Mari

Du vet når du ser en rekke ovenfra? Der de danner en sidelengs v på en måte? Om du hekler i den bakre delen av v'en så vil du få en ribbeeffekt. Jeg tok et par bilder nå for å forsøke å illustrere

Selvfølgelig! Drops har rimelig garn også, og en hel drøss gratis oppskrifter.

Jeg at du !

Litt flaut, men jeg hekler på engelsk. Half double crochet in back loop. Er det noe som heter halvstav på norsk? Isåfall er det det, og de hekles i bakerste løkke på maskene i forrige rekke. Om det gir noen mening? Jeg synes det funker.

Jeg tviler sterkt på at den kontrakten holder vann. Du kan neppe bare "hente ham" som du sier, hunden er deres og du har sannsynligvis ingen rettigheter med mindre vi snakker om mishandel, noe vi åpenbart ikke gjør. Du kan tilby deg å ta hunden tilbake og se hva de sier. Sier de ja så er jo saken løst. Om de ønsker å beholde den så ville respektert det og heller konsentrert meg om å lære leksa mi; ikke omplasser en 2 år ung rottweiler hannhund til et par som nærmer seg søtti. Cuz, really? Hva trodde du kom til å skje? Det er liksom så mange indikatorer på at dette er en dårlig match, iallfall på sikt, at jeg klasker litt panne her jeg sitter. Beklager at jeg er så direkte.

Takk! Bare å si ifra, Aya. Jeg finner smaragdgrønt i ull, bomull, alpakka eller hva damen enn måtte ønske jeg. Gratulerer så mye med graviditet! Så spennende! Og takk for hyggelig kompliment Jeg så endel her og fant også mye hjelp her. Jeg prøvde meg bare fram rett og slett. Kjøpte en heklenål og et nøste og lot det stå til. Mye kommer rett og slett bare ved å hekle masse. Fram og tilbake, prøve forskjellige masker. Øve, øve, øve. Og så kan du bare spørre meg om det dukker opp spørsmål, det er bare koselig. Det er også masse videoer på youtube, sånn at du ser hvordan maskene hekles. Men vær advart, det er så lett å få dilla! Og det er ikke en billig hobby med en gang man oppdager den store og fantastiske verden som er garn altså. Jeg er blitt så snobbete på garn, og jeg storkoser meg når jeg shopper. Akkurat nå venter jeg på garn i posten til neste prosjekt på lista. I mellomtiden hekler jeg et fangpledd/verandateppe i et garn jeg bare digger! Blir det ikke kult? Jeg er spent på hvordan det blir til slutt. Det kommer helt sikkert bilder...

Tusen takk, Mio! Det er så hyggelig å høre sånt. Jeg festet knappene i dag, så nå er jakken til "baby" klar til mageboeren kommer ut i juni. Fikk ikke fanget fargen ordentlig, den er mer lilla irl. Ellers har jeg også heklet dette hals/pulsvanter settet i ren bomull. Halsen er den samme som Synnøve, *nina* og Lill sin, vantene er egenkomponerte. Settet er til salgs.

Det er et kjempeinteressant spørsmål! Og jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal sette fingeren på det, men det er en forskjell der. For å ta fokuset vekk fra kelpie siden det virker å kunne tas litt feil, så kan jeg si at jeg ser noen ganger det samme på staffen. En rase som er kjent for å være veldig sosial, og det er de i de aller aller fleste tilfeller. Men jeg føler at jeg ser mer av den smiskete overkompenserende oppførselen på staffen innimellom, gjerne på hunder som ikke er de sterkeste på andre punkter heller. De er gjerne litt feige, kanskje litt miljøberørte, tåler ikke mye press før de trekker seg. Det er ikke like sosialt lenger, men mer en ekstrem underdanighet kanskje? Det er en forskjell på "elsk meg, elsk meg!" og "jeg synes du rocker!", kanskje man rett og slett må se helheten av hunden for å klare å se hva som er hva? Jeg måtte finne fram testen til min første amstaff nå, og se på kontaktbiten. Jeg lurer på hvordan hun hadde blitt sett om man bare så det ene klippet der uten å kjenne til resten av hunden. Om hun er smiskete og underdanig, eller bare oppriktig glad i folk. Artig diskusjon som kom på siden her synes jeg.

Jeg har hatt amerikansk bulldog siden 2005 og jeg har egentlig aldri savnet FCI stamtavle. Det er vel kun på et eneste punkt den (for meg) hadde vært kjekk å ha. Og NOX åpner for at de kan delta på de fleste hundearrangementer. Ønsker man å drive med utstilling er nok rasen neppe en god match, det arrangeres rasespesial en gang i året hvor det flys inn dyktig spesialdommer, men ellers må det vel bare sies at på NHL utstillinger er det heller labert når det kommer til rasekunnskap... Men. Kanskje diskusjonen skal tas ut av valpetråden? Det er en helt legitim diskusjon altså, det er ikke det, jeg bare tenker at IW sikkert vil at denne holdes på gossegullegulle-sweet.jesus.he.is.SO.cute nivå. Med rette. Grattis IW! Dette blir bra vettu! Jeg er glad du og sambo kom fram til et komprimiss begge to liker, og jeg håper nurket lever opp til alle forventningene og mer til!

Leie inn instruktører og humdetrenere? Hvorfor det? Fobi mot hund har svært lite med hund å gjøre, men alt å gjøre med fobier og hemmende frykt. Om dere skal gjennomføre dette så må dere leie inn fagfolk innen psykologien, ikke hundetrening. Jeg tror også dere må ta betalt. Dere må tross alt i det minste dekke utgifter, og de kan bli vesentlige avhengig av hvor mye dere ønsker å legge i det. Det er mye å tenke på om man skal arrangere kurs, dessverre er det ikke nok med gode intensjoner. Som jo er synd, for det er tydelig her at hjertet er på riktig plass.

Vel... Selvsagt. De har over 75 millioner hunder, vi har 400.000. Hva annet kan man forvente? I tillegg er hundekulturen på mange måter annerledes i USA.

"- There are approximately 78.2 million owned dogs in the United States - Thirty-nine percent of U.S. households own at least one dog" (referanse) Vi snakker ikke akkurat om en epidemi her. Jeg har ikke klikket inn på linken, jeg er ikke i form til å lese om drepte barn. Men dessverre er det slik at dette kan skje, og vil skje, så lenge vi ønsker å ha hunder i samfunnet. Heldigvis redder hunder langt flere menneskeliv enn det de tar, og det må vi alltid huske på.

En av mine forrige hunder fikk foreskrevet skyhøye doser av tramadol, type farlig for folk. Apotekdamen ringte selvsagt vetten og hørte, hun var helt , men det stemte det. Som den ovenfor sier, det kan være enorm forskjell på doseringer og medikamentvalg mellom mennesker og dyr. Hvorfor? Nei, sikkert noe med metabolismen å gjøre?

Pippin, hvem sier at biting og glefsing er ok? Dette er klassisk straw man.

Det kan være tricky fordi ting gjerne henger sammen. Faren er at man kan ødelegge rasepreget. La oss ta en av mine raser, amstaffen, som ofte har en tendens til å være noe intolerant ovenfor andre hunder av samme kjønn. Samtidig er de spesielt menneskeglade hunder en skyhøy toleransegrense ovenfor folk. Disse rasetrekkene kan gjøre den til en fantastisk familiehund, eller en elendig familiehund, alt etter behovene til familien som skal ha den. Det er en evig diskusjon innenfor bull & terrier rasene hvor mye vekt man skal legge på å plukke vekk hundebiten på de. Historisk sett er de to egenskapene jeg nevnte avlet parallelt (hundekamper), det ene kommer som et resultat av det andre. Derfor kan de kanskje henge tett i hop også, sant? Et annet resultat av rasens blodige historie er dens evne til å aldri gi opp, den vil jobbe hardere dess mer motstand den får. Dette er egenskaper på godt og vondt, alt sammen, men det er i høyeste grad med på å definere hva rasen er og har vært. Vil vi miste noe av det som er med på å definere rasen om vi kludrer for mye? Det er et sjansespill. Vi har plenty eksempler på at man både kan lykkes og feile miserabelt. Vi skal også respektere historie, tradisjon og bruksområde når vi avler hunder. Det handler om foredling denne raseavlen, sant? Så, når slike som meg, som bedårer disse rasene og synes at de gjør min tilværelse komplett selv med sine hundediller, ikke har noe problem med samme kjønnsaggresjon om det nå skulle oppstå. Det er ikke et issue i det hele tatt, så lenge det ikke er overdrevet (noe det ganske sjeldent er). Skal vi da gå inn å endre en rase? For hvem endrer man den da egentlig? Folk som aldri er interessert i å ha rasen? Mulige framtidige eiere? Samfunnet generelt? Hundenerdene? Om svaret er ja på et av disse spørsmålene så må vi også definere i hvilken grad dette er et problem og for hvem. Det betyr selvsagt ikke at jeg på død og liv vil ha en hundeaggressiv hund, eller mener at vi skal selektere på det! Jeg håper ingen leser meg dit. Det er ikke enkelt med denne hundeavlen. Vi kan ikke tro at egenskaper er isolerte og at det bare er å selektere på de og forvente at alt det andre forblir uendret. Ting henger sammen. Iallfall på mentalitet, som er et kompleks nettverk der inni skolten på bikkjene våre. Det er innviklet, og på toppen av det hele så kommer hvordan man skal tyde biologi og miljø fra hverandre. Det er ikke lett, det er tvert i mot fryktelig vanskelig. Se på Belayaevs rever, de ble selektert på en eneste egenskap (på temperamentsiden), og det hadde store og uante konsekvenser på helt andre ting (utseende). Amstaffen er et resultat av mange hundre års målrettet avl, for at jeg skal (i teorien, blech, hundelov) kunne ha en hund som passer meg ypperlig og som både jeg og hunden kan trives best mulig med. Jeg er ikke så skråsikker på at man uten konsekvenser kan avle bort hundebiten på dem, mulig det er lett som en plett, men det er alikevel noe man skal angripe med stor forsiktighet synes jeg. I denne diskusjonen tror jeg egentlig alle for det meste er enige jeg. Det blir bare polarisert så mye at en diskusjon skapes av ingenting. Alle ønsker å bevare rasepreg på de individuelle rasene, men ingen ønsker farlige hunder. Så alt med måte. Kan vi ikke egentlig koke det ned til dette? Jo, og at labbiser er veldig, veldig ålreite dyr!

Å herregud... Der er han! Han er så utrolig søt, og Tinka så kjempeflink! Hun er jo primaeksempelet på språksterk hund i den videoen, helt nydelig å se på. Helt enig med Sara, han har et sånt maskulint hode, du ser at han kommer til å bli et skikkelig mannfolk liksom. Stødig og god. Du er jo forbaska heldig da, men samtidig så misunner jeg deg ikke valpetiden, den er slitsom! Med en kelpie så er det sikkert som å ha tre samtidig. Jeg gleder meg til historiene når han våkner og skjønner hvor mye spillopper han har å gjøre.

Jo, det er mye mindre grusomt. Det er ille nok å skulle takle at babyen sin dør mens den sover (seriøst, jeg grøsser langt inni sjelen bare av tanken), enn å skulle måtte leve med å vite at den ble angrepet og revet i filler av et dyr. Å vite at ikke bare får ikke barnet ditt leve livet sitt, men det døde livredd, alene og med store smerter? Fy f. Denne tråden gir meg lyst til å gråte. Så utrolig tragisk.

Jeg går litt tilbake til førsteinnlegget jeg, for jeg synes det er en interessant betraktning, en jeg har tenkt på selv også. Og jeg har jo vært der! Da jeg fikk min første hund så hadde jeg ikke snøring. Jeg ville bare ha hund fordi jeg likte de så godt, kjøpte hund fra måfåoppdretter, og farge var en av de største prioriteringene etter rasevalg. Så kom hun i hus da, og forandret både verden min og meg for evig og alltid. For der fant jeg et engasjement, en lidenskap og jeg var en gorram svamp! Jeg sugde til meg alt som hadde med hund å gjøre, tok masse kurs, leste tonnevis med bøker og diskuterte på nett så svart hvitt og kategorisk som bare en fersk ildsjel kan. For en læringskurve! Plutselig så jeg potensiale som ligger i arten hund, og var helt blown away og forelsket. Jeg kunne ikke tilbringe nok tid sammen med hunden min, jeg bare digget det. Digget min hund og alt med hund og alle hunder rundt meg. Men jeg gjorde jo masse feil! Helt utrolig mange feil, det skjønte jeg fort. Men ambisjonene vokste da, det var jo artig å trene og jeg ville bli like god som jeg var engasjert, sant? Resultatene skulle liksom reflektere det store bankende hjertet jeg hadde i brystet. Men bikkja var ikke helt på lag, fordi jeg hadde gjort de feilene jeg hadde gjort. Jeg klasket panne og angret på alle tabbene jeg ikke kunne gjøre om. Vi hadde det jo supert, men jeg begynte å se hennes begrensninger. Så tankene om nummer to kom fort, da skulle jeg gjøre alt annerledes og vi skulle få det til. Jeg hoppet oppover på motorskalaen og linjene, valgte møysommelig, ventet lenge og drømte stort. Tok alle de riktige valgene som jeg hadde lært var så viktige i valpekjøp. Sosialiserte etter boka, gikk inn med hud og hår. Hunden funket jo bra den (eller, hun var jo per definisjon defekt siden hun måtte avlives etter 1,5 år pga helse), men noen resultater fikk vi aldri. Ønskene var der så innmari, men helt ærlig? Jeg har ikke stamina, tålmodighet eller utholdenhet til å konkurrere i noen hundesport. Det var aldri førstehunden feilen lå hos, det var meg selv. Jeg kjente ikke meg selv som hundeeier, måtte lære meg mine egne begrensninger og sånt er jo en prosess. Alle de feilene jeg gjorte mer nummer en? De var jo ikke permanente slik jeg trodde, jeg kunne fint ha jobbet de vekk, problemet var at jeg innerst inne ikke ville. Nettopp fordi jeg ikke har det som trengs på den arenaen. Det er helt greit, for jeg har andre styrker som hundeeier som er like verdifulle. Så jeg har vært der. Kunne fagutrykkene på rams, reglement for hundesporter jeg aldri konkurrerte i, og de jeg aldri en gang hadde planer om å konkurrere i. Jeg ga råd om ting jeg egentlig hadde null erfaring med, brukte store ord og hadde sterke meninger. Om alt. Hele tiden. Jeg tror kanskje alt det der er en del av å finne noe man aldri egentlig har visst at man letet etter? Oppdage hundenerden i seg. Nå, snart ti år og flere hunder senere har jeg moderert meg. Jeg skal ikke ha den kuleste, heftigste bikkja å temme og forme lenger. Jeg har ikke lenger noe å bevise, for jo, det handler mye om det. Om man ikke skal bevise til de rundt seg, så skal man bevise noe for seg selv, sant? Men vil jeg heller ha dæsj for lite enn en for mye. Det har tatt tid å finne ut av det, og hverdagen min er en helt annen ikke minst. Det er mange elementer her. Å få hund? Vel, det er på mange måter som å skulle bli kjent med en helt ny side av seg selv det. Enkelte ting må man bare lære via erfaring. Det spiller ingen rolle hvor mye fornuft folk peprer deg med, det bare går ikke inn før man har trasket livets lange landevei selv. Det er helt greit synes jeg, for hva ellers har livet å by på om det ikke er erfaringene våre, alle tabbene og alle seierene? Og å få lov til å gå den landeveien sammen med en hund da gitt, det er jo bare en ære og den beste gaven ever.

Pøh! Da har de ikke møtt nok pudler. Pudler er helt utvilsomt tøffe hunder.

Jeg lurer på hva som er så galt med puddelen jeg? Puddelen er en super hund, den trenger ikke blandes med alt mulig rart. Den klarer å stå støtt helt på egne egenskaper og vel så det!

Jeg og. Men det er kanskje samme person. Det er kjetil og han er naboen min.

Post of the day! Fantastique!

Jeg og! Men kanskje det er samme person. Det er naboen min.

Nå klør det i fingrene på Lotta.

Jeg har tenkt å prøve å gi Fyda eplecidereddik når hun kommer hjem igjen. Hun stanker jo alltid den hunden, og har rustfarge på poter og mage. Kom til å tenke at det fint kan være sopp. Det kan vel forklare at hun aldri blir helt ren uansett hvor mye jeg vasker henne? Uansett, noen spørsmål. - Vil det hjelpe å gi i maten, eller må hun sprayes? Eller begge deler? - Går det an å bruke vanlig Heinz eplecidereddik fra dagligvaren? Jeg ser amerikanerne insisterer på å bruke eddik med "mother" i, altså eddik som er ufiltrert og upasteurisert, men er det nødvendig for å få de gode resultatene? - Er det ok å gi i form av kapsler? Enkelt og billig på iHerb, men om det ikke er bra nok så er det liten vits.