SAGA

Den følelsen når man får igjen på skatten.... og du kommer på at det meste går med til å betale gubbens baksmell

Tusen takk:)

Er det noen som bor i Gålå eller nærheten? Gubben skal dit noen dager denne uken på jobb og vi lurer på vær og føreforhold. Ser på pent.no at det veksler litt mellom +-. Men ligger det snø der?

Stakkars dere begge. Det så ikke noe særlig ut.

Min erfaring er at jeg var MYE mindre engstelig for alt mulig da jeg fikk førstemann, var 20 år, enn da jeg fikk andremann, var 32 år. Nå har det vært litt mer utfordringer med andremann også, som har revet opp mammahjertet mer enn èn gang, så det kan jo selvfølgelig også ha noe å si. Men jeg føler selv at med førstemann så svevde jeg rundt i denne verden med meg og mitt og tenkte ikke så mye over alt "det farlige" der ute. Men etter hvert som jeg ble mere voksen og deltok litt mer i hva som foregikk der ute, ble jeg veldig mye mere engstelig for alt.

Syns det høres skummelt ut, jeg. Begynne å blø etter så mange dager? Da skulle man jo trodd at alt var "på stell". Er det farlig om det begynner å blø, siden man må ringe ambulanse? Jeg har ingen peiling på sånt, men nettopp fordi jeg har hørt om det med blødning og at det virker så dramatisk, så tør jeg ikke å fjerne mine.

Jeg er typen som hadde blitt pissredd om jeg fikk høre at det var ulv i nabolaget. Mine skogturer er allerede begrenset av at jeg er redd elg. Litt pussig, egentlig, da jeg er oppvokst midt i skogen og godt vant med skogens konge, rev, grevling og resten av skogens innbyggere. Så jeg hadde nok slitt om jeg bodde i "ulveland". Jeg er litt enig med alle, jeg. Men jeg syns kanskje man kunne tatt ut de dyrene som blir for nærgående. Hvis den samme ulven til stadighet oppsøker sivilisasjonen og ikke er spesielt redd, bør den skytes. Da har den blitt for tam/uredd. Det blir jo det samme som med elg. Der jeg er fra hadde vi ved flere anledninger fjorårskalver, elg altså, som slo seg til i hagen vår. Eiendommen var inngjerdet m/port, men det var ingen hindring. De hoppet over, rev gjerne ned noen planker i samme slengen, og tok for seg av det den ville. I.o.m at vi hadde svømmebasseng utendørs, var den største frykten at den skulle gå utpå duken og tvinne seg inn og drukne. Så det ble satt opp strøm på toppen av gjerdet. Det holdt ikke, de hoppet bare over porten isteden, den kunne det ikke settes strøm på av praktiske hensyn. De ble forsøkt skremt vekk, med litt klapping i hender og husjing, men nei. De la seg gjerne ned rundt huset et sted. Husker moren min måtte ha med seg kosten som sikkerhet for å komme seg fra døra, rundt huset og inn i garasjen. Sånn i tilfelle. Etterhvert begynte disse halvvoksne elgene å bli aggressive. De reiste bust å begynte å gå mot oss og var generelt truende. Da ble det en sak for viltnemda og de ble skutt. Det mener jeg også at de kunne gjort med de individene av ulv som blir for nærgående. Det er jo ikke snakk om at hele flokker vandrer rundt i hagen til folk. Det er noen få individer. Jeg er sikker på at før i tiden, før media kunne slå opp alt av saker, så tok bøndene i grisgrendte strøk dette i egen hånd. Det ble bare ikke ropt høyt om. Jeg vet at det er regulert gaupejakt, hvorfor ikke regulert ulvejakt?

Sitter å venter på å ta røntgen. Sittet her i snart 1 time. Gaaah, noe så kjedelig. Også blir jeg så trøtt av å være på sykehus, selvom jeg bare er på dropin røntgen. Må være noe med lufta.

Takk for svar. Jeg og tror at utpsyking vil gjøre forholdet til sambo rimelig anstrengt. Jeg tror det kun kommer redsel, ikke respekt ut av det "stirreisenkprosjektet". Syns det var mye enklere med tidligere hunder, som jeg kunne ta tak i. Ikke denge eller krønsje de i bakken, men et grepa tak og skikkelig tilsnakk. Da forsto de at mor mente alvor. Jeg klarer ikke å markere meg ordentlig kun ved hjelp av stemmen. Jeg har ikke et dominant kroppsspråk, i motsetning til min venninne som bare utstråler noe som gjøre at de fleste hunder ser på henne som en gud. Den tilrettelegginga skjer ofte uten at jeg tenker over det, for jeg har jo levd sånn i noen år nå. Jeg klarer nok ikke å skjule usikkerhet i enkelte situasjoner. Men uansett om han gjør utfall eller ei, så er jeg alltid veldig fast bestemt på at vi gjennomfører det jeg har bestemt, uansett. Det hender han eksploderer når selen skal på. Da skvetter jo jeg himmelhøyt selv om jeg ikke vil. Og til tross for at jeg da helt sikkert utstråler usikkerhet, tar jeg tak i ham på nytt å tar på selen. Så han slipper jo ikke unna med drittsekk oppførsel. Jeg lever nok muligens med ham på feil premisser. Men det er viktig for meg at han har det bra, får det han skal ha og opplever livet mest mulig positivt.

Takk for svar. Er jo kun pga størrelsen at han fortsatt er hos oss. Hadde ikke tort å ha en stor hund med så ustabil oppførsel. Mener ikke at disse små skal slippe unna med sånt, men det er nå engang enklere. Hunden er gjennomrøntget og blodprøver, bla stoffskiftet, er tatt. Så det må jo være det at han er litt dårlig skrudd sammen. Om jeg finner en adferdsterapeut som ikke koster skjorta (da tilter sambo ), så kan jeg prøve det.

Noen her inne som har en god løsning på hva jeg kan gjøre med forsvar av mat/godbiter og enkelte ting? Jeg har aldri hatt hunder med forsvar mot noe før, så jeg har sikkert gjort en del feil i oppdragelsen her. Har skrevet om min lille "problemhund" her inne tidligere. Mat: Om katta nærmer seg matskåla hans er det fullt angrep. Han kan også gjerne bare ta noen biter å gå og legge seg et stykke unna. Da er det akkurat som om han venter på at katta skal komme, slik at han kan fyke frem å angripe. Dette gjelder kun mat, de deler problemfritt vannskåla. Jeg har prøvd å sette ham i et annet rom for å spise, men da vil han bare ut igjen og spiser ikke. Samme om jeg setter ham i buret for å spise eller bak ei grind. Så nå holder jeg meg bare i nærheten mens han spiser, slik at jeg kan se an situasjonen å fjerne katta om den kommer, evnt gripe inn i forkant av at tullingen angriper. Når han slutter å spise og går sin vei, fjerner jeg skåla, uansett om han ikke har spist alt. Han gikk sin vei, da anser jeg ham som ferdig. Bein, tyggepinner: Disse ligger han bare å passer på helt til katta kommer i nærheten og så angriper han. Han spiser ikke på de i det hele tatt. Legger bare labben over å venter ser det ut til. Her har jeg prøvd å binde ham, slik at han ikke får tatt katta og jeg har også prøvd å kun la ham få sånt i buret. Men han spiser de sjeldent. Litt avhengig av hvor gode de er. Stjele ting: Når han stjeler ting, uansett om det er mat eller andre ting han ikke får lov å ha, så er det et sabla styr å få det tilbake igjen. Med tidligere hunder har jeg bare tatt tilbake det de har tatt, uten å tenke noe særlig på det. Og de har vært superenkle på sånne ting. Bare å brekke opp kjeften og ta ut. Med denne lille kruttønna er det en helt annen sak. Jeg leste mye rundt på hundeforum da jeg fikk ham og der leste jeg om bytteleken. Så den har jeg anvendt siden han var liten. Og det har vel da ikke funket så bra. Han stjeler noe, jeg prøver å bytte med alt jeg kan finne som kan være bedre, men ikke pokker. Noen ganger har jeg klart å få tatt på ham bånd, slik at jeg har kontroll på ham, for så å få lirket vekk tyvgodset. Andre ganger har jeg klart å avlede. Men stort sett kjøper han ikke noe av det jeg tilbyr. Samboeren min hadde en episode med ham i dag, hvor han hadde tatt en katteleke, som da blir makulert rimelig raskt om vi ikke får reddet den. Han løp i senga si med den, sambo etter å ba ham slippe. Ingen reaksjon. Så prøver han å ta fra ham leken, men da blir det vill knurring og glefsing. Samboer stirrer ham i øynene, for han har en idè om å psyke ham ut til å gi seg. Jeg kommer å blander meg inn. Henter en godbit med papir som krasler og roper på ham. Han kommer løpende, med leken i munnen. Han slipper den da han ser godbiten, så jeg tar leken å legger den vekk. Så går jeg ut på kjøkkenet og ber ham sitte, ligge og bli i to sekunder og så får han godbiten. Sambo mener da jeg belønner det at han stjal leken, jeg mener at siden jeg tok ham med meg et annet sted og kommanderte ham til å gjøre noe, er det dèt jeg belønnet, ikke stjeling eller slipping av leke. Er det korrekt? Denne tassen her har jeg jo slitt litt med fra dag èn. Og om jeg tenker etter så ser jeg jo at jeg tilrettelegger mye av dagliglivet rundt ham. Passe på at han ikke skvetter noe sted, følge med på kroppsspråket så jeg kan være i forkant om han vil spise litt på pus. Rose om pus går i nærheten av ham og han blir liggende stille. Løfte ham på en spesiell måte, slik at han ikke eksploderer. Være i nærheten av døra når han er ute for å gjøre sitt, slik at han ikke bjeffer på alt og alle som er så dumme at de kunne finne på å lage lyd. Og sikkert en del annet som har blitt en "normal" del av meg. Jeg er ganske sikker på at han er litt redd katta, men at han er en feiging som angriper for sikkerhets skyld. Katta har en tendens til å stirre på ham, men har aldri rørt ham med så mye som ei klo. Men igjen, andre ganger kan katta ligge å sove og plutselig bli angrepet ut av intet. Jeg skjønner ikkeno. Han har alltid vært vanskelig å ta i, uansett om det er for kos eller irettesettelse. Jeg føler at det har gjort noen ting litt ekstra vanskelige. F.eks her om dagen så sitter han ved siden av meg i sofaen og lar seg kose litt med. Men kun på hodet/ørene. Jeg var litt uheldig å fikk brettet litt ytterst på ene øret hans. BANG! Knurr og utfall og hele tanngarden oppi trynet på meg. Det er SÅ koselig...not.. Jeg bare føyser ham vekk med rolig, men sint stemme. Hadde jeg da grepet tak i ham for å fortelle hva jeg mente om saken, hadde han blokket fullstendig og i ytterste konsekvens kanskje bitt. Og jeg VIL ikke at han skal bite, for da tenker jeg at det er større sjans for at han gjør det igjen senere. Så jeg gjør alt jeg kan for å unngå det. Han er skikkelig vanskelig å forstå seg på. Noen ganger er han roligheten selv og veldig avslappet. Andre ganger er han liksom på alerten for alt mulig. Han virker mentalt sterk på enkelte ting, men også skikkelig usikker og nervøs på en del annet. Også er det jo litt vanskelig at sambo og jeg er veldig uenige om hvordan man skal takle ham. Han mener maktkamp og rett på sak er greia, men jeg føler ikke at det alltid er det rette. I noen situasjoner kan det muligens være greit. Nå skal det sies at det stort sett er jeg som har med ham å gjøre. Sambo bare klapper litt på ham om han setter seg ved siden av ham eller leker litt med ham, sånn til vanlig. Litt fordi han ikke klarer å forstå hundesinnet, han syns stort sett de bare er noen enkle vesener. Ja, han er kattemenneske. Jeg har aldri vært hos noen adferdskonsulent med ham. Dette ble mye og rotete. Kunne sikkert skrevet både mer og utfyllende, men har ikke tid. Er det noen av dere erfarne hundemennesker som har noen tips til hva jeg bør gjøre? Gjør jeg i det hele tatt noe rett? Hilsen litt sliten, egentlig.

Jeg er 160, sambo er rundt 180-185 tror jeg. Jeg MÅ virkelig ha en mann som er høyere enn meg. Liker å krype "inni" og ha armene godt rundt hele meg og det går ikke like bra med en som er på størrelse med meg eller mindre. Dessuten er jeg dronninga av høye hæler og hadde følt meg ukomfortabel med at han da hadde blitt lavere enn meg. Men i enkelte tilfeller hadde det vært fint å ha en som var ca like høy

Jeg brukte bare en avklippet nylonstrømpe til min tibbe. De har man jo gjerne en del av som har raknet litt her og der. Så litt teit ut, men ikke no klin i øra

Jeg har ei sånn grisebikkje og kan skrive under på at det forringer gleden ved å ha hund en god del. Jeg har skrevet her inne om det tidligere. Kort fortalt tror jeg at jeg har prøvd alt, bortsett fra å kvitte meg med bikkja. Det som funker best er å følge med på ham hele tiden, spesielt når han er i de områdene han pleier å markere. Da går det veldig bra frem til jeg senker skuldrene litt og så er det på`n igjen. Har en stk ødelagt sidevegg på den fine kjøkkeninnredningen min pga denne "pissenissen" Jeg har vanskelig for å kvitte meg av med ham pga dette. Det er barn i huset som er veldig glad i ham og jeg føler at jeg har jo tatt på meg oppgaven med å ta vare på ham og sørge for at han har et godt liv. Og jeg tror han har det bra. Får kos, hvis han vil, turer, mat, stell og mye positiv oppmerksomhet. Han har jo sider jeg setter pris på også, de kommer bare veldig i skyggen av irritasjonen over nedpissa hus. Føler alltid at det ikke blir rent nok. Jeg løper rundt å sørger for at døra til badet alltid er igjen, at han ikke får gått ned i kjelleren, at han ikke tasser rundt på kjøkkenet og snuser (skvetting på gang) og jeg følger ham ut for å tisse slik at han ikke tisser på trappa eller hellene. Så det er nok jeg som sliter mest. Men jeg føler ikke at å markere inne er grunn nok alene til å kvitte seg med ham. Det er j***a slitsomt innimellom, men man blir på en måte vant til alle disse ekstra forhåndsreglene. Jeg har alle antenner ute og øyne i nakken 24/7.

Trenger noen raske råd. Er det kokte ris som er best ved diaré? Evnt andre ting man normalt har i huset? Har vært velsignet m dyr uten mageproblemer, så har ikke noe medisin i huset. Det er ikke så ille at vi flyr ut og inn hele tiden, men oftere enn vanlig. Og det er bare suppe. Mistenker at det var noe han fikk i seg igår.

Det er kanskje litt ulikt fra p-hus til p-hus. Men i "mitt" p-hus på jobben ligger det på ca 11 - 12 grader.

Har prøvd å legge ut bilde her nå i flere dager. Og i dag gikk det endelig. Ikke veldig spennende, altså. Men dette var det vi stort sett gjorde 1.nyttårsdag

Jeg har hatt storpuddel for nesten 30 år siden ( herreguuuud, jeg begynner å bli gammel ). Min erfaring er bare positiv, hvis vi ser bort ifra enkelte unoter som var vår skyld og ikke ligger til rasen. Jeg hadde en hannhund som var litt over snittet stor, men han var sååååå flott:). Brukte ganske mye tid på pelsstell, da, fordi han hadde frisyre med løvemanke. Men etter hvert klippet jeg ham ned og da var det null pes:) Han var en kjempestor klovn, veldig lettlært på godt og vondt og han elsket alle, være seg mennesker eller dyr. Fantastisk hund:) Og nå som jeg sitter å mimrer over ham, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor jeg har hatt andre raser etterpå. Det er jo puddel som ligger mitt hjerte nærmest:) "må ha puddel"

kult kallenavn

Ehh, runkehelvete?? Hva er det? Kan ikke for det, men kofferthjernen min slo inn

Glemte å si at den var veldig lettlært, både på godt og vondt.

Nå kjenner ikke jeg til puli, men jeg har hatt tibetansk terrier. Min var ikke spesielt løsmunnet. Bråket sjelden. Men har jo vært med andre som har bjeffet mer. Men på generelt grunnlag syns jeg ikke den rasen er gneldrete. Min var forholdsvis stri og han hadde stadig nye metoder for å prøve og strekke grenser. Ikke alltid like sjarmerende. Men de er veldig klovnete og da er det lett å gå på en smell, bare fordi.... Min var også mest enmannshund. Jeg har inntrykk av at min ikke var veldig rasetypisk på mange områder. For veldig mange av de jeg har møtt, har vært sosiale, happy go lucky hunder. Pelsstellet var et h*****e inntil den var utvokst. Da ble det litt bedre. Vet ikke hvordan pulien er der.

Uff, det der er ikke lett. Også bare å dra slik uten noe forvarsel. Tenker ikke mye på ungene da. Og du får jo et sjokk som naturligvis sitter godt i enda. èn ting er jo når forholdet skranter og man er på vei bort fra hverandre, men når det kommer som lyn fra klar himmel er man jo ikke forberedt. Stakkars deg jeg føler så med deg. Vi hadde heldigvis ikke felles barn, men allikevel. Mine barn skal uansett ikke behøve å oppleve slikt etter at deres far og jeg skilte oss. Man vil jo ha stabilitet i livet deres og at de skal føle seg trygge. Syns veldig synd i jenta di, som ser på han som far. Må være utrolig sårt. Men nå er hun i det minste så stor at det går an å snakke med henne. La henne rase ut sine følelser. Det er sikkert ikke helt enkelt når man sliter selv, men utrolig hva man klarer når det gjelder barnas ve og vel. Jeg har ingen gode råd til deg annet enn å ta en dag av gangen. Det er utrolig, men det går seg til.

Dro, som i forlate for alltid? Det har i så fall jeg også opplevd. Helt forferdelig, enda det var han som hadde ei på si, så jeg burde vært lyn forbanna. Men jeg knakk helt. Gikk "under møkka, under kjellerlemmen" og måtte faktisk ty til antidepressiva for å klare å holde meg oppe for ungene sin skyld. Men det gikk seg til etter hvert, uke for uke. Plutselig følte jeg meg inderlig takknemlig for at han hadde dratt. Klem til deg. Du fikser det. Bare ta tiden til hjelp og prøv å holde deg opptatt med noe. Spesielt til å begynne med, da alt er leit.