Hei, mitt navn er Pelle Pirat!

[Guest Christine]

Hei...

Jeg skriver dette fra Regnbuebroen. Mitt navn er Pelle. Pelle Pirat. Jeg er en Cocker Spaniel hannhund på, tja en del år. Mitt liv på jorden er over for lenge siden. Men jeg venter her ved bruen, på mine herlige eiere.

Jeg ble gitt i gave, som en trøst til Olav når jeg var valp. Dette var fordi forelderne hans, synes så synd på han siden han var enebarn. Jeg fikk leve som jeg ville, men var likevel veldig lydig.

En dag kom et småbarn inn i familien. Hun het Anne. Jeg hadde fått ei halvsøster

Anne brukte dagene som småbarn med å ligge på gulvet, og kose med meg. Maten skulle spises på gulvet.

Moren til Anne og Olav, de o skjønneste og beiste eierne i verden, synes at jeg røytet så mye, og dessutentok jeg så mye tid...En dag satte hun meg i bilen, og kjørte bort. Først trudde jeg at vi skulle på lang tur. Men da jeg så det triste fjeset til Olav skjønte jeg det..Jeg skulle få slippe..Men få slippe hva? Jeg lider da ikke?!

Men nei, jeg ble omplassert til noen andre folk. Det var selvfølgelig veldigt trist å bli revet bort fra min verden, uten å få sagt hade til alle vennene mine, men Anne og Olav kom selvfølgelig på besøk. Men ikke ofte.

Tiden gikk, jeg ble gammel...En dag fikk jeg slippe...Slippe med lidelsene mine...Jeg var veldig gammel.

Nå lever jeg et herligt liv på regnbuebroen. Her er det høyt gress, mye mat og alle vennene mine er hos meg igjen. Det eneste jeg savner er mine kjære eiere..Jeg vet det tar lang tid før de kommer, og har gjort noe annet for å passe på de! Jeg passer også på Anne's datter, og Anne's hund nummer 2.

Jeg har lenge løpt rundt i huset, men de ha ikke sett meg..Bare skyggen min..Alltid har de trudd det har vært synsbedrag. For et år siden så skjønte de at det var ikke det. Det var et dyr som rundet hjørnet i en fulll fart...Ja, de trudde det var en katt...

Jeg sluttet og vise meg, siden jeg ble litt vell mye fornermet. Her om dagen for en ukes tid siden hørte jeg Anne og Christine diskutere meg..Ingen svarte katter har levd her hørte jeg at de sa. De begynte og tenke på skyggen igjen, som da er meg, og når de tenkte seg nøye om igjen, så fant de ut at skyggen var:

*på størrelse som en cocker

*Lik farge som en cocker

*Lange ører

*Litt lang pels..

Ja, de fant ut at det var meg!

Siden den dagen,har jeg vist meg hver dag, og nå får de ikke den ekle gåsehuden igjen. De får glede..glede og varme.

Jeg løper til matskålen min som før.Fra ytterdøren til kjøkkenet.

Ja, kjære familie, jeg er endelig hjemme igjen Etter en lang ferd på 40 år!

Det er bare kroppen min som er død..Sjelen lever vidre som før..På regnbuebroen!

Mitt navn er Pelle Pirat, og jeg gir aldri opp! Jeg anbefaler deg å følge mine råd

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Slutt.....

Historien er sann, og jeg fikk lyst til så skrive den, inspirert av mamma's prat om han!

Ja, vi ser skyggen hver dag

GJorde ikke det før, men nå gjør vi det

[Marthe]

Kjempe fint skrevet Christine Satt med tårene i øynene jeg. Er det en av de hundene din famile har hatt eller?

[Guest Christine]

HeHe..Takk..Tårer i øynene? såpass?

Onkel fikk han en gang i tiden...For at han var enebarn..Men så fødte de jo mamma, så..

Mamma var bare 3 år da han forsvant, men de var likevel de med best kontakt

Føler jeg kjenner hunden som min egen jeg

[Toya]

ntå.. for en skjønn historie... blei litt lei meg når jeg leste, utrolig godt skrevet også

[SoppenCamilla]

Nydelig historie!

[Jeampi]

*snufs* så nydelig

[Synne]

Nydelig historie! Den hunden må ha hatt det kjempe bra!