Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • 1 year later...
  • 1 year later...
Skrevet

Her synes jeg godt det kunne vært litt mer Briardbilder! :-)

Jeg har en 3/4 briard (resten er retriever). Satte og leste igjennom rasebeskrivelsen til briarden på Canis, og jeg synes det var litt morro, det var nemlig mye jeg kjente igjen.

Hun jeg har er 28,5 kg. 72-73cm lang i ryggen og rundt 60-63cm høy.

Str: Stor

Aktivitetsbehov: Stort

Pelslengde: Langhåret

Behov for pelsstell: Meget stort

Allergivennlig: Nei

Generell omtale:

Denne store, muskuløse franske sauegjeterhunden er en av de eldste i Nord- Europa. Selv om den er en fryktinngrytende beskyttelseshund for saueflokken, er den elskelig og lettdressert, kjærlig og tålmodig med barn.

Navnet skriver seg fra den franske provinsen Brie, selv om rasen har vært holdt i hele Frankrike. Briarden er en rase med sikre aner fra 1300-tallet, men man mener at hundetypen kan følges enda lenger tilbake. Den ble opprinnelig brukt som gjeter- og vakthund, og forsvarte dessuten flokken mot to- og firbente angripere. I de senere år har briarden også vært brukt av militærvesenet og politiet, samt som lavinehund. Den er en populær bruks- og utstillingshund.

Briard, eller ”Chien Berger de Brie”, stammer fra Frankrike og går som regel under betegnelsen fransk fårehund. De første briarder i Norge ble impotert fra England i 1976.

I tidenes løp har rasen gjennomgått en del forandringer, spesielt når det gjelder dens karakteregenskaper. Fra de såkalte ”allround”- hundene hvor man forlangte ferdighet i gjeting, bevokting og beskyttelse, utviklet det seg spesialiserte hunder. Disse deles inn i tre kategorier: Gjeterhunden, gårdshunden og beskyttelseshunden. Briarden blir brukt til alle disse spesialoppgavene, alt etter hvilke den enkelte viser tilbøyelighet til. Det betyr at rasen som helhet prinsipielt har beholdt alle ferdigheter og anlegg. Men mange av de opprinnelige anlegg kan familiehunden selvfølgelig ikke utfolde.

Briarden er prinsipielt en intelligent og livlig hund som alltid er opplagt på arbeid eller lek, men som likevel formår å utstråle ro og autoritet. Den elsker som alle hunder å bli brukt, men dog er denne trangen særlig sterk utpreget hos vår rase. Den er dessuten fortsatt i besittelse av sitt egeniniativ, som har gått tapt hos mange andre raser.Hos gjeterhunder kaller man dette fenomen for ”intelligent ulydighet”.

Man skal være klar over at de fleste gjeterhunder er fryktsomme (forsiktige) hunder. Briardens mistroiskhet skal ha vokst frem fra dens selvbevissthet og har ingenting med skyhet eller frykt å gjøre. Den unngår fremmede, og utsetter ganske enkelt å knytte vennskap med dem. Den forholder seg reservert og tilbakeholden. (!)

Selv om briarden er skapt til å leve i det fri er den bare lykkelig når den får være hos sin herre. Den elsker selskapet og det familiære liv, og dens behov for kroppskontakt og nærhet er svært utpreget. På grunn av denne egenskapen er det klart at man aldri kan holde en briard bare som bånd- eller vakthund!

Briarden er en blid, oppriktig og hengiven hund, men likevel er den i besittelse av en sterk personlighet. Med briarden oppnår man mest med en konsekvent og rolig opptreden.

Den er en lettdressert hund dersom man går riktig frem og at den nøye har forstått hva som forventes av den! Her er det naturligvis også helt avgjørende hvilken kontakt det er mellom hund og eier.

Det helt overordnede mål når man skaffer seg en briard-valp er å gi den trygghet, selvtillit og livsglede. Dette gjelder naturligvis valper av alle raser, men er særlig viktig for vår rase, som ellers kan utvikle den tidligere nevnte mistroiskheten og skeptisen til sine omgivelser. Avgjørende for personlighetsutviklingen er holdningen spesielt til den unge hunden. Her bør man gå inn for mest mulig avveksling, da hunden som voksen vil føre seg med ro og verdighet.

Briarden har et temperament som krever daglig beskjeftigelse. Man må gi den mest mulig til å utvikle sin kraft og intelligens i samliv med mennesker. For å kunne utnytte dens krefter, er det viktig at den får regelmessig trening. Det er ikke alltid nok at man bare går tur med den, den krever at man i tillegg gir den oppgaver. De fleste briarder har en høyt utviklet innlæringsevne og hukommelse, og krever derfor ikke den rutinemessige treningen som mange andre hunder. Er tingene forstått og innlært ordentlig, husker briarden dem.

Som konklusjon kan man trygt si at en briard er en brukshund i ordets rette forstand, men krever mye oppmerksomhet og kjærlighet.

I tillegg til det som er sagt om rasens karakteregenskaper, må vi også si noe om dens ytre, nemlig pelsen. Briardens pelskvalitet er av stor betydning og krever stell. Pelsen er bølgete, lang og tørr med lett underull. Lengden varierer fra 7 – 14 cm. Forekomsten av lett underull er nødvendig for å sikre en god jevnhet i pelsen. Den gir også beskyttelse av briardens kropp. Underullen fungerer som en ”buffer” mot ytre påvirkninger som snø, regn og andre partikler.

En briard bør vennes til kam og børste fra den er valp, og i unghundperioden bør man se over pelsen jevnlig da det lett danner seg tover i forbindelse med pelsutviklingen. Som voksen krever en Briard-pels en halvtimes stell hver 8 – 15 dag. Den skal ikke bades for ofte med shampo, da dette tar vekk spensten i pelsen.

Vi håper med dette at vår rase er blitt presentert på en ærlig og informativ måte. Intensjonen er at jo mer man tilegner seg av kunnskap om den aktuelle rase, jo større er sjansen for at man skal lykkes som hundeeier – og – briardeier!

Rasestandard:

Opprinnelsesland: Frankrike. Briarden er en rektangulært bygget hund, robust, bevegelig og kraftfull.

Hodet er kraftig, ganske langt med lett hvelvet skalle, rundet panne, markert stopp. Øynene er horisontalt ansatt, runde, ganske store, mørke med et rolig uttrykk. Hos grå hunder er grå øyne ingen feil. Ørene er høyt ansatt, flete, ganske korte og naturlig hengende. Rasen har saksebitt, men tangbitt er også lovlig.

Halsen er muskuløs av normal lengde. Kroppen bred, lang og med dyp brystkasse. Rett rygg, svakt skårende kryss. Velvinklede for- og bakben, kraftig benstamme. Doble sporer er obligatorisk. Kraftige, runde poter med godt samlede tær, sorte klør og sterke tredeputer.

Halen bæres lavt og har rikelig fane. Halespissen skal være krokformet. Bevegelsene er lette, smidige, kraftfulle og parallelle med kraftig fraspark.

Pelsen skal være minst 7 cm lang, spenstig, svakt bølget og tørr med lett underull. I ansiktet skjegg, barter og kraftige øyenbryn. Ører, ben og poter dekket av langt hår. Farger; ensfarget sort, brå eller beige (fawn) i alle nyanser unntatt hvit, kastanjebrun og mahognybrun. Mørke nyanser foretrekkes.

Mankehøyde: Hannhund 62 – 68 cm, tispe 56 – 64 cm.

  • 2 years later...
Skrevet
Hvordan er Briard iforhold til den hunderasen jeg har schapendois? Sammenligning?

Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg om det, siden jeg bare har hatt briarder, men jeg vet mange tidligere briardeiere har gått over til schapendoes med årene fordi de er mindre og litt enklere å håndtere i hverdagen (de er jo vesentlig mindre og lettere liksom :)). Jeg vil anta at schapendoes kanskje har litt mindre skarphet enn briarden, men at briarden kanskje har litt mer "trøkk" i det de gjør - litt mer alvor kanskje?

For et helt fantastisk bilde!

Å, takk :). Det var litt flaks med lys og alt, det bildet der :).

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Den trenger ikke å bli det, og det avhenger av mange faktorer. Dessverre er jo eurasier også en rase som er litt utsatt for nervøsitet og usikkerhet, så da blir det ekstra nøye med disse tingene. Oppdretter og linjer. Sunne linjer både fysisk og mentalt, og foreldre som er trygge og har tidligere kull der valpene jevnt over er stødige hunder.  God sosialisering og miljøtrening - alene, uten den andre hunden. Vi hadde en fryktaggressiv hund da vi fikk valp, vi gikk ikke tur med dem sammen det første halvåret for at valpen ikke skulle lære av den voksne. Valpen må lære å gjøre alt på egenhånd, og vennes til ulike miljøer og situasjoner. Er du alene, eller har du familie som kan hjelpe til? Hvis ikke kan det bli krevende å lufte, trene og sosialisere både en valp og en voksen hund hver for seg. En annen ting er to hunder av motsatt kjønn. Det er jo en ganske stor risikofaktor med stress under løpetid, og dette kan forverre situasjonen både for tispa og hannhunden. Jeg ville vurdert å få en tispe til, rett og slett for å gjøre hundeholdet veldig mye enklere. Det kan være krevende nok med to ellers stabile hunder under løpetid. 
    • Vurdere å skaffe meg en hund nummer 2. Har en voksen labrador tispe fra før av, hun er en nervøs type, litt skvetten og var på lyder og skygger. Ønsker meg en Eurasier, hannhund, men lurer på om denne rasen er av typen som vil adoptere hennes oppførsel og nervøsitet? Eller vil eurasier valpen, siden det er en ganske egen og sta rase, være nærmest uaffektert av det? Jeg ønsker jo ikke å skaffe en hund til dersom den også blir en nervøs hund..
    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...