville jeg også gått med på det. At hunden er redd i byen er jo nermest umulig å gjøre noe med.. :o For lunahs del ville jeg gjort dette..

men huff, det er jo kjempevansklig. Håper virkelig det årdner seg for dere!

Skrevet

Hei Kristina.

Jeg har ikke fått med meg hva du har skrevet om Lunah's redsel, så litt vanskelig å uttale seg.

Men har det skjedd noe spesielt ettersom hun er blitt så engstelig?

Kan liksom ikke huske henne som annet enn veldig sosial og glad i mennesker når jeg traff dere på kurs hos Nina i fjor...

Kan du ikke fortelle litt mer om dette, evt linke til det du tidligere har skrevet?

mvh Jane.

Skrevet

Huff, ikke så trivelig å høre at det ikke går noe bedre..

Det jeg ser som alternativ er, enten så får du flytte mer landling for hunden sin del, eller så må du gi slipp på hunden for at hun skal komme seg unna bystøyet. Det siste alternativet er jo fryktelig, men så er det ikke bare for deg å flytte på landet heller da ;)

Som du sier, så spørs det hvor mye du og oppdretteren greier å få ut av det at hun skal ha henne en periode, siden du sier at hun oppfører seg flott når du er i Enebakk (mer landlig enn Oslo) For problemet blir jo trolig det samme når hun kommer tilbake til Oslo, fra oppdretteren.

Dette var trist å høre :o

Skrevet

Hei Kristina.

Jeg har ikke fått med meg hva du har skrevet om Lunah's redsel, så litt vanskelig å uttale seg.

Men har det skjedd noe spesielt ettersom hun er blitt så engstelig?

Kan liksom ikke huske henne som annet enn veldig sosial og glad i mennesker når jeg traff dere på kurs hos Nina i fjor...

Kan du ikke fortelle litt mer om dette, evt linke til det du tidligere har skrevet?

mvh Jane.

Hei du! Jeg har ikke fått med meg at det er deg jeg. ;) Det var koslig!

Ja, hun har alltid vært veldig (over)sosial og glad. Når jeg var på kurs så hadde vi bodd i Oslo et par mnd, så hun hadde roet seg litt. Men nærmere inn mot sentrum er hun helt håpløs. Husker du ikke hvor mye vi sleit med båndtreninga den gangen vi gikk oppover karl johan? :o

http://oesinorge.proboards25.com/index.cgi...read=1136730177

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...9562&hl=usikker

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...5509&hl=usikker

http://forum.hundesonen.no/index.php?showt...3973&hl=usikker

Det var noen av emnene jeg har lagt om temaet!

Skrevet

Til neste år skal du flytte til Dingle, sant. Og der er det jo langt mer landlig enn Grønland/Tøyen. Altså er det noen måneder fram til sommerferien hvor du må bo i byen, før du kan dra ut til Enebakk fram til du flytter til Sverige. Det kan jo hende det vil bli bedre når hun blir litt eldre og har modnet litt mer (altså når hun har passert to år - man tror gjerne at det ikke er så stor forskjell, men jeg har merket stor forskjell på Tinka og hennes problem etter at hun ble to år og noen måneder). Og siden skolen i Sverige er tre-årig, vil hun altså være ca 4 år når du er ferdig der. Da har hun hatt lang tid på å modne seg og har kanskje blitt bedre og mer klar for å bo i byen? Jeg veit ikke, jeg altså. Det er et utrolig vanskelig valg. Man vil jo det beste for hunden, men man har slettes ikke lyst til å gi opp heller! (var selv inne på tanken om omplassering..)

Hvor lang periode er det snakk om at oppdretteren din kan ha henne?

Skrevet

Oj har ikke vist at du har hatt disse problemene med Lunah

Ei venninne av meg har en hund som stresser mye og hun bruker et naturmiddel for å coole hun ned litt og det fungerer bra, jeg husker ikke hva det heter, men jeg kan spørre hun for deg??

Skrevet

Hvor lang periode er det snakk om at oppdretteren din kan ha henne?

Ja, hvis Dingle blir noe av da.

Oppdretter kan sikkert ha henne en stund. Har ikke spurt.

Renate: Ja, det ka du godt. Hvis det hjelper mot nervøsitet også.

Skrevet

Hei du! Jeg har ikke fått med meg at det er deg jeg. ;) Det var koslig!

Ja, hun har alltid vært veldig (over)sosial og glad. Når jeg var på kurs så hadde vi bodd i Oslo et par mnd, så hun hadde roet seg litt. Men nærmere inn mot sentrum er hun helt håpløs. Husker du ikke hvor mye vi sleit med båndtreninga den gangen vi gikk oppover karl johan? ;)

Hei igjen.

Nå har jeg lest igjennom alle trådene, og jeg kjente godt igjen Lunah helt til jeg kom til tråden der hun knurret i oppgangen.

Joda, jeg husker godt turen oppover Karl Johan, og også turen på Ekeberg. :o Og jeg er ennå imponert over roen og tålmodigheten din ;)

Og jeg husker henne også på hundelivsmessa.

Jeg har alle disse gangene oppfattet henne som lett-stresset og vanskelig å nå inn til, men ikke engstelig. Jeg husker og at hun overhodet ikke var mottakelig for godbiter, og skjønner da at trening blir vanskelig.

Men jeg følte både når vi var på Ekeberg og i karl johan, at vi hadde gått litt for fort frem, og stilte for store krav til henne. Ikke lett å gå med slakt bånd i Karl Johan når man ikke har fått det helt til på sletta på Valle Hovin uten forstyrrelser liksom. Og enda verre blir det når forbipasserende bare synes hunden er såååå kul at de bare må smatte, lokke, klappe den på hodet osv. ;)

Men har dette utviklet seg til engstelse og frykt skjønner jeg at du er litt bekymret. Særlig når du er nødt til å bo slik at du utsetter henne for dette.

Å bo i oppgang er det mange hunder som takler dårlig. Jeg har hørt om flere hunder som har hatt en noe atypisk adferd i oppganger, som har blitt helt borte etter at de har flyttet. Men jeg skjønner jo at det ikke bare er å flytte...

En venninne slet med det samme problemet med sin hund. Det gikk så langt at hun hoppet opp på en dame i oppgangen og tok tak i armen hennes. Min venninne flyttet da hjem til sin mor for en periode, og kartla situasjonen. Hun fant ut at dette problemet var verre rundt løpetid, og spesielt når det innbildte svangerskapet sto for tur. Hun valgte å sterilisere tispa, og problemet ble mye mindre.

Nå vet jeg jo ikke om dette har noen sammenheng hos dere, men Lunah er ikke særlig gammel, er hun? Rundt 1,5 år hvis jeg husker riktig??

Da ville jeg gitt det litt tid, hun er ung og hormonene herjer. Men viktig å oppsøke hjelp og helst så fort som mulig. Adferden blir fort lært og befestet ettersom hun ofte får respons ved at folk forsvinner o.l og jo mer befestet den er, jo vanskeligere er det å trene den bort.

Mitt tips er å kontakte Lundqvist hundeskole. De har masse kompetanse å kan sikkert hjelpe deg.

Ellers er du hjertelig velkommen på treningsgruppa en onsdag på Valle. Masse folk med ulike erfaringer. Særlig en jeg har i tankene som kanskje kan hjelpe deg med noen tips. ;)

Skrevet

Ja, de fellestreningene har jeg helt glemt :oops: Får se om vi tar turen en dag.

Hun er 15 mnd nå ja, så du husker rett.

Vanklig å nå inn til har hun alltid vært, om hun har sett noe kult eller er på nye steder.

Men redd...

Jeg ringer Lunqvist og Alternativet til uken jeg. Takk for tips ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...