Ia

Takk for masse fine svar! Jeg tenker jo som dere, så er jeg jo også forelska. Hjelper veldig med det dere sier, og jeg sitter og filosoferer over at når det ikke er hans ansvar skjønner jeg ikke at det skal være hans valg. Han er ikke allergisk eller redd, han har bare ikke interessen. Og han leste hundebloggen min før vi møttes (den kommer opp når man googler meg, haha), og har visst fra dag én at det er en stor del av livet mitt. Går det an å si det sånn: Jeg tror det er et mye større tap for meg å ikke ha hund enn det er for han at jeg har det. Må vel ta en ny prat med han. Oppdretter vil at jeg skal ha valpen, han er holdt av til meg til 1. Juli, og jeg garn foreløpig gitt han navnet Marvin. Allerede blitt litt investert i dette, vet dere. Er jo sånn. iallefall utrolig fint å lese det dere skriver som fellow hundemennesker. Det er bare at han er en fantastisk bra mann, så er jo ikke aktuelt å gå fra han heller. Må bare prøve (igjen) å få ham til å forstå. <3

Hoihoi! I februar møtte jeg verdens beste mann. Han er snill, omtenksom, smart, kunstnerisk og ikke det minste redd for forelskelse. Vi forelsket oss hodestups, og nå skal han flytte inn med meg til høsten. Da vi møttes levde fremdeles Tinka. Hun var gammel og syk, som mange av dere vet, og min førsteprioritet i hverdagen. Kjæresten var med på tur, snakket litt med henne, men jeg skjønte fort at han ikke var noe utpreget hundemenneske. Det tenkte jeg ikke så mye over - han luftet henne av og til, og det holdt. Hund er jo en stor greie for meg, men det er ikke alle interesser man trenger å dele. Så lenge han godtar at jeg vil ha hund. Tinka ble sykere. Hun begynte å gjøre fra seg inne, mer og mer, til slutt skjedde det til og med rett foran oss. Jeg skjønner at dette ble litt mye for han, men han respekterte den store sorgen det var for meg, og sa ikke så mye. Da hun gikk bort tok han seg av meg, men jeg slet litt med at jeg ikke fikk bearbeidet sorgen skikkelig, fordi han ikke kunne relatere på noen måte. Det er jo på ingen måte hans ansvar, men det slo meg. Han er oppvokst med hund, men har aldri knyttet seg skikkelig til dem. Han ble «litt glad i» Tinka, men det er nok bare fordi hun var en så stor del av meg, og fordi hun var eksepsjonelt enkel å ha med å gjøre. Etter hvert har det kommet frem mer og mer at han ikke forstår seg på hunder, og at hvis jeg skal ha hund i fremtiden er det 100% mitt ansvar og min greie. Det meste han kan gjøre er å godta at det er kontrakten han signerer med meg, liksom. Nå nærmer det seg tre måneder siden Tinka døde, og jeg har kommet over en oppdretter med en ledig valp som jeg har falt helt for. Jeg har ikke møtt valpen enda, og vet ikke om jeg skal gjøre det, men det er så vanskelig. Jeg kviet meg for å fortelle han det, og han blir ikke sint og slikt, men han sier at hvis jeg får hund utsetter han innflyttingen på ubestemt tid. Ikke fordi han ikke vil bo med meg, men fordi han synes det er et stort nok steg å få samboer, noe jeg godt kan forstå, men allikevel. Dette gjør nok at jeg ikke får meg hund, og jeg dør litt inni meg av at akkurat denne valpen skal til noen andre. Magefølelsen eller intuisjonen eller et eller annet sier liksom at den skulle vært hos meg. Jeg vet ikke om han helt forstår hvor tomt og rart det er for meg å ikke ha hund, og hvor stor sorgen etter Tinka var og er. At jeg føler jeg har mistet en stor del av meg selv, og at jeg føler meg som halve meg uten hund Vil ikke overkjøre ham heller, og det må jo være lov å ikke ønske seg hund. Men jeg skulle ønske han godtok i litt større grad at det ønsker jeg. Har noen vært i en lignende situasjon? Har noen råd? Han vil ikke være med å hilse på valpen, fordi han ikke vil se det hvis jeg blir superglad i den, og er redd det bare blir vondt. For han skjønner at han hindrer meg i noe jeg virkelig vil. Men har forstår det ikke nok til å ville leve med hund - «enda». Hjelp ?

I går var det en måned siden Tinka gikk bort <3 Takk til de av dere som kom med råd og støtte da hun var syk og jeg fortvilet. Det gikk som det måtte gå. Jeg er fremdeles i ganske kraftig benektelse. Roper på henne om morgenen og når jeg kommer hjem. Kan gå hele veien hjem og lure på om hun har det bra, og stålsette meg for tur i regnvær eller etter slitsomme dager, og husker ikke før jeg har kommet inn døra at vi ikke skal på tur mer. Det virker som om jeg hver dag veksler mellom å ville ha ny hund med en gang, og å aldri ville ha hund igjen fordi ingen hund er henne. Det er første gang jeg bor i et hjem uten dyr, og det er så tomt og rart. Jeg er jo student, og burde ikke få meg en valp nå, men det verker i hundehjertet og jeg tenker stadig på om en liten voksen en som trenger et hjem kanskje hadde passet fint. Neste år er det jo bacheloroppgave, og mer tid hjemme enn de fleste. Nei, ja, vet ikke. Sorg er vanskelig. Har tatovert poten hennes på min egen fot. Men sengen og skålene klarer jeg ikke å rydde bort.

Hun er virkelig ikke seg selv. Hun ligger rett ut på gulvet istedenfor i sengen. Hun viser at hun er glad når hun ser meg, men går rett og legger seg istedenfor å søke noe særlig oppmerksomhet. Dement, ja... Kanskje det. Har reagert på at hun ikke later til å kjenne igjen andre enn meg, og at hun ikke kan andre triks enn "sitt", "dekk" og "snurr" lenger. Har tenkt at hun bare har blitt litt bortskjemt. Kan det også være demens, tro? Jeg hylgråter mens jeg skriver dette, men det er nok over i slutten av neste uke. Jeg vil ta henne med på hytta og på noen ordentlig fine turer (så langt hun orker) først. Skjønner det ikke. Hva skal jeg gjøre uten henne, liksom.

Uff... Kjæresten min sover hjemme hos meg mens jeg er på nattevakt. (Ny jobb altså folkens, haha). Nå ringte han for å fortelle at Tinka er veldig urolig, selv om han har vært ute med henne. Den siste måneden har hun oftere og oftere gjort fra seg inne, tross økende mengde tur. Det virker som om hun ikke klarer å styre seg så snart jeg sover eller er ute av huset. Han lurte på om han kunne åpne døren til stuen, og jeg bare veeet at det venter noe ekkelt på meg når jeg kommer hjem. Hun har liksom funnet seg doplass midt på stuegulvet. Jeg antar at dette er et nytt kreftsymptom. Har tusen tanker i hodet om hvor lenge hun har igjen, hvordan jeg skal vite når det er best å la henne slippe og hvordan i alle dager jeg skal kunne ta det valget. Er ikke lett med disse små...

Takk for masse svar! Flere gode nyheter: Jeg fikk den andre jobben!!! Det var den mest "stabile" av de to, så kombinert skal de nok klare å dekke husleien, haha. Det med fagforeningen er komplisert - det positive nå er at jeg har to kolleger som også slutter og er helt på min side, så vi skal nok sammen få utrettet litt når de er ferdige der. Tatt kontakt med gratis rettshjelp, og håper det kommer noe ut av det. Det har skjedd litt drama og dritt selv etter at jeg sluttet, som jeg kan gå inn på på PM hvis noen er nysgjerrige, men ikke vil legge ut offentlig - ikke enda, iallefall, da det innebærer en kollega som trenger den jobben en liten stund til Nå har jeg drukket et par øl hjemme hos søsteren min, og føler virkelig jeg har noe å feire. Etter en tung måned er dette så ufattelig deilig! Skal skrive kontrakt, prøve uniform og sette opp en opplæringsplan allerede i morgen, så i Mars får jeg da full lønn igjen. Får kombinert jobben med filminnspilling. Jeg elsker sonen. Takk igjen for støtten og informasjonen <3

JEG ER FRIIIIIII!!!

Jeg er også redd de overser meg - men tror de har skjønt at jeg ikke gir meg på lønnstrekk og slikt, haha. <3 <3 <3 Helt ærlig er grunnen til at jeg har gått tilbake de siste ukene at jeg bryr meg sånn om teamleder og en av de to kollegaene som er igjen. Tre andre sluttet i Januar, det er nesten ingen her til å ta vaktene nå, så jeg har avlastet dem litt, og ikke hatt samvittighet til å forsvinne. I tillegg var jeg frem til nylig redd for rettslige følger. Nå skal jeg sitte her hele natten (vakt 15-07, deilig, haha), og så har jeg en vakt i morgen, og etter det er jeg ferdig. Og når jeg nå sier opp på en ordentlig måte blir det lønn neste måned og, og det hjelper! Har fått én av to jobber - la oss krysse fingrene for den siste, så ordner det seg! Filmen jeg gjør i februar betaler jo også, så nå har jeg nytt håp

<3 Nei, har ikke fått noe svar - helt merkelig!

Altså, at noen tar seg råd og TID og tenker på å gjøre noe sånt! Jeg er litt ute av meg, dere er så fine! <3

Herlighet, SONEN!!! Jeg hadde helt glemt at jeg la ut vippsen min, og jeg har (i ren angst) holdt meg unna alt som heter nettbank noen dager. Så logger jeg på, og her har dere fantastiske mennesker gått sammen og bidratt så veldig! <3 Jeg er SÅ rørt og helt satt ut!! Hadde aldri forventet det, TUSEN takk for bidrag og gode ord, alle sammen! Hvordan reagerer man på noe sånt, liksom?! Takk!!

GODE NYHETER! På grunn av en filmrolle som skal gjøres på vestlandet kan jeg ikke jobbe i Februar uansett plutselig - sendte en melding til teamleder, og det var null sure miner fra teamleder på det. Så da må jeg bare holde ut den siste uka (hvor de sikkert kjører meg litt ekstra hardt, men det klarer jeg), og levere en formell oppsigelse innen 1. (venter med det til jeg evt. har fått svar på den lange mailen jeg sendte sjefen), og så har jeg ikke gjort noe galt. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal få betalt husleia mi denne måneden, men jeg slipper iallefall å jobbe der etter neste Onsdag <3 EDIT: OG jeg får vel da også lønn i februar! Om det så er en tusenlapp, haha.

Skal prøve meg på å få sykelønn litt ut ifra svaret jeg får på en mail jeg sendte i går. Fikk endelig e-post adressen til en lenger opp, og skrev en gange lang mail, så det blir spennende. De har ikke trukket meg, nei, heldigvis Men jeg påpekte flere ganger i mailen at de ikke kan trekke meg i fremtiden heller, så vi får se hva de sier. Haha, nei, har flyttet tilbake til Oslo

Det er kun provisjon, ja - løftene kom bare muntlig da jeg begynte i jobben.

Jeg har på melding at jeg skulle bli godt kompensert, men det konkrete beløpet var muntlig, dessverre. Ja, det blir vanskelig å bruke fagforeningen, de kan ikke gjøre annet enn å fortelle meg det samme som arbeidstilsynet Herlighet, så nydelig! Nå ble jeg helt rørt <3 Nummeret mitt er: 45512216 Jeg vet ikke helt om jeg flyr i taket eller synker ned i gulvet. Har heldigvis fått være syk en uke uten sykemelding, men skal tilbake i morgen og på onsdag. Vil gjerne se hvordan ting ligger an litt også, så det går helt greit. Jeg ble "lovet" å tjene 8-10.000 i måneden. Første måned er lav, fordi kunder gjerne ikke er "på" med en gang, men det er jo helt sykt lavt. Har ikke helt klart å finne ut av hva som er lovpålagt ved provisjonsjobbing, dessverre Vanskelig å gi 100% på penger som i utgangspunktet ikke finnes, liksom. Jeg må bare si at å ha denne tråden hjelper veldig mentalt. Det blir på en måte et slags utløp, i tillegg til all støtten og rådene dere kommer med. Utrolig kjipt at noe så enkelt som penger, som jeg aldri har vært så opptatt av, skal gjøre så mye med hvordan man har det. Men det å ikke kunne betale husleien sin er skikkelig vondt, og jeg føler meg liksom lurt og litt brukt, og er samtidig konfliktsky og synes det er vanskelig å skulle si opp fordi jeg er redd de skal gjøre det enda verre for meg.

@Midas Glemte å svare på en ting: Jeg har fått den ene jobben (de trenger bare ikke så mye arbeidskraft enda), og skal på 2. gangsintervju på den andre denne uken! Så krysser fingrene

Ja, jeg har prøvd, men for det første er det lang behandlingstid (må betale husleie innen 1., hehe), og det er vanskelig for dem å finne noe konkret å ta dem på med provisjonsbasert arbeid.. Det lover jo godt - skal prøve å finne ut hvor jeg kontakter

Tror dessverre ikke man får det som student?

Jeg har en venn jeg kan låne penger av, jeg bare hater å gjøre det, selvfølgelig. Spesielt siden jeg jo nå innser at jeg kommer til å trenge det samme neste måned, haha. Men, jeg er veldig heldig som har noen som kan hjelpe meg økonomisk akkurat nå <3 Kanskje jeg må starte en sånn gofundme-side! Eller patreon. Eller sette meg på gata med en kopp.

Hei! Så, jeg fikk lønn på tirsdag - 1400 kroner. Det setter meg i en situasjon hvor jeg ikke kan betale verken husleie eller telefonregning, til tross for å ha jobbet umenneskelig lange dager hele julen min. Null i fastlønn - teamleder skal gi meg en "liten bonus" fra sin egen lønn sier hun. I følge henne er det de høyere opp som har slått seg vrange. De har heldigvis ikke trukket meg, men heller ikke gitt med det jeg ble lovet. Grunnen jeg får er at de ikke er fornøyd med salgene i julen. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre videre...

Lønning skal i følge kontrakten være mellom 10. og 15. Sendte melding og spurte om jeg skulle belage meg på å vente til over helgen, fikk et kort svar om at lønningen kommer på tirsdag. Altså 16. Dette slutter liksom aldri, haha! Tuuusen takk for alle svar. Skal prøve forening og hvis det blir nødvendig gratis rettshjelp. Skulle ønske det var et raskt og enkelt svar som gjorde at jeg, helst uten noen form for ubehagelig konfrontasjon, kunne slippe å dra tilbake, men skjønner at dette er kompliserte greier...

Skjønner deg godt, Meg. Hvis det hjelper har jeg en ganske god angstdiagnose, så det hadde ikke vært "tull" eller "med vilje" hvis jeg (legen) sykemeldte meg. Ikke fordi jeg ikke gidder - det tærer virkelig på den psykiske helsen, og jeg har det så lite bra i situasjonen at jeg begynner å bli ganske desperat. Det er veldig ulikt meg, som vanligvis er utrolig glad i å jobbe og aaaldri er borte. Jeg kommer nok til å kontakte legen før jeg kontakter arbeidsgiver, da jeg er usikker på dette med å fortsette i en jobb mens man sykemelder seg fra en annen dersom det er arbeidsforholdene som forårsaker sykemeldingen. EDIT: Ordet "god" i forbindelse med angst er selvfølgelig ironisk og ment som en lettbent måte å si "fojæ**ig". Og dette er også litt OT, da.

Jeg kan alltids høre med dem! Men vet ikke helt hva mer de kan fortelle meg enn arbeidstilsynet... Hadde det ikke vært for at jeg er nødt til å starte i min nye deltidsjobb for å betale husleien... Men skal ringe fastlegen etterpå og høre, hun er en sympatisk dame! Og dette er ikke sunt. Noen grunnlønn tror jeg dessverre jeg kan se langt etter, heh...

Jeg er organisert i skuespillerforbundet, men de har nok ingen ting å si da dette er et helt annet felt... De regner helt sikkert med min oppsigelsestid - men med plutselige trekk og disse arbeidsforholdene har jeg dessverre ikke råd til å beholde dette som jobb alene. Ei heller har jeg mental kapasitet til det, men det er en annen sak, hehe. Takk for lykkeønskninger! All hjelp er god hjelp!

Det skal jeg gjøre! Takk! Prøvetiden var på tre vakter - og det var lite som kom frem på den tiden, i tillegg til at jeg ikke hadde annet jobbtilbud og dermed ikke råd til å slutte. Takk, ja, det er kjipt!