SFX

Selvfølgelig. Til sommeren skal X'en leases ut til sin oppdretter. Hvis det blir keisersnitt da, har hun hatt to snitt og skal ikke brukes videre i avl. Jeg forventer ikke keisersnitt, og hennes slekt har hatt lette fødsler. Men jeg tar ingenting for gitt, og holder muligheten åpen for worst case scenario. Til sommeren skal Foenix og søsken røntgenfotograferes, og de resultatene vil åpenbart ha avgjørende betydning for hvorvidt jeg kan planlegge hennes første kull eller ei.

Nå har bilen fått reparert elendige bremser og er ellers gjort reiseklar - fra verkstedets side. Fylle spylervæske og drivstoff, støvsuge burene, brenne noen CD'er, finne NAF-boka, koble til GPS'en og plassere nista trygt i passasjersetet - så er vi klare. Jeg gleder meg, har ikke kjørt i den delen av Norge før, så jeg håper på pent kjørevær og scenic moments. Og et par cert, præhæhæhæ!

Tusen takk for utdypende svar. Interessant å se så ulik argumentasjon på to så ellers like raser.

Hvorfor er det ikke bra å gi en valp valpefôr? Hvilke argument bruker de du snakker med? I min omkrets gir folk valpefôr til berneren er minst ett år, gjerne til de er to - så jeg er nysgjerrig på hva slags fundamentale forskjeller det er på st. bernhardshund og berner sennenhund. Jeg skjønner godt at det er vanskelig å være ny i en rase og at en trenger hjelp, men en må være litt kritisk til råd en får også, så lenge en kan få 14 ulike meninger om hvordan en skal fôre en hund/valp.

Som andre sier, er det vanskelig å svare uten å se ham - men om flere kommenterte det, kan det jo være noe i det. Jeg er selv opptatt av å holde valpene slankere enn de voksne, men jeg skal ikke kunne spille Lisa gikk til skolen på ribbeina deres av den grunn. Valpen din er i en alder hvor veksten skjer i rykk og napp, og de kan plutselig få en vekstfase som gjør at de trenger mye mer energi enn dagen før - min "valp" (ni måneder) hadde en slik periode hvor hun brått var blitt mager fordi jeg hadde ikke fulgt opp godt nok og økt maten i samsvar med behovet. Det mener jeg skjedde rundt seksmånedersalderen, og omtrent over natta. Jeg økte da fôrmengden noe og innførte et ekstra måltid midt på dagen for å få henne i mer passende kondisjon, og når hun var der jeg ønsket trappet jeg ned fôrmengden noe. Jeg gir forresten valpefôr til hunden er to år gammel, og det vet jeg flere med min rase gjør - de er jo ikke så ulike, er det noen grunn til at du ikke gir valpefôr? Jeg gir for så vidt valpefôr til den voksne også nå, fordi jeg er lat og gidder ikke ha to typer fôr, så hun går over på voksenfôr når valpen gjør det...

Det er mange oppdrettere som har ulike bokstavsystem, og det kan gi uheldige kombinasjoner, ord og løsninger av og til. Jeg ville for eksempel ikke hatt et Blowjob-kull, men det er meg og min puritanisme... Til TS, nei, jeg angrer ikke på noe navn - men jeg hadde aldri trodd at så mange skulle ha så problem med å uttale X'en sitt navn. Det leses høyt på de fleste stevner, og ni av ti dommere sier "Eks-kumle", og den tiende sier bare X-Faktorer. Hun heter Xkumle X-Faktorer av Hiselfoss, og Xkumle uttales som Skumle.

Det er forskjell på antall kull og antall valper, husk det. For å gjenta femprosentregelen: Det er ikke anbefalt at en hannhund får flere avkom enn fem prosent av summen av antall registrerte valper over fem år. Altså, om det fødes 100 valper per år, er det 5 prosent av 500 valper som er satt som anbefalt grense - 25 valper til sammen. Dog skjer det ingenting om en hannhund får flere avkom enn det - valpene blir fremdeles registrert i NKK. Det kan være mange gode grunner til at en hannhund får flere avkom enn anbefalingen. Femprosentregelen gjelder for øvrig tisper også, men de får åpenbart ikke like lett like mange avkom, og NKK har en grense på fem kull for en tispe - flere kull krever veterinærattest fra før parring som bekrefter at tispa er i form til det, og det er også en øvre aldersgrense for når tispa kan ha kull. Dette gjøres for tispas velbefinnende, en hannhund har åpenbart ikke samme fysiske slitasje av et kull eller ti.

Jeg beklager at du føler jeg sa noe negativt om deg - men om du leser det jeg har skrevet gjennom tråden en gang til, vil du se at jeg gir flere argument for at det er umulig å svare på ditt spørsmål. Altså er det umulig å gi et enkeltstående svar på om det er bra eller dårlig at den hannhunden du tenker på har så mange kull etter seg. Du har gitt mange kjennetegn på denne hannhunden, så det går an å identifisere ham med søk i DogWeb og google, og å diskutere en konkret hund hvis eier antagelig ikke er bruker på dette forumet er ikke ansett som heldig. Men å ha generelle diskusjoner innenfor tema i avl og oppdrett som gjelder på tvers av enkeltindivid og eventuelt raser, er selvfølgelig uproblematisk. Derfor forsøker jeg å diskutere fordeler og ulemper ved at en hannhund har mange kull, og ikke å svare på om den hannhunden burde ha 23 kull. Jeg håper du kan se forskjellen, men likevel ta med deg innspillene du får i tråden og på det grunnlaget fatte din egen beslutning om hannhunden. Det er trist at du synes hundemiljøet er helt på trynet, men gi oss gjerne en sjanse til å motbevise inntrykket ditt om du har andre generelle spørsmål. Om du har spørsmål om konkrete hunder, er kanskje raseklubben et bedre mål å henvende seg til, da fåtallet her inne er sheltiefolk.

Nå spurte jeg retorisk - jeg synes det er unødvendig å diskutere enkelthunder, jeg liker bedre å diskutere prinsipielt - så får hver enkelt analysere enkeltindivid på egen hånd ut fra input en får fra andre. Jeg synes også det er henimot ufint å diskutere en konkret hund, selv om den er relativt anonym. Statistikken du viser til kan jeg ikke si noe om uten å se den selv - du sier hannhunden har ni valper med HD, men hvor mange er fri? Shetland sheepdog er så vidt jeg vet en rase med lav røntgenprosent, så det er vanskelig å si noe sikkert om status på det området for rasen - det er mange mørketall. Hva som er anbefalt, varierer fra rase til rase - og det står oppdrettere fritt til å velge selv om de vil forholde seg til raseklubbens avlsanbefalinger eller ikke. Det er er vanlig på raser hvor en røntgenfotograferer at en kun bruker foreldre med frie hofter, men det er også raser hvor det er normalt å bruke C-hofter, for eksempel. På raser hvor veldig få røntger, er det vanlig at det ikke sies noe om det i avlsreglene - fordi det ikke er ansett som et problem på rasen, eller fordi så får røntger at det ikke er noe som er mulig å ta hensyn til. HD og AA har ingen enkel arvegang, det er ikke slik at to foreldredyr som er fri for HD kun gir friske avkom - da hadde det jo ikke vært nødvendig å røntgenfotografere valpene når den tid kommer. HD og AA har et kompleks og sammensatt nedarvingssystem, kombinert med at en rekke miljøfaktorer også kan bidra til å trigge og/eller forsterke HD-diagnosen. En må for eksempel se bredt og dypt i hundens stamtavle når en vurderer HD - altså ikke bare avlsdyret, mens også dets søsken, halvsøsken, foreldre, tanter og onkler, besteforeldre, besteforeldres søsken, tidligere avkom, også videre. Jeg hadde et kull i fjor hvor mor og far kommer fra kull med 100 prosent fritt for HD og AA. Det betyr dessverre ikke at jeg er garantert 100 prosent fritt i mitt eget kull - men det er et bedre utgangspunkt, enn om jeg hadde brukt en hannhund som var fri for HD, men med masse søsken og halvsøsken jeg ikke visste noe om.

Takk for svar, jeg regnet med ulike ruter ville bli foreslått Jeg reiser fredag formiddag og beregner god tid, også får jeg sjekke på morgenen hva som er status.

Det er en interessant, men umulig, problemstilling. NKK anbefaler ikke at noe dyr får flere avkom enn det antall som tilsvarer fem prosent av registreringstallene over fem år - for sheltie vil det dermed si 118 valper, noe denne hannhunden er innenfor. Det betyr ikke at NKK anbefaler eller oppfordrer til at et dyr får så mange avkom - men dette er tall som er ansett for å være innenfor det sunne i forhold til innavlsproblematikk for en rase. Problemstillingen er dog mye mer kompleks enn fem prosent-regelen. For det første må en se på hva slags stamtavle hunden har - om den er en import med helt nytt blod for rasen, vil det jo gagne genpoolen at denne brukes mye for å få tynnet ut flere. Om hannhunden derimot har en far med 150 avkom og 35 halvbrødre med 40 avkom hver, sier det seg selv at innavlsproblematikken og innsnevringen i genpoolen blir mer prekær. Om hannhunden har 200 avkom som ikke brukes videre i avl, spiller jo ikke det noen rolle for rasen med mindre avkommene ikke brukes i avl fordi det ikke er noen partnere å matche de mot på grunn av stamtavla. I tillegg til å se på rasens samlede genpool og hannhundens eventuelle matadorinfluens, må en selvfølgelig også se på avkomstgranskningen - hva slags avkom gir denne hannhunden? Om en hannhund gir syke, stygge og redde hunder vil selv bare ett kull være ett kull for mye. Mens om hannhunden har noe å tilføre rasen, kan det noen ganger være verdt å la denne brukes litt mer enn normalt for å styrke rasen i den generasjonen, så får en fokusere på utavl i neste generasjon igjen. Hvorvidt det er greit å bruke en hannhund eller ei, handler altså ikke bare om hvor mange avkom denne har fra før av.

Jeg har vært flere ganger i Bergen gjennom eksjobben, men fløy alltid - jeg har aldri kjørt dit. Så da er spørsmålet: Hva er beste kjørerute fra Gardermoen langs veien? Jeg forventer minst tre ulike ruter og preferanser, som kommer til å frustrere og irritere meg fram til jeg setter meg i bilen og bare følger GPS'en med mindre noen av dere er overbevisende. Jeg har ikke skiftet til sommerdekk enda, om det har noe å si - tenkte å vente med det til etter Bergen fall-i-fall.

Hamresanden camping er vår faste overnattingsbase når vi er der - og det er fylt med hundefolk da, og muligens fullbooket allerede, så hiv deg rundt på telefonen. De har ulik kvalitet på hyttene til ulike budsjett.

Poenget med at kombinasjonen andre gang ofte blir dårligere er fordi det er knallkombinasjoner som gjøres om igjen - den helt greie kombinasjonen er det sjelden like stort ønske om å gjenta (med mindre det er valpeprodusenter - men nå fokuserer jeg på de oppdretterne som har et mål med sitt virke utover lommeboka). Fallhøyden blir derfor større, og det andre kullet har så mye å leve opp til - og etter min erfaring på min rase er det sjelden at andregangskombinasjonen klarer å innfri. Kullet kan være bra isolert sett, men det står ikke i stil til sine eksepsjonelle storesøsken, og virker derfor enda "dårligere".

Da kommer vi jo egentlig nærmere diskusjon pro et con innavl - hvor høy innavlskoeffisient benyttes for å få mer klarhet i hva som ligger på linjene og hva som slår ut når det dobles/flerfoldiggjøres. En kombinasjon gjort av to foreldredyr som sammen gir 0 i innavlsgrad, men hver for seg har høy innavlsgrad, vil kunne være mer forutsigbart forutsatt at en faktisk har kunnskap om hva som ligger på linjene. Dilemmaet med lek og levende dyr er alltid tilstede, fordi mange oppdrettere har et mål med sitt arbeid som handler om å forbedre og foredle. Ingen har fasiten for hvordan en gjør det, inen kan veien, og noen ganger må en prøve seg fram og ta noen sjanser - og dette gjøres jo på bekostning av neste generasjon og valpene som fødes, på godt og vondt. Spørsmålet blir vel hvor grensen går? Det er i slike sammenheng jeg tenker at risiko tatt med utgangspunkt i stor grad av kunnskap/innsikt er betydelig mindre "lek" enn for eksempel en kombinasjon med 0 i innavlsgrad gjort av en person som verken kjenner sin egen tispe eller hannhunden som brukes - selv om 0 i innavlsgrad predikes som det saliggjørende for etisk korrekt oppdrett.

Jeg baserer det på observasjoner - mange flotte kull hvor kombinasjonen gjøres om igjen, og resultatet blir ikke like bra, og selv om det fremdeles er bra er det skuffende at det ikke ble like bra som det første - en vil jo ha best mulig, og når en vet hva best mulig er (første gang kombinasjonen ble gjort), er ikke nestbest det en streber etter. Når det er sagt, er det mange kombinasjoner som gjøres flere ganger uten at en har noen formening om det blir verre eller bedre for hver gang, fordi kombinasjonen og resultatet i seg selv er middelmådig og uinteressant. En vet jo heller ikke om en dårlig kombinasjon gjort en gang til vil gi bedre resultat, for en gjentar sjelden en dårlig kombinasjon (i hvert fall om en har en bevist tanke bak sitt oppdrett - puppy mills gjentar jo som om de har hakk i plata, og det er vel dem jeg snakker om i avsnittet over primært). Den genetiske variasjonen - og da snakker jeg om potensialet - er større enn det en ser i ei valpekasse, genkombinasjonene er flere enn antall valper en får i et kull. Men det er klart at i et jevnt kull med enhetlig fenotype, gode helseresultat, identiske feil og fortrinn, samsvarende egenskaper, også videre - så er jo sjansen for at en repetisjon av kombinasjonen vil gi tilsvarende resultat av det genetiske potensiale. Sammenlignet med et kull med spredt resultat på alle områder, hvor en ikke kan si like mye om hva den kombinasjonen ga. I vår klubbs avlsregler ble det for noen år siden gjort et ordskifte i reglene for HD og AA, når vi skal ta hensyn til søsken. Det er ikke lenger snakk om kullsøsken, men helsøsken. Altså, hvis en gjør en kombinasjon to ganger, og det ene kullet har mye dritt og det andre har mye fritt (hahaha, jeg kan rime!), så vil en se på begge kullene som en enhet. Hvem kan si at kullet med mye fritt er mer representativt for hva som ligger på linjene og kan gies videre - enn hva kullet med mye dritt er? Nå sporer jeg litt av, og noen vil kanskje tro at begrunnelsen for ikke å gjenta kombinasjonen handler om frykt for hva som kan dukke opp - men jeg spør altså hva hensikten er, så lenge kombinasjonen ga noe som kan brukes videre i stedet. Dog, ingen regel uten unntak. Da jeg brukte hannhunden jeg brukte i fjor, representerte han veldig mye nytt stamtavlemessig - hans far hadde ett eneste kull i Norge fra før av. Siden jeg bare fikk tre valper, kunne jeg vurdert å bruke ham i håp om å få fram flere valper med nye stamtavler som kunne bidra til mangfoldet i landet, da vi alltid trenger nytt blod. Men hans bror har fått flere kull i Norge etter det, og stamtavla er dermed ikke lenger viktig å få spredt - jeg avventer i hvert fall i mellomtiden i påvente av om mitt eget kull kan brukes videre.

Jeg er ambivalent til å gjøre kombinasjoner om igjen, fordi jeg har så veldig ofte sett at resultatet ikke blir like bra andre gangen - og om det første gangen blir veldig bra, bør jo det kunne brukes videre i stedet. Men det finnes selvfølgelig unntak fra regelen, avl er ikke firkantet med fasit. Eldstetispa mi har en mor som er enebarn, og den kombinasjonen ble gjort om igjen nettopp fordi hun var enebarn - og lovende. Og det kom veldig mye bra i andre omgang også. Kombinasjonen som eldstetispa er fra var drømmekombinasjonen i mine øyne da den ble gjort ut fra hva som fantes og hva jeg likte, og det ble et bra kull med mange kvaliteter. Jeg hadde ikke kviet meg for å ta valp fra kombinasjonen en gang til, om en ser bort fra at jeg ikke helt ser noen grunn til å gjøre kombinasjonen om igjen. Tre av fire i kullet er brukt videre i avl, og en må bevege seg videre i avlen også. Jeg kunne for eksempel heller tenkt meg valp fra en av søstrene til min tispe - de bor i Finland, så parret med finske hannhunder ville den valpen tilby både noe trygt og kjent - og noe nytt og potensielt interessant. Yngstetispa er hjemmelaget, og jeg er som sagt ambivalent til å gjøre kombinasjonen om igjen - jeg er veldig fornøyd med de tre så langt, og jeg skulle gjerne hatt flere enn de tre som kom. Hadde linjene vært mer unike kunne en vurdert det for det genetiske mangfoldet i rasen, siden kullet var så fåtallig. Jeg kunne gjerne tatt valp etter eldstetispas foreldre om igjen, fordi de har gitt mye bra - men de har begge såpass mange avkom som blir og bør bli brukt videre i avl, at jeg heller ser på de neste generasjonene. Hennes mor er for så vidt også død. Men, om far blir parret med ei knall tispe, kan jeg ikke si at det ikke er aktuelt på grunn av prinsipper. Eldstetispa er mor til yngstetispa, og jeg har per i dag planer om at hun skal ha et kull til, og at det vil bli en kombinasjon jeg kan tenke meg valp fra. Jeg er så langt godt fornøyd med kullet hennes og hva hun har gitt per i dag - men valpene er bare ni måneder gamle. Før eldstetispa ble bekreftet drektig i fjor, var jeg på to andre valpelister hvor kullets far var den hannhunden jeg selv hadde brukt, fordi jeg veldig ønsket noe etter ham. Han har ikke så gamle avkom enda, men det virker lovende så langt og jeg tar gjerne en valp til etter ham. Jeg kjøper/beholder dog aldri valp etter kun en tispe eller en hannhund - for meg er hele kombinasjonen og pakka det viktige. I løpet av sommeren skjer det en del ting som gjør at jeg kan finne meg selv som eier av to tisper som ikke kan brukes i avl, og jeg vil dermed se etter ny valp fra annet steds - og da vil linjene til de to jeg har være særdeles interessante å se på, fordi de representerer mye jeg liker - med mindre det dukker opp kunnskap om noe som overhode ikke bør brukes videre i avl på linjene. Men, det finnes også andre helt ubeslektede linjer som er interessante, jeg ser vidt og har råd til det når jeg driver med en tallrik stor rase - jeg kan like flere ulike linjer og likevel sortere ut det som ikke er bra nok.

Jeg kan ikke huske å ha sett annet enn rosa mager på bernere - men de har jo hvite bryst alle sammen, og lys pels på magen, så da vil vel pigmentet på den delen av kroppen tilsi rosa hud. Vi hadde en sort-hvit shih tzu, men jeg kan ikke huske at han hadde sort på magen heller - men han var også hvit i brystkassepartiet. Fascinerende, nå fikk jeg lyst til å barbere en berner og se hvor den er sort og rosa i huden...

Så utrolig bra Tyrion står på beina sine, sammenlignet med søsknene. Står godt på godt vinklede bein. Meera så også ut til å ha god kontroll på hvor føttene bør stå.

I paragraf 15 i NKKs utstillingsregler står følgende: "Til vinnere av BIS, BIG, Beste Veteran, Beste Avlsgruppe og Beste Oppdrettergruppe samt vinnere av Cert, CK, CACIB skal det utdeles premier. Arrangør står fritt mht å utdele premier til andre hunder." Underforstått i dette er reserve-cert, reserve-CACIB, samt HP til avls- og oppdretterklasser. Det vanlige på småutstillinger er at BIR og BIM, samt eventuelle championat, deles ut i ringen - resten kan kjøpes. Mens på spesialer pleier en å få flere rosetter - på vår hovedspesial får en rosett for plassering i klassen, plassering i BHK/BTK, cert, reserve-cert, BIR, BIM, og HP'er i avls- og oppdretterklasser - mens jeg mener å huske at en må kjøpe CK-rosetten. På lokale spesialer får en som regel alle rosettene, men de har som regel ikke rosett for plassering i de enkelte klassene, kun BHK/BTK. Vi har også som regel rosett til eldste berner på våre spesialer, som eksempel på ekstrakåringer noen klubber velger å ha. Angående premie, vil du få 20 svar fra 20 mennesker for hva de foretrekker å få. Noen går aldri lei av pokaler, mens noen vil kun ha nyttegjenstander. På Foenix' to siste valpeshow var det ganske store pokaler i BIR-premie, og jeg synes faktisk de var litt kule - for jeg har ikke så mye pokaler fra før av, jeg har derimot veldig mye whiskeyglass og andre drink-glass i ymse størrelser med ørten ulike hundeklubblogoer på. På et annet valpeshow fikk vi en caps med arrangørklubbens rasenavn trykket på i fronten, og det var ikke noen stas premie å få, om jeg skal være ærlig. Det er ingen fasit for hva en pleier å få, jeg har vært med på veldig mye forskjellig. En arrangør delte ut søte fleecepledd til alle BIR-vinnere, men disse var på 50x50 cm, så de passet jo ikke til alle raser. En annen arrangør ga ut wetbed på cirka 1x1 meter til alle BIR-vinnere - det er jo noe en faktisk kan bruke uansett størrelse på hunden. Jeg har fått lysestaker og lykter i ymse størrelser - på en dobbeltutstilling fikk jeg en lykt på lørdag, også fikk jeg et kubbelys på søndag - men lyset var så stort at det fikk ikke plass inni lykta. De fineste premiene mine er håndmalt porselen med bernermotiv jeg har fått på spesialer. De fineste premiene JEG har fått på ikke-spesialer er et keramikksett som dobermannklubben har brukt - de har gitt ulike vaser, boller i ulike størrelser, fat og bruksgjenstander i et stilig blå-sort mønster, og de har hatt det samme i flere år på alle sine utstillinger, slik at en kan samle opp om en stiller flere ganger.

Så søte de er! Også så mørke - var ikke klar over hvor mye de lysner i pelsen. Det er normalt at de går ned i vekt det første døgnet eller så, før de legger på seg igjen. En berneroppdretter jeg vet om fikk en "mini" i et av sine kull - den veide 240 gram, og det er under halvparten av normal fødselsvekt, så denne var jo liten for den rasen. Men den vokste opp normalt og fikk normal størrelse som voksen, så bare valpen klarer denne kneika, kan dette gå helt fint. Samme oppdretter fikk en bitteliten jente også nå i sitt siste kull, og de er snart to uker gamle, og alt går fin-fint der også. Lykke til videre!

Takk for skryt, godt at det var forståelig det jeg rablet kjapt ned! Godt å høre at mor har fått i gang instinktene sine og begynner å gjøre en god jobb! Jeg er hønemor som ikke liker å la valpene være ubevoktet lenge om gangen, så jeg ville nok fulgt med en stund enda. Valpene er ikke mange dagene gamle og mor har ikke skjønt det å være mamma så lenge, så det er greit med oppsyn. Og om du skal følge rådet med å sørge for at den minste får den beste melka, må du jo også være tilstede når det ammes. Valpene er fremdeles så små at det er greit å følge med på at de fremdeles spiser og får i seg, at de trives og har det bra. Den første uka er den kritiske, hvor "fading puppies" kan falle fra. Om ikke annet, har du kanskje baby call i hus (siden du har barn) som du kan sette på valperommet når du ikke kan være der? Da hører du i det minste når de piper. Tispa mi fikk på plaster, ja, og hun hadde det på en dag eller to for å gi såret litt tid til å roe seg ned og ikke bli plaget av valpeklørne - tispa mi er jo såpass stor at det var god plass til en bandasje mellom puppene - også er bildet tatt rett etter at tispa er sydd sammen og plastret, valpene ble tatt ut under en time før. Har du gjort noen trekk for pelsen på tispa, forresten? Om hun er fullpelset kan det være vanskeligere for valpene å finne fram, og de kan sette seg fast i pelsen, så jeg vet mange med langhårshunder som det ruller opp pelsen eller klipper de ned. Lykke til videre, og hold oss oppdatert!

Det er ikke uvanlig at tisper etter et keisersnitt ikke tar seg av valpene med en gang - de forstår ikke hva de ska, fordi det er en del hormoner som styrer disse instinktene gjennom fødselen - så uten fødsel er det færre hormon til å kicke i gang morsinstinktene. Jeg opplevde dette selv på et valpekull i fjor, hvor tispa aldri fikk veer, og hun trengte litt tid på å komme inn i rutinene. Pass på å veie valpene så du vet de får i seg nok næring - jeg veier valpene hver dag den første uka, når de er ti dager gamle, to uker gamle, og deretter hver uke. Normalen er at fødselsvekten skal dobles innen 7-10 dager. Bruk en kjøkkenvekt om du har, for å få mer nøyaktige mål. Angående bæsjing, er det viktig å få det i gang - det jeg gjorde på mitt valpekull i fjor var å massere en våtserviett (uparfymert, for sensitiv hud, for babyer) rundt endetarmsåpningen. Det fikk i gang avføringen, og jeg fikk dermed vasket de bak samtidig. Jeg hjalp dem selvfølgelig også å tisse, på samme måten. Jeg forsøkte å smøre inn valpene med diverse ting som skal lukte godt for å få mora til å gjøre det selv, men hun nektet å nærme seg dem på den måten. Så jeg lot tiden være min beste hjelp, og plutselig en dag mens hun lå og ammet dem bøyde hun hodet bakover og begynte forsiktig snusing og vasking. Etter et par til runder med amming, gjorde hun alt arbeidet selv. Hun måtte rett og slett bare få amme dem en stund, få i gang instinktene gjennom ammingen, skjønne hva som foregikk, og gjøre jobben når hun var klar for det. Jeg måtte også kommandere henne i valpekassa til å begynne med, men etter relativt kort tid begynte hun å gå oppi frivillig, og gjøre jobben sin. Disse valpene ble tatt med keisersnitt tidlig tidlig fredag morgen/natt til fredag, og i løpet av helga var mye løsnet for oss. Jeg trengte aldri noen morsmelkerstatning til valpene - men de fikk ammet fra første stund. De fikk til og med ammet råmelk av mora allerede hos veterinæren, mens mor lå i narkose. Det er flott at du har fått hjelp! Det er normalt at tispa trenger en omstillingsprosess etter dette (jeg antar hun i tillegg er førstegangsmor, så ingen tidligere erfaring å lene seg på). Hun skal få lov til å hvile ut etter keisersnittet - det er et stort inngrep. Hun skal få tid til å få i gang instinktene. Men du må også gå inn og ta litt kontroll - hvis valpene er urolige og sultne må du sørge for at hun er i valpekassa lenge nok til at de blir mette. Valper spiser ofte, også gjennom natta. Pass på at de er varme nok, de får varme av hverandre og underlaget i valpekassa. Ligger de alltid i en mølje oppå hverandre kan det være litt for kaldt - unngå trekk i rommet. Valper er flinke til å si selv hva de trenger, og du er heldig som har mange - dermed kan de varme seg på hverandre. Sjekk klørne deres etter hvert, og klipp de (en neglesaks for mennesker er fint til sånt) så de ikke klorer mamma'n på magen. Det er ingen grunn til at du skal miste noen av disse, om en ser bort fra den som er veldig mye mindre enn de andre. Om du velger å tilleggsfôre (men bruk som sagt gjerne en vekt for å se at de legger på seg, for å vurdere om det er nødvendig), ville jeg gjort det parallelt med amming - og byttet på hvem som lå til pupp og hvem som fikk tåteflaske. Pass også på å rotere valpene - det er gjerne noen pupper som har mer og bedre melk, gjerne de bakerste. La de som er minst få de puppene for å få hjelp til å ta igjen søsknenes forsprang. Valpene trenger å stampe/pumpe i gang melka før den kommer, så du kan la en av de største valpene trå i gang puppen, og når den avgir melk fjerner du valpen, legger til en annen pupp, og lar den minste valpen få av den gode puppen.

Jeg ble også konfirmert i forrige årtusen, og jeg husker godt hva jeg fikk av mamma og pappa - og er glad jeg fikk noe jeg kan huske. Foruten selskapet fikk jeg en stor rosemalt brudekiste (jeg elsket den stilen da, og den passer greit enda, og jeg vil alltid være glad i den fordi den er en gave og den har vært med meg i alle år - og inni lokket er selvfølgelig mine initialer og dato malt, slik at framtidige generasjoner kan glede seg over å vite hvor gammel den er. Jeg himlet med øynene da mine foreldre sa det da og jeg gjør det enda, for det blir ikke noen direkte nedarvet rekkefølge å gi denne videre til, men den dagen jeg dør kan jo et av mine tantebarn få den og ta med videre i sin eventuelle slektsgang). Da jeg var yngre brukte jeg den til å samle diverse tekstiler jeg opparbeidet meg - som en ekte brudekiste, hvor en samlet på det en skulle ta med seg inn i ekteskapet/voksenlivet. Jeg brukte den vel først til serviset jeg samlet på, men det ble for mye og måtte settes et annet sted. I dag har jeg diverse i den - håndarbeid (! Det vil si en god del igangsatte og ikke avsluttede håndarbeid...), en del garn, sysaker, gardiner og litt sånn diverse jeg ikke fant et annet sted til mens jeg enda pakker ut og kommer meg på plass i mitt nye hjem. Ellers husker jeg at jeg fikk penger, og det kjøpte jeg piano for - samt betalte flyttebilen, og jeg husker at pianoet ble kjøpt brukt i ei blokk i Halden, så flyttingen kostet mer enn selve pianoet. Pianoet skal også få en plass i stua mi, men i påvente av at jeg får råd til flytting (det koster 20.000 når en skal ha det over to fylkesgrenser, faktisk - men nei, det er ikke et tema å kjøpe et annet nærmere!) står det i et roterom hos pappa som vi har moro av å kalle for "klaverrommet" nå. For det høres bedre ut enn roterommet Jeg fikk bunad i gave av mine besteforeldre, og i årene før konfirmasjonen fikk jeg søljene som hører til i bursdags- og julegave. Som eier av en kropp som har endret seg mye fra konfirmasjonen, synes jeg det er en litt dum gave - ikke alle beholder konfirmasjonskroppen sin. På den annen side er det få andre begivenheter hvor det passer å gi. Det er selvfølgelig nok stoff til at det går an å gjøre en del endringer, men det koster penger, og jeg har ikke tatt meg råd til det - og det er strengt tatt ikke så ofte jeg har trengt bunad etter det. Også er det vel et håp om at kroppen enda skal endre seg som gjør at endringene ikke har vært initiert enda. Ellers fikk jeg noen smykker jeg ikke har brukt senere (jeg har hittil ikke vært noe smykkemenneske), jeg fikk et stort håndmalt katolsk Mariaikon i gips - og jeg har aldri vært tilnærmelsesvis katolikk, og i dag er jeg så lite religiøs at jeg ikke ser for meg å henge det opp i mitt voksne hus, og jeg fikk sikkert andre ting som er glemt - men sirlig nedskrevet i en "min konfirmasjon"-minnebok som ligger et eller annet sted. Men det jeg husker som beste minne fra konfirmasjonen er at min gamle oldemor satte seg i bilen og ble med mine besteforeldre på den 70 mil lange bilturen for å være med i konfirmasjonen min. Det betydde utrolig mye - det var så vidt jeg vet første gang hun tok den lange turen, og hun orket ikke å gjenta det tre år senere da min søster ble konfirmert om jeg husker riktig. Jeg har et bilde av fire generasjoner, og jeg har et klemmebilde av meg og oldemor, og jeg blir like rørt hver gang jeg ser de.

disheveled