Gå til innhold
Hundesonen.no

Hei, mitt navn er Pelle Pirat!


Guest Christine

Recommended Posts

Guest Christine

Hei...

Jeg skriver dette fra Regnbuebroen. Mitt navn er Pelle. Pelle Pirat. Jeg er en Cocker Spaniel hannhund på, tja en del år. Mitt liv på jorden er over for lenge siden. Men jeg venter her ved bruen, på mine herlige eiere.

Jeg ble gitt i gave, som en trøst til Olav når jeg var valp. Dette var fordi forelderne hans, synes så synd på han siden han var enebarn. Jeg fikk leve som jeg ville, men var likevel veldig lydig.

En dag kom et småbarn inn i familien. Hun het Anne. Jeg hadde fått ei halvsøster ;)

Anne brukte dagene som småbarn med å ligge på gulvet, og kose med meg. Maten skulle spises på gulvet.

Moren til Anne og Olav, de o skjønneste og beiste eierne i verden, synes at jeg røytet så mye, og dessutentok jeg så mye tid...En dag satte hun meg i bilen, og kjørte bort. Først trudde jeg at vi skulle på lang tur. Men da jeg så det triste fjeset til Olav skjønte jeg det..Jeg skulle få slippe..Men få slippe hva? Jeg lider da ikke?!

Men nei, jeg ble omplassert til noen andre folk. Det var selvfølgelig veldigt trist å bli revet bort fra min verden, uten å få sagt hade til alle vennene mine, men Anne og Olav kom selvfølgelig på besøk. Men ikke ofte.

Tiden gikk, jeg ble gammel...En dag fikk jeg slippe...Slippe med lidelsene mine...Jeg var veldig gammel.

Nå lever jeg et herligt liv på regnbuebroen. Her er det høyt gress, mye mat og alle vennene mine er hos meg igjen. Det eneste jeg savner er mine kjære eiere..Jeg vet det tar lang tid før de kommer, og har gjort noe annet for å passe på de! Jeg passer også på Anne's datter, og Anne's hund nummer 2.

Jeg har lenge løpt rundt i huset, men de ha ikke sett meg..Bare skyggen min..Alltid har de trudd det har vært synsbedrag. For et år siden så skjønte de at det var ikke det. Det var et dyr som rundet hjørnet i en fulll fart...Ja, de trudde det var en katt...

Jeg sluttet og vise meg, siden jeg ble litt vell mye fornermet. Her om dagen for en ukes tid siden hørte jeg Anne og Christine diskutere meg..Ingen svarte katter har levd her hørte jeg at de sa. De begynte og tenke på skyggen igjen, som da er meg, og når de tenkte seg nøye om igjen, så fant de ut at skyggen var:

*på størrelse som en cocker

*Lik farge som en cocker

*Lange ører

*Litt lang pels..

Ja, de fant ut at det var meg!

Siden den dagen,har jeg vist meg hver dag, og nå får de ikke den ekle gåsehuden igjen. De får glede..glede og varme.

Jeg løper til matskålen min som før.Fra ytterdøren til kjøkkenet.

Ja, kjære familie, jeg er endelig hjemme igjen :D Etter en lang ferd på 40 år!

Det er bare kroppen min som er død..Sjelen lever vidre som før..På regnbuebroen!

Mitt navn er Pelle Pirat, og jeg gir aldri opp! Jeg anbefaler deg å følge mine råd ;)

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Slutt..... ;)

Historien er sann, og jeg fikk lyst til så skrive den, inspirert av mamma's prat om han!

Ja, vi ser skyggen hver dag :D

GJorde ikke det før, men nå gjør vi det ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Christine

HeHe..Takk..Tårer i øynene? såpass? :D

Onkel fikk han en gang i tiden...For at han var enebarn..Men så fødte de jo mamma, så.. :D

Mamma var bare 3 år da han forsvant, men de var likevel de med best kontakt ;)

Føler jeg kjenner hunden som min egen jeg ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Som foreldre er det ikke alltid lett å se forskjellen mellom vanlig utmattelse og alvorlig stress hos barn. Symptomer som søvnvansker, irritabilitet, eller plutselig skolevegring kan være tegn. Hos barnesakkyndig.no tilbyr vi spesialiserte utredninger for å kartlegge stress hos barn, samt terapi tilpasset deres behov. Våre psykologer hjelper både barn og foreldre med strategier for å redusere angst og gjenopprette trivsel. Har du opplevd dette? Del dine erfaringer eller spørsmål nedenfor!
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...