Gå til innhold
Hundesonen.no

Hei, mitt navn er Pelle Pirat!


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine
Skrevet

Hei...

Jeg skriver dette fra Regnbuebroen. Mitt navn er Pelle. Pelle Pirat. Jeg er en Cocker Spaniel hannhund på, tja en del år. Mitt liv på jorden er over for lenge siden. Men jeg venter her ved bruen, på mine herlige eiere.

Jeg ble gitt i gave, som en trøst til Olav når jeg var valp. Dette var fordi forelderne hans, synes så synd på han siden han var enebarn. Jeg fikk leve som jeg ville, men var likevel veldig lydig.

En dag kom et småbarn inn i familien. Hun het Anne. Jeg hadde fått ei halvsøster ;)

Anne brukte dagene som småbarn med å ligge på gulvet, og kose med meg. Maten skulle spises på gulvet.

Moren til Anne og Olav, de o skjønneste og beiste eierne i verden, synes at jeg røytet så mye, og dessutentok jeg så mye tid...En dag satte hun meg i bilen, og kjørte bort. Først trudde jeg at vi skulle på lang tur. Men da jeg så det triste fjeset til Olav skjønte jeg det..Jeg skulle få slippe..Men få slippe hva? Jeg lider da ikke?!

Men nei, jeg ble omplassert til noen andre folk. Det var selvfølgelig veldigt trist å bli revet bort fra min verden, uten å få sagt hade til alle vennene mine, men Anne og Olav kom selvfølgelig på besøk. Men ikke ofte.

Tiden gikk, jeg ble gammel...En dag fikk jeg slippe...Slippe med lidelsene mine...Jeg var veldig gammel.

Nå lever jeg et herligt liv på regnbuebroen. Her er det høyt gress, mye mat og alle vennene mine er hos meg igjen. Det eneste jeg savner er mine kjære eiere..Jeg vet det tar lang tid før de kommer, og har gjort noe annet for å passe på de! Jeg passer også på Anne's datter, og Anne's hund nummer 2.

Jeg har lenge løpt rundt i huset, men de ha ikke sett meg..Bare skyggen min..Alltid har de trudd det har vært synsbedrag. For et år siden så skjønte de at det var ikke det. Det var et dyr som rundet hjørnet i en fulll fart...Ja, de trudde det var en katt...

Jeg sluttet og vise meg, siden jeg ble litt vell mye fornermet. Her om dagen for en ukes tid siden hørte jeg Anne og Christine diskutere meg..Ingen svarte katter har levd her hørte jeg at de sa. De begynte og tenke på skyggen igjen, som da er meg, og når de tenkte seg nøye om igjen, så fant de ut at skyggen var:

*på størrelse som en cocker

*Lik farge som en cocker

*Lange ører

*Litt lang pels..

Ja, de fant ut at det var meg!

Siden den dagen,har jeg vist meg hver dag, og nå får de ikke den ekle gåsehuden igjen. De får glede..glede og varme.

Jeg løper til matskålen min som før.Fra ytterdøren til kjøkkenet.

Ja, kjære familie, jeg er endelig hjemme igjen :D Etter en lang ferd på 40 år!

Det er bare kroppen min som er død..Sjelen lever vidre som før..På regnbuebroen!

Mitt navn er Pelle Pirat, og jeg gir aldri opp! Jeg anbefaler deg å følge mine råd ;)

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Slutt..... ;)

Historien er sann, og jeg fikk lyst til så skrive den, inspirert av mamma's prat om han!

Ja, vi ser skyggen hver dag :D

GJorde ikke det før, men nå gjør vi det ;)

Guest Christine
Skrevet

HeHe..Takk..Tårer i øynene? såpass? :D

Onkel fikk han en gang i tiden...For at han var enebarn..Men så fødte de jo mamma, så.. :D

Mamma var bare 3 år da han forsvant, men de var likevel de med best kontakt ;)

Føler jeg kjenner hunden som min egen jeg ;)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...