Ia

Dette hørtes innmari slitsomt ut for dere alle sammen! Jeg ville nok dessverre også ha tenkt omplassering - selv om jeg skjønner at det er innmari tungt. Spørs om det ikke blir vanskelig å fikse dette etter så lang tid. Med en atferdsspesialist el. vil man jo kunne komme et stykke, men dette høres ikke ut som noe jeg hadde orket. Ville iallefall gått separate turer når jeg kunne, så de begge fikk kost seg, og sørget for at eldste fikk være i fred både inne og ute.

Har ikke vridd på noen ting, jeg. Har heller ikke sagt at noe er skrekkelig, har prøvd å være ganske imøtekommende og både sagt at jeg tror deg og ikke er ute etter å ta deg for noe. Poenget mitt er at det virker som om du og TS bor i ganske forskjellige områder - så at du bryter båndtvangen og er komfortabel med det er ikke nødvendigvis særlig overførbart her. Det var i grunnen ikke så viktig for meg å diskutere frem og tilbake her heller. Det eneste poenget mitt her er at hvis TS skaffer seg hund, så oppfordrer jeg sterkt til å følge loven. Det gjør jeg, og hunden min har det helt topp. Det er alt.

For å svare på det siste: Nei, det tror jeg faktisk ikke. Ikke som jeg kan huske. I så fall var jeg ung og uvitende. Det er ikke ulovlig å gå på rød mann hvis man ikke er til hinder for trafikken, og det er ikke ulovlig å drikke som mindreårig - det er ulovlig å selge til mindreårig. Dette er veiledninger, i motsetning til båndtvang. Du skriver også at du har hundene løs daglig, ikke et par ganger ila. livet. Som sagt prøver jeg ikke å ta deg for noe her. Vet om flere soniser og flinke hundefolk som ser lett på båndtvangen, og jeg er uenig, men sånn er det. Men det er jo ikke det denne tråden handler om. Dette er en tråd hvor TS, før anskaffelse av hund, spør: "Må jeg følge loven, egentlig?" Og ja, man må følge loven. Selv om man ikke liker den.

Er ikke det at jeg ikke tror deg - jeg synes bare det er viktig å velge sine ord litt med omhu her. Tror slike områder hvor man kan vite helt sikkert er veldig sjeldne, og TS nevner at de bor i et frodig og variert område med beitemark. Da funker det ikke med en "jada, jada"-holdning til båndtvangen. Det er bedre å ha hunden i bånd en gang for mye enn en gang for lite, og slik TS beskriver sine omgivelser høres det ut som om båndtvangen må følges.

Dådyr finnes ikke i Norge, iallefall ikke fra naturens side, men antar du mener rådyr. Uansett: båndtvangen er også til for å verne elg, rein, hjort og "andre pattedyr". Og småvilt. Og fugler. Og beitedyr. Jeg har gått i den samme skogen hele livet, og er ganske lommekjent, men jeg har ikke full oversikt over hvilke dyr som finnes der eller nøyaktig hvor de er til en hver tid. Men det er kanskje bare meg.

Svaret på dette er jo egentlig ganske enkelt: Ja, en må følge loven. Dessverre. Båndtvangen virker kjipere enn den er, hundene til oss som følger dette har det faktisk helt fint. Det er masse man kan finne på, men det er ikke innafor å slippe hunden i skogen, nei, eller noen andre steder med mindre det er et område med unntak. Det er både ulovlig og lite reflektert, og etter min mening ikke greit i det hele tatt, ikke bitte litt heller. Jeg bor midt i oslo by, og selv her kan løse hunder skremme ekorn, fugler og piggsvin. Vilt finnes over alt, også uten kløver og horn. Det finnes lange bånd, og masse aktiviteter man kan gjøre. Hvis dere går for vannhund vil kanskje hunden like å svømme i langline. Som hundeeier anser jeg det som en ganske viktig plikt å respektere naturen, og båndtvangen er der for en grunn. Hvis det går sau i området er det bare nok en grunn til å følge den. Jeg møter mange hundeeiere med løse hunder som føler seg over loven om båndtvang, og jeg må innrømme at jeg kan bli ganske provosert av det. Jeg har en 3 kilos papillon, som har et ikke-eksisterende jaktinnstinkt og en radius på 20 cm, og selv jeg tar hensyn; Både i byen og i skogen. Hundene du nevner som aktuelle er store nok til å gjøre mye skade, uansett hvor snill og lydig. Så hvordan båndtvang praktiseres: Ha på bånd. Å binde hund utenfor steder burde man jo klare å jobbe rundt. Noe kan skje med hunden, hunden kan bite noen som prøver å hilse - den er generelt utenfor din kontroll. Jeg ville aldri gjort det, med noen hunder jeg har hatt, men jeg bor også nært butikken og tar heller en ekstra tur ut. Ser det gjort stadig vekk, og ringer ikke politiet av den grunn, men se an hunden.

Vet om mange som er gjennom mange raser - også etter at de har funnet "sin" rase. Kan være interesse for flere hundesporter, gamle drømmer om spesifikke raser eller ønske om en maskott, haha. Noen finner jo aldri en bestemt yndlingsrase heller. Etter at min første papillon døde var det utenkelig med en til, fordi jeg var så enormt knyttet til den første og det ble for sårt. Nå har jeg endelig fått en ny, men hun var faktisk familiens eneste "repetisjon", haha. Selv er jeg oppvokst med diverse. Har en mor som helst har tatt omplasseringshunder (er vel heller litt tilfeldig enn et aktivt ønske), og har hatt retrivere, blandinger og til og med en terrier. Mange finner nok "sin rase", og mange vil gjennom alle de ønsker seg ila. livet ☺️

I dag har Trix vært hos meg i en måned Hver dag er den beste dagen i hennes liv, uansett hvor mye eller lite som skjer, og det er så deilig med en sånn lykkepille i hus! Hun begynner å forstå hva "arbeid" er, og har utviklet en ganske god konsentrasjon. Det er både rart og gøy å ha en hund som ikke kan noen ting, spesielt når hun er så kontaktsøkende og tar det så fort. Kan tenke meg at det er et resultat av å alltid ha vært yngst i flokken - hun er en "dilter", og søker derfor veldig etter hva jeg ønsker at hun skal gjøre. Nå sitter både sitt, dekk og trykke tommel (gammel lundquist-greie jeg liker å begynne med for å jobbe med kontakt), men det er litt vanskelig å sette ord på ting. Men det kommer! Lurer på å starte på grunnkurs 3. Juni, må bare satse på at det ikke fylles opp før feriepengene kommer. Tror det hadde vært fint for oss! Avledning har hun blitt helt rå på - nå søker hun aktivt avledning hvis noe er skummelt, og avleder også seg selv hvis hun ser en hund i det fjerne. Er aller mest imponert over hvordan hun takler offentlig kommunikasjon til å aldri ha vårt borti noe lignende før. Det blir jo selvsagt begrenset med øvelse på det i disse tider, men hun er helt avslappet og sitter enten og følger med på gulvet, eller sover på fanget. Hun har utviklet verdens beste avknapp ved at vi bare ikke leker inne. Den kom i grunnen veldig fort. Hun er skikkelig morsom å være med, og vi storkoser oss hver dag! Den mest kosete og mammadalte hunden jeg har vært borti, men også en av de mest fjollete. Bildespam: Storkoser oss! Har også filmet henne når jeg går på butikken, etter å ha trappet opp alenetreningen, og det kommer ikke en lyd fra henne. Var litt engstelig for det, da hun jo ikke er vant til å være alenehund, men så lenge hun får kong går alt fint. Heldig, er jeg!

Hvis du har et ønske om hannhund, som du skriver, synes jeg absolutt du skal gå for det. Dette er så individuelt, og som flere sier er det både fordeler og ulemper med begge - men de fleste av dem er ikke i noen av ytterkantene, og i store deler av hverdagen merker man nesten ikke forskjell. Jeg har hatt begge deler, og foretrekker utvilsomt tisper. Jeg bare "forstår" dem bedre, uten at jeg egentlig kan begrunne det i det hele tatt. Var det samme da jeg drev med hest - de fleste jeg kjenner foretrekker ukompliserte vallaker, personlig "snakker" jeg mye bedre med hopper. Løpetid plager meg ikke (har dog vært heldig med renslige hunder som ikke er så opptatt av det motsatte kjønn), og opplever det som en forutsigbar periode. Noen opplever løpetid som en skikkelig ulempe, og det er helt greit. Tror rett og slett det er helt opp til hver enkelt hva som føles riktig, så gå for magefølelsen din! Ingen tvil om at hannene ofte er enklere i hodet, på godt og vondt ?

Tror nok du er normen - iallefall på Grunerløkka, men jeg oppfatter deg som et svært oppegående menneske som ikke hadde kastet hunden din på oss etter mitt tredje "VI VIL IKKE HILSEEEE" hahaha. Neida, men her er alt helt fra hund til hund, og poenget er vel at jeg tror mange hunder ikke har glede av å hilse i bånd. Men at mange også har det, absolutt! Jeg skulle bare ønske det ikke opplevdes som obligatorisk, i den grad at folk ikke trener hundene sine til å ikke MÅTTE hilse Er jo sånne som dere vi trenger. Er sånne som dere jeg håper skal bidra til å gjøre Trix trygg til slutt Helt herlig med hunder som elsker alt og alle. Trix er sånn mot mennesker, og målet er jo å få henne liiiiitt sånn mot andre hunder også!

Dette er skikkelig balsam for sjelen min! Måtte løfte henne opp i stad, forbi en hannhund som eieren ikke fikk med seg. Eieren til den andre hunden tok det som en treningssituasjon, og begynte da å følge tett etter oss (alt for tett i disse tider), mens hun forsøkte å avlede hunden sin. Da kom det lys fra Trix på armen og gitt, og jeg måtte pent be dem la oss være i fred. Når hun skal på armen skal hun jo få slippe, helt absurd at folk kommer bort da også. Hun tenkte jo helt riktig, egentlig, for treningen av sin egen hund, men følte meg nesten litt utnytta gitt. Vil fryktelig gjerne møtes! Vi trenger det skikkelig - og vil gjerne ha store venner også! ? EDIT: Dere skal selvsagt også få slippe å møte oss før løpetiden er over

Det skal jeg jaggu begynne med. Denne tråden har vært en veldig fin oppvåkning på hvor mye energi jeg bruker på disse menneske jeg ikke er enig med! Takk! Skikkelig digg at vi er fler - kan ikke alle som har svart i denne tråden flytte til løkka, og så kaster vi bort alle andre? Ååh, ja! Jeg har forklart for eiere av små valper at det ikke handler om deres hund - men jeg vil ikke ta sjansen på at Trix skal gjøre noe dumt, om så bare bli en negativ opplevelse for valpen. Etter å ha hatt noen problemhunder i familien (som ble kurset godt og endte opp fine) er det mitt verste mareritt! Alle hunder kan jo gjøre sånt, det er hunde-adferd, men man aner ikke hvordan det vil ende. Er også det at hvis Trix småglefser vet jeg jo ikke hvordan den andre vil svare. Der har du Tinka, min forrige Phalene, i et nøtteskall. Totalt uinterressert i andre hunder, men høflig hvis hun måtte. Jeg vet at det smalt et par ganger før jeg fikk henne (aner ikke situasjonen, men kan tenke meg at hun følte seg presset på en eller annen måte), og det var nok bare Tinka som hadde fått nok og ville være i fred. Hun ble misforstått mye av folk rundt, for hun "var jo så sniiiill". Og det var hun, virkelig. Enda større grunn til å la henne slippe. Liten update: I dag var vi plutselig i en situasjon med hunder på alle kanter langs et smalt fortau. I det jeg skulle krysse gata kom det en dame med to huskyer. Hun prøvde veldig hardt å få dem til å gå fint, men jeg så at detta kunne bli vanskelig. Så jeg plukket opp Trix, som var litt usikker på hva hun skulle gjøre, og hun sank bare sammen i total lettelse på armen. Det var skikkelig rart, og skikkelig deilig! Ikke en lyd kom fra henne mens to huskyer, en toller og en labradorvalp gikk forbi oss fra hver sin kant, ganske tett på. Ikke et eneste tegn til utrygghet heller - bare den sedvanlige kosehunden jeg har til vanlig! Hun fikk kos og skryt og vi så på de andre hundene sammen, og det var en skikkelig fin løsning. Ingen fanatisk leting etter ballen i lomma, ingen Trix som må jobbe superhardt for å få til, bare kos. Da de alle var borte satte jeg henne pent ned igjen, og vi gikk rolig videre. Gud, så deilig!

Hvorfor har jeg så sterkt behov for å være høflig mot kjipe folk? ?Det får bli neste emne! Men du har helt rett i det med egenomsorg - jeg kjente en stor lettelse da jeg leste disse svarene. Nå er vi jo en ganske usosial tid, så både for Trix og meg blir de sosiale situasjonene disse kjipe. Så hvis man skal bli terapautisk tror jeg absolutt det å fjerne seg fra situasjonen er mye bedre - og det vil gjøre våre turer mye hyggeligere, tror jeg. Visse kommentarer har fått meg til å gå og irritere meg resten av turen, og det er jo ikke noe koselig. ❤️ Så fint å høre! Jeg har jo fått inntrykk av at dine hunder er ganske harmoniske, så det hørtes deilig ut. Veldig fin oppsummering. Jeg vil jo at hun skal vite at jeg passer på - for det gjør jeg, jo. Noe av det som har frustrert meg i disse møtene er jo, som flere her nevner, at fokuset blir flyttet over på den andres manglende oppdragelse. Trix har kommet veldig langt på bare noen få uker, og kontakten sitter som et skudd. Vil at hun skal få oppleve det, og da får belønningen bli at jeg løfter opp og passer på. Ja, motsatt problem blir jo litt samme problem her. Trix ser verken sint eller farlig ut - hun er 3 kilo og sitter med god kontakt for å få ballen sin, så mange tar nok ikke treningen vår på alvor. Men så fint at du tror det kan være en god løsning! Jeg har både blitt skjelt ut, og jeg har også skjelt ut folk. Folk med staffer som kommer byksende bort til oss, uten bånd, for eksempel. Båndtvang, hallo - og det finnes da nok av mennesker som er redde for hunder også. Synes det er regelrett ufint å ha uoppdragne hunder løs i byen, jeg. De vi møtte i skogen i går ble stående og diskutere mine metoder med meg (uten noe særlig svar) mens de slapp hundene sine nærmere og nærmere, og jeg skulle så ønske når jeg ser tilbake at jeg bare hadde plukket opp Trix og gått. Hvorfor la dem stå der og være ekle, liksom. Tror det har noe å gjøre med at jeg er en ung jente med en liten "veskehund" (i manges øyne). De vet jo ikke at jeg er oppvokst med kranglete retrivere og har gått ørten kurs, liksom. Jeg tror nok ingen vil tro på at hun er farlig, haha. Men jeg sa til en med en kokko pomeranian-valp at det sikkert ville gått fint, men at det siste jeg ville var at Trix skulle bli en negativ opplevelse for den bittelille valpen. Den gikk gjennom, virket det som. Tusen takk! Man kjenner dem jo godt etter hvert. Absolutt - jeg vil si at 80% av de jeg hilser respekterer oss. Bruker oss enten som passeringstrening, går sin vei eller svarer høflig når jeg sier at vi helst ikke vil hilse. Og da blir jeg skikkelig glad! Har til og med takket, selv om det buuurde være en selvfølge. Hahaha. Kan jeg si hun har det viruset hvis navn ikke skal nevnes? Nei, der har du meg - litt skravlete, og litt vel høflig, med behov for å forklare. Du, veldig gjerne! Det hadde vært kjempekoselig! ?Men kanskje når løpetiden er over? Så herlig at vi er fler! Trix er også mer nysgjerrig på noen hunder enn andre, men jeg kjenner henne for dårlig, og stoler ikke på at det ville gått fint. Ikke verdt risken, tenker jeg. Tusen takk for link! Det beste hun vet i hele verden, nest etter ball, er å sitte på armen. Hun er jevnt over en veldig trygg og kjærlig hund, så med alt som blir sagt her tror jeg absolutt det å løfte opp er noe som vil få henne til å føle seg trygg og ivaretatt. Ja, det er akkurat sånn det har føltes, at det stadig blir sabotert. Supert med bekreftelse - jeg har hørt så mange ganger at man ikke skal løfte små hunder, så det har nok bare satt seg i meg, men nå skal jeg jaggu prøve! Vi møtte bare hyggelige folk og hunder på tur i dag som vi gikk pent forbi, så jeg har ikke fått prøvd ut noe av dette, men tusen takk for råd og bekreftelse alle sammen! Føler meg mye tryggere på hvilke valg jeg skal ta nå, og tror turene våre blir litt hyggeligere fremover. For oss, vel og merke, og det er viktigst! ❤️ EDIT: Vil også legge til at Trix ikke er noen problemhund. Hun er veldig stabil i hodet, og jeg opplever henne som modig, og hun har ingen utfall eller utagering hvis det ikke er fremprovosert. Hun venter med å si noe (og da kommer det bare små knurr og snerring), til siste sekund, når en hund er helt oppå henne og jeg for lengst kunne ha fjernet henne fra situasjonen. Så jeg tror det med å løfte å gå vil fungere fint, da jeg vil kunne gjøre dette lenge før hun sier noe i det hele tatt, og før hun rekker og bli redd, som en slags belønning for fin avledning. Kos, rett og slett, og "nå skal vi gå fra den teite hunden". Stor tro på dette!

Tusen takk, dere! Dette var veldig klargjørende. Har nok latt meg prege litt av antallet "du må jo la bikkja di hilse?!?!?! ?" folk som finnes her i byen. Nå føler jeg meg mye tryggere på at det vi har gjort er riktig. Jeg har også tenkt at hun først og fremst skal lære at JEG er trygg, og at jeg passer på, og der føler jeg at jeg har sviktet litt når hunder får komme så nært henne som de har gjort noen ganger - selv i arbeidssituasjon. Neste gang skal jeg rett og slett plukke henne og gå en annen vei. Sparer meg for stress også, det. Så får jeg heller være Grünerløkkas sære, hilsefrie hundedame. Da slipper jeg å stå der og svare for meg også, er vel det som blir det mest frustrerende i lengden.

Tusen takk for fint svar, Simira. Så bra! Har fått noen slengkommentarer (senest i dag fra to fuglehund-menn som ikke var fysisk sterke nok for hundene sine) om at jeg forer redselen hennes, og hele meg synes de tar skikkelig feil. Har også vegring mot å løfte henne opp, etter diverse råd da jeg fikk Marvin, men godt å høre at det også går an. Enig med deg! Trygge omgivelser er fint, og det høres ut som om du gjorde det samme med Odin som jeg gjør med Trix. Føles bare ikke naturlig å skulle hilse når hele hunden lyyyser at hun ikke vil! Vi skulle nok bare hatt litt flere venner ?

Hei, sonen! Som de fleste her vet tok jeg over en Papillontispe på et og et halvt år for noen uker siden. Det har gått smertefritt, men unntak av en ting: Hun takler ikke hunder vi møter på gata. Kort fortalt er Trix oppvokst på "landet", men ikke øde, i en flokk på +/- 7 hunder. Naboer rundt har hunder, og da jeg besøkte så hun ut til å snakke flytende hundespråk. Det skal sies at hun er yngst i flokken, så min teori er at hun egentlig aldri har hilst på andre hunder før, men heller holdt seg bak de andre. Hun har iallefall ikke hilst først, mest eller alene. Men det er nå bare en tanke. Det første som skjedde da jeg løftet henne ut av bilen her i Oslo, var at hun hadde et ganske kraftig utfall mot en hund som gikk forbi. Hun var i en veldig stressende situasjon - hun hadde nettopp kjørt tre timer med to nesten helt fremmede bort fra flokken sin, og kommet til en storby for første gang. Da var det liksom litt "gjort", og jeg har sittet måttet jobbe aktivt med avledning hver gang vi passerer en annen hund. Hun har tatt dette veldig fin, og er veldig lyttende og søkende til meg og hva nå enn spennende det er jeg har på gang. Men en sjelden gang skjer det at en løs hund kommer bort, eller at folk ikke gidder å høre når jeg sier at vi ikke skal hilse. Når dette skjer sitter hun jo allerede i en arbeidssituasjon, og sier dessverre ifra. Jeg er redd jeg gjør situasjonen verre ved at jeg også kan finne på å bli stressa når jeg opplever at andre hundeeiere ikke hører på meg, og slipper bort (eller ikke klarer å holde igjen), hunden sin. Jeg er redd hun merker dette, og at min frykt smitter over - men jeg ser ikke så mange alternativer? Det er åpenbart ikke en hyggelig opplevelse for henne å måtte tvangshilse. Det skal også sies at hun har løpetid for andre gang i sitt liv, og kanskje har hatt det siden hun kom, og jeg har aldri latt løpetispene mine hilse uansett, da jeg opplever dem som ganske uforutsigbare. Nå føler jeg bare sånn på at de eneste møtene hun får med andre hunder er de kjipe og uplanlagte, der jeg må være tydelig mot eier og av og til hjelpe dem med å få hunden sin i bånd. Spesielt hannhunder, med tanke på løpetiden. Hun har gått fint med de vi kjenner fra før - som i grunnen bare er mamma sine hunder og hunden til en venninne. Hun spretter litt unna og er sjenert i starten, men hvis de gir henne tid går det fint. Hun begynner også å bli ganske trygg på meg, og stoler på at jeg passer på, som er veldig fint å se. Skal også sies at hvis hun har ballen sin i munnen passerer hun gjerne uten problem, og at hun ikke reagerer på hunder på avstand - kun hvis de kommer helt oppi henne. Jeg har ingen interesse av å ha en hund som mååå hilse på aaalle, men jeg vil gjerne få tilbake den selvtilliten jeg så i henne da hun var hjemme "på landet". Situasjonen er jo annerledes i byen, men det hadde vært deilig å kunne gå tur her også uten å føle at jeg alltid må passe på så innmari. Ønsker å komme til et punkt hvor jeg stoler på at hvis en løs, snill hund kommer flyvende mot henne takler hun situasjonen. Er vel egentlig bare redd for å gjøre henne mer usikker enn hun allerede er ved å fokusere sånn på passering og avledning. Samtidig tror jeg ikke det vil ha noe for seg å slippe fremmede bort på henne. Hun viser jo null interesse for dem, og ønsker egentlig helst å få gå i fred hun også. Jeg er alltid redd for at hun skal få negative opplevelser ved å hilse på hunder jeg ikke kjenner - aner jo ikke hvordan de vil svare hvis hun bitcher litt. Hva tenker dere er riktig balanse her? Tørr dere å la hunden hilse på fremmede hunder? Gjør jeg oss begge en bjørnetjeneste ved å fremdeles legge så mye fokus på passering?

Hei, velkommen til sonen! Mange fine hunder som kan passe inn i kriteriene her. Jeg er selv oppvokst med tollere, og som førstegangshund ville jeg av egen erfaring heller ha anbefalt golden eller labrador av de du nevner. Toller ble brått veldig populær i norge, og det finnes fremdeles en del dårlig avl, selv om det selvfølgelig finnes mange superfine individer. De krever dog ofte bittelitt mer, og jeg opplever både golden og labrador som en mer "tilgivende" rase for en nybegynner De er også en mer etablert rase her til lands, og jeg har inntrykk av at man vet mer om linjer og sånt, men her går jeg litt ut av komfortsonen, kan egentlig svært lite om avl. Har selv hatt valp i 5. etasje på Grünerløkka - det gikk, det, men hadde jeg kunne valgt igjen hadde jeg nok flyttet litt ut av byen først. Både pga. renslighetstrening, men også fordi det blir mange inntrykk for en valp hver gang den skal ut døren hjemme - som jo er ofte i begynnelsen. Sett deg godt inn i oppdretterne du vurderer, hvis det er valp du vil ha. Ta gjerne kontakt med raseklubben, og tenkt litt gjennom hva som er viktigst for deg (gemytt/arbeidsvilje etc.), så kommer dette til å gå strålende. Veldig fint at du planlegger så langt i forkant også.

Tusen takk

Takk Hun ble født på Halloween 2018, så ganske akkurat et og et halvt år. Det glemte jeg visst å skrive!

Takk, jeg synes også hun er innmari søt! Min personlige mening er jo at de er verdens beste småhunder ❤️ Generelt friske og fine i lynnet. De jeg kjenner er morsomme å trene, og tåler en lang tur i skogen - men også en hel dag eller uke med sofakos. Har jo skjønt nå, når det klaffet sånn med en til, at jeg har funnet rasen "min". Men det er meg, da

Kjære sonen! Dette blir langt! Nå er det på ordentlig! Et nytt mirakel. Teit ordvalg, men det var jo det jeg beskrev Tinka som da hun vandret inn i livet mitt for mange år siden, så jeg fører trenden videre. Som mange her vet døde Tinka, min forrige og første Phalene og første egne hund, alt for ung av kreft for to år siden. Etter det har jeg ikke en gang klart å tenke tanken på en ny av samme rase. Det har vært for nært og for sårt, og jeg har tenkt at jeg bare ville sammenlignet dem, og blitt skuffet uansett. Men så er nå en gang mitt hundeliv sånn at de store sjelevennene ikke planlegges, de dukker opp helt på egen hånd. Sånn er også mamma, så sånn var oppveksten min, og jeg vet aldri helt hvordan de aller fineste tingene i livet egentlig har skjedd. Alle årene med Tinka fikk jeg takket være @SiriEveline her inne, som ga en 16 år gammel jente en sjanse med verdens mest perfekte hund, og lot dem beholde hverandre fordi hun så at de hørte sammen. Det føltes, og føles fremdeles, helt unikt, og jeg hadde null tro på at sånne hunder fantes det flere av. Jeg har aldri vært typen til å se på hunder på Finn, da jeg har en stor fordom om at alle som bruker Finn er useriøse. Det jeg derimot bruker ganske mye tid på er å se på hestegårder og hester jeg aldri skal ha, men som jeg liker å drømme om. En dag satt jeg i sofaen, her jeg sitter nå. Jeg hadde funnet meg en stor, sort, nydelig spranghest jeg ikke ville klart å ri om jeg prøvde, men i hodet mitt var vi allerede VM-kvalifisert og jeg bodde på hestegård med svømmebasseng. I annonsene under denne, "Andre ting på torget", dukket det opp noe helt annet. Denne: "Okei, det er den vakreste hunden jeg har sett hele mitt liv. Men samma det. Min forrige hund har flyttet inn hos moren min, jeg har fått drømmejobben og har en samboer jeg prøver å etablere et fint, rolig liv med. Det står ikke skrevet noe sted at jeg skal ha ny hund nå." - Sa jeg til meg selv, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sendt melding til oppdretteren. ? Bellatrix er helt tilfeldig oppkalt etter den kuleste dama i Harry Potter, og den fineste stjernen på himmelen (lang historie, faren min var opptatt av stjerner), og er som et speilbilde av Tinka da hun var ung og frisk. Hun har bodd hos oppdretteren hele sitt liv, og var egentlig ment til å avles videre på, helt til det ene øret hennes falt ned, og hun viste seg å bli litt mindre enn hva som er anbefalt. Hun er snill, glad, rar, kosete og rampete. Ja, ja, tenkte jeg, alle sier vel det om sin egen hund - spesielt en de ønsker å selge. 104 stykker hadde lagt annonsen som favoritt, og enda fler hadde tatt kontakt, men jeg var den som fikk komme å besøke. Jeg valgte å verken ta med familie eller kjæreste, men heller min beste venninne - som både er glad i lange kjøreturer, og flink til å være kritisk og se situasjoner utenfra. Jeg skulle nemlig ikke forelske meg, jeg skulle IKKE ta med meg en hund hjem jeg ikke var HELT SIKKER på at var HELT PERFEKT. Da vi kom frem kom Trix løpende ut, alene, hoppet opp i armene mine og slikket meg på kinnet. Og der ble hun værende. Jeg skjønte vel egentlig da vi satte oss i bilen for å reise hjem igjen at det hadde vært mer praktisk å bare ta henne med seg med det samme, så hadde vi spart litt bensin. Men for alles del hadde vi på forhånd blitt enige om å tenke på det noen dager etter å ha møttes - så både oppdretter og jeg fikk tenkt oss litt om. Hun ønsket også å få en ny helseattest på henne, og patellaresultatet skulle inn i NKK, så det var lurt. Allikevel satt jeg, 25 år gammel, og gråt i bilen på veien på hjem. Det var en helt overveldende følelse - Trix hadde truffet noe i meg jeg ikke trodde jeg kunne føle igjen. Som høres skikkelig corny ut, men det er helt sant. Hun var bare min hund, med en gang, og sånn måtte det bli. Nøyaktig tjuefire timer etterpå var alle med på laget - og en uke senere hentet vi en helsesjekket og patellafri hund hjem. Det var en skikkelig emosjonell stund, både for eieren som var så glad i henne, og for meg som bare var overveldet av gode følelser. Trix sovnet på puppene mine (de er en god seng) i bilen på vei hjem, og alt var bare riktig. Vi ble enige om en to ukers prøvetid. Dette fordi kjæresten min ikke hadde møtt henne, fordi hun aldri hadde vært i en ordentlig by før og jeg ville forsikre meg om at hun trivdes hos oss, og fordi jeg synes det er fornuftig. Men det tok ikke mange minuttene før hun var "pappas lille jente", profesjonell byjente og helt tydelig veldig lykkelig. Papillonen er jo fin sånn - tilpasningsdyktig, smiskete og modig. Vi ventet allikevel i to uker, fordi jeg har en svært fornuftig kjæreste som holdt på å gjøre meg gal ved å ikke bare la meg betale for henne og få papirene nåmedengang ? Og på søndag kunne jeg endelig sende oppdretteren den fine meldingen, om at vi gjerne ville beholde Trix for alltid, og var blitt så glade i henne ❤️Det ble tatt imot med stor jubel og noe sorg. Hun hadde jo blitt nøye oppdatert, og sett hvilke fremskritt Trix har gjort hos oss på de små tingene som var utfordrende i starten. Allikevel var hun så bestemt på å ikke selge før det perfekte hjemmet dukket opp - takk gud for at det var oss! Trix er morsom, kjærlig, rampete, arbeidsvillig og innmari kosete. Hun var mammadalt fra første stund, som har kommet godt med da det har dukket opp noen problemer ute. Hun hadde et veldig uventet utfall mot den første hunden vi så da vi parkerte på Grünerløkka - hun har nok aldri møtt en hund uten flokken sin før, og iallefall ikke i bånd. Så vi har jobbet aktivt med passering, og hun tar det veldig fint. For et par dager siden oppdaget jeg at guri - hun har løpetid! For alt jeg vet har hun hatt det siden hun kom, da blødningene kom nå, og siden jeg ikke har kjent henne på forhånd er det umulig å si om dette kanskje også blir bedre når løpetiden er over. Uansett har hun reagert så fint på avledningen at det ikke er et stort problem. Så lenge de vi møter er greie og ikke slipper bort hunden mens vi jobber eller andre teite ting, setter hun seg nå pent foran meg og venter på ballen sin til de har passert. Det er åpenbart ikke aggresjon, bare usikkerhet, og hver passering er en morsom treningsmulighet for oss. Hun er vokst opp under veldig trygge omgivelser. Hun har derfor særdeles lite baggasje, men også merkbart lite livserfaring, haha. Hun kan ikke så mye - men hun liker å jobbe, og begynner sakte men sikkert å skjønne greia med trening. Hun har blitt innmari stødig i kontakt og sitt, og tilbyr dekk når hun føler for det. Vi har begynt så smått å trene inn dekk og bli, bare for variasjon, men vi tar det veldig rolig. Omplasseringshund blir jo litt som å få en valp, og nå skal hun først og fremst få bli ordentlig trygg på oss og det nye livet sitt. Hun har en helt enorm spenst og fart, og jeg har skikkelig lyst til å prøve agility med henne. Først grunnferdigheter, kanskje også et grunnkurs når dørene åpner igjen, og forhåpentligvis vil skogsturene våre bygge litt muskler på henne (og meg) i løpet av sommeren - jeg tror agility kunne ha kledd henne skikkelig godt. Det hadde jo også vært innmari gøy å trene lydighet på ordentlig igjen, men vi får se. Først og fremst er hun høyt elsket og en skikkelig morsom hund, og jeg gleder meg skikkelig til å bli bedre kjent med henne. Alt føles surrealistisk, og jeg føler meg så innmari heldig. Gleder meg til å holde dere oppdatert. Her er Trix! På vei hjem ❤️ Liten luftetur på veien. Yndlingsbamsen hennes fra oppdretter er verdens beste avledning, og fikk være med på tur i starten. Like glad i sofa som i skog ❤️ Skikkelig retriver på ball-fronten, og bærer den gjerne selv hele turen hvis hun får lov ❤️ Verdens lykkeligste lille hund! Det var litt av den lille jenta mi. Vi har masse å lære om hverandre fremdeles, og jeg kommer helt sikkert til å oppdatere jevnlig! Hvis noen vil møtes for å trene, gå en tur eller bare sosialisere (eller passere) litt er det bare å rope ut. Vi bor i Oslo, digger buss, og har veldig lyst på venner ❤️

Ringer både mamma og kjæreste når jeg er sinna over en løs hund, og får alltid beskjed om å ikke bruke så mye energi på å irritere meg. Helt umulig, kan være sint i tjue minutter - og bli sint når jeg kommer på det igjen dagen etterpå ?Må nok bare vende meg til det. Eller flytte. Eller begge deler. Veeeldig gjerne! Hun har gått veldig fint med de få vennene vi har og har møtt "med vilje" - trenger bare litt tålmodighet. Og absolutt - tur med løpetispe er ikke hyggelig ?Vi trenger ikke å gå så fryktelig mye heller, like nyttig å bare være sammen. ?

Åh! Føler det spolerer så innmari for de som faktisk jobber. Trix har slitt litt med andre hunder etter at hun kom hit - hun er jo fra landet og har levd i stor flokk, så å møte andre, alene og i bånd, er skummelt. Og at hun i tillegg hadde løpetid da hun kom (tror vi, hun har begynt å blø de siste dagene), gjorde det jo ikke noe bedre for henne, stakar. Så vi hilser ikke, og jobber maaasse med passering - og da blir 80% av møtene hun får med fremmede hunder disse drittbikkjene (sorry uttrykket) med sinna eller apatiske eiere hundre meter unna. Og en mor som også lar seg hause opp litt fordi TA HAN I BÅND JEG SA VI IKKE SKULLE HILSE DET ER BÅNDTVANG. Føles så unødvendig. Så koselig! Sitter og skriver tråd nå - ville vente til prøvetiden var over. Vanskelig å formulere seg når man er så forelska! ?

HVORFOR er det så mange som har de ulydige hundene sine løs på Grünerløkka? Trix har løpetid, vi jobber med avledning i utgangspunktet, og alt fra staffer til terriere overfaller henne mens hun sitter pent i sitt og venter på ballen sin. Og ja, jeg roper i gooood tid "SKAL IKKE HILSE!" og "LØPETID!", men de har jo ikke innkalling på hunden - i alle fall ikke noe som måler seg med løpetispe. Duster. Blir så sinna. Tråd om Trix kommer! Hun blir her! Og jeg har fått tilbake brukeren min ❤️

Takk for svar! Tror rideskolene ønsker at man tar et kurs før man får bli med på turer. Jeg har jo ingen formelle ridekurs. Må vel kanskje bare finne meg i det, bare vanskelig med en tett timeplan. Men viktigste er jo å komme seg på hesteryggen igjen!