Malamuten

Gjør det du tenker du er komfortabel med du ? jeg synes det er praktisk med begge deler, hver til sitt bruk/situasjon. Det er på ingen måte uvanlig eller unormalt og bruke halsbånd, selv om mange liker å bruke sele på tur.

Dere får legge han ned igjen da. Tålmodighet. Og ta litt styring om dere mener han burde hvile litt mer og han er våken av en eller annen årsak. Men ville ikke gitt han leker da.

Han er en skjønning da, lille krøllebøll

Fordi det er en valp, så enkelt som det egentlig Endring kan skykldes flere ting, men feks har de perioder som er verre enn andre fordi da herjer hormoner og slikt litt ekstra med dem og ting blir vanskelig. Er nok mer sannsynlig en slik periode enn løpetid i nabolaget som er utfordringen nå vil jeg tro. Herjer dere mye med han? Masse babystemme og slikt? Eller andre ting som girer han opp? Det vil jo isåfall være en del av årsaken til at han er så på dere. At han har større forventning til dere enn til lekene feks? Eller bare det at det får større reaksjoner kanskje når han leker med dere kontra lekene sine. Ellers så kan dere jo titte litt på ro trening osv å se om det er noe for dere? Selv om disse periodene kan føre mye stress med seg så kan det jo hende dere har litt å hente på å jobbe med og dempe stresset i hunden, og det vil jo uansett ikke være noen ulempe. De biter som regel fordi de er gira, ikke pga tannfelling. De fleste vokser det jo av seg etterhvert som de modner, men det kan henge i mye lengre enn tannfellinga ja, dessverre

Men hva er en bikkje som fungerer da? Det hjelper jo ikke at hunden kan drive med lydighet på hobbynivå om jeg vil konkurrere(og ha en sjans til å være med i toppen). Eller at bikkja greier seg fint i klasse 1 og 2 om jeg vil til elite/konkurrere i mesterskap. Eller om hunden kan karre seg opp til og gjennom et eliteprogram men hvor hundens svakheter skaper for store problemer for å ha noen mulighet til å være med i konkurransen. For ikke å snakke om hvor mye arbeid som kreves for å få det til. Og i noen tilfeller kan man nok også spørre seg om disse hundene med litt dårligere forutsetning også hadde hatt det hyggeligere i et hjem med litt lavere ambisjoner, selv om de ikke blir behandlet dårlig og trening er positivt ladet osv. Men det blir jo mye trening, mye terping og en lang og tung vei med hunder som har litt dårlige forutsetninger. Mye trening er det uansett om man vil til toppen og de "perfekte" hundene er det langt i mellom, uansett rase. De fleste jobber mye med hundene sine, og bruker også mye tid på å få til "den hunden de har" med alt det innebærer. Men man vil jo helst ha en viss grunn og forutsetning når man vet at veien er lang som den er og man sikter mot toppen. Og jeg har inntrykk av at de fleste som driver med hundesport type lydighet, bruks osv det man ikke trenger et helt spann, også tar godt vare på sine pensjonister. Det er liksom en del av greia, man vet at hunden blir gamle, og noe man har kapasitet til så lenge man ikke har huset fult av unghunder som ikke fungerer til det de er tiltenkt. Da har man jo kanskje en pensjonist og en konluransehund. Kanskje 3 hunder i en overgangsfase der man vil ha en arvtaker til den aktive hunden fordi de to eldste er relativt tett i alder feks. Eller om en ble pensjonert litt tidlig. Men det er noe annet å ha en pensjonist som man har hatt hele livet og som har prestert og som tross alt har relativt kort tid igjen å det å ha huset fult av unge hunder med hele livet foran seg, som ikke kan brukes som man vil og som da også begrenser mulighetene til å få den hunden man vil, siden de fleste av oss har en grense på hvor mange hunder vi kan ta oss av. Edit: var litt rask på labben der. Jeg har plass til en hund som ikke funker så godt som jeg vil, jeg kan ha to så da kan jeg skaffe en til som får bli konkurranse hund. Og i en overgangsfase kan jeg godt ha 3 om det er en pensjonist og en valp/unghund, evt 3 enkle, greie og samkjørte hunder funker vell, men er ikke helt ønskelig. Og jeg har vell stort sett alltid hatt en eller flere i hus som ikke er som jeg vil. De har fått være og jeg er kjempe glade i dem, men jaggu har det vært mye slit, frustrasjon og div også. Og jeg hadde nok omplassert om det ikke var for mine egne følelser. Så jeg kan godt forstå at folk velger det og jeg synes ikke det er noe galt i det, under visse forutsetninger. Grensen for min del går på pensjonister som har vært en del av familien, prestert eller ikke, man vet hunder blir gamle og det synes jeg man skal ha høyde for. Det er ofte ikke såå mange år at hunden er så gammel at den ikke kan henge med på hverdagen heller, selv om den er ferdig i konkurranse. Eller såå mange år hvor man har en hund som tar opp plass uten å kunne konkurrere selv. Er jo mange som henger med godt, også i konkurranse, til de er +- 10 år. Og det tenker jeg egentlig om sledehunder osv også, ha et pensjonistspann da, eller la pensjonistene lede og lære opp unghundene på litt kortere runder, la dem flytte inn å ligge i sofaen osv. Skjem dem bort. Og la dem slippe når de blir for syke eller svake og evt samtidig ikke trives med et lavere/lavt aktivitetsnivå. Min mening da, men hver får kjenne på det selv. Ikke sikkert det er noe verre for hunden uansett alder. Men ja, jeg vet jo selv hvor lite givende det er å ha en malle eller hollender som ikke funker. Det er stort sett én grunn til at man kjøper sånne og det er fordi man vil ha en hund som er lett å trene. Det kan for all del være utfordringer der og, Ikke alt som er lett med disse, men man vil liksom ha en hund som er "på" og lett å belønne/motivere og som har godt driv og fokus. Og ofte så har jo disse hundene med seg alt det negative ø rasen selv om de ikke duger så godt til å jobbe, så da sitter man jo potensielt med en hund som ikke duger til det man vil og som har masse negativt/utfordrende med seg i hverdagen. Og potensielt et langt og tungt hundehold som kanskje også går utover hunden fordi den ikke kan være med på alt som skjer. I mesterskap så er det på ingen måte sånn at treneren burde de seg selv i speilet. Altså, joda, treneren har mye å si, og de fleste som er med i toppen der er flinke trenere. For hundene deres har garantert også sine svakheter som de har jobbet hardt med å glatte over. Men nivået der er så høyt, poengene er så høye, det er lite å gå på og hunder som ikke er veldig godt egnet for det de holder på med vil falle igjennom. Sånn er det bare. Samtidig så tenker jeg at det er en del positivt som følger det at vi har høye klasser og mesterskap i hundesport hvor hundene blir tøyd til det ytterste og må prestere. Det er liksom den kvalitetssikring vi har ifht brukshunder, og herunder går også hunder i reelt arbeid. Det er jo relativt få hunder som er politi, forsvar, redning osv så det alene er ikke godt nok til å virkelig få kartlagt raser og avlsmateriale. Så om vi vil sikre gode tjenestehunder m.m. også så er det viktig. Og da er det også nødvendig at de som vil til toppen orker å holde på, og at de får hunder som de kan vise frem og at flest mulig vil holde på så man får testet bredde. Og en del av det er nå igrunn også å sile ut de som er mindre bra for å holde oversikt over hvem og hvor mange osv.

Hva man sier oppdretter om er mindre viktig om man ikke har noen mulighet til å sjekke ståa selv. Både fordi de ikke trenger å snakke sant og fordi sannhet kan være subjektivt alt ettersom hva man kan/ vet om ting, hvordan man ser ting osv. Sjekk det som går an av offisielle resultater og ellers bare snakk med oppdretter. Prøv å snakke mye med oppdretter og still litt åpne spm om ting man anser som viktig og se om man føler man får litt innblikk i hvem oppdretter er, hva de kan om ting og hvilket syn de har og hva man skal legge i det de sier, om det for mening? to stk kan gi akkurat det samme svaret ordrett liksom, men i praksis kan de legge veldig forskjellige ting i det. Ellers liker jeg godt å følge oppdrettere på facebook, se hjemmesider, videoer av hunder derfra og evt hvordan de selv trener eller omgås hundene osv. Hva man ser etter vil jo variere etter hvilken hund og til hvilket bruk, men fint å legge til i den totale vurderingen. Snakke med tidligere kjøpere osv

Utrolig pen hund hun der? er det mange av rasen i Norge?

I teorien så har jo en hund som er så gira på noe verdens beste forutsetning. Det kan ta litt tid å lære dem å sortere godt og at poletten faller ned, men når den gjør det så vil jo all den motivasjonen rettes mot å gjøre rett med en gang, fordi det er raskeste vei til belønning. Har sett mye bra resultater av å bruke feks lek, selv om man trener en høy hund, så lenge kriteriene er rett og sålenge man selv forholder seg rolig og ikke skaper mer og unødig frustrasjon, Ikke feiler hunden eller blir sinna eller stresset selv osv.

Da er han for høy. Men man må pushe litt før at han skal få jobbe med seg selv, men ikke for mye selvsagt. Bruk det at ingenting er mer verdt til din fordel. Vær rolig og tålmodig, gi han tid til å jobbe seg gjennom det og sortere i hodet sitt og erfare at fokus på rett plass er det som går han det han vil. Dette er jo en sånn greie som kanskje ikke kan gjennomføres i alle situasjoner, men bruk det der du kan. Er han gira på leike på trening feks så la han jobbe for å finne ut hva som skal til for at han får den leken. Det inkl rett fokus, rett sinnstemning, ingen lyd, sitte rolig eller hva du nå vil sette som krav. La han prøve alt det andre han vil prøve om så, da bare venter du og holder leken utilgjengelig og belønner når han får på hjernen å gjør rett. Og til det siste der, nei, dessverre? men det er utrolig hvor fort man kan få resultater tross alt med målrettet arbeid og konsekventhet. ?

1: jobbe med selvkontroll og stresshåndtering. Mange måter å gjøre det på, og man kan med fordel jobbe med det på ulike måter og i ulike settinger. Generalisering har mye å si her siden man ikke nødvendigvis alltid får jobbet med hver enkelt situasjon det kan dukke opp i, men jo flere erfaringer hunden har med å håndtere stress og iver jo mer effekt vil den og merke i andre settinger/generelt. Dette kan jo være alt fra å utsette hunden for et miljø som forstyrrer eller fyrer opp litt og jobbe med fokus og kontroll, skru opp hunden litt høyt og sett krav(jobb med hunden), la hunden få tid til å jobbe seg gjennom det og samle fokus å rette iveren dit den skal på et samlet og fornuftig vis. Sett krav og spilleregler og bruk dem for å veilede hunden og jobbe det negative stresset ned og kontrollen opp. Veksler mellom aktivitet og ro, m.m. 2: jobbe med de spesifikke situasjonene, feks mindre forventning til hilsing(bruker bare denne som eksempel jeg nå) og/eller lære inn alternativ adferd. Selve hilsingen kan jo være vanskelig å ha kontroll i feks, men da er det kanskje bedre å starte med å ikke hilse. Det endrer kanskje ikke hundens måte å hilse på, men kan feks være med på å endre forventningene til det faktum at noen kommer inn døra eller at man stopper å snakke med noen ute. Det alene kan bety mindre overslag senere når dette er innarbeidet. Bruker man i tillegg lydighet(feks at hunden skal ligge på plassen sin heller enn å stenge av fysisk) må hunden også jobbe med seg selv for å bli værende der og håndtere situasjonen. Eller så kan man jo jobbe mer direkte med å lære inn alternativ adferd, feks at gjester får godis og ber hunden sitte. 3: prøv å finn en metode for å få han ned på jorden igjen om det koker. Feks jobbe inn en sterk sitt eller ligg eller på plass eller noe. Noe enkelt som hunden kan godt og liker å gjøre så det er så enkelt så mulig for hunden å koble om å gjøre det. Eller for noen så funker det ganske godt at man bare er bestemt og holder i dem, hjelper dem i en sitt feks, fysisk, men ikke hardt og holder dem i halsbåndet eller noe til de roer seg. Men vet ikke om det høres ut som den er typen til det siste der. Kriterier og vanskelighetsgrad må selvsagt tilpasses her da og økes etterhvert. Personlig ville jeg først og fremst tenkt mye på å holde hunden opptatt med noe konstruktivt, der det er mulig. Altså mer fokus på trening enn at hunden skal lære seg å håndtere alt selv. Det gjør det lettere, så kan man gå over til å være rolig uten å være på "jobb" senere når ting er litt lettere. Her må man jo evt å se an, for noen er det kanskje mest stress i uteblivende belønning eller slikt så man får være aktiv å jobbe med hunden, utover det kanskje den tåler mye. Mens for andre så er det kanskje mer et tidsspm og man må fokusere på korte økter å gi seg før hunden faller ut.

@whiskeybordercollie man skal kjenne ribbeina godt. Gjerne se/skimte dem og. Rygg og hofter er mer avhengig av en god muskulatur for å ikke kjennes så godt, men det er og litt avhengig av hvordan hunden er bygd. Jeg har hatt hunder hvor hoftekulene kjennes godt og stikker opp en god del uavhengig av hold og muskelmasse og hunder hvor de ikke kjennes nor særlig selv når hunden er tynn og i dårlig form. Hunden din er jo også forholdsvis ung og kan virke litt ekstra "skranglete" fordi muskelmasse osv ikke er helt utviklet enda.? Husk at det går tid å få på plass gode foringsvaner hos slike hunder. Og det kan virke hardt i begynnelsen på enkelte som spiser veldig lite, men så kommer man over kneika og da spiser de ofte mer enn tidligere så da er det verdt det. Når det løsner er det viktig å holde på de gode rutinene ellers sklir det gjerne raskt tilbake til start igjen og man kan evt droppe og tilby et måltid en gang i blant bare for at hunden skal få opprettholdt den tankegangen at den kan bli sulten så greit å spise når man har muligheten.

Jeg har hatt selv og kjenner flere som har spisevegrere, jeg personlig har ikke sett en eneste en av disse spisevegrerne som er for tynne. Noen har vært på den slanke siden, men fortsatt innenfor normal/sunn vekt. Nå mener jeg ikke å påstå at det ikke finnes de som spiser så lite at det er problematisk for det gjør det helt sikkert, men som Laikamor sier om han ikke er tynn (og da mener jeg undervektig/avmagret, ikke bare på den slanke siden), så får han i seg nok, samme om vi føler det er mye eller lite. Og jeg sier dette litt fordi de fleste jeg vet av mener at hunden er (for)tynn når den egentlig er i fint hold og at den er fin i holdet når den egentlig har et kg eller to for mye. Utover det, min erfaring er iallefall at det som funker best er at hunden blir sulten, samt mye (fysisk)aktivitet. Det bygger matlyst. -Jeg hadde tatt vekk all mat som står fremme hele tiden. At den småspiser litt her og der er ikke bra for matlysten til dere skal servere hovedmåltidet. -Mat som blir tilbudt blir tatt vekk med en gang hunden ikke viser interesse. om bikkja ikke orker å komme bort for å sjekke ut en gang så hadde det bare forsvunnet med en gang. Og ellers hadde det fått stå maks 1 min etter det er satt ned og hunden ikke har begynt å spise. -Dere kan forsøke å flytte frokost til litt senere på dagen enn nå(om dere gir tidlig), gjerne etter hunden har vært på tur. Eller gå ned til 1 måltid pr dag (og da midt på dagen eller på kvelden etter at hunden har vært i aktivitet) -Husk at godbiter kan telle som mat i hans hode. Blir det en del sånt ila dagen så kan det hende bikkja er mett og ikke vil ha den vanlige maten sin. - Er hunden tynn så er jo cluet å gi den så næringsrik mat som mulig slik at den får inn mest mulig kalorier på minst mulig mengde. Høyenergi fòr feks og/eller tilsette rent fett/olje eller tilsvarende som er veldig kaloririkt. Alternativt, om hunden er i greit hold, bare fortsett som før, slutt å stress med det og legg på minnet at hunden ikke er sulten og åpenbart får i seg det den trenger, selv om dere evt ikke skjønner hvordan.

Synes det er mye diller på belger, men ikke nødvendigvis store greier. De fleste lever fint med seg selv og er ikke nødvendigvis noe som krever masse arbeid eller noe, det bare er noen smågreier der lell som kanskje ikke hadde trengt å vært der. Dog kan man komme langt med valg av oppdretter, noen er flinkere enn andre både ifht mentalitet og bruksegenskaper. Jaktgolden, flotte hunder, men når jeg satt og så litt på rasen for noen år siden på vegne av noen andre ble jeg mildt sagt mørkeredd. Det var det dårlig stelt med helsa. Jeg tror ikke jeg fant noen kull hvor ikke størsteparten av kullsøsknene til mor/far hadde et eller annet, veldig mye hd, noe aa, feilstilte øyehår samt allergi (som gjerne ikke står opplyst).. Det var flere tilfeller hvor avlsdyrene vær de eneste i sitt kull som var fri fra hd og blant søsken så spente det seg helt fra c til e.. Kelpie virker det og som det er en del å plukke på både ifht helse og mentalitet. Hjerte, rygg(ltv), sosial usikkerhet/usikkerhet generelt, variabelt med arbeidskapasitet osv. De to siste har jeg ikke så mye greie på. Men, det som slår meg generelt er at det begynner å bli veldig mye på de aller fleste raser. Noen har mye sjukdom, noen sliter veldig mentalt og noen har litt av begge. Også er det noen få raser hvor det virkelig er høy prosentandel som er rammet slik at man nesten ikke kommer unna samme hvor man kjøper eller hvor godt man undersøker og velger oppdretter. Så lenge man styrer unna de verste så tror jeg det øvrige har omtrent lik sannsynlighet for å få et eller annet, så sånn sett så er kanskje ikke helse/mentalitet det man trenger å velge rase etter. Til syvende og sist så er det jo ofte like problematisk og ender i samme utfall enten det er sterk grad hd, sterk allergi eller sterk redsel. Og i mindre alvorlig grad så er det jo gjerne uansett en liten ulempe enten det er det ene eller det andre. Velg den typen dere liker best og legg ned arbeid i å finne rett plass/rett kull å kjøpe hund fra.?

Tror ikke du har så mye å være bekymret for her altså. For det første så er det rimelig normalt at hunder ikke nødvendigvis liker alle andre hunder. Noen mer enn andre. Glefsing er en del av språket, det er for all del tydelig beskjed og store bokstaver, og ikke vet jeg om det var grunn til det eller ikke(utover hva hunden evt følte behov for), men uansett så høres det jo ikke ut som dere har en farlig hund liksom. Heller bare en litt utrygg hund som føler for å si ifra når det blir for mye, men tross alt virker hun jo å ha god kontroll og lite alvor. Nå er hun jo full av hormoner, hun har en valp å beskytte og morsinnstinktet er nok på samme om valpen er til stede eller ikke. Er det første gang så er det jo kanskje litt ekstra usikkerhet og stress for en allerede litt usikker sjel, samt kanskje smerter eller slikt ifbm keisersnittet. Er hun usikker så er det klart det kan bli verre når hun blir håndtert med å bli lagt i bakken osv, så ikke noe rart at det kan påvirke. Ifht valpen, hvordan da tar tak? De skal jo oppdra valpene sine, sette grenser og lage regler. Og noen ganger kan det nok virke brutalt, men de har nok stort sett kontroll. Men om du føler det er helt feil så kan det jo være et resultat av stress da i dette tilfellet. For mye press for tispa ifht hva hun greier å håndtere, så da kommer det slike ting utav det. Det bør du isåfall følge med om du tenker at det er ille. Ifht nabohunden, ha på bånd. Det er ei tispe med valp, det er ingen selvfølge at hun vil ha noe med den hunden å gjøre nå, spesielt ikke om det er inærheten av huset eller om valpen også er ute. Jeg tipper det roer seg mye når hormonene forsvinner igjen, men uansett, det virker som sagt ikke som du har en spesielt sint hund eller en hund som er farlig om det nå skulle oppstå noe. Det er ikke noe stress. Det er rimelig normalt. Og neppe farlig som sagt. Skulle det vedvare så dropp hundeparker og sånt, vær flink med bånd om dere ikke har veldig god lydighet på henne og ha faste, kjente hunder som evt lekekamerater om dere har behov for det. VIl dere trene på det så husk at trygghet er viktig. Hun bør kun oppleve situasjoner hun mestrer og er trygg i rundt andre hunder.. Dvs, enten i bånd(alle hundene) på tur hvor alle kan følge hverandre uten å må borti og alle får fri fra innpåslitne hunder. Eller sammen med hunder hun kjenner og går godt over ens med. Hunder som er trivelige, stødige og trygge, og helst hunder som ikke blir "for mye" selv om det bare er glede. Mengdetrening. Det er lov å si ifra om hun går over streken, men ville ikke tenkt å korrigere det hardt som straff liksom eller for å forsøke at hun skal bli redd for å gjøre det en gang til viss dere bare tar henne nok. Tenker mer at målet må være å unngå at hun havner i en situasjon som gjør at hun føler behov for å snappe, men om hun gjør det (virkelig uten grunn) så er det lov å gi tilbakemelding på at det ikke er greit, uten å overdrive. Men husk da at det er lov å si ifra litt kraftig uten at noen har vært helt idiot til henne, ikke ta fra henne det. Om hun ikke tørr å si ifra når hun føler at det blir for mye, selv om den andre hunden ikke er direkte frekk eller ufin så kan det plutselig smelle verre når begeret hennes er fullt, men tenker mer på om hun hiver seg etter forbipasserende som ikke har vært bortom henne i det hele tatt, da kan hun heller gå vekk selv.

Sikkert en del som gjør det og, men jeg ser ikke for meg at det er de som er verst på å forkaste hunder som ikke duger. Jeg vet ikke hvor grensa går ifht tema, men jeg synes det er ganske mange som driver mer eller mindre aktivt av alle disse "vanlige" hundeeierne. De fleste har kanskje ikke mål om mesterskap, kanskje ikke øverste klasse heller, men fortsatt noen krav til hva de ønsker i en hund. Og ønske om å konkurrere. Og da ikke bare for å delta. Edit: Og for å være litt vrang, om man kjøper hund etter type ifht hva man liker/trives med så har man vell helst noen forventninger til den hunden og egenskaper også. Får man noe utypisk da så er det vell ikke sikkert man trives med det uavhengig av bruk. Og er det litt bruk i dem så burde det ikke være nødvendig å velge aktivitet etter evne heller, iallefall ikke om det er snakk om lavterskel trening og konkurranse. Det skal ikke så mye til å kunne gjøre det helt greit i de lave klassene, uavhengig av gren.

Det er mulig å løse på en måte som er ok for hundene, spørsmålet er hvilket hundehold du ønsker deg? Skal du ha begge ville jeg vært nøye på å enten skille de eller være hard på hvilke regler som gjelder inne. Ved skilling så bør de helst være i samme rom slik at de kan se og høre hverandre og slik at alle er "sammen", selv om det finnes avgrensninger. Dette skaper ro og trygghet for alle. Bytt på hvem som ligger på den siden av stengselet du er på og ikke. Gå tur sammen om det fungerer, det er fint for å styrke flokkfølelse og relasjon. Jobb med lydighet og kontroll på begge og du bør være den som i størst grad setter spilleregler. Ikke tenk at tispa skal si fra selv når ting blir plagsomt og ikke la tispa være en idiot til valpen. Skal du ha dem sammen inne så sørg for at du har kontroll. Da kan de være rolige og ligge pent. Det skal være lov for alle å røre på seg (skifte liggeplass, gå å drikke eller hilse på deg), evt leker eller tyggeting tilhører den som har dem, den andre kan holde seg unna. Fortsett å begrens resurser som ligger rundt om, fortsett å gi de mat med stengsel imellom. Slutt å tenk at tispa skal ha noen fordel når det deles ut godis osv. Du bestemmer det, ikke hun. Det er ingen rang utover deg øverst og de to hundene som er likt under det. (jada, ingen rang mellom hunder og mennesker, men poenget står. du bestemmer, de skal oppføre seg og ingen av de to er over den andre). Bånd på inne kan hjelpe deg og ha kontroll eller ihvertfall lettere få kontroll om noe oppstår(sånn til du evt skal begynne å ha de løst inne sammen), men en god stund fremover ville jeg brukt mye stengsel slik at ingen kjipe hendelser får oppstå og begge hundene kan føle seg trygge og avslappet og bli så komfortable som mulig i hverandres selskap.. Så lenge du tar styring og gjør nødvendige tiltak så går det nok helt fint for valpen å bo med dere å vokse opp her, men det bør ikke fortsette slik det har vært frem til nå, nei. Ikke bare pga stress hos valpen heller, men for din egen del også så vil du ikke ha for mange negative greier som påvirker valpen. Da blir det fort bare at den tillegger seg kjipe sånne greier selv. Kanskje utvikler den ressursforsvar om den blir flydd på pga det. Nå når han er liten kan det jo vises mest i at han holder seg unna, men når han blir voksen kan den usikkerheten fort bli mer om å forsvare istedet. Eller for mye dårlig behandling og evt slossing med tispa de kan jo bli en generell usikkerhet og/eller bare lære seg dårlig oppførsel ovenfor andre hunder. osv. Og iom at det har vært såpass mye greier allerede ville jeg lagt litt ekstra tid i å ta med valpen rundt alene innimellom. Og la den møte andre, trygge og greie voksne hunder med godt språk(og da selvsagt uten tispa di i nærheten). Du kan jo evt snakke med dyrlegen om galastop til tispa om hun er veldig påvirket av innbilt svangerskap. Om du vurderer omplassering så er det jo ikke noe rett og galt egentlig. Det er jo helt opp til deg hva du føler er best eller rett og hva du er komfortabel med. Siden du spør så kommer jeg med min personlige tanke rundt tema, men ingen dømming altså, liv endrer seg, jeg vet det kan være kjipt å leve med skrullete hunder osv og det er lov å ikke ønske det også. Personlig synes jeg det er litt hjerterått å omplassere gammelhunden fordi man fikk valp og de to ikke fungerte, på generelt grunnlag. Men får man et godt og egnet hjem til gammelhunden så lider jo antagelig ikke den noen nød uansett. I dette tilfellet dog, med en del ressursforsvar, og begynner å få noen helseutfordringer, samt noen mulige adferdsendringer som har kommet frem ifbm valpen. Sistnevnte kan jo være bare fordi det er en plagsom valp som ikke er likt noen hund hun har møtt før, selvsagt, eller det kan være at tispa virker verre fordi noe annet påvirker henne, kan feks være synet eller det kan være andre ting. Så ville jeg personlig ikke vurdert omplassering, med mindre det er til noen hun kjenner godt fra før, og de kjenner henne og de i tillegg har et liv som passer henne godt. Det er litt for mye potensielle problemer til at jeg synes man skal gi det ansvaret videre til andre, og mtp alder og at tispa begynner å få noen helseutfordringer som nok i seg selv kan være vanskelig å håndtere ville jeg ikke omplassert henne til noen fremmede. Da hadde jeg nok heller tenkt i retning avliving om det hadde vært min hund og jeg ikke kunne ha henne lengre. På den positive siden, selv om det er en hund med noen utfordringer, du har hatt henne i alle disse årene frem til nå og jeg opplever iallefall ikke i det du har skrevet i denne tråden så langt at det har vært et problem for deg? Isåfall, så vil jo antagelig ikke noen år til være et stort problem heller? Dere er alene så hjemme vil det jo antagelig funke veldig fint, du kjenner hunden og du vet om utfordringene så da er det bare å skjerme godt, være kritisk til hva du tar henne med på og rundt hvem(barn feks). I og med at hun er 7 år så lever hun jo antagelig ikke så fryktelig mange år til(selv om man må belage seg på noen år enda da selvsagt, men hun er ingen valp som har hele livet foran seg liksom), du har sikkert både venner og familie som kjenner hunden og det høres jo ut som du har folk som kan passe hunden ved behov osv. Det er kanskje ikke den tanken som frister mest når man kanskje gjerne vil ha to hunder, men ifht alternativet som kanskje er avliving eller om så å måtte omplassere hunden man har hatt så lenge, så er det kanskje ikke så ille tross alt. Forutsatt at det ikke har vært spesielt problematisk for deg frem til nå.

Så lenge han ikke virker sår, veldig tørr eller får barflekker(eller så godt som) der du synes han røyter mest så ville jeg først og fremst bare sett på dette som et røyteproblem, generelt. Prøv å "behandle" det og se hva dere får til. Virker det som hunden plages, får barflekker eller flekker med sår eller lignende eller klør ekstremt på disse plassene derimot, da ville jeg kanskje tenkt mer i retning problem av noe slag som trenger utredning. At han røyter mer noen plasser kan kanskje bare være så enkelt som at det er mer pels i de områdene? Når dere gjør endringer nå så ta en ting i gangen, slik at dere vet hva som påvirker og hva som evt ikke gjør det. Og da er det enkelt å også ta vekk ting som virker inn negativt på hunden, om det skulle skje. Om røytingen ble verre etter forbytte så er det nok smart å prøve noe nytt der. Og råfor er bra for å få fastere avføring. Bare å prøve dere frem. Ikke sikkert du trenger taste serien heller, det kan være forskjell på råvarene som er brukt i tørrfor kontra råfor, forskjellig behandling av de og forskjellig sammensetning av foret. Ikke sikkert det er noe problem med feks kyllingprotein i vom og hundemat. Om det ikke er noen spesiell grunn til at du tenker 1/3 råfor så ville jeg gitt mer enn det. Bedre innhold og råvarer stort sett, og ofte ikke noe dyrerer enn tørrfor. Spesielt om du skal merke forskjell på avføring så er det nok en fordel med litt større andel rått. Men utover det så er det jo ikke noe rett eller galt her, prøv å se hva som funker for din hund. Funker det så er det jo greit uansett Olje og B vitamin kan og være fine tilskudd ifht pels/hud/røyting, verdt å prøve det og. I tilfelle hunden er litt sensitiv ville jeg kjøpt inn noe rått å begynt å gi det nå sammen med det tørrforet han er vant til. Se hvordan det går, og går det bra så kan dere teste å bytte tørrforet og. Da ser dere effekten av hvert enkelt for og hunden slipper å venne seg til to nye på en gang. Samt, aldri for tidlig å begynne å spe på med litt kjøttfor. Tørrfor flest er ikke så veldig bra mtp innhold og råvarer og forskjellen blir stor på dagsinntaket med en gang man tilsetter kjøtt. Selv om det ikke er store mengder.

Jeg synes ikke akkurat det virker mer akseptert, tvert om synes jeg det er veldig mye dømming ute å går både når det gjelder omplassering og avliving (med eller uten "god" grunn).. Kan det være at flere har høyere ambisjoner nå enn tidligere? Høyere krav for å kunne være med å hevde seg? Evt flere driver å konkurrerer kontra bare ha tur og familiehund eller en hund å aktivisere i diverse grener bare for gøy? Tja, jeg vet ikke, så lenge hunden har det bra mens den er der og får det bra dit den skal så er det jo greit, igrunn. Om holdninger ikke påvirker dyra negativt så har det vell strengt tatt ikke noe å si. Men personlig så liker jeg dårlig greia med å omplassere eldre hunder som det ikke er noe galt med, ikke noe dårlig kjemi og hunden har bodd hos sin familie hele livet også skal den bytte hjem på sine eldre dager. Det trenger sikkert ikke å være noe problem det heller, altså, og hver får bestemme selv, men det virker hjerterått på meg. Jeg skjønner at man ikke kan ha ubegrenset med hunder som ikke egner seg om man vil drive med sport, men å ha en pensjonist og en eller kanskje til og med to nye håp/konkurransehunder greier man, og da kan man jo både ta vare på hunden sin og få dyrket hobbyen og ambisjonene. Det ene trenger vell ikke nødvendigvis å gå på bekostning av det andre. Ja, man ser kanskje på hunden som et verktøy til selvrealisering, til en viss grad om ikke annet. Men for de aller fleste så er vell hund både til konkurranse og hverdags, så det at hunden er et verktøy for å oppnå noe man vil betyr jo ikke at man ikke er en god hundeeier eller tar vare på hunden. Og hunder vet jo uansett ikke om de blir omplassert pga manglende kjemi eller manglende økonomi eller hva det er. Er det ok å ha så høye forventninger, ja, jeg synes iallefall det. Men jeg synes jo selvsagt man bør gjøre det man kan for å da skaffe seg det individet man vil ha. Får det noen konsekvenser? Som sagt, hunder vet ikke hvorfor de evt blir omplassert. De forstår ikke konkurranse, vinne, være best eller andre menneskelige ting. De skjønner ikke hva vi evt sier til dem eller andre eller hvilke forventninger vi har eller hvorfor. Så lenge vi behandler de pent så vil det ikke få noen konsekvenser at vi har høye forventninger, slik som det kan få for menneskebarn feks. Vell, utover at de kan ende opp med å bli omplassert da, men det finnes det jo en haug av andre årsaker til at hunder blir og. Alternativet for mange er nok at konkurranse/trening ikke blir så gøy/interessant å holde på med, med de ringvirkninger det har. Og enten vi driver med hundesport eller ikke så er det vell stort sett ikke så gøy for noen å ha en hund man ikke er fornøyd med, uansett grunn. Ikke alle omplasserer for det, men spørsmålet er jo om det er til fordel for hunden. Det er jo også mye fint med å ha hundesport og et så stort miljø som mulig rundt det. Både for hunder og eiere, så i mine øyne tror jeg evt bruk og kast går opp i opp med fordelene. Da har jeg nok et større problem med at noen setter trening og konkurranse før hundens vellferd. At det blir et mindre bra liv for hunden de har valgt å ha rett og slett. Selv om optimalt sett så skulle jeg gjerne sett at de aller fleste hunder hadde fått gode liv i sitt første hjem og levd happily ever after der til de dør av naturlige årsaker. (hester og for den del, siden det og ble nevnt) Noe av skylda synes jeg og kan gå på avl/kunnskap. Det er mye dårlig avl, og det er mye kunnskapsløshet. Dårlig avl er jo et problem fordi det gjør det vanskelig å finne en bra hund. Og kunnskapsløshet kan jo fort bli skyld i at man kjøper feil rase eller fra feil oppdretter. Når mange tviholder på at sine hunder er knall til trening og sport også er det det motsatte feks. Ikke så greit å vite alltid, spesielt ikke om man er fersk. Ikke at alt var bedre før, men det var nok lettere å finne ok konkurransehunder før man begynte å avle ned og bort alt. Nei? Det er for oss eiere det. Og det er nok ikke det aller beste for hunden. Hadde vi bare trent for hundens del hadde vi nok bare trent for morro og droppet konkurranser, høye klasser og harde krav med lite belønning osv etter hvert.

Ser ut som både torsdag og fredag er ledig. Og vi kan jo slenge oss sammen alle 3 om det er lettere enn hver for seg. Så tar vi jo bare ut hunder etter tur. ?

Hollender ? jeg er litt usikker på resten av uka enda, men vi får nok til noe enten torsdag eller fredag. Evt neste uke. ?

Villa kanskje ikke gått ned så mye i aktivitet, da forlenger du jo bare den perioden som blir rolig, men du kan jo begynne å skifte ut noe tur med hjernetrim feks? Så kan du jo gjøre litt ekstra sånt etter operasjonen?

Vi kan sikkert få til noe på dagtid hverdager. ?

Go for it? du greier nok å leve fint med det om du i verste fall skulle endre smak eller noe. Jeg har to jeg ikke liker spesielt godt lengre. Store er de og, men de plager meg over hodet ikke. De har vært der i 10++ år liksom, man blir jo vant til at de er der og det er jo bare blekk. Ingen big deal.. Men før eller siden når jeg får ånden over meg så kan det hende de blir byttet ut med noe annet.

Ble ikke så mye av årets mål av div årsaker, men nå er vi igang så da blir forhåpentligvis neste år bedre. I år ble det en start på Bølla i LP 1, mye bra og en del som trakk ned. Vi var nok ikke helt forberedt og har fått trent alt for lite generelt, men greit fornøyd med starten selv om poengene ikke var allverdens. Men hun jobbet fint og holdt fokus osv. Resten sto bare på manglende forberedelser og trening, og meg. Mål for 2019: Bølla; LP1 til våren og LP2 ila året. Har vell egentlig de fleste øvelsene til lp2 inne og så mulig vi går fort gjennom den og. Men LP3 gjenstår det mer til så den får vi evt ta som det kommer. Innen RIK satser jeg på å få gjort ferdselsprøven før sommeren iallefall, samt sykkelprøven. Videre er det litt som skal på plass, men håper å få til IPO1/SL1 også ila året. Opal er jo fortsatt ung og vi har ikke trent allverdens enda så har det litt som det kommer, men noen løse mål må vi jo ha så da tenker jeg LP1 og ferdselsprøven ila året med henne, og ellers bare trene og ha det gøy?

@Kaisen håret i strikk og en litt sånn stor lue. Beanie lue eller hva det heter. Jeg takler heller ikke lue med løst hår. Edit; Du kan jo forsøke enda flere lag på kroppen og, overkroppen kan du jo ha tynt ullundertøy/superundertøy, fleece eller ull mellomlag pluss en tykk ullgenser som den du har. Også jakke, gjerne foret, utenpå der.