Malamuten

Jeg antar du snakker om reklamasjonsfristen når du skriver "to måneder". Dette er fordi finsk forbrukerkjøpslovgivning ikke opererer med en absolutt reklamasjonsfrist (i Norge to eller fem år, jf. fkjl. § 27 annet ledd første punktum); bare en relativ reklamasjonsfrist. I Norge er den relative reklamasjonsfristen også minst to måneder, jf. § 27 første ledd annet punktum.

Edit: For å presisere, er det altså flere feil ved utsagnet ditt. "To måneder fra kjøpet" er ingen grense - du kan i teorien heve kjøpet etter mange år. Men dette fordrer også at alle vilkårene for heving er til stede (etter norsk forbrukerrett er disse grovt oppsummert at det foreligger én eller flere mangler å reklamere på, at selger ikke ønsker å tilby avhjelp eller har uttømt disse mulighetene, og til sist, at mangelen ikke er uvesentlig).

Viss hun ikke snakker om "angrerett", altså at man kan heve et kjøp uten grunn innen en viss tid å få pengene tilbake.

Så fælt

Hvor vanlig er vanskelig å si, ut i fra div avisskriverier de siste årene å dømme er det ihvertfall ikke helt uvanlig. Men normale hunder gjør sjeldent slikt, og hunder som ikke er normale bør holdes i bånd og taes ansvar for av sin eier, slik at slikt som dere opplevde ikke skal skje. Det er ingen automatikk i at en hund som biter/sloss med/bråker med/jager etc andre hunder, biter barn eller folk, så det er ikke nødvendigvis en bekymring, men mannen (og evt hunden) bør jo absolutt stå til ansvar for hva som har skjedd. Og siden dette er en mann som tydeligvis hverken evner eller bryr seg med og passe sin hund så burde det vært konsekvenser. For dere, og for andre.

Antagelig så var denne hunden på "jakt" mer enn den var ute etter å "måle krefter" med en annen hund. Derav risting, derav ga den seg ikke.

Men hva tenker dere om 2 års reklamasjonstid? Som omhander proffesjonelle feks - hestehandlere ? Jeg vil tro endel hundeoppdrettere også er i en gråsone der? Om "varen" ikke svarer til forventningene?

Det kommer jo helt an på hvorfor? De fleste oppdretterne jeg vet av har en eller annen form for kompensasjon ved "feil/mangler". Varierer litt utifra rase og bruk, men ta feks en del brukshundoppdrettere, de tilbyr ofte selv ny valp (gratis), få tilbake penger, levere tilbake hund etc om hunden ikke er bra nok.

Seriøse oppdrettere tar gjerne ansvar for det de avler og de som ikke gjør det har bare godt av at deres useriøsitet slår tilbake på dem (så de kanskje begynner og tenke litt), MEN så er det de der gråsonene da. Hva er grunn nok til reklamasjon? Hva om eier selv er feil i at hunden ikke fungerer som ønsket? Skal oppdretter være 100% ansvarlig (økonomisk og ellers) for alt som kan oppstå av "ikke perfekt"? Hvor går grensen?

Det finnes nok av seriøse oppdrettere, ønsker man akseptabel trygghet så er det så enkelt som å kjøpe fra en av dem som har gode vilkår og "yrkesstolthet". Jeg tror det er veldig vanskelig og definere grenser her, og slår det feil ut så vil det antagelig bare virke negativt, fordi folk ikke har råd/tørr ikke etc å være fornuftig oppdretter lengre. Hunder er forskjellige, det er genetikk, ikke masseproduksjon av plastleker, de blir også solgt før de er voksne og ferdigutviklet, ergo vet man ikke 100% hva man får. Noe ansvar bør ligge på oppdretter, men som kjøper så må man også forstå at det ikke er et bestillingsobjekt som lages akkurat som man vil.

Om man ikke er 100% fornøyd med hunden, går lei, får allergi etc etc, så er man ikke avhengig av at oppdretter stepper opp, ihvertfall ikke økonomisk og kjøper tilbake en "brukt" vare til fullpris. En god oppdretter kan tilby seg og hjelpe med omplassering, kanskje tom ta tilbake hunden å ha den hos seg mens man jobber med det (om de har kapasitet), og er man ekstra heldig så kanskje de betaler noe for hunden Ellers så tar man ansvar selv, som man bør. Men jeg synes ikke det er fair at oppdretter alltid skal stå disponibel til og kjøpe tilbake alle hunder for fullpris, uansett hva som har gått galt..

Jeg hanker inn jaktbikkjer hvis de soser rundt og åpenbart ikke er på jakt. Hadde f.eks. en elghund sosende rundt på jobb (ridesenter/kennel) midt under terapiridning. Den gikk bare rundt og tissa på gårdsplassen og var helt klart ikke på sporet av vilt lenger, så den satte jeg inn i kennelen. Eieren kom etterhvert (sporet den opp på GPS), og var bare glad for at jeg hadde satt den inn og gitt den vann. Hadde den ikke forstyrret, og åpenbart vært på sporet etter vilt så hadde jeg nok latt den være i fred.

Samme her. Jakthunder forsvinner fra tid til annen de også, og selv om de har på gps betyr ikke det at de er på jakt (de kan jo stikke med den på også). Men som Caroline sier, jeg tar de ikke om de er på jakt, soser de rundt å ser bortkommen ut derimot da hanker jeg de inn.

For en forskjell Snart like stor som mamman jo

Han er 16 mnd gammel hannhund og det der er typisk "skremme" oppførsel så han er ganske sikkert usikker nå, uansett hva mentaltesten sa. Ikke at han nødvendigvis er en usikker hund, men akkurat nå er det sikkert en del hormoner som herjer. Ha på langline, stopp han om han skal til å begynne, ros når han er stille/oppfører seg slik du vil, så forsvinner nok problemet rimelig kjapt

Den tåler det nok helt fint, spesielt siden den er sammen med de andre og har rukket og blitt litt kjent, men har dere mulighet så skader det jo heller ikke å vente Evt om dere ikke har mulighet til at noen overnatter hos dere slik at den kan være hjemme i kjent miljø selv om dere er borte?

@Atlas25 Jo i noen tilfeller betyr det at man ikke kan trene dem til alt. Det er ikke uten grunn at noen raser feks ikke får sauerenhetsbevis, selv hvor mange ganger man strømmer dem, fordi strøm eller andre ting ikke er nok til at de slutter og jakte. De avbryter nok der å da, men neste gang eller om et par ganger så jakter de like fult. Det er bare slik de er, det er instinkter som ligger i ryggraden, hvor hunden handler uten å tenke. Jeg sier ikke dette for å krangle altså, men fordi det er viktig, spesielt om man bor på gård, å har dyr av viss str/adferd eller har gårder i nærheten som har. Iallefall om man vil ha hunden løs.

Jeg stemmer forøvrig i med Pim, tenkte ikke på det før hun sa det, men pyrineer er et godt forslag. Store og avskrekkende og med de egenskaper du ønsker, samtidig som de er herlige gårds og familiehunder, snille og tolmodige med de de kjenner.

I det siste er jeg begynt å legge merke til at Meesha tidvis går i pass. Det skjer når vi går litt for fort til at han kan skritte, men samtidig for sakte til at han finner trav som det beste gangartsvalget, tydeligvis. Jeg har lært at når en hest passer (og det ikke er meningen at den skal gjøre det som f.eks. for islandshester) så er det fordi den ikke er sterk nok til å trave sakte.

Hvorfor går en hund i passgang? Er det noe "galt" i at den gjør det? (Hester bruker ikke kroppen sin riktig, men stivt og feilbelastende, når de passer.)

Det er ikke nødvendigvis et problem med passgang hverken på hest eller hund, men det kan være et tegn på vondt, stiv, låsning, sliten, svak etc. Men de fleste hunder har passgang som et naturlig ganglag og de fleste bruker det, uten at det er noe galt med hunden eller at det er skadelig på noen måte. Hvor mye osv er genetisk så jeg hadde ikke "bekymret" meg med mindre det forekommer drastiske endringer i når hunden gjør det, hvor mye og i hvilket tempo, altså når hunden gjør noe som er unormalt. Da er det kanskje grunnlag for å sjekke om den avlaster noe annet eller har et problem direkte knyttet til bevegelse. Alle mine 3 hunder har passet nesten hele tiden når tempoet ikke har vært høyt. De har dog brukt alle gangarter, også trav, når tempoet blir mer passende dem/når det faller seg naturlig, det samme med skritt når de feks går løse og tempoet er tilstrekkelig lavt til at skritt er en naturlig gangart. I bånd går/jogger jeg gjerne for raskt til at de velger skritt og for sakte til at de velger trav.

Vel, det du svarer her er vel et hakk mer nyansert enn det jeg siterte først:

Vi er vel alle enige om at hunder skal respekteres, men det jeg reagerte på i første omgang var fremstillingen av Mynte som eneste grunn til problemet. De får i det minste dele likt på det, hun er ikke noe mer bølle enn han er en sær grinebiter.

Mine hunder får bare lære seg å dele forøvrig. Blir det mugging, får de beskjed om å gå. Det er jeg som bestemmer hvem som får være i møbler her.

Jeg tror jeg presiserte i alle svar utenom ett (sitatet om Mynte) at den som "bøller" (altså den som er problemet i en gitt situasjon) er den jeg ville adressert. Og i det ene svaret jeg ikke gjorde det, som var et konkret svar på at jeg ikke tror Mynte er "slem" _når/om_ hun er problemet, ikke at hun er problemet hver gang. Hunder er hunder. At en hund har en uvane betyr ikke at den er skyld i alt som skjer, derav mitt svar om at jeg tiltaler den som er problemet i hver enkelt situasjon. Evt begge/fjerner underliggende årsak om problemet ikke løser seg

Jeg synes forøvrig det er merkelig at noen mener bastant at Nitro er problemet hver gang, ikke fordi det er umulig, men fordi det ikke fremstår slik ut i fra det djerve skriver, med mindre man selvfølgelig mener at det er et problem at hunder vil ha fred og ro. Det fremstår heller ikke som Mynte er skyldig hver gang, så hvor det kommer fra forstår jeg ikke. Så mitt svar er fortsatt, adresser den som "bøller" eller fjern hele problemet (senga). (evt tredje alternativ, om det funker og er aktuelt, del opp senga i to deler slik at klenging ikke er et alternativ.)

Så hvis hunden din ligger i sofaen, du setter deg ved siden av den og den knurrer, så flytter du deg fordi du respekterer at den ønsker å ligge alene?

Nei, så lenge det er plass i sofaen så lar jeg vær å sitte oppå den, klin oppi den eller delje den i hodet. Jeg lar den ligge i fred. Knurrer den så får den beskjed om å kutte ut å surmule (så lenge det ikke er noe alvor/agresjon i det). Er det ikke plass til 2 i sofaen så får hunden beskjed om å gå ned om den ikke liker/tåler/whatever at jeg sitter oppi den, fordi det er min sofa, og jeg kan be hunden gå ned uten å smiske eller plage den(i motsetning til en annen hund). Hadde det derimot stått mellom 2 hunder og en sofa/seng/stol, med kun plass til en, så får den som er der først ligge, er det en seng med plass til flere (som i dette tilfelle) så får begge ligge om de klarer og ligge sammen. Viss de ikke kan ligge sammen til tross for plass til to så får den som lager problemet gå ned/få beskjed om å ligge ordentlig, i min verden er det Nitro om/når/de gangene han ikke slipper mynte opp i sengen, og Mynte de gangene hun ikke kan ligge på "sin" plass, men må ligge inntill/oppå/smiske/bølle med Nitro, til tross for at han ikke ønsker spooning eller boksing i ansiktet. (sånn for å bruke Djerve sitt eksempel) Regner med begge de to kan oppstå, derfor hadde jeg ikke kategorisk sagt ifra til samme hund hver gang det var noe, men sagt ifra til den som skaper problemet fra gang til gang. Og for min del er ikke problemet at en hund ikke vil ha en hund oppå seg, så lenge Nitro slipper Mynte opp i sengen, på den delen som er ledig så er det i mine øyne Mynte som er problemet om hun da velger å gå bort til Nitro å "plage" han, selv om han sier nei, og uavhengig av hennes intensjoner. Dersom Nitro, i en annen setting ikke slipper Mynte opp i senga eller gjør seg til for at hun er i andre enden, uten å faktisk plage han med nærkontakt, da er det i den settingen Nitro som er problemet, og jeg hadde adressert det deretter.

Ville du gjort det samme om hunden din reagerte sånn på deg eller noe annet menneske?

Vis jeg setter meg oppå den eller ligger å sparker på den når den sover, ja. Vis jeg bare nærmer meg sofaen, nei. Så spørs det på hva den gjør, om den bare "surmuler" litt helt uten alvor, bare for å vise sin missnøye med å bli vekt så får den beskjed om å kutte ut, noe mer enn det gå¨ned. Men det er jo ikke noe annet enn jeg har sagt i denne situasjonen mellom hundene heller. Det er forskjell på å "passe på" senga å nekte andre adgang å det å ikke ønske at noen ligger å ruller oppå seg (uansett hva intensjonen med det er). Førstnevnte kvalifiserer til å gå ned selv å ligge på gulvet, sistnevnte kvalifiserer den som ruller oppå til å gå ned eller bli henvist til "sin" side av senga. På samme måte som at jeg ikke lar hunder ligge å vokte på bein eller leker de ikke "bruker", bare for å passe på, mot at den andre heller ikke får gå å åle/smiske seg innpå den som ligger å spiser bein/leker med leke.

Ressursforsvar, nei. Være ifred, ja.

Hunden min brukte å grave ned maten sin i teppet om hun ikke spiste opp (hun var en sånn hobby anorektiker i perioder).

2-3 timer om dagen med løping, trening osv er nok.. har så stor tomt, at den kan løpe som den vil.. så mosjon er ikke noe problem, men skal ikke ha noe turbo hund.

ja, men det forandrer du fort når du setter regler. har trent mye hund, så det biten er ikke noe problem..

men ønsket tips til raser.

på kommando skal det gjøre det. og da er det sikkert nok av folk her inne som tenker det ene og andre. men det tar jeg fart og .. i

Nei det er helt i orden det takker for svar uansett jeg.

Har kikket på boerboel, american akita og sankt bernard.. men bernard ser mer ut som en kosehund for meg, men kjenner ikke mye til den rasen...

Ikke alle raser blir hva du sier at de skal være, det er derfor man har forskjellige raser, fordi de er forskjellige.

Amerikansk akita er vell for det første en dårlig vakthund (den varsler vell ikke noe spes heller om jeg ikke tar feil, derimot veldig glad i folk), for det andre så er det ikke en type hund som nødvendigvis "holder seg på gården" med mindre eiendomen er inngjerdet og for det tredje er det en av de hundetypene som går særs dårlig med enkelte typer dyr. Har du kyr på gården går det sikkert greit å tilvenne, sau/geiter, høner e.l. derimot ville jeg aldri stolt på hadde gått bra, samme hvor mye de er vokst opp sammen.

Boerboel og st. bernard er nok mye tryggere med dyra, de er nok også mye mer "hjemmekjære" enn feks Akita og begge er nok stødige, trygge og varsler når det kommer folk. Boerboel er ikke like godt rustet mot vær og vind da om du vil ha en hund som er mye ute hele året, uansett vær. Boerboel er nok mer en håndfull enn St. bernard ifht vokt, du vil jo ha vokt, men det skal jo ikke bikke over til det ukontrollerte eller utrivelige heller.

Noen grunn til at du ikke vurderer boxer eller rottweiler igjen?

Jeg tror ikke nødvendigvis Mynte er slem, men det forandrer ikke det at jeg synes hunder skal få ligge i fred om de vil, de skal slippe å bli jagd fra plassen de ligger på fordi den andre hunden i huset vil ligge oppå og ikke tar signaler som sier at det ikke er greit. Og når hundens egne signaler ikke blir oppfattet så bryter jeg inn, akkurat som jeg gjør i andre situasjoner.

Frossent kjøtt med eller uten bein (så lenge det er rått) Kanskje noen du kjenner jakter og har noe bein liggende? isbiter med leverpostei eller noe i vannet. Ellers om det er for å aktivisere hunden kan du også bruke andre triks, som å gjemme godbiter(eller mat) rundt om som hun må lete opp, putte godbiter på flaske/godbitball så hun må jobbe for å få dem ut, strø godbiter utover gress så hun må lete etter dem, pakk inn noe spiselig i papp eller noe hunden kan rive istykker for å få tak i det som er inni osv

Gratulerer Fine Thorvald.

Jeg sliter litt med å få tak på hva spm egentlig er jeg..?

Sånn generelt, det er ikke i utgangspunktet noe spesielt dyrere og kjøpe hund i Sverige, uten at man regner med reise. Så kommer reise i tillegg, men det kan jo raskt komme i tillegg om man henter i Norge også, og Norge er et langt land så man kan fort bli nødt til å reise lengre her enn til enkelte plasser i Sverige. Ergo er det ingen vits i å sammenligne reisekostnader Norge/Sverige før du evt har oppdretter klar å vet hvor du skal reise. Sverige er også et langstrakt land så der er det også stor forskjell. Forøvrig så er det gjerne ikke avstand som er største problemet når man først har kommet over en viss grense (feks at man må fly) så er det gjerne ikke så stor forskjell i pris, reisetid eller hvor komplisert det er, så lenge man slipper masse flybytter, tok, trikk, buss osv for og komme seg til en liten avkrok, men der igjen er gjerne oppdretter også behjelpelige. Feks bodde oppdretter på min forrige hannhund ca 15 mil unna Gardermoen, men de kom å leverte han der slik at jeg bare kunne ta han med meg og ta fly tilbake.

Enkelt svar: Det koster omtrent det samme i Norge og Sverige, variabler kommer utifra hvor du skal i landene, men det er jo umulig å svare på pris før du vet hvor du skal.

Ja, hvilke komplikasjoner?

Kromosomfeil og dødfødte, så skal man nok langt over NKK's 8 år grense Og uansett har det nok i så fall fint liten betydning hvor mange kull tispa måtte ha trykket ut tidligere...

Hvilke? Hunden er mindre fleksibel = valper som ikke kommer ut i verste fall som igjen = keisersnitt. mindre alvorlig "komplikasjon" er belastningen på tispa, som ikke er spesielt målbart, men fortsatt noe man bør ta hensyn til.

Innenfor endel jakthundraser anser vi hundene for å være på topp fysisk og prestasjonsmessig i 6 års alder. Da finner jeg det rart at kroppen deres samtidig skal bli dårligere rustet for en evt. første fødsel. Her i huset er den absolutt mest fysisk suverene en av 7 åringene. 8 åringen er heller ikke i noe dårligere skikk enn for 4-5 år siden, tvert i mot. På et punkt vil det selvsagt vende, men det er ikke enda.

Det var for så vidt ikke det jeg funderte på, men hvilke komplikasjoner som evt. vil oppstå lettere hos eldre førstegangsfødende

Ang. mennesker, så har jeg inntrykk av at fødselen er like dritt uansett alder Men at det har lettere for å oppstå feks. kromonsonfeil ved høyere alder hos mor. Men slik er det jo ikke hos hund.

Kondisjon er ikke det samme som fysisk skikket. Pattedyr flest er ikke laget for å få førstefødte når de er middelaldrende, så selv om mye annet er på topp enda så er det ikke da hundens kropp (innvendig) er best skikket for første fødsel og reproduksjon.

Komplikasjoner? Tispa er mindre "fleksibel" noe som er en større belastning for henne og som kan føre til komplisert fødsel (evt keisersnitt). Det er nok i hovedsak det som er issuet, belastning på tispa og evt også komplikasjoner under fødsel. Det finnes jo flere ting, som kromosomfeil, dødfødte valper osv, men det går nok mer på generelt høy alder enn på antall kull tispa har hatt tidligere, og jeg antar at den alderen er en del høyere enn 5 år.

Tja, jeg tenker at det faktisk er forskjell på ting å dyr så jeg er ikke utelukkende fan av at kjøpsloven i sin helhet skal gjelde for dyrehandler. Noe er selvfølgelig bra og jeg har ikke noe problem med at oppdrettere skal ta sitt ansvar (så langt det er mulig), men ikke alt i kjøpsloven er forenelig med kjøp/salg av dyr, slik jeg ser det.

Jepp jepp, vil jo alltid være variasjoner Uansett alder. Og er nok som tidligere nevnt rasebetinget også.

Egentlig et interessant tema, dette. Så kom jeg til å tenke på her; hvilke komplikasjoner er det større sjanse for ved høyere alder på førstegangsfødende? Dårlige/uteblivende veer? At fødselen stanser opp? Men dette er jo ikke aldersbetinget. Men kan ha med kondisjon, størrelse på kull, forstyrrelser og stress osv. Altså ting som vil være like variabelt på yngre hunder som på eldre. Begge de to siste innleggene her forteller jo om komplikasjoner som neppe kan knyttes til hundens alder

Det kan det fort være. Selv om hundene er i god form og ikke er gamle i ordets rette forstand så er de gamle for å være førstegangsfødende. Kroppen og fysikken er ikke på topp, selv om hunden er frisk og i god kondisjon. Og for kroppens del så er det en vesentlig forskjell om det er første gang eller om den har født før. Bare å se på mennesker det, stor forskjell på å få barn i 20 års alder og i 40 års alder, både for mor og barn.

Innoldsfortegnelsen er ikke imponerende, men hunden din dør neppe av det. Fungerer han på det så er det vell bare å fortsette. Forer du halvt om halvt med vom så er jo det enda bedre og da får han jo mye bra næring der for å spe på også og totalt så burde det ikke være verre enn de fleste andre tørrfor..

Mja. Sånn sett skal det vel ikke være noen særlig forskjell på 2 og 3 kull?

Det blir vell neppe noe verre, men det vil jo alltid være forskjeller. Str på valper, antall valper, hvordan form tispa er i, dagsform osv. At ikke alle fødsler er identiske er ikke rart, det finnes det tusen grunner til. Så det er jo umulig å si om hvorfor 3. kull går mye lettere eller evt ikke så lett som de tidligere. Derimot er det forskjell på første fødsel og 2.3.4. osv. Det er lettere om de har hatt kull tidligere, i tillegg til at man selvfølgelig vet hvordan ting foregikk den første gangen når hunden var ung og hadde alle forutsetninger for og takle en fødsel på best mulig måte, fysisk.

Mmmm, ja er det egentlig det? Nå har jeg ikke hatt første kull på tispe eldre enn 5. Men ser ikke for meg at det skulle være noen forskjell om den samme hunden hadde blitt 6 eller 7. Da er de jo i akkurat like god fysisk form. Og for de tispene som har hatt kull før, så føder de jo nøyaktig like lett når de er 7-8, som da de var 4-5 (noen lettere og). Så jeg har vondt for å tro at det utgjør så stor forskjell om første kullet kommer før 5 års alder eller ikke.

De føder jo lettere fordi de har hatt kull før..