Gå til innhold
Hundesonen.no

Australian cattledog


Mud

Recommended Posts

Oi oi! Her var det mange som ble bekymret på mine vegne :D (eller hundens?)

Jeg har hatt min dose problemhunder og jeg kommer ALDRI noensinne til å kjøpe meg en rase jeg ikke er trygg på at jeg vil mestre...

Så det er bare å puste lettet ut :)

Nå har jeg også vært så heldig å få lært endel av disse problemhundene så så lenge rasens gemytt passer mitt så føler jeg på mange måter at jeg begynner å få bagasje nok nå til å vite så noenlunde hva jeg driver med. Ikke minst er jeg så heldig at jeg har vett til å spørre...

Edit: skynde meg å skrive:og mitt bruksområde...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

selvpiner mener du? Enkelte lurte når jeg dro og hentet Loke :)

Hehe Tror alle som driver med brukshunder er ute etter en utfordring og en viss posjon selvpining.

Hører ikke det med da :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp!Å stå frivellig ute å trene med fingre så frossne at du ikke klarer å rette de opp i 20 minus må vel i aller høyeste grad kunne kalles selvpining... Spesiellt når du bruker lek som belønning på en hund som ikke er så nøye på hvor han treffer...Det kalles visst hundegalskap og:rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt veldig fasinert av Kelpie jeg da.. ;) Utrolig flotte hunder!

Men er det bare meg, for Cattledoggens utseende appellerer ikke til meg i det hele tatt.. :D Jeg synes kelpie er en mye penere rase. (Sånn tankegang ut i fra utseende altså.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldig er den rase som ikke passer inn i søthets- eller skjønnhetstankegangen til folk flest.... Jeg holdt på å si: Hilsen Lassie...

Ja, det er jeg enig med deg i.

Men samtidig er utseendet hovedgrunnen til valg av rase for mange. Ser ikke det gale i det, da det helt garantert er mer enn 1 rase som passer for alle. Derfor kan jo utseende være den faktoren som gjør at du bestemmer deg for akkurat deb rasen du gjør.

Men utseende burde være det siste man ser på, helt klart.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men i og med at mennesker er rare (!) så har man veldig lett for å finne ut man "passer" til den rasen man faller for utseendemessig. Eller at man ønsker å passe til et bilde, som man kanskje ikke likevel gjør.

Som sofapoteter som tror de gjerne vil bli aktive friluftsmennesker, bare de får litt selskap - om det så er av den aktive hunden. Eller som synes hundesport ser artig ut, så det vil de "helt sikkert" prøve, og "bare vent til hunden er gammel nok". Eller de vil ha en litt barsk hund som skal "passe på dem", der de går i utryggheten sin, og så klarer de ikke å være den hundeføreren som hunden trenger.

Kjenner opptil MANGE sånne... og det er en slags form for selvbedrag for mange. For jeg kjenner veldig få som har "for lite" hund i forhold til det de trenger, men desto flere som har "for mye hund".

Og der TROR jeg altså at utseende og image har altfor mye å si. Men det er min kjepphest, vettu, riktig rasevalg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...