bardmand

Rasebeskrivelser er ikke skrevet i stein. Hvis det som skal til for at det skal bli mulig å avle mopser som er både rasetypiske og sunne er å skrive om standarden, blir alle andre tiltak og krav kosmetiske. Og en kan godt se at dagens mopser har andre problemer uten at en trenger å bli blind for at de også har for korte neser og dype hudfolder. Nå sier mopsestandarden at nesen skal være "relativt kort", ikke veldig kort. Den sier også at "trange nesebor og kraftig rynke over nesen er uønsket og må straffes hardt". Så er spørsmålet hva oppdrettere, raseklubb og dommere legger i begrepene "relativt", "trange" og "kraftig". Per i dag legger de åpenbart noe heeelt annet i dette enn hva sunn fornuft skulle tilsi. Hvis raseklubben skal ha noen som helst troverdighet, må de tørre å spesifisere overfor dommerne hva som ligger i disse begrepene, og de må i den forbindelse tørre å vise vei mot en mops med lengre nese og mindre hudfolder enn det vi ser vinner i dag.

Jeg tror folk disser schäferen av kjærlighet til rasen. Mopser og pekingesere har vel gått så langt at det egentlig ikke er så mye mer å si. Når det gjelder schäferen, ser man fremdeles skyggen av gammel storhet. Da er det lett å stemme i med resten av sørgekoret.

Jeg hadde vel stusset mer om den hadde hatt værhår. Noen ønsker seg åpenbart en hund som ser ut som den er laget av porselen. Kanskje noen kunne informert dem om at det lages ekte porselenshunder?

Det jeg synes jeg ser, også på mynder, er at hunder med alderen "synker" på beina og får mer vinkler. Er de da i utgangspunktet på grensen tunge og velvinklet i ung alder, så mister de lett fasongen.

En korthåra, svart belger kunne selv jeg ha tenkt meg. Kan man egentlig kalle det blandingsrase?

For å si det sånn som de mer fremmedfryktende blant oss pleier: Hvis du ikke kan respektere norske lover og regler, hold deg hjemme!

I utgangspunktet burde i hvert fall en innstramming bety lavere risiko for at det utvikles resistente parasitter. Hvis ikke innstrammingen fører til at flere velger å prøve "snarveier", da. Jeg synes i hvert fall ikke det er noen grunn til å spre uro omkring dette med resistens, det er en minimal risiko sammenlignet med risikoen dvergbendelormen utgjør.

Det måtte blitt en klassisk liten lurcher slik de lager dem i England: Whippet og bedlington terrier. De fineste av dem ser akkurat ut som en hjortehund i miniatyr. Og det er jo en blanding med tradisjoner, bedlington terrieren har vel mye whippet i seg i utgangspunktet.

Nå heter det jo at den som ikke har whippet bare har seg selv å takke. Det ER en rase som passer for mange, men også den kan være temmelig aktiv som valp og unghund. Med popularitetseksplosjonen rasen har opplevd de siste årene, så følger det likevel med en og annen voksen omplasseringshund. De ville jeg sett nærmere på hvis jeg var deg.

Hvis den brindle hunden har søsken som er fawn, er det nok mer sannsynlig at den selv bærer det. Men helt sikker kan man ikke være før den gir fawn avkom selv. Eller b&t for den delen, men da kan det av og til være vanskelig å være helt sikker på at hunden ikke egentlig er brindle, bare med lite eller ingen brindling i tan-tegningene.

K-allelet fra mest til minst dominant: K:svart (men ikke svart/tan, det er noe annet) kbr:brindle k:ingen av delene (vet ikke hva det heter, egentlig) Hvilket vil si at en brindle hund ikke kan bære svart, men kan bære "ingen av delene". Den kan derfor ganske riktig gi fawn avkom med rett partner, f.eks. en black and tan. En black/tan er kk, ellers hadde den enten hatt brindle i tantegningene, eller så hadde den vært helt svart (K). Hvor sannsynlig er det så at den brindle bærer k - dvs. fawn? Hvis den ene av foreldrene er fawn, bærer den det helt sikkert, og da vil kombinasjonen statistisk sett gi 50/50 fawn og brindle. Hvis du må lenger bak for å finne fawn, blir sannsynligheten for at den bærer k mindre. Men hvis den gjør det, blir den statistiske fordelingen på avkommet fremdeles den samme.

... hvilket vel i grunnen betyr det samme: Valpene blir mest sannsynlig brindle.

Ja, i grunnen. Med mindre en av foreldrene til den brindle har tantegninger. Da skal statistisk sett halvparten av valpene også få tantegninger (gjerne med brindle).

Tantegninger er recessive, så med mindre den brindle foreldren bærer genet for tantegning vil valpene mest sannsynlig bli brindle. Du kan også få valper uten striper, hvis begge foreldrene bærer genet for dette. Alle hunder har like mange gener for farger, og valpene får halvparten fra mor og halvparten fra far. Hvor innavlet individene er, har derfor ingen betydning i så måte.

Sannheten om ganske mange av våre raser er vel at det genetiske mangfoldet etter hvert er såpass snevert at det er vanskelig å kalle noe som helst av avlen noe annet enn linje-/innavl. Når det er sagt, så har jeg vel problemer med å se nødvendigheten av å parre veldig nært beslektede individer med hverandre. Hvis det ikke finnes gode nok individer utenfor tjukkeste slekta, så er det kanskje på tide å vurdere om rasen i det hele tatt er liv laga.

Fine katter! Jeg blir litt nysgjerrig: Hva menes med at en katt har "lav innavlsverdi"?

Jeg tror vel kanskje heller at DCM og stor størrelse kan dele noe av sin årsak snarere enn at det ene forårsaker det andre. Javisst finnes DCM hos andre raser også, men DCM har vært assosiert med hypothyroidisme, og gigantraser har oftere hypothyreose. Når noe av grunnen til at de blir større enn andre raser er at de produserer veksthormoner i hypofysen lenger enn andre, så er jeg fremdeles ikke overbevist om at det ikke kan være en sammenheng. Samme sykdom kan ha flere årsaker.

Det er bare unger som er homozygote for munchkin-genet som ikke er levedyktige. Vanligvis vil disse fostrene absorberes før de engang blir født. Du vil heller aldri få fostre som er homozygote for munchkin-genet hvis du parrer kortbeint og langbeint, og statistisk sett vil du ende opp med like mange kortbeinte kattunger uansett. Genet for hårløshet hos de fleste nakenhunder er også et slikt semi-letalt gen der fostre med to kopier av genet aldri blir til individer som vokser opp.

Hva har egentlig dette med om man har hunden løs om natta å gjøre? Gir ikke hunder som ligger i bur beskjed om det hvis de trenger ut?

Jeg ser at flere etterlyser funksjon. Hva vet vi nå egentlig om munchkins og andre kortbeinte katters forutsetninger som musejegere? For alt jeg vet, kan de korte beina være en fordel i noen situasjoner. Og disse var jo utrolig fine, da: http://www.pawstruk.com/genettas.html Redigert: feil i url

Kattungen på dette bildet står jo veldig bredt med frambeina, så den synker nok litt ekstra ned i fronten av den grunn. Men jo, vanlige huskatter har markant lengre bakbein enn frambein, men de er også veldig "vinkla" om man kan snakke om vinkling på katter, da. Men det er mulig det bare er de lange beina som blir kortere, dermed vil hasebein og mellomhånd være normallange, og siden hasen er lengre enn mellomhånda, kan det nok virke som om bakbeina er noe lengre på en munchkin eller dwelf

På hund blir det vel de som avler pekingesere, f.eks., som minst har fire mutasjoner: Dvergvekst, brac... ja, dere vet, flate ansikt, lang pels og hengeører.

Det gjelder nå i og for seg alle katter at bakbeina er atskillig lengre en frambeina. Det som er mer spesielt med dwelf-en er vel at den er et veritabelt kinderegg av mutasjoner: Hårløsheten fra sphynxen, dvergveksten fra munchkin, og krøllete ører fra American curl.

Google "dwelf", dere...

Jeg tror vel hjortehunden appellerer mest til myndefolk, og ulvehunden til de som liker giganter (men ikke nødvendigvis er så begeistret for andre mynder). Og for mange myndeinteresserte har også hjortehunden for kort levealder. Men den har vært en drøm i mange år, også for meg. De har noe helt spesielt ved seg.