Gå til innhold
Hundesonen.no

Sterkt jakinnstinkt..


Djervekvinnen

Recommended Posts

Hera har blitt helt tullete etter katter hun.. Hun går konstant på utkikk etter dem. Går med kroppen i helspenn hele tiden når vi går rundt i borettslaget.. Idag var hun i hagen og så en katt. Hun hoppet over gjerdet vårt som er ganske høyt (fra stillestående), og løp tulling etter katten nedover veien.. Det er tydelig at hun har et veldig sterkt jaktinnstinkt.. Er vel ikke så mye jeg kan gjøre med det vil jeg tro :icon_redface: Men jeg spekulerer litt... Hvordan kan Hera reagere hvis hun får møtt en katt på nært hold? uten fart? Hva hvis katten hadde bråstoppet når hun sprang.. Er det fare for at Hera faktisk kan angripe katten?? Tror dere det er trygt at jeg finner med noen med en hundevant katt og lar Hera hilse på den? Eller er det liten vits uansett.. At hun vil fortsette å jakte på disse kattene selv om..?

Det er så irriterende. For hun er såå opphengt i å se etter disse kattene når vi går tur.. (FOR opphengt) Helt i sin egen verden.. Er det egentlig mulig å få dette bort /minsket?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er hun nå? Er ganske usikker på om du klarer å få det vekk, for det er vel ett instinkt som ligger i henne. Og å la henne møte en hundevandt katt, tja ha nå band på henne i vært fall... Du lurer på om hun ville angrepet katten om hun hadde hatt mulighet, ja mest sannsynlig. Hunden til foreldrene mine gjorde det en gang og han brakk ryggen på den. Og det var en kattevandt hund...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min bryr seg ikke om ender eller duer når vi går forbi og sånt og heller ikke på hester, kyr men ser han en katt.. :S Da er det ett helsikens spetakkel.

Ser på det som en umulig oppgave.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan fjernes ved bruk av pos.straff. Hvis du fyller feks en zaloflaske med iskaldt vann å spruter henne bak HVER gang hun reagerer på en katt. Hun skal da ikke vite hvor ubehaget kommer fra slik at hun vil kobler det mot den uønskete adferden, og ikke mot deg. Derfor må du være helt stille når du spruter slik at hun ikke oppfatter hvor ubehaget kommer fra.

Dersom hun blir redd så er det bare å forsterke redselen med trøsting.

Dersom du får kontakt med henne når hun får øye på en katt, (fikk ikke det inntrykket!). Så går det an å lære henne en alternativ adferd. Feks hunder som bjeffer på ringeklokken blir lært at de skal gå i kurven sin når det ringer på.

Min forrige hund var veldig glad i katter å stakk avgårde en gang, hadde ikke sjangs å kalle han inn (det var trygt for biler) så jeg løp å gjemte meg. Når han var ferdig med kattejakten å kom løpende tilbake, han ble han hysterisk når han ikke fant meg, når jeg dukket frem passet jeg på å "trøste" han mye. Etter denne episoden var han livredd katter :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei og takk for svar dere.

Jeg tror ikke Pos. straff gir noe utslag på henne. Jeg tror at instinktene er sterkere enn ubehaget uansett. Klart det kommer an på hunden, men jeg bruker pos. straff på min hund "til vanlig" så om hun så skulle få en sprut, et klyp etc, så tror jeg hun bare hadde ristet det av seg og fortsatt stirret intenst etter kattene.

jeg har veldig lyst å bare lukke døren og gå inn hvis hun stikker av, men vi bor i et så tett område at det ikke ville være forsvarlig. Men hadde jeg bodd på ladet hadde jeg sikkert bare gått inn og latt henne vært der, og så latt henne stått der ute en time. Eller gått i bilen å kjørt ifra ho hvis det var på tur.

Ricco: Hera er snart 2,5 år. Men den hunden.. brakk den hunden ryggen til katten fordi den angrep voldelig (beit) eller ble for voldsom og gira og tråkket på katten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen tro på at det hadde hjulpet å la henne hilse på en hundevandt katt. Ikke hvis det er bare for å lukte,sjekke den. Men en ting du kan gjøre (som jeg har planer om når Ebbe blir frisk) er å finne noen som har en eller flere katter som ikke er veldig redde for hund og så trene innkalling med langline. Da med indrefilet og grillkylling i hånda,hehe :icon_redface: Før vi fikk Thomas så hadde vi katter (Thomas er allergisk), og de kattene brydde ikke Ebbe seg om. Han kunne til og med ligge å sove sammen med de. Likevel ble han helt vill etter katter ute, og jaget ved en hver andledning. Det der med å jage katter er et problem jeg har irritert meg grønn over med Ebbe. Nytter ikke kalle inn hvis han stikker etter en. Må bare sette meg ned og så kommer han tilbake i løpet av noen minutter. Derfor har jeg han sjelden løs i tettbygde områder (byggefelt osv) hvor det gjerne er endel katter. Det kan fort skje noe galt når han lukker ørene og tar etter en katt i 150... Hvis noen har en mirakel kur mot katte jaging så vil jeg gjerne høre!

Lara jager ikke katter heldigvis (bank i bordet) hun er mere skeptisk til dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei og takk for svar dere.

Ricco: Hera er snart 2,5 år. Men den hunden.. brakk den hunden ryggen til katten fordi den angrep voldelig (beit) eller ble for voldsom og gira og tråkket på katten?

Den brakk ryggen på katten fordi den fikk tak i den og beit...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka eldste japanerne vår, løper glatt etter katter forde om vi har kkatt hjemme og hun har vokst opp med katt, men (der kom det store mennet) hun løper etter de forde at de løper og ikke for å jage dem.

Hun blir drittsur når de løper fra henne(eller skal jeg si skuffet) og hyler så en skulle tro hun ble misshandlet så det holder når hun løper etter kattene.

Men alikavell så tar hun dem ikke(hun klarer vell egentlig ikke ta dem igjen) og når katten vår er ute så løper hun bort for å hilse på han og ikke noe annet.

Aiwa tør knapt løpe etter katter, i hvertfall hvis de stopper da detter hun bare sammen og stikker halen mellom bena(jepp polarhunden vår er livsfarlig, passe deg så hun ikke sleiker deg i hel B) )

Småen hadde sikkert løpt etter katt hun også på samme måte som moren, altså for å hilse, men hun har aldri fått den gleden siden hun luftes i bånd i hagen(for hvis hun er løs så løper hun ned på barneskolen, hvis hun hører folk der nede).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka eldste japanerne vår, løper glatt etter katter forde om vi har kkatt hjemme og hun har vokst opp med katt, men (der kom det store mennet) hun løper etter de forde at de løper og ikke for å jage dem.

Eh, det er det som er jakt, eller?? Bikkja løper etter det som beveger seg fra den. Det er klassisk betinget atferd dvs. instinktstyrt og det krever masse arbeid og supre forsterkere for å utkonkurrere noe som ligger så dypt i de fleste hunder. Det er jo bla derfor det kan være så farlig å nøre oppunder jaktinstinktet ved å kaste baller og pinner. Vi forsterker opp en atferd som hunden behersker utmerket uten vår hjelp. I neste omgang løper den etter en unge på sykkel, katta til naboen, eller noe annet som beveger seg fra den, akkurat som ballen. Generellt vil jeg dempe det jeg kan av jaktatferd, men å utkonkurrere alle forsterkerne det ligger i å jage katter, er litt av en nøtt!! B)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Samme med buster, om katta sitter stille er den bare en kjedelig ting som kan gi han en på snuten... Kjedelig...

Men om katten løper i 100 vekk, DA er den interesang, da skal det løpes etter... Ikke sikker på om jeg kaller det lek eller jakt, for buster har ikke knertet noen dyr, han bare elsker å jage å leke...

Katter sauer elg kalver, bare morro når de begynner å løpe... :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår unghund løper etter katter utendørs, inne lar hun de i fred så lenge de er i ro, så klart. Rasen har et sterkt jaktinnstinkt og det må vi nok leve med. Ute går hun med nesa i bakken konstant. Vi legger ut godbiter og slikt ute for henne å spore opp. Får hun brukt nesa litt iløpet av en dag er hun ikke like gal etter villkattene som bor ute til naboen. (Forresten en pest og en plage *roll* ). Vi kaster ikke pinner etc med henne, ser det kaver henne opp. Leker såklart med henne på andre måter;) Har også fått råd om å kaste lite pinner etc med henne, men det er egentlig ikke noe problem med henne pga at hun er lite intr i det.. Vet sannelig ikke hva du kan gjøre.. Hva gjør du når hun ser katten(e) da? Vi pleier bare å gå rett forbi og late som ingenting. Stopper vi opp og sier f.eks "nei", eller lign blir hun bare mer gira. Det samme om vi roper henne til oss. Det kan jo gå an å korrigere din om du synes det hjelper. Vi har hatt to slike kattejagere, og har brukt forskjellig metode på begge, så det er neimen ikke enkelt. Skrekken er jo at katten skal skade hunden for livet, en katt er skummel spes for valper/unghunder, men voksne hunder kan bli skikkelig skadet de også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei Ida, det handler nok heller om å balansere det hele - og ha kontroll over det man gjør med hunden :-) Å løpe etter pinner eller tennisballer er ikke "farlig", med mindre det er det ENESTE man gjør med hunden, eller man har en dårlig hund i utgangspunktet som ikke klarer å stresse ned (og de er unntakene, i den store sammenheng).

Dyktige brukshunder kan man ikke få "nok" jaktlyst på, men de er da ingen monstre for det - de fleste er godt balanserte, trivelige familiehunder som også fungerer i det uendelige på sine belønninger. Se på narkotikahunder! Husker jeg leste om en omplasseringshund i USA som ble en super narkohund med rekordbeslag, han ble kastet ut hjemmefra fordi han var så ensporet - det eneste eierne gjorde, var å kaste ball til ham. Brukt på vettug måte ble det en stabil, trivelig hund som bodde hjemme hos sin hundefører og fungerte som bare det.

Men hva er det med brukshundene da? Jo, de BRUKES - og brukes med vett, stort sett. Brukt riktig, kan en slik superbelønning som ball eller drakamp føre til den lydigste hunden du kan tenke deg. Brukt feil, ja, så kan ting bli feil.

Så balanse i alt - heller enn ensidig å advare med skrekkbilder av at kaste ball = gal jaktlysten hund. Det er en "enkel" måte å prøve å få nybegynnere til å vise måtehold, men ikke mer enn det heller... Egentlig bare en gammel myte, som stod i hundebøker av noe eldre dato. Idag snakker man om å finne riktig forsterker. Så det har med måten og balansen, ikke sant...

Kjenner selv en kattehysteriker. Hvordan det antagelig oppstod? Jo, den var understimulert, stod i bånd i et villastrøk fullt av katter, kjedet seg, og lærte seg til at kattejakt - når den iblant stakk av - var rasende festlig. Den har ikke rare jaktlysten, er null interessert i ball eller pinner, men katter er den gal - etter å løpe etter. Nå har den ny eier, får mye tur, får mye stimulans, er blitt mye lydigere, og hylingen når den får kattelukt i nesa er iallfall borte. Samtidig er den blitt mer leken, og interessert i å løpe etter leker - så det brukes som belønning. Så får vi se resten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis Hera ser en katt, stopper hun opp og blir helt stiv. Hun tar så og si stand på katten. Så det virker som det er noe med hele vesnet.. At dette med katter er noe spesiellt.

Men så springe hun gjerne etter andre ting som beveger seg, feks folk som jogger, folk som sykler, etc. Men har prøvd dette ut i real life og sluppet hun når en kom syklende (vi ble enig om det) Og da løp hun etter og ved siden og og forbi han og tok en seiersrunde tilbake til meg igjen. Så det er liksom morsom bare å løpe etter og ta igjen virker det sånn.. Så elsker hun å sykle da og løpe generellt. Og hun elsker å løpe etter ball og pinner. Man ser det på kroppen at det likosm er leke ivrig. Men med katter da blir det noe helt annet kroppspråk.. jaktinnstilling, gå saaakte imot, stirre intenst... Ja litt skummel Hera aktig.. :unsure:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei Ida, det handler nok heller om å balansere det hele - og ha kontroll over det man gjør med hunden :-) Å løpe etter pinner eller tennisballer er ikke "farlig", med mindre det er det ENESTE man gjør med hunden, eller man har en dårlig hund i utgangspunktet som ikke klarer å stresse ned (og de er unntakene, i den store sammenheng).

Jeg er nok preget av at vi har arvet en hund som var rimelig understimulert og lett antennelig! Fint å bli satt på plass litt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, det er det som er jakt, eller?? Bikkja løper etter det som beveger seg fra den. Det er klassisk betinget atferd dvs. instinktstyrt og det krever masse arbeid og supre forsterkere for å utkonkurrere noe som ligger så dypt i de fleste hunder. Det er jo bla derfor det kan være så farlig å nøre oppunder jaktinstinktet ved å kaste baller og pinner. Vi forsterker opp en atferd som hunden behersker utmerket uten vår hjelp. I neste omgang løper den etter en unge på sykkel, katta til naboen, eller noe annet som beveger seg fra den, akkurat som ballen. Generellt vil jeg dempe det jeg kan av jaktatferd, men å utkonkurrere alle forsterkerne det ligger i å jage katter, er litt av en nøtt!! B)

Ja hun løper vell gjerne etter for å jage dem forde hun har så lyst å stelle dem da.

ja en kan vell kalle det jakt men ikke for å drepe, det tviler jeg strekt på om den hunden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dyktige brukshunder kan man ikke få "nok" jaktlyst på, men de er da ingen monstre for det - de fleste er godt balanserte, trivelige familiehunder som også fungerer i det uendelige på sine belønninger. Se på narkotikahunder! Husker jeg leste om en omplasseringshund i USA som ble en super narkohund med rekordbeslag, han ble kastet ut hjemmefra fordi han var så ensporet - det eneste eierne gjorde, var å kaste ball til ham. Brukt på vettug måte ble det en stabil, trivelig hund som bodde hjemme hos sin hundefører og fungerte som bare det.

Men hva er det med brukshundene da? Jo, de BRUKES - og brukes med vett, stort sett. Brukt riktig, kan en slik superbelønning som ball eller drakamp føre til den lydigste hunden du kan tenke deg. Brukt feil, ja, så kan ting bli feil.

Tror egentlig ikke vi er så uenige. Selvfølgelig er det noe annet når man etablerer ballen eller draleken som forsterker. Jeg refererte til kasting av ball som aktivitet i seg selv. Narkotikahundene i tollvesenet trenes jo til søk, nettepp ved å søke etter ball o.a. (Måtte ringe til fettern min som er inspektør i tollvesenet for hundeførerne. Han bør vite hva han snakker om!) Altså: all "leking" som er under stimuluskontroll, er selvfølgelig av det gode. Meningsløs pinnekasting er bare tull! Hvis hunden syns det er gøy med slik leking, så hvorfor ikke kaste en gang eller to som forsterker ved korrekt respons på en vettug instruks? Som du skjønner, er jeg kanskje ikke så flink til å ta kritikk likevel.... :huh: Tror nok også at de fleste pinnegærne/ballgale/stressa hundene er født normaltfungerene, men blitt ødlagt av feilforsterking og misforstått "leking". :P Unnskyld at jeg "kuppa" tråden, men dette er jo noe jeg jobber mye med med egen hund, og dermed brenner for. Litt på siden av kattejakt, kanskje, men det er mye som henger sammen her. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...