schnart

Jeg ble bitt to ganger som barn. Første gang som 3 - åring av en Airedale Terrier (han). Bet i ansiktet da jeg gikk forbi, flere sting og har jeg har fortsatt synlig arr. Hunden fikk leve til tross for at den visstnok ikke var helt i vater. Andre gang (7-8 år) av naboens Cocker Spaniel (han) som jeg prøvde å klappe da den satt i porten. Ikke hull i huden, bare et kraftig blåmerke.

Da måtte vi si farvel til familiens gladeste medlem, altfor tidlig. Bobsen var en gladgutt, en "typisk" Golden på så mange måter. Alle var bestevenner fra første gang han møtte dem, alt var gøy og han kunne leke og løpe tulling med hvem som helst, når som helst. Som den ene veterinæren sa "Han har liksom et ekstra gir han der". Samtidig var han like lykkelig om han kunne få ligge oppå et fang og kose i timesvis. Han ville bare være sammen med oss han, så var alt greit. Så trofast og så tillitsfull. Selv med alle allergiplagene og behandlingene som var både smertefulle og ubehagelige har vi aldri sett en tann i protest, selv om det hadde vært så veldig forståelig. Verdens snilleste gutt som aldri ble voksen, entusiasmen og gleden boblet over like mye hele livet og folk ble alltid like overrasket over at han ikke lenger var valp/unghund. Kanskje var det for å rekke å gi alt på de 5 årene han fikk? Vi sitter hvertfall igjen med minner om en hund som elsket alt og alle. Da spesielt oss og det lille mennesket som har vært en del av flokken hans det siste året. Det er noe eget med barn og hunder, det har han virkelig vist oss dette året. Han har passet på henne siden vi kom hjem med henne. Sovet med vogna/krybba, delt leker og latt henne kose og utforske pelsen. Hennes "Boi" kan ingen erstatte. Han har gitt oss så mye latter, kos, tillit og betingelsesløs kjærlighet, det vil bli fryktelig tomt her uten ham.

Dette kunne vært en beskrivelse av min hannhund. Sånn bortsett av at jeg fortsatt venter på den eldre noe mer verdige versjonen (han er snart 5.. ). Han er en særdeles tålmodig sjel rundt barn da, så barnevakt absolutt, eneste problemet er at det hender de veltes om han er veldig glad i dem. Blir han ukomfortabel og syns de er masete/voldsomme ser han seg rundt etter en "voksen" som kan fjerne ham eller barn fra situasjonen. Bæsjerullingen sluttet han forresten med da han var rundt 1 1,5. Badegleden har bare økt. I tillegg er han en ivrig gartner; hull i plen, busktrimming (mindre busker fjerner han gjerne med roten), blomsterplukking (det var dette med bæringen.. ), alt utført med stor iver. Mener også å ha lest i tråden at noen nevner dårlige sosiale antenner, den erfaringen har jeg også. Han har det med å buse frem i den tro at alle er like glade for å se ham som han er for å se dem. I tillegg leker han med masse brumling og knurring som kan gjøre andre hunder usikre på hva han egentlig mener. På den negative siden slet vi mye med våteksem første året, så å venne bikkja til ordentlig tørking/føning/blåsing med en gang kan være lurt. (Bobs elsker det, masse oppmerksomhet og kos jo! ) Og, han er allergisk mot ALT.. Fryktelig trist både for oss og han siden han er sånn en skjønning. Forhåpentligvis slipper du unna den problemstilligen, selv om jeg jo har skjønt i ettertid at det er et stort problem med rasen. Han har forøvrig en gyllen (jakt?) og en hvit (show?) forelder. (Jepp, vi sjekket ikke grundig nok da vi kjøpte ham.) Edit: Han varsler en del også.. (for mye etter min smak) Men er ordentlig feig, så etter han har gitt beskjed om at det kommer noen (utenfor huset, rundt svingen, inni skogen en plass) gjemmer han seg bak bena mine.. Kommer de nærme nok tar han dem inn i flokken og ELSKER dem. Fritt frem for inbruddstyver som skjønner han bare tøffer seg med andre ord. (Heller ikke den skarpeste kniven i skuffen, mye vimsing med det resultatet at han gjerne går på ting fordi han var opptatt med noe annet.. )

http://www.fvn.no/lokalt/aust_agder/Trearing-bitt-i-ansiktet-av-hund-2511350.html Hunden sto fastbundet utenfor en kiosk/butikk mens eieren var inne.

Nå vet jeg ikke helt om jeg har et svar til deg du vil like, men, here goes. Jeg har akkurat samme diagnosen. Kom bare dit på litt annet vis. Lang historie kort, så "overså" jeg skuldra med hjelp av smertestillende til det i grunn ikke gikk an å overse lengre... Så, etter noen "kurer" med NSAID`s og èn kortisonsprøyte ( ikke verdt det btw) dempa irritasjonsbetennelsen seg etter ca. 6 mnd. Da brant ikke arm og skulder lengre og jeg kunne løfte den normalt igjen. Jeg byttet jobb da for å slippe samme belastningen på nytt, og valgte å videreutdanne meg for å gi armen hvile. (Jobbet som omsorgsarbeider i hj.spl, jobber nå i bolig for pu og begynner på sykepleien til høsten.) Legen min mente det var lurt, da jeg må leve med at leddet mitt er "svakt" og kan finne på og hoppe ut igjen. Alt dette er vel rundt 1,5 år siden. Nå er skuldra fin den. Bortsett fra hvis jeg bruker den veldig mye, ligger på den gjennom en natt o.l Da kan den være "lam"/smertefull/plagsom i ett par dager med kragebenet stikkende opp som en synlig kul, er jeg da flink til å holde den i ro gir det seg igjen ila de dagene. Jeg ha med andre ord lært meg å høre på kroppen.. Selv om det er skikkelig kjipt! Krysser fingrene for at det ikke tar like lang tid for deg! Kanskje det vil gå fortere siden det skjedde mer akutt? Leddet mitt vil liksom ikke ordentlig ned igjen. og det kan jeg visst (iflg legen) takke meg selv litt for som ikke stoppet da jeg burde..:/ (Og svake leddbånd). God bedring!

Ikke legg hus - og bilnøkler på en lur plass (f.eks en skuff som ikke er i bruk) på hotellrommet i utlandet slik at du skal huske dem! Gjelder spesielt hvis du har bilen på flyplassen og en 4 timers kjøretur hjem..

Vi hadde akkurat samme problemet for en tid tilbake. Det ble både stygt og ubehagelig (brev om tvangssalg etc.). Endte med at borettslaget ga seg, men først etter at vi koblet inn advokat. Det er forholdsvis mange boenheter her, noe som har gjort det lettere, men det er ikke veldig hyggelig å være upopulære hos styret. I vår oppgang har vi noen som elsker ham og andre som snur i døra hvis de hører vi er på vei opp/ned.. Jeg hadde nok gjort det om igjen, men basert på erfaringene jeg har gjort meg nå ville jeg forsøkt og få et møte med styret slik at vi kunne hatt en dialog om hva de "fryktet" og hvordan jeg så for meg mitt hundehold. Kanskje hadde vi unngått noe av konflikten, hvis ikke hadde jeg hvertfall visst at jeg hadde vært mest mulig åpen. Jeg har også foreslått og lage en skriftlig avtale hvor jeg forplikter meg til selvfølgelige ting som at han ikke skal bråke, ikke tisse ned vegger o.l, ikke gå løs, ikke være på fellesområdet uten tilsyn osv. Dette fikk jeg ingen respons på fra styret. Ellers er det faktisk opp til evt. klagere på ditt hundehold og bevise hvordan hunden er til ulempe, det er jo litt vanskelig å gjøre uten at din hund har vært boende i borettslaget... De kan rett og slett ikke nekte deg, selv om lovverket åpner for tolkning. Hvor godt forhold du får til naboene er noe annet. Lykke til!

Snålingen sovna midt i undersøkelsen av tøffelen..

http://www.fvn.no/lokalt/Slo-til-politihund-med-jernstang-2171037.html Fortsatt ikke nevnt noe om hunden fikk skader, men står her at den "..angrep så gutten i den andre armen.." Ellers ser det ikke ut som om gutten ble straffet for å ha slått hunden.

Åh, gøy å se! Vanskelig å bestemme sånt. Giftet meg i sommer og vi styrte lenge med hvilken musikk vi skulle ha under seremonien ( Human - Etisk vigsel), før vi endte opp med: på vei "opp", og etter vielsen. Begravelse aner jeg ikke, den er heldigvis ikke mitt problem.

Min utheving. Det tror ikke jeg heller nødvendigvis, men det er ofte en sammenheng mellom foreldre som gir barna alt og foreldre som ikke fokuserer på å lære barna at ingenting kommer av seg selv. Legger merke til at det for deg er en selvfølgelighet å fylle på tanken når du f.eks låner bilen og at du setter pris på flybilletter. Det er sånn det burde være, men det er langt ifra alle som gjør det. Det er de "barna" jeg snakker om, de som mener det bare skulle mangle. Jeg har ei god venninne som satt på et vorsåiel for en stund siden og sa at foreldre som ikke kan gi barna sine startkapital til å starte sitt eget firma ikke burde fått barn/burde fått færre barn, siden de ikke kan gi barna sine best mulig utgangspunkt i livet. Det er et ekstremtilfelle, men for meg virker det som om det blir stadig flere av dem. Voksne mennesker som ikke gjør noe hvis ikke de får noe igjen for det. Jeg vet ikke hvordan det blir sånn og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn, ikke vet jeg hvordan man finner riktig balansegang heller. Jeg syns rett og slett det er litt skummelt.

Jeg tror det er mindre vanlig enn det var før. Det virker på meg som om de eneste ungdommene som betaler for seg hjemme nå og for en 5 - 6 år siden er de med foreldre som er dårligere stilt. Det baserer jeg på min omgangskrets og bekjente for noen år siden, mins søsters (som er 20 nå) og min brors ( som er 16). De med midler over gjennomsnittet derimot ser ut til å gi barna sine alt de vil ha, helt uten krav til skolegang/jobb/sparing. Med det resultatet at de ikke lærer noe om verdien av penger. Jeg personlig har flere venner som er vokst opp med foreldre som "hjelper", nå er de voksne, bor for seg selv og har ingen skrupler med å løpe hjem til mamma og pappa for husleie/matpenger etc. etter overforbruk på unødvendige ting. Dette i en alder på 25 - 30. De har ingen stolthetsfølelse i å klare ting selv, tvert i mot føler de seg berettiget til hjelp.. Det er en skummel utvikling på gang hvor "alle" mener at det er noen andres ansvar å sørge for dem, være seg foreldre eller stat. Noe har skjedd med tankesettet til min mor også f.eks. Jeg måtte ikke jobbe, men valgte selv å gjøre det fra jeg var 15 (mest fordi jeg ikke ville mamma skulle ha rett på å spør hva jeg brukte penger på ). Etter fylte 18 kunne jeg få bo hjemme og få alle "nødvendigheter" dekket hvis jeg studerte. Valgte jeg å jobbe skulle jeg bidra med husleie som ble satt på min BSU. Min bror er nå 15, "nødvendigheter" er utvidet til alt. Han får ikke lov til å jobbe, fordi han skal konsentrere seg om skolen. Og såvidt jeg vet skal det fortsette sånn til han er ferdig med høyere utdannelse..

Da ville jeg hørt med dem når de evt. får de faste leveringene sine, kanskje du på den måten kan øke oddsen for bedre utvalg? Mannen som driver butikken på Lund (Østre Ringvei) kjører selv til Stavanger for å hente, han er også veldig behjelpelig og serviceminded (selv om han er bittelitt dyrere).. Jeg vet ikke hvor du bor, men virker på meg som er litt færre utsalgssteder på Sørlandet generelt. Mistenker at vi som vanlig er litt "træge" (Kan også være at jeg bare ikke har fått med meg alle alternativene altså) Edit: Butikken på Lund heter ikke Hund og Katt kom jeg på nå. Joey Hund og Katt er det visst.

I Sørlandsparken selger dyrebutikken som ligger ved siden av Staples ( Zoo1 ?) fra 20 kg og ned. Hund og Katt på Lund selger også i større kvanta. Hvis ikke de har, tar de inn hvis du spør. Har også hørt at en dyrebutikk på Grim selger uten at jeg har handlet der selv. Forøvrig er den i Sørlandsparken et par kr billigere i alle kvanta hvis jeg ikke husker feil.

Da skjønte jeg også litt mer av artikkelen. Leste det som om bikkja var en "forlengelse" av poiltimannen på en måte.. Vet ikke helt hvordan jeg fikk dèt til å bli logisk men. Men jeg vil jo også tro at strafferammen er forskjellig fra om han faktisk dro til politimannen. Også lurer jeg også på hvordan det gikk med hunden..

http://www.fvn.no/lo...ticle922003.ece Jeg skjønte ikke helt tiltalen her. Er gutten kun tiltalt for å "hindre offentlig tjenestemann" i arbeidet sitt? det burde etter min mening også være mulig å tiltale ham for brudd på Dyrevernloven. Eller? Er det ikke straffbart å skade en tjenestehund som blir brukt til pågripelse? Edit: Fikk ikke til å endre overskriften, skal være metallrør. Ikke jernstang.

Åh! Pøbel er kjekkas! Fantastisk vakker hund!

På tur tidligere idag hadde oppstod det en situasjon, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om atferden til bikkja (goldenhann, 17 mnd). Håpet at det kanskje var noen kloke hoder her som kunne opplyse meg litt!? Vi gikk i en park i nærområdet, bajasen var i bånd og gikk noenlunde pent og snuste rundt. Lenger nede i parken kommer det noe jeg tror var en terrier av noe slag, løs. Vi har øvd en del på passering o.l da min gjerne vil hilse på alt og alle, før skulle han, nå har han gått ovet til å informere om at han vil, før han godtar å gå pent. Terrieren stivner da det ca. 10m mellom oss, og idet jeg prøver å snu for å unngå hele situasjonen kommer den styrtende opp i ansiktet på min før den begynner å brøle. Bobby kikker på meg før han kaster seg i båndet og brøler tilbake. De blir stående sånn en god stund uten at noen av dem viker unna, da jeg ærlig må innrømme at jeg ikke fysisk klarer å dra han med meg når han står på to. Eieren til den andre står på avstand og vil ikke nærme seg fordi hun angivelig er redd min... Da hun omsider skjønner at min ikke kommer av flekken henter hun inn sin. Bobby går over i lav knurring mens han tar noen seiershopp, han får beskjed om å tie og sette seg. Det gjør han, men resten av turen har han særs høy haleføring og ser ut til å være riktig så stolt av seg selv... Jeg tror ikke min hadde gjort terrieren noe om han hadde fått muligheten, men han så ut som om han mente alvor. Og jeg er glad terrieren holdt seg akkurat utenfor rekkevidde. Hva kunne jeg gjort annerledes? Og har min bajas nå "oppdaget" at han også kan gå "seirende" ut av noe? Han har alltid tidligere underkastet seg andre hunders korrigering. Han har to eldre hanner som vi er på tur med jevnlig (bullmastiff) og de er riktig så gode venner. Jeg er rett og slett ikke vant til denne oppesenholdningen og kjenner ikke helt igjen min egen myke bikkje.

Nå hang jeg meg litt opp i den siste setningen der, da jeg føler det er mange som deler den holdningen. Hvorfor skal vi hjelpe noen som ikke er norske satsborgere? Hvorfor skal vi hjelpe noen som ikke "angår oss"? Fordi de er mennesker kanskje? Fordi det burde gjøre noe med oss å se mennesker leve under slike forhold? Jeg sier ikke at man skal gi absolutt alle som tigger penger, men å sitte i vår egen varme stue med kjøleskapet fullt av mat og dømme dem nord og ned er kanskje litt trangsynt og egoistisk. Eller? Nei, ett menneske kan ikke redde verden, gjøre slutt på fattigdom o.l. Men herregud, det hjelper hvertfall ikke å lene seg tilbake å si; Det er ikke mitt problem! Beklager om jeg ilegger deg meninger og holdninger du kanskje ikke har Cams. Jeg blir bare litt sjokkert over skylappene til veldig mange.

Åh.. Nydelige, vakre skapningene!

Men det skal da ikke være nødvendig å melde seg ut med jevne mellomrom! En gang burde holde! *fortsatt sint* ( Ikke bare får de penger for meg, men tenk om noen jeg ellers prakker meningene mine på hadde sett jeg var "frikirkelig".. Hadde ødelagt imaget mitt jo )

Vakre! Gratulerer så mye!

Har sendt e-post men de svarer ikke.. Forsøkt å ringe dem også men de tar ikke tlf. Nei, staten/statskirken kan jo umulig ha rett til å kreve at man er medlem av et trossamfunn eller en livssynsorganisasjon? Prøvde å lese meg litt opp på alt det her men må innrømme at til nå har jeg bare blitt mer forvirret

Jeg fikk brev i posten fra "min" livssynsorganisasjon for en uke siden om at de ikke fikk statsstøtten for å ha meg som medlem fordi jeg var medlem av et annet trossamfunn. Skjønte mindre da jeg ikke har vært medlem av noe trossamfunn siden konfirmasjonsalder, men regnet med statskirken hadde surret meg inn i rullene igjen. Viser seg at jeg står oppført som medlem i en eller annen variant av en frikirke som jeg aldri har hørt om en gang! Måtte google litt for å i det hele tatt finne ut at det var en kristen frikirke. Sånt blir jeg forbannet av! Det må da være ulovlig å bare melde inn tilfeldige mennesker i sitt trossamfunn? Hvordan i alle dager går de frem for å få det til? Og hva gjør man når de ikke vil sende deg noen bekreftelse på at man er utmeldt? Har snakket litt med folk rundt meg om dette og det viser seg at flere har opplevd noe lignende. Det gjorde meg rimelig sjokkert. I mitt hode er det både svindel og en form for tyveri av penger som er tiltenkt noen andre evt. ingen. Ei venninne sa også at hvis man ikke sto registrert i noe trossamfunn så ble man medlem av statskirken igjen selv om man tidl. hadde meldt seg ut. Det kan jo ikke stemme!? Det høres jo helt søkt ut. Noen som har erfaringer med dette? Edit: Hadde slurvet litt med terminologien

Enig! Høylytt snoppevask er det verste jeg vet! Det irriterer meg noe grenseløst at han alltid takler meg en gang eller to i løpet av en joggetur! Kjipt å bare løpe kan skjønne. Løper ved siden av meg som en engel før han plutselig smeller i meg.. (verste er nesten at han er så håpefull etterpå og venter på at jeg skal bli med på "bompeleken") Ellers kunne han godt spart seg for å "hjelpe til" hvis jeg prøver å gjøre noe. Hjelpen består stort sett i å dytte hodet hardt i eller under armen min, noe som har resultert i en del søl, en kul i panna (han skulle hjelpe og "finne" noe inni et skap) og en del banning.. Det er heller ikke nødvendig å hente ting og legge under diverse sofaer og bord.