Mari

...blaaaaarrrrrgh.... That Malnickb*tch ain't pregnant, she actually did eat a baby! ...bøøøøøøaaarhhhh... Bwaaaaiiiinsss.

Jeg vil se bilde med den nye eieren inni! Eller enda bedre, irl!

Ok folkens, da ser det ut som våre verste mareritt er på vei til å bli virkelighet. Malinck beit meg på tur i dag, mens jeg satt ubevoktet på huk og koste med hunden hennes. Nå har jeg over 39 i feber og føler meg mer og mer som en zombie... Timene mine er nok talte, men i et innfall av klarsynthet fra min ellers deliriske tilstand så vil jeg oppfordre alle i trøndelag om å evakuere snarest. Varsle myndigheter, søk tilflukt! Pass på barna! Jeg kjenner jeg begynner å bli sulten. Det er bare en ting som frister... Deilig... Rosa... Ruglete... Hjernemasse. Kroppetemperert, saftig hjernemasse. Og innmat! Seige tarmer med rester fra middag og gammel promp. Lever med et hint av 17. mai fyll... Nom! Har de på prix? Sikkert ikke. Kanskje best å bare vime rundt på måfå. Ja, jeg tror det. Save yourseeeeaaarrrrr aaaaarrrggggghhh...

Ja, 2015 skulle det stå. Det er vel rett opp i gata med at amstaffen ikke er farlig under utstillingen, eller noen av de andre forbudsrasene. Jo, forresten. Pit bull er vel like farlig selv om vi holder utstilling.

Skal ikke Norge har stor internasjonal utstilling i 2013? Det kan vel ikke ha noe med det å gjøre sikkert.

Jeg synes det er smarte forhåndsregler med bullehunder. Være litt mer påpasselig enn kan kanskje er med andre type hunder rett og slett. Sjansen er jo markant for at det går superbra. For selvsagt kan det gå helt fint, jeg kjenner en som har pit bull fra game linjer som mildt sagt er kjent for å være veldig fyrrige, og har hannhunder som sover i samme hundeeng, bor sammen med løpetispe etc. Aldri alene da. Man gjør det man kan for at det skal gå bra, men forbereder seg på at det ikke nødvendigvis gjør det. Det er min filosofi iallfall. Jeg hadde Charlie og Töddel samtidig, og vi fikk det jo til å funke. Men marginene var veldig små for at det ble konflikter, og ikke minst vanskelig å forutse. Vi brukte barnegrind aktivt, og også å ha bånd på en av de inne. De var gode venner liksom, helt til Charlie fant noe å plukke på og da var ikke Töddel sen om å henge seg på. Ikke kjempestress, forstå meg rett, mye er også vane, men jeg kommer ikke til å ha to hannhunder av bulletype igjen. Jeg hadde ikke valgt det første gangen heller for å være helt ærlig, men omstendighetene ga meg lite rom. Jeg tror ikke kastrering nødvendigvis vil være helt avgjørende heller. Dessuten har det konsekvenser for hunden å bli kastrert i så ung alder hvor det mest sannsynlig har en effekt. Nå må det sies at jeg er kontrollfreak. Jeg tar heller en forhåndsregel for mye enn en for lite, og det er mulig at jeg legger mer til rette enn det som er nødvendig.

Amstaff? To intakte hanner? Tja. Folk har absolutt klart det, men jeg ville belaget meg på å måtte ha de atskilt for så å heller bli positivt overrasket. Aldri løse alene sammen. Da kjører du barnegrind eller to rom. Jeg ville absolutt valgt tispe.

Sure, diskuter i vei. Jeg tipper alle kommer til å være ganske enige i den diskusjonen, siden vi såvidt jeg ikke vet har foreldre til noen hener her inne. Jeg personlig får ikke så mye utav vitsene, men whatever tickles your fancy. Foreldrene har stilt seg lagelig til hugg. Jeg og. Men det er ikke uvanlig. En bekjents barnehage synger sangen som sier bl.a "gjøre jenteting - gå i miniskjørt og gråte litt for ingenting", og teksten er ment godt den. Men læll, sant. Det ligger føringer for barna basert på kjønn, nettopp fordi kjønn er en del av vår identitet. Vi kan diskutere om disse føringene er positive eller negative for barna, jeg synes det er gode argumenter på begge sider, men mener vi virkelig at føringene ikke eksisterer? Jeg er helt enig med deg. Jeg driter totalt i om sønnen min leker med traktor, dukker eller en slikkepott, jeg driter i om han er femi eller macho, jeg driter i om han ender opp som lagerarbeider eller dragqueen, om han er vågal eller forsiktig, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Alt det der er detaljer. For meg er det viktigste at han er trygg og så lykkelig som han kan være. Jeg tenker som deg at det er viktig å ha gode rollemodeller som finner sin dynamikk og har en fin balanse, og som er åpne og møter barnet slik det er. Men alle er ikke like åpne. Jeg har homofober i min familie, og jeg har en barnehageansatt som påpeker rosa bukse og gris. Forskjellen på meg og foreldrene i artikkelen er hvordan vi angriper dette, hvilke løsninger vi velger og ikke minst hvor mye vekt vi legger på det. Og jeg har innsett at jeg ikke kan skjerme barnet mitt fra folk som ikke tenker eller oppfører seg likt som meg, ei heller ønsker jeg det. Jeg tror ikke noen er uenige i det altså. Men jeg tipper at disse foreldrene mener at amming, fødsel og forskjeller mellom kjønn på fysisk styrke er ganske irrelevant for et barnehagebarn. Tror du disse foreldrene tror at de kan det? Eller ønsker det? Helt ærlig, jeg tror ikke dette handler om likestilling i det hele tatt, men om kjønn og identitet hos små barn. Og om voksne som gjør det siste til en kampsak hvor barna spiller de sentrale rollene. edit: Jo, og en ting til, selv om jeg er midt i matlaging. En venninnes 4-5 år gamle sønn skulle få seg nytt regntøy, og insisterte på å kjøpe det som var knall, og jeg mener knall, rosa. Min venninne spurte han flere ganger om han var sikker, og ja det var han. Så det ble rosa. Mitt råd var at om han kom et par dager etterpå, eller uker for den saks skyld, og sa at han ville ha nytt regntøy så skulle han få det no questions asked. For en 4-5 åring er ikke i stand til å forstå de sosiale konsekvensene av å velge knall rosa regntøy når han tropper opp i barnehagen dagen etterpå med det på. Er du/dere enige eller uenige i min tankegang i den situasjonen?

Dette er jo så enkelt som at noen mener at det er viktigere enn det andre mener. Noen mener det dikterer barnet hva det er, andre mener det ikke har noe å si hverken fra eller til. Vi er forskjellige. Hvilke forventninger og påvirkninger barn påføres er jo heller ikke statisk. Det endrer seg hele tiden. Det er vel her uenigheten mellom oss og dem ligger da. Noen mener at det er fryktelig vanskelig for barna å ta uavhengige valg, fordi de blir styrt i retninger og møtt på en viss måte, basert på hva de biologisk er utstyrt med. Bare gå inn på en hvilken som helst lekebutikk og se. Barna blir fortalt fra en veldig tidlig alder hva deres preferanser er, evt "skal" være. Man kan selvsagt mene at gutteting er gutteting fordi det er det gutter biologisk sett er wired for å like, men påvirkningen er det like mye alikevel, sant? Sønnen min har fått reaksjoner fordi han, Gud forby, har valgt et rosa kosedyr å få en tilknytning til. Og at han i ny og ne befinner seg i rosa bukse. Han ønsket seg dukke til jul fra onkel og tante, men fikk byggebrikker i stedet siden "vi fikk oss bare ikke til å kjøpe en dukke til ham". Who the føkk cares hvilken farge kosedyret hans har, eller om han helst vil være prinsesse på karneval?? Det spiller ingen rolle, gutten er trygg og fornøyd, og det er det som teller. Men faktum er alikevel at han blir møtt med reaksjoner i de arenaer han ikke er standard gutt. Han er ikke to år engang. Disse reaksjonene blir større etterhvert som han blir det, og han vil selvfølgelig legge mer og mer merke det. Det er jo ikke uten konsekvenser for et barn. Barn tar enormt mye ansvar for det som skjer rundt dem, selv når de ikke er skyld i dem. For foreldrene i saken er disse konsekvensene så graverende at de går til ekstremer for å bli kvitt de. Jeg synes ikke noe om det, det introduserer så mange andre og like graverende konsekvenser for barnet at det bare virker ulogisk, til dels slemt, og veldig lite gjennomtenkt. Men vi kan da vel diskutere premissene for valget alikevel?

Det er ikke så mye å si. Men fler og fler opphever raseforbud, det er lov å håpe Norge følger etter. Nye politikere betyr nytt håp, og den som gir seg er en dritt!

Jeg er usikker. Hadde du. Spurt meg for to år siden hadde jeg helt klart sagt ja. Nå sier jeg sannsynligvis.

Korreksjon; når de 5 årene har gått så er amstaffen magisk blitt helt lovlig igjen i Norge. Lola kommer hjem fra Uppsala med amstaff i ene hånda, dalmatiner i den andre, og Mari møter henne på grensa med verdens beste pit bull og stort velkomstskilt. Score!

Jo, men de får jo ikke kontrollert omgivelsene utenfor seg selv. Det er vel mye poenget at barnet møtes av så mange fler enn bare foreldrene, og at de påvirkningene er vel så viktige som foreldrene (og etterhvert enda viktigere til min store frust. ). Om folk ikke vet hva slags kjønn barnet er så kan de heller ikke være forutinntatte basert på nettopp kjønn. Det er nok av den grunn de ikke forteller det til barna, slik at de skjermes. Men tenk så forutinntatte folk kan være basert på at de ikke vet hvilket kjønn barnet er, eller basert på at de har skikkelig særingforeldre. Oy ve! Nuh er det køya på meg. Natti natti. Mari out.

Hm, jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener her, men jeg ser på amstaffen som samarbeidsvillig. Når jeg sier "gir seg aldri" så mener jeg ikke i hverdagssituasjoner (for en snål ting av hunden din å bare stoppe forresten. ), jeg mener når de er trigget i et eller annet. La det være i jakt, eller i slosskamp. Det nytter ikke å kjefte på de, eller whatever, de vil bare jobbe hardere med mer motstand egentlig. Du må bare løse situasjonen der og da, og så må du lære av den. De er happy go lucky hunder. Og de er hunder, hverken mer eller mindre. Dukker det opp matforsvar (det må være sykt sjeldent på amstaff) så løser du det som du gjør på en annen hund. Ikke er de spesielt territorielle heller. Og amstaffen er ekstremt menneskekjær, det skal mye til for at den viser aggresjon mot folk. Det er en grunn til at mange bullehunder er omplasserbare etter å ha blitt utsatt for ekstrem mishandel, de har en vanvittig toleransegrense ovenfor folk. De har en høy tabbekvote. Oj, det var ikke bare artig å lese. Nå fikk jeg lyst til å sende deg video av testen til Bacon for å veie opp litt for inntrykket. Hun hadde jakt, lek og skarpe. "Hon backar inte!" sa Barbro Börjeson. Charlie derimot var ganske daff. Jeg har riktignok ikke sett så mange tester av amstaff, men jeg har møtt en drøss. Det bekrefter iallfall at de er ukompliserte. Du har muligens rett i at de oppfattes forskjellig i dagliglivet og løypa.

Jeg tror ikke det handler om likhet mellom kjønnene. Jeg tror det handler om å fjerne grunnlaget for enkelte forventninger og forutinntatte meninger. Som jeg sa litt lengre opp, det knyttes forventninger til det å være gutt, det samme med å være jente. I noen tilfeller stemmer det, i andre er det totalt feil, sant. De ønsker å fjerne disse forventningene slik at barnet nettopp kan utvikle seg til å bli det individet det er uten å bli styrt (basert på kjønn). Jeg tror ikke de er redd for ulikheter, tvert i mot, de vil nok dyrke det unike i sitt barn. Bare at de fjerner kjønn som parameter. Jeg tror heller ikke at de ikke mener at det er ulikheter mellom kjønnene, det er det jo åpenbart. Jeg tror de mener at det er like store forskjeller innad i kjønnene som mellom kjønnene, og dermed er forskjellene egentlig irrelevante. Igjen, jeg er ikke nødvendigvis enig, jeg kan bare se for meg tankerekken. Har ikke peiling.

Jeg tror ikke det handler om det i det hele tatt altså. Jeg nevnte fysiske forskjeller på genitalia bare for å understreke at heller ikke her er det svart hvitt men glidende overganger og indivisuelle forskjeller. Jeg tror ikke svenskene gjør dette for å få de som er annerledes til å føle seg inkludert, men heller at de mener de tar vekk standarden vi vurderer "annerledes" ut ifra.

Jeg har vel ettertrykkelig sagt at jeg er uenig i hvordan foreldrene går fram og at det går ut over barna. Jeg forsvarer ikke foreldrenes valg, ikke få det til å virke slik. Jeg kan alikevel synes det er positivt at man kan ha en debatt om kjønn. Det er ikke en debatt som engasjerer meg så voldsomt, men jeg liker ting som får meg til å tenke. En sak kan ha flere aspekter, sant? Nei, kjønn er ikke etablert en gang for alle. Kjønn blir diskutert i mange fagfelt, det har det blitt i lang, lang tid. Det er mange forskjellige meninger blandt de kompetente og alle har gode grunner bak sine meninger. De som heller mot sosiale konstruksjoner like mye som de som heller mot biologi. Personlig mener jeg det er begge deler, og i hvilken grad er høyst individuelt. Jeg tror du skjønner poenget, du er bare uenig med dem. De mener at hen og navn vil gi barna større frihet, du mener det bare er bullshit. Det er helt greit å synes det er tull, det er helt greit å synes at det gjør barna en disservice. Dere er uenige. I den diskusjonen er jeg på din side. Det er den generelle sannheten ja. Men det finnes jo faktisk flere nyanser der også. Det finnes jentetisser som ser ut som peniser, og peniser som ser ut som jentetisser. Du har mennesker som genetisk sett er en plass midt i mellom eller begge deler. Jeg så en plansje en gang som viste masse bilder av genitalia som gikk gradvis fra mann til kvinne. Det var ganske interessant. Det var flere av de hvor jeg ikke kunne fortalt deg hva som var hva. Men seriøst jenter, jeg er ikke rette diskusjonspartner i denne tråden om dere er ute etter en krangel.

Poenget med å la tråden ta den vendingen den har gjort, eller poenget med å kjøre kjønnsnøytralt? Det første, no clue. Det andre er vel for å gi barna mest mulig frihet til å utvikle seg til det de er, uten forutinntatte meninger fra omverden om forventninger til atferd, personlighet og valg, som jo uunngåelig vil vise seg i hvordan man møter barnet. Å være gutt kommer med masse forventinger, det samme gjør det å være jente. Vi er vel ikke uenige i det? Det er frihetsberøvende på et eller annet nivå, så kommer uenigheten i om det er skadelig eller ikke. Alt dette er selvsagt diskutabelt, men det er sånn jeg leser det iallfall. Tanken er god, men det er noe med å bruke barn som forsøkskaniner i frontingen av sine egne syn som er kritikkverdig, om ikke annet åpent for debatt. Disse, som alle andre foreldre, ønsker å gjøre det de mener er best for barna sine, og tar de valg de føler de må. Så uglesett som man blir når man velger akkurat dette, så må man gi dem kred for å ha guts iallfall. Jeg er ikke nødvendigvis enig i utfallet, og det er ikke valg jeg noen gang ville tatt, men jeg forstår jo tankerekken deres. Jeg er på et nivå glad at man som foreldre har friheten til å gjøre det man mener er riktig for seg og sitt barn, men samtidig så skal barnets interesser ivaretas. Hvem er den beste til å bestemme hva som er best for barnet? Er det å være kjerringa mot strømmen som foreldrer nødvendigvis skadelig for barnet? Jeg har ikke svaret på disse spørsmålene, såpass ydmyk er jeg. Jeg tror heller ikke det finner universielle svar på dem, kun glidende overganger. Jeg er utstyrt sånn, at når jeg leser eller hører om ting som vekker så umiddelbare og sterke reaksjoner for folk, alt fra latterliggjøring til sinne, så forsøker jeg å ta to skritt tilbake når jeg er ferdig med den første dømmingen min. (Jeg må understreke ordet forsøke, for jeg klarer det jammen ikke alltid) Som regel ligger det masse nyanser og nye ting å tygge på inni der, og for å være helt ærlig så er nyanser noe av det kuleste jeg vet om. Da jeg leste om dette første gang satt jeg igjen med mange spørsmål å fundere videre på, og i så henseende har disse foreldrene gjort noe godt. De utfordrer etablerte sannheter, og får kanskje andre til å tenke seg om en gang eller to rundt et tema de alltid tidligere har tatt for gitt.

Jeg kaller det oomph. Bullehunder har det i bøtter og spann. Plenty personlighet, de er goofy og teite, men når de er in the zone, da er de goners. På godt og vondt. Hehe! Den hundebiten er vanlig for hunder generelt, noen raser har mer enn andre. Med bullehunder så skal du holde hodet kaldt om det smeller da, der har de et ekstra gir, og vite hvordan man fikser opp. Da går det fort og effektivt og en ting er sikkert, bullehunder er ikke langsinte, de legger det bak seg fort som svint. Det må vi få til. Hun er så god. Og fjern. Alle digger Fyda. Åh, så koselig! Du har jo god smak og, det ser jeg jo på bilder du limer her og der, så da er det ekstra stas å høre sånt. Haha! Ja jeg skjønner. Og bare hyggelig. edit: Nå kjenner jeg ikke deg, men sånn som jeg har lest deg her inne så hadde jeg ikke blitt skeptisk om jeg leste at du skulle få deg amstaff. (I denne tråden er det ikke noe raseforbud, all bets are off.) Og om jeg skal være mer positiv enn jeg vanligvis er, så er det faktisk mulig at raseforbudene blir opphevet om ikke altfor altfor lenge. Jeg har håp, og det håpet har spiret fram ikke helt uten grunn. Dette er jo bare så flott å lese! Seriøst, hudproblemer er det kjipeste i verden så jeg håper det stemmer.

Nei, amstaffen er ingen vanskelig eller komplisert hund. Om du tåler hundebiten, skjønner den og aksepterer den for det den er, så er det en utmerket førstegangshund faktisk. Dessuten er de poteter, fine hunder å eksperimentere med i forskjellige hundesporter, noen kommer også langt. Mentalt er de svært stødige, førermyke, har som regel masse lekelyst og døøør etter en drakamp. De gir seg aldri, der har du terrieren i dem, og det er her de trenger forståelse og aksept i forhold til hundebiten. Ikke forsøk å gjør dem til noe de ikke er, ikke tro at du får en hundejordet-hund. Amstaffen er en hund som kommer med rom for å gjøre mye feil med. Det skal mye til for å ødelegge de. De er sluts da, ikke de mest lojale hundene, de er bestevenn med de som gir dem oppmerksomhet. For litt kos og ros blir de mushy og en hjertevenn. Jeg har hatt to amstaffer. Den ene var særs hundevennlig, altså helt spesielt hundevennlig, hun ordnet opp når andre hunder kranglet. Svært språksterk og fenomenal. Den andre var slik mange amstaffer er, ikke superglad i hunder av samme kjønn, men skulle ikke drepe de liksom. Han havnet i et eneste klammeri så lenge jeg og sambo hadde ham (i 7 år var han hans eller vår), og det var min egen feil (selvsagt). Men så var det noen ganger han hadde lyst til å slåss selvsagt, da var han bare så utrolig komisk. Jeg var den gærne kamphund dama som stod og lo når bikkja brumlet og hadde seg. Lille teite pingla, som blåste seg opp så liksomstor og liksomsterk. Urkomisk. Hundebiten er med andre ord veldig overkommelig og lett å kontrollere. Amstaff og SBT er samme type hund, de er ikke samme rase. De har samme utspring, mye av den samme historien og relativt likt utseende, men de er også forskjellige. Amstaffen er mye bedre. Og penere. Neida. Subjektivt selvsagt. Og enda mer subjektivt, men erfaringsbasert, mine observasjoner ser mer stress og dårligere konsentrasjon på staffen. Men amstaffen er nok latere når den ikke er i aktivt bruk, og muligens litt vanskeligere å motivere. Begge rasene er befengt med masse helseproblemer. Mye hudproblemer på begge, det er vel det verste både for hund og eier. I tillegg har de hver sine rasespesifikke greier. Du, når jeg tenker meg om så er Fyda en temmelig rasetypisk amstaff. (Sånn sett bort fra detaljen om at hun ikke er en amstaff liksom, og derfor absolutt ikke ser ut som en.) Du kan få møte henne. Tafse, trene, ture. Ja til og med kanskje låne en gang om du vil og Casper er godtatt. Her er mine to fine. Høyt elsket var de, og jeg savner dritten ut av begge to. Bacon Charliebass

Jeg synes det er flott at folk setter lys på de sosiale konstruksjoner som er sentrale når det kommer til kjønn. Jeg synes ikke noe om at folk bruker barn som brikker i sine egne kampsaker.

Takk Sara og mara! Det er ikke så komplisert altså. Selvfølgelig ikke nybegynnerprosjektet, men absolutt ikke avansert heller. Ingen spesiell teknikk. For det meste double crochet (stav?) på kroppen til kjolen, fastmasker og noen bubble stitches på kanten.

Dine er iallfall veldig fine og balanserte. Om de er representative så synes jeg ikke dvergen er dumme å anbefale til ferskinger. Jeg har derimot møtt schnauzere (mellom) som har vært krevende. De virker mer krevende enn riesen faktisk, som kanskje har et dårligere rykte sånn sett? Madammen sine gutter er absolutt kjekke de og. Kjekke og søte og vennlige. Jeg er blitt en stor fan av havanais jeg da. Kule hunder, ikke noen pingler! Klipping og børsting selvsagt, men ikke uoverkommelig. Havanais! Havanais! Havanais!

Ja, du! Joda.. Jepp. Joooooo. Ok? Tusen takk!

Nope. Jeg tror ikke det finnes noe overnaturlig. Det finnes mye vi ikke kan forklare (enda) selvsagt, men det er jo ikke bevis på noe overnaturlig.