Gå til innhold
Hundesonen.no

Passering: Vi klarte det! (Med lang innledning)


ida

Recommended Posts

Først litt historikk; I 1982 fikk jeg min første tispehvalp! Hun var et lite blandingsprodukt fra Tromsø som vokste seg stor og sterk. oppdragelsen av henne var preget av mye prøving og feiling og endel grensesetting!! Husker bl.a at jeg hørte at jeg skulle bite henne i øret hvis hun reiste seg fra "sitt" når vi ventet på å gå over veien. :rolleyes: Det var nok et selsomt syn de to gangene jeg prøvde det. Etter hvert gikk det seg til (ikke helt av seg selv, nei) og fra hun var ca 2 år gikk hun aldri i bånd. I perioder hadde jeg ikke bånd til henne heller, fordi de ble glemt igjen på bussen og i parken. Jeg gikk jo med det i hånden sånn for syns skyld. Vi bodde i Bærum og hun var med overalt. Til byen, på tog, på besøk, ja overalt. Kunne hun ikke være med inn et sted, lå hun ute og ventet. Da var hun på jobb og brydde seg ikke om noen andre. Hun var slett ingen engel, men kom det andre hunder og jeg sa "ikke bry deg", så gjorde hun ikke det. Hun sto også stiv som en stokk og lot seg klappe av fremmede, selvom hele bikkja lyste av grøss og gru.

Da hun ble gammel fikk vi en bedlingtonhan som elsket alt og alle nesten litt for høyt, men etter et par omganger med juling, gikk han i forsvar, dvs angrep store hanhunder hvis han gikk i bånd (jada). Jo større beist vi møtte, jo sintere var han. Han var rask som et lyn og hang seg på der han fikk tak og fikk aldri mer juling.... I skogen eller på fjellet, der han sprang løs, sloss han aldri. Ellers var han en elskelig hund og jeg hørte aldri at han knurret til et menneske i de 13,5 årene han levde.

Da han døde, gikk det et halvt år, så kom tollertispa Solo (4,5 år) til oss. Det er nå et år siden og hun flyttet hjemmefra sammen med Ane (21 år) i november.

I juni overtok jeg foravtalen for datteren til Solo, Fibi, som da var 8 måneder. Hun hadde opplevd mye hos sin første forfamilie, og var i helspenn og med mye stressrelatert atferd da vi overtok henne. Det virket som hennes tillitt til mennesker var totalt brutt ned og hennes måte å ta kontakt på var å hoppe opp og nafse i armen o.a. Hun hadde en lynkjapp retrett, så det å "ta" henne ble fort en katt og mus lek. Gjett hvem som vant? Dette var en dame som var "tatt" mye og kunne alle triksene. Hun var ristet, lagt i bakken og blitt holdt der, satt i timeout (dvs isolert fra flokken) og sikkert mye annet, veilledet av såkalte hundeinstruktører!! Hun hadde iallfall lært at de hun elsket og var avhengig av, kunne denge henne nårsomhelst og hvorsomhelst. <_< Jeg var også ganske dreven på grensesetting, men her var det toget gått!!! Vi måtte finne på noe annet! Det er mange metoder som nå ansees som avlegs og det med god grunn! Det ble mye rotrening til å begynne med. Hun var heller ikke renslig, for når musklaturen din er i helspenn hele tiden, kjenner du vel ikke når du skal på do og hvordan du skal holde igjen. Så vi startet på mange måter på 8 uker stadiet. I september begynte vi på grunnkurs. Vi trengte hjelp til å systematisere innlæring av "elementære" ferdigheter og bygge opp selvtillitten hos den unge damen! Nå går vi på agility og har det kjempegøy! Vi tar små skritt, men har ikke råd til å trå for mye feil!!! Nå elsker den unge damen å trene, så innlæring går innimellom fortere enn jeg klarer å henge med. ;) Dette var jo også en genial måte å få max ut av samhandling med hunden, uten å ty til verbal eller fysisk vold!

Vi jobber selvfølgelig med mye enda, dette er jo et livslangt samarbeidsprosjekt, bl.a. nye strategier ved passering av det meste som kommer oss i møte...

I dag ryddet de snø i gata vår. Det var mange lastebiler, traktorer og menn i kjeledress som virret rundt i vår gate og jeg så for meg hundre meter med avledninger, sette seg, godbiter, repetisjoner og styr. Ventet i det lengste med å gå ut, i håp om at de skulle bli ferdige, men det ble de jo aldri. Må man, så må man, så vi gikk. Da jeg kom ut skinte solen og det var bare så deilig ute... og jeg kom plutselig på en tråd fra i går (?) der det var snakk om å stole på hunden, eller stole på at hunden stoler på deg, også tenkte jeg: " Disse gutta er svære og trygge og godt polstra, jeg bare går og ser hva som skjer!" Jeg hadde løst bånd i full lengde, ikke noe juksing med den andre hånda midt på båndet sånn i tilfelle... Da vi kom bort til mennene som sto på rad og rekke, gikk den lille engelen litt forsiktig bort og snuste den nærmeste mannen i knehasen. Han satte seg på huk og klappet litt. Jeg ga ham et par godbiter som han ga henne som takk for klappingen, så passerte vi resten av laget uten å bry oss noe mer med det. Vi klarte det!!! Jeg var helt rolig både inni og utenpå, tror jeg. Hurra! Det neste blir å gå forbi noen uten å gå bortom dem i det hele tatt. Bare gå forbi, hva som helst uten å bry seg. Sånn som man skal. Nå tror jeg kanskje at det er et realistisk mål. Engang. YESSSS!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurra! :D Nå starter jeg min ekle arbeidslørdag med et smil! Jeg vet akkurat hvor deilig det der føles ;) Heldige fibi som fikk komme til deg! Tenk hvor mye dere lærer sammen og tenk så deilig få lov til å bli trygg i verden igjenn! Jeg overekker en stor takk til Ida på Fibis vegne B)

Men det er synd at man fortsatt skal møte på hunder som er totalt ødelagt av de metodene...at folk ikke kan åpne øya snart! Jeg har en stor tro på at det til slutt blir med hundeoppdragelse som med barneoppdragelse..ingen aksept for bruk av vold. Har man ikke vett til å klare å oppdra en hund på annet vis så får man dra på ikea og kjøpe hund der... sånn nå får jeg sikkert pepper :D

Lykke til videre ! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hurra! ;) Nå starter jeg min ekle arbeidslørdag med et smil! Jeg vet akkurat hvor deilig det der føles :D Heldige fibi som fikk komme til deg! Tenk hvor mye dere lærer sammen og tenk så deilig få lov til å bli trygg i verden igjenn! Jeg overekker en stor takk til Ida på Fibis vegne B)

Men det er synd at man fortsatt skal møte på hunder som er totalt ødelagt av de metodene...at folk ikke kan åpne øya snart! Jeg har en stor tro på at det til slutt blir med hundeoppdragelse som med barneoppdragelse..ingen aksept for bruk av vold. Har man ikke vett til å klare å oppdra en hund på annet vis så får man dra på ikea og kjøpe hund der... sånn nå får jeg sikkert pepper ;)

Lykke til videre ! ;)

Tusen takk! Det er på en måte de små tingene som gjør meg så stolt, for det ligger så vanvittig mye arbeid bak! Tror jeg hadde tenkt meg om mange ganger hvis jeg hadde visst hvor krevende snuoperasjonen ville bli på forhånd..... Nei, jeg hadde nok tatt utfordringen, uansett. Det holdt med et blikk inn i nøttebrune, bunnløst fortvilte øynene.... ;):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hedersmedalje til deg og Fibi! Mest til deg egentlig, som tar hunden for det hun er. Ting som er en selvfølge at hunder skal klare for folk flest kan være fryktelig skremmende og voldsomt for Fibi, og du setter deres mål deretter. Og tar henne skritt for skritt nærmere et vanlig hundeliv uten redsel og stress. Du er virkelig flink!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hedersmedalje til deg og Fibi! Mest til deg egentlig, som tar hunden for det hun er. Ting som er en selvfølge at hunder skal klare for folk flest kan være fryktelig skremmende og voldsomt for Fibi, og du setter deres mål deretter. Og tar henne skritt for skritt nærmere et vanlig hundeliv uten redsel og stress. Du er virkelig flink!

Vi lærer av de beste, vet du! :rolleyes: Har gått forbi et gammelt par og latt en barnevogn kjøre ut av et portrom rett foran oss, i dag. Jeg klarte å stå imot trangen til å ta henne i "sette seg", men må innrømme at jeg hadde en godbit i hånda, sånn i tilfelle. Gikk så fint, så!!! :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker bare på en ting her... og det er det du skriver om "tilliten hennes til mennesker var brutt helt ned". Kan jo være at hun var en "dårlig hund" fra starten av, enten genetisk eller dårlig preget hos oppdretter eller ikke nok i forhold til mankoen hun kan ha hatt genetisk - og at alle de "slemme" faktisk bare har prøvd å "reparere" alt som ikke stemte.

Rett og slett fordi ALLE vil prøve, når det er snakk om en hund som napper og kan begynne å bite.... Har sett noen mindre hyggelige tollere, med eiere som har gjort "alt etter boka" - men som har fått mer, rettere sagt mindre?, enn de har regnet med fra rasen...

Ja, vold mot hunder er trist. Men "gode" hunder tåler faktisk ganske mye - dårligere hunder tåler mindre feilbehandling. I "gamle dager" gjorde folk mye rart, men de dårlige hundene ble jo kanskje ratt luket ut også - mens idag skal "alle leve", og man skylder på eier og trening uten å ta så mye arv med i betraktning. Får du en mentalt sterk hund, tåler de mye - mens en mentalt dårligere hund kan selv dyktige folk trå feil med, fordi det ER vanskelig, med mindre man har spesielle evner eller forståelse for hva som trengs. Noen HAR jo mye innlevelse, slik det høres ut som her :-), men å oppdra en "vanlig hund" skal vel teknisk sett alle klare - det bør ikke være noen spesialistoppgave...

Og så er det MÅTEN... En eier som er håndfast men selvsikker og trygg, kan være bedre for en usikker hund enn en som er "snill" men nølende og usikker på hva han/hun skal gjøre.

Det jeg nemlig lurer litt på, midt oppi solskinnshistorien - som er veldig hyggelig å høre - er at det høres ut som du har en fôrvertavtale på denne hunden? Da håper jeg valpekullplaner er lagt på is...? Miljø ER ikke alt, arven går hånd i hånd. For hunder som blir "håpløse" så tidlig, har gjerne en lavere terskel for greiene sine.

Med god hjelp kan de bli utrolig bra :-) Men bør man ta sjansen på at dette IKKE er dårlig arv, og utsette nye eiere - og nye hunder - for slik prøving og fortvilet feiling som Fibi er blitt utsatt for? Kjenner en som har fôravtale for en annen retriever, og som har gjort underverker og fått kjempetrivelig hund utav den dårlige starten denne hunden var FØDT med... og nå skal oppdretter avle, mot fôrverts uttrykkelige protester. Som han sier: Det er ikke sikker oppdretter finnere eiere som meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...