Mja, nå er jeg litt farget av min hovedoppgave. Men, joda, jeg skriver altså en lengre oppgave denne våren om tilknytning. Tilknytning er, for å forklare det enkelt, et begrep på et emosjonelt bånd mellom barn og omsorgsgiver. I den første levetida vil det i all hovedsak gjelde mor og far, men etterhvert knyttes slike bånd med flere. Man kan klassifisere type tilknytning på flere måter, men det vanligste er fire "stiler"; Trygg - Utrygg/Unnvikende - Utrygg/Ambivalent og Disorganisert. De tre sistnevnte er beklageligvis assosiert med psykiske problemer i varierende grad senere i livet. Det er mange som strekker dette langt og mener at tilknytningsstil tidlig i livet har påvirkning på hvordan en klarer å leve med en partner seinere i livet. Jeg er ikke helt der, men ser ikke bort fra at det er en faktor som kan ha noe si, sammen med dusinvis av andre.
Uansett, tilknytningsstil er ikke noe som er der ved fødselen, men det bygges opp gjennom de første leveårene. Trygg kontakt mellom barn og omsorgsgivere er uhyre viktig for psykososial velferd for barnet, men også for foreldrene. Blant annet er dette noe med tilknytning noe som blant annet tas mer og mer inn i barnehagene, og barnehageansatte blir satt veldig godt inn i dette, noe som er en kjempebra utvikling!
Fra et faglig ståsted - mja, om et barn utvikler en trygg tilknytning med denne nannyen, og denne er stabil gjennom barndommen, så burde det ikke by på problemer sett fra et tilknytningspsykologisk perspektiv.
Fra et emosjonelt ståsted (selv om jeg ikke har barn selv) - absolutt ikke greit for meg.
Samtidig så er det verdt å huske på det Simira nevner, ikke alle har mulighet til å være hjemme med barnet uten å havne i store økonomiske problemer, så man bør ikke vifte noen pekefingre. Ikke alle har mulighet til offentlig støtte, eller har et behjelpelig nettverk rundt seg. Men jeg ville ikke gjort det.