Gå til innhold
Hundesonen.no

SAGA

Medlemmer
  • Innholdsteller

    180
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Alt skrevet av SAGA

  1. Jeg mener de som tydelig gir signaler til at de venter på oss og MÅ hilse. De har jo ikke kontakt med bikkja si i det hele tatt. Kun fokusert på oss som kommer gående.
  2. Det er helt innafor å gjøre det du gjør. Du trener jo og det regner jeg med at folk ser og skjønner. Så hadde ikke oppfattet deg som crazy hilsedame:).
  3. Det funker dårlig med den lille jeg har. Mange syns det er sååå artig med liten hissigpropp. Tar ham ikke seriøst i det hele tatt. Men de gangene det har skjedd at drittbikkja deres har kommet bort og min kaster seg over med knurr og glefs ( ja, han er en dust ). DA får jeg høre hvor dominant han er etc. Ok, liksom...
  4. Den kjenner jeg igjen. Utrolig irriterende. Om mulig, tar jeg da en annen vei.
  5. Ikke sant? De eier jo overhodet ikke antenner. Det bør ikke være veldig vanskelig å tolke at den du møter IKKE er interressert.
  6. Forrige innlegg forsvant, så prøver igjen. Hva er det med enkelte folk!? Gikk tur i ettermiddag. På vei opp en bakke gikk det et par på motsatt side av veien. Vi gikk i samme retning. Når deres hund fikk øye på oss stoppet den opp. Kvinnfolket ble stående å "vente" på oss mens mannen tuslet videre. Hunden hennes drar i gang med mye lyd og min er overhodet ikke vond å be, så han satte også i gang med knurr og bjeff. Jeg tar ham inntil meg og prøver å få sånn noenlunde kontakt med ham. Når vi så nærmer oss, kommer hun over veien og begynner å gå ved siden av oss på ca 1 meters avstand. Bikkja hennes ligger langflat og brøler å min drar i gang igjen. Jeg ser bare stygt på henne og går raskere. Makan! Hva skjer / ikke skjer i huet på sånne folk?!?
  7. Jeg var også bekymret før han begynte å gå i avl. Var redd for å få en idiot i hus så fort det ble løpetid i nabolaget. Men har ikke merket noe negativt på oppførselen. Han har blitt en ganske erfaren herremann på det området nå da. Han vet når det noe vits i å fyre seg opp. Kan godt ha ham sammen med løpetispe som ikke er klar, uten at han bryr seg.
  8. Jeg bruker 40 min - 1,5 t. Gjerne mer om vinteren. Er så uheldig å måtte tråkle meg gjennom den verste rushtrafikken på E-18. Men heldigvis har jeg en mann som jobber til alle mulige tider, så han er stort sett hjemme en del at den tiden jeg er på jobb. Og så har jeg jo en som kommer fra skolen midt på dagen. Så er sjelden noe problem med mye alenetid hjemme hos oss.
  9. Jeg hadde heller ikke så mye hormoner under noen av mine svangerskap. Men etter å ha født minstemann, og det er snart 14 år siden, så begynte jeg å grine av alt mulig rart. Og jeg griner fortsatt, så mange år etter .
  10. Adferdsterapeut skal helt klart vurderes sterkt. Men det er så mange der ute med forskjellige metoder og synspunkter. Og er det ikke sinnsykt dyrt? Tror nok neppe sambo går med på å bruke haugevis av penger på det. Han syns generelt at hunder er litt dumme:( Men syns det bør være verdt å prøve en konsultasjon i hvert fall. Er det noen som har tips til en flink person i Asker / Drammens området?
  11. Jeg har ikke inntrykk av at det er synd på ham. Mulig det høres ut som om vi ikke gjør annet enn å løpe rundt og kjefte på ham, men det er ikke tilfelle.Han får masse positiv oppmerksomhet, tur og lek. Det er ingen små barn som løper rundt og lager uro for ham heller. Det største problemet vi har, er katta og det at han utagerer på oss hvis han føler seg truet eller noe er ubehagelig. Han tør ikke å ta andre katter som sier fra. Da holder han avstand. Han er ikke nervøs av seg sånn ellers. Han kan settes igjen overalt uten et kny eller tegn til stress. Bilen, hotellrom etc. Bråker ikke eller ødelegger ting. Han avreagerer fort når det gjelder andre ting. Han har vært med overalt, tatt fly og vært i de fleste settinger. Ikke noe problem. Så han er faktisk ganske miljøsterk sånn sett. Og fordelen med at han ikke er spesielt sosial, er at han ikke bryr seg en døyt om folk vi treffer ute. Går rett forbi. Jeg har absolutt ønsket bikkja dit pepper`n gror mer enn èn gang. Føler meg så sinnsykt misslykka. Alt jeg drømte om var en liten hund som kunne være med overalt og som vi kunne kose oss med. Jeg føler at vi aldri har fått sjansen til å få noen kjemi mellom oss, siden han ikke er så sosial av seg. Man får liksom litt mer feeling med bikkja om man kan kose og klappe litt på den. Og klappe litt får vi jo lov til, da, men ikke mye. Hender jeg tar ham på fanget for å kose litt, men det holder liksom bare et par minutter. Han merker sikkert at jeg er skuffa over ham noen ganger:(.
  12. Tusen takk for lang og fint svar. Katta virker ikke veldig redd, men det er definitivt ikke lek fra bikkjas side. Det er som å se to hunder slåss. Helt klart 13-åringen som er flinkest til å bevare roen. Jeg er veldig klar over det, men allikevel skvetter jeg da slike utfall kommer så brått på. Jeg prøver bevisst å være sikker når jeg håndterer ham. Men noen ganger er ikke det like lett. Men jeg prøver virkelig. F.eks, etter at han spant rundt på bordet hos veterinæren med sprøyta stående ut av nakken for å "ta" den som gjorde ham vondt, etter først å ha tatt meg som sto å holdt ham, har jeg sluttet å være med når han skal ha vaksine etc. For jeg kjenner at jeg ikke klarer å slappe av og da er det bedre at dyrepleieren tar et godt grep i han, får satt sprøyta og ferdig med det. Ikke no tull. SÅ jeg føler selv at jeg er veldig klar over hvordan jeg selv bør være mentalt:) Han har som sagt kun blitt snakket til èn gang med store bokstaver. Det var en veldig spontan handling fra samboer, da bikkja gikk fra å ligge i sofaen med ham å småleke, til å plutselig eksplodere i villt sinne å fly på ham. Og da han først hadde tatt tak i ham, mente han at det ville være dumt å slippe før bikkja "ga" seg. Det hele gikk så fort. Han reagerer på kremting og "ØYH" etc. Så det er jo det det går i. Å "poke" ham i låret etc går ikke, da vi sjelden kommer så nærme ham. Så det er stemmebruk, knipsing etc som blir brukt. Jeg foretrekker å ha på ham halsbånd hele tiden, da vi må ha noe vi kan få tak i. Da slipper han også ubehaget hver gang det tas over hodet. Så han har et halvstrup, for det er det en liten ekstra ende på. Jeg har kjøpt de enkleste selene som det bare er å smette forlabbene inni og låses oppe på ryggen. Da er det ikke noe ubehag med å dra over hodet. Har ingen super lydighet på ham. Innkalling ute, hvis noe er mer spennende, er vel det vi sliter mest med. Så her er det alltid langline på. Innendørs prøver jeg alltid å være i forkant iht katta. Noen ganger kan jeg se at han stirrer veldig, før han går til angrep. Da holder det ikke bare å avbryte med knipsing eller lyd. Jeg må få ham over på helt andre tanker, ellers får han liksom ikke ristet det av seg og oppsøker katten igjen for litt juling. Men jeg klarer jo ikke å følge opp dette konsekvent, da det bare er jeg som prøver å løse problemet. Og jeg er ikke tilstede 100% av tiden. Å sperre av er for så vidt en god ide, men i.o.m at angrep kan skje fra flere ganger om dagen til 1 gang i uka samt at katta oppsøker oss der hvor vi er, så fungerer ikke det. Han sitter enten å mjauer på andre siden av grinda eller river den ned, hopper over. Alt for ikke å være avstengt. Typisk katt egentlig. Er det en form for avsperring, så tolereres det ikke. Det skal være åpent:)
  13. Han går i svart om han oppfatter oss som truende. Og det skal det ikke mye til. Om man er litt for forsiktig å prøver å ta det rolig, blir han også usikker og kan gjøre utfall, men ikke i "blackout" modus. Men han blir tydeligvis usikker av dèt også. Hvis man tømmer hodet for tanker om hvordan han kan være, noe som ikke er helt lett, og f.eks løfter ham bestemt opp, går det stort sett greit. Minstemann på 13 år er faktisk den som takler det rare dyret best når det kommer til håndtering. Han bare løfter ham opp uten å tenke noe mer på det og det går greit. Samme gjelder om han skal ha på sele eller dekken. Han liker nemlig ikke det heller. Men minstemann bare tar det på. Og, han skvetter heller ikke de få gangene bikkja har gjort utfall mot ham. Han sier bare "for en liten dust du er" og er like rolig. Dèt tror jeg er veldig viktig. Jeg skvetter jo stort sett himmelhøyt de gangene han gjør det mot meg. Jeg er ikke redd ham, men den skvettinga kommer helt automatisk og er sikkert dumt. Hadde vært bedre om jeg hadde klart å "ta" ham for det. På den annen side, prøvde samboeren min å prate med store bokstaver en gang han gjorde utfall mot ham og grep tak i ham og holdt. .Da gikk han fullstendig i lås og snerret villt. Så det hjalp overhodet ikke. Han er røntget og klemt på hos dyrlegen, fordi jeg var redd han hadde vondt et sted og at det var grunnen til manglende behov for klapp og kos. Han kan jo stå stille mens jeg tar på selen eller dekken, for så å plutselig hive seg rundt for å ta meg med hyl og skrik. Og det som da har utløst det er at jeg så vidt har kommet borti noen brysthår, ikke lugget altså, bare tatt litt der. Kan forresten hunder ha klaustrofobi, tro? Han har alltid hatet å få noe over hodet, alà halsbånd. Da står han stiv som en pinne til det er satt på. Også vært sånn fra dag 1. Jeg har Birma, ja. Den er 12 år gammel og veldig dorsk, snill og tålmodig. Han har vært litt småleken innmellom i tidligere år, men nå gidder han så å si aldri leke. Katta går fortsatt forholdsvis selvsikkert rundt i huset. Hender han går i bue rundt bikkja for sikkerhets skyld, men hittil virker det til at han har det greit. Kunne selvfølgelig hatt det bedre om han kunne slappet av i sofaen eller på gulvet uten å bli angrepet. Men han legger seg de stedene til tross for potensiell angrepsfare.
  14. I dag har jeg prøvd å ha på ham et lite, kort nylonbånd, slik at jeg kan få tak i ham. Eneste som kom utav det, var at han tygde i stykker båndet og da ble det så kort at det blir vanskelig å få tak i ham uten å tråkke over intimsonen hans, som da gjør at han trekker seg unna . Så å ha et lite "håndtak" hengene på ham ser ikke ut til å funke.
  15. Det kan være en mulighet. Men jeg kan ikke huske at det var så veldig mye av det fra katta sin side. Men det kan jo hende at noen få ganger er nok til å utvikle sånn adferd. Vi har tenkt litt sånn at så lenge katta ikke tar igjen. kan han jo umulig føle seg truet av bikkja. Vil jo anta at om han mente livet sto på spill, så hadde han lafsa til. Bikkja er jo mindre enn katta, liksom. Men jeg må si jeg begynner å tvile..
  16. SAGA

    Saga

    Og der så jeg at teksten ble veldig rar. Skriver på nettbrett og det virker som om det oppfører seg litt merkelig.
  17. Sier hei her inne på nytt. Har sikkert sagt det før, for jeg har snoket rund leeeenge og hatt egen profil en god stund. Men jeg har ikke vært noe flink til å delta. Men det ønsker jeg en slutt på n i 2016. Her virker det til å være veldig mange oppegående folk med fornuften i behold:-). Så det blir moro å treffe folk med felles interesser:-) Jeg har en Papillon og en Hellig Birma. Katta er grei som bare det, men bikkja har jeg endel utfordringer med. Enkelte fordi han nok er litt "skjør" av natur og andre p.g.a meg. Jeg har alltid hatt hund, men ingen av de er like og jeg gjør/ikke gjør ting som får feil utfall. Siden jeg ikke er aktivt med i noe hundemiljø, håper jeg å kunne tilegne meg litt lærdom og gode tips her inne.
  18. For noen herlige bamser. Black and tan var jo helt nydelig. Hvordan er pelsstellet på disse? Ser for meg at de blir som tova ullvotter ;-)
  19. Har dessverre ikke så mye positivt å komme med. Har selv en hund med litt forskjellige issues, b.l.a at han markerer/tisser på faste plasser inne. Jeg har ikke klart å få ham til å slutte helt. Det har blitt bedre, men plutselig så har han gjort det igjen. Har en "fast plass" på kjøkkenet hvor han har klart å ødelegge veggen på en del av innredningen, så der er det håpløst å få vekk lukta. Urinen har trukket fra bunnen og opp inni veggen. Litt fortvilende. Jeg vasker og vasker med alt mulig som jeg har fått anbefalt, men det hjelper ikke. Jeg har også prøvd bellyband, men det tisser han igjennom eller han tar det av.
  20. Jøss. Har jeg hatt tråd om det tidligere? Der kan man se. Er så sjelden her inne, spesielt som innlogget, så det hadde jeg glemt. Ser jo at jeg tydeligvis har glemt litt underveis. Var visst katta som var en del av problemet tidligere. Situasjonen har forandret seg en del fra den gang ser jeg. Nå er det kun bikkja som går etter katta. Katta bare skygger unna å unngår konflikt. Når det kommer til korrigering er han helt klart usikker. Han har vært slik fra den dagen jeg hentet ham, 8 uker gml. Så det med én gang hos oppdretter, da han prøvde å komme seg unna et barn som ville ha tak i ham. Jeg sa ikke noe for det gikk veldig raskt og jeg satt jo der som "gjest" å skulle hente hunden. Så jeg tenkte vel bare at "sånn gjør ihvertfall ikke vi". Trodde vel egentlig ikke at bikkja var sånn og kom til å fortsette med det. Vi har vært bevisste på å korrigere når ting skjer, jeg vet det ikke er noen vits i å begynne å brøle 5 min senere. Men med tidligere hunder har jeg kunnet ta tak i dem for å stoppe dem, evnt leie dem til plassen sin ol. Men han her har vi jo aldri klart å få tak i. Han løper unna så fort vi begynner å tenke på å strekke ut hånda. Det gjelder uansett om det er for vennlig kos eller korreksjon. Hvis vi da begynner å gå etter ham, oppfatter han oss som truende og da blir han jo "aggresiv" fordi han blir redd. Så det gjør vi ikke, for det føles helt feil. Og da blir korrigeringen stort sett gjort muntlig og gjerne med en pekefinger. Jeg vet ingen annen råd, jeg. Har prøvd å ha på bånd innimellom når jeg er hjemme selv, for da kan jeg dra ham til meg om noe skjer. Men jeg syns ærlig talt det er litt vanskelig noen ganger, for da må jeg jo være i nærheten hele tiden. Og det er jeg ikke. Må kanskje begynne å binde ham fast i meg, da?
  21. Har egentlig ikke vurdert det da dette er så uforutsigbart. Bortsett fra i matsituasjoner skjer dette i hytt og gevær. Jeg er like glad i både katt og hund, men det er jo bikkja som har et problem, så da syns jeg jo det ville vært feil å gi bort katta. Det er en rasekatt, men det har ingenting å si. Den følelsesmessige verdien deres er like stor og det er jo den som teller, ikke hvem av dem som kostet mest. Nå håper jeg jo det ikke går så langt at bikkja må flytte, men jeg er jo redd det skal bli enda verre uten at jeg klarer å gjøre noe med det.
  22. Jeg tror ikke det skjer så mye når de er alene. Da ligger de stort sett å sover på hvert sitt sted. Han er veldig flink på å slappe av når han er alene virker det som. Kunne lagt ham i bur, men vil helst ikke ha ham der så lenge av gangen. Er mye åpne løsninger her, så litt vanskelig å stenge av hvis de samtidig skal ha litt plass å røre seg på.
  23. Ja, hvis han merker at vi er sinte og oppfører oss truende. "Vanlige" korrigeringer går fint, så lenge det bare brukes stemme. Han elsker å trene triks og lydighet. Men her brukes jo for det meste bare stemmen og kroppsspråket er jo heller ikke truende. Vi sliter jo generelt med at han gjør utfall mot oss om vi er så uheldig å tråkke på ham eller lugge ham når han gres. Finnes ikke noe klynknog pip her. Her er det fullt angrep med masse lyd. Men han biter ikke, kun utfall. Men ikke noe ålreit. Skjer heldigvis ikke oftd. Hadde han vært større, hadde jeg ikke tort å ha ham, tror jeg. Drømmer om en kosehund...
  24. 6 Vi tar ham om vi rekker det / klarer å få tak i ham. Problemet er at de gangene vi tar ham fysisk, går han i "svart" og angriper oss. Han blokker helt ut, så vi når ikke inn til ham tror jeg. Vi har heller begynt med å kjefte og peke ham på plassen sin. Han kryper sammen og lusker vekk. Men først etter at vi har satt et ben eller noe annet fysisk mellom han og katta, evt at katta har løpt vekk. Han enser ikke oss så lenge han har tak i katta. Han har fra vi fikk ham hatt et problem med å bli tatt på. Vil ikke ha klapp eller kos og trekker seg unna. Han er glad og lykkelig når han ser oss eller noen kommer på besøk, men han holder seg på 1 meters avstand med gleden sin. Og i og med at han er liten og kjapp, er det ikke lett å få tak i ham. Om vi skulle klare å raske tak i ham går han i lås. Løftes han rolig opp, går det stort sett bra. Men i situasjoner som med katta blir jo ikke et løft utført rolig. Da grabber man jo tak og er sint. Å ha et bånd på ham fungerer, men det kun når jeg er hjemme. Det er jeg som må ta meg av det. Og jeg er jo ikke hjemme hele tiden, så da klarer jeg ikke å være konsekvent på det heller. Katta blir absolutt ikke omplassert. Da går heller bikkja. Katta var her først. Så enkelt er det. Men jeg vil jo ikke kvitte meg med bikkja. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Føler at det bare blir verre og at bikkja går å lurer på katta og fyrer seg opp. Jeg er i full jobb og klarer ikke holde oppsyn 24/7. Syns ikke han kan stå i bur ved hver anledning vi ikke kan passe på. Det rare er at jeg har alltid hatt hunder og katter. De har uten unntak vært bestevenner og vel forlikte. Og kattene har vel aldri trengt å sette seg i respekt. De har liksom naturlig hatt respekt for hverandre. Men så kom denne pittbull rotta som går fra 0-200 på et nanosekund i de fleste situasjoner.......
×
×
  • Opprett ny...