Midas

Vet ikke hva det koster å oppdrette et kull jeg, men som jeg forstår på de fleste oppdrettere så går det omtrent i null. Prisene bør reguleres sånn at det ikke blir pengene som gjør at folk driver med avl. Ganske ironisk at det er noen av de rasene som har dårligst helse fordi de er ødelagt gjennom avl som er dyrest. Når det er levende individer som selges bør det etiske være med i betraktningen når man setter pris. Det burde heller være sånn at man betalte mer for meritter, bruksegenskaper o.l. enn popularitet og trend. Hvem er det som bestemmer prisene? Oppdretterne selv? Når én setter opp prisen så følger resten etter? valpefabrikker som ikke gjør noe for å teste og forberede valpene burde iallefall tatt en mye lavere pris. Samtidig bør prisene aldri bli for lave heller, det skal koste litt og være gjennomtenkt å kjøpe et levende individ som lever i opptil 15 år og som krever mye gjennom hele livet. Eventuelt så kunne man jo tatt kilospris da, som de gjør i Asia

Ja, jeg har egentlig det... Det bare er så vondt og så blir man så usikker på om man gjør det riktige for hunden sin Jeg ville nok gitt det samme rådet som det jeg får her. Det er liksom ingen som kan ta han. Han har vært endel på avlastning til søsteren min når det har vært som værst med allergien her, og der trives han ganske godt, men han er helt utslitt når han kommer hjem, så jeg tror det skulle tatt lang tid for han å tilpasse seg et liv hos noen andre. Til dem har han vært lenge i strekk og kjenner de veldig godt, likevel er han utenfor og vil ikke spise de første dagene og trenger lang hviletid når han kommer hjem for å komme seg. De ønsker ikke å overta han på fast basis, men bare for å illustrere at han ikke er en hund som bare tilpasser seg et nytt hjem veldig enkelt. Siden helsen hans er såpass redusert nå er jeg redd det ville blitt utrolig tøft for han å skulle bli flyttet til noen, selv om det var noen han kjente fra før.

Sniker litt her Er hjemme med lillemor som er syk og hjemme fra bhg i dag. Jeg er jo liksom hjemme uansett, men det er litt mer aktivitet med en semisyk 3åring Akkurat nå sitter vi og ser shimmer og shine, hun spiser pølse i sofaen og Midas står og lurer på om det blir igjen noe til han

Ja, uff stakkar... Han har virkelig gjort mye for at jeg skal få beholde Midas

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg bruker omtrent hvert minutt på å tenke og gruble på situasjonen og hva jeg skal gjøre. Det har gått så langt at datteren min også blir påvirket av det, og Midas merker også at noe er galt Når det er over kan man liksom begynne å bearbeide det og sørge. Selv om det er en sorg som det er nå og. Jeg blir helt utslitt av hele situasjonen. Jeg føler meg så råtten som i det hele tatt vurderer avlivning, og synes det er urettferdig ovenfor Midas. Men jeg vil tro at om han i det hele tatt kunne hatt et år igjen av livet så er vi heldig. Han har flere kuler rundt om på kroppen som jeg ikke vet om er mastcelletumorer, i tillegg til den i hjertet og noe annet mystisk... Når jeg prøver å være litt objektiv så ser jeg jo det at det ikke er rettferdig for noen å tyne han mer. Som det er nå så klarer han bare små rolige turer i bånd, tuslende ved siden av meg... Hvilket liv er det for en 7 år gammel aktiv toller. Det er akkurat sånn. Jeg ville bekymret meg hver dag for han. For det første så undersøker jeg han daglig for nye kuler, og jeg kjenner hvert et tegn han viser for å si fra at han har vondt eller ubehag noe sted. Det ville ikke en ny eier gjort på samme måte. I tillegg vet jeg at Midas har hatt et så godt hundeliv som han kunne hatt, og hvis han blir omplassert kan jeg aldri være 100% sikker på at han får den samme oppfølgingen. Hos meg har han knapt nok vært alene hjemme en hel arbeidsdag, han er vant til å bli aktivt brukt både mentalt og fysisk, ha mange hundevenner og være med på alt jeg gjør. Det vil nesten garantert bli et liv mindre i fokus hos noen andre, da de fleste i det minste har en jobb. I tillegg er han syk... Det er bare det at å faktisk være den som skulle bestemme over sin beste venn sin skjebne på den måten er så grusomt vondt Men dessverre så er det en del av å ha dyr, de overlever oss liksom ikke uansett...

Ja, grunnen til at han har akseptert det er fordi han ikke har vært så dårlig hele tiden som han er nå. Det har gått gradvis nedover med helsen. Nå er det så ille at vi ikke kan besøke folk som har dyr fordi han er så utsatt for allergi hjemme at han ikke klarer å utsettes for ytterligere ting han er allergisk mot. Det er ikke bare litt sånn snufsing liksom, det er sånn at han føler hele kroppen koker. Han er utrolig snill, og burde egentlig satt hardt imot hardt for lengst. Jeg vet at det er helt latterlig at jeg ikke har gjort noe tidligere. Jeg burde omplassert han for lengst. Tror det blir veldig tøft for Midas og flytte og, spesielt nå som han ikke er 100% frisk. Han hadde nok overlevd en operasjon til, men han hangler lenge etterpå og det går lengre tid for hver operasjon før han kommer seg. Han har operert to ganger (fjernet 4 svulster) på under ett år.

Jeg har skrevet om det tidligere, men det tilspisser seg og noe må jeg gjøre. Saken er at da jeg møtte mannen min hadde jeg Midas. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke jobber, og derfor blir Midas mer enn bare en hund for meg. Jeg orker ikke å gå mer inn på akkurat det, men jeg elsker den hunden. Det er derfor vi nå har kommet opp i en situasjon som er uholdbar og umulig og som tærer på hele familien. Mannen min er så vanvittig allergisk mot Midas. Det har i de syv årene som har gått blitt verre og verre og nå har det gått så langt at allergispesialistene på sykehuset advarer mot alvorlige følger hvis vi ikke kvitter oss med hunden. Han sliter helt forferdelig og klarer ikke å være inne i huset mer enn et par timer i gangen... Tidligere har vi vært litt sånn; det går bra til Midas ikke er mer, og da blir det såklart ingen ny hund, men nå går det ikke bra lenger. For litt over to år siden fikk Midas sin første ondartede svulst. Bortsett i fra det har han vært en frisk, aktiv og veloppdragen hund som er brukt i konkurranser og som er trivelig både mot katter og andre hunder og folk. Dermed er han i utgangspunktet en hund som ikke er noe problem å omplassere sånn sett. Det er bare det at det har sittet så sykt langt inne til meg å gi fra meg "ungen" min og så har han hatt helseproblemer som har gjort at jeg har tviholdt på han. Nå er helsetilstanden hans en helt annen, vi har funnet en svulst på hjertet hans og han utredes nå (venter på svar på prøver) for Mysthenia Gravis. Uansett, han er ganske dårlig for tiden og klarer veldig lite fysisk. Veterinæren snakker om å fjerne svulsten på hjertet kirurgisk og vi vet enda ikke helt hvor ille det er, men det virker ikke helt akutt heller. Han har tålt de siste to operasjonene (fjerning av mastcelletumorer) veldig dårlig og blitt dårlig ganske lenge etterpå, det er én grunn til at jeg er negativ til å fjerne svulsten på hjertet. Uansett, dette er en grusom situasjon som tar helt knekken på meg. Vi har ingen i familien som kan ha han til han blir frisk/den tiden han har igjen, jeg kan ikke omplassere en hund som har svulst på hjertet, jeg kan ikke ha han her mye lenger. Vinteren er desidert verst for mannen min da vi er mye mer inne da og vi lufter mindre i huset og Midas er mer inne. Jeg vet ikke om han klarer en vinter til, og det begynner å bli flaut å sette mannen min sin helse så mye på spill for en hund liksom. Det er for drøyt. Jeg har sykt dårlig samvittighet hele tiden. Det er ikke snakk om å gjøre noe før vi har fått svar på blodprøvene som er sendt til USA (myasthenia gravis) selvsagt. Jeg er helt fullstendig fortvilt nå. Skal jeg operere bort svulsten for så å omplassere han? Han har mastcelletumorer som dukker opp med jevne mellomrom, og er ikke frisk. Hvem vil ha en hund som de mest sannsynlig får veldig begrenset tid med? Hvordan vet jeg at de følger opp helsen hans? Skal jeg avlive fremfor å omplassere? Jeg er helt i villrede nå, og føler jeg har kniven på strupen. Jeg ville gjort alt for Midas og helsen hans, men dette handler ikke om meg lenger. Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? Det må også sies at han er fryktelig avhengig av meg, noe som er ganske naturlig siden vi tross alt er sammen 24/7 og har vært det siden han kom til meg for over 7 år siden. Han sturer når han blir passet av andre og vil ikke spise de første dagene om vi er på ferie. Å avlive en hund som muligens kan få et år eller to til som jeg er så knyttet til blir så hjerteskjærende at jeg klarer ikke å tenke tanken fullt ut. Herregud for en drittsituasjon! Blir glad for alle råd eller idéer. Jeg ser ingen utvei lenger på dette jeg... Beklager at dette ble både langt og rotete

Lenge siden det ble skrevet i denne tråden, men kom over den når jeg søkte på MG på forumet. Var det dét han hadde @Eska? Hunden min har mange like symptomer og i tillegg noe vi tror er Thymom (svulst ved/på hjertet som kan føre til MG).

Han har godt utstyr til Ul av hjertet og målte både hastigheten på blodstrømmen og så om det var lekasjer på klaffene osv. Som jeg forstod så jobber denne veterinæren for det meste med hjerte, han er den flinkeste i omegn her iallefall på det feltet. Som det ser ut på andre røntgenbilder av thymom ligger deg på samme sted som den Midas hadde. Det ser ut som den ligger inntil hjertet, men at den ikke er vokst helt inn i hjertet og dermed ikke har noen effekt på hjertets funksjon. Den kan derimot ha innvirkning på lungene. Thymom kan føre til myasthenia gravis... thymom kan være mastcelletumor. Han har symptomer som stemmer overens og i tillegg en kul der.

Men ville ikke det vistes på ultralyd og EKG? Har snakket med veterinæren igjen i dag. Skal inn igjen på mandag og ta nye prøver. Det kan være Thymom (?).

Nå er jeg om mulig et enda større spørsmålstegn... I dag er det tatt nøye ultralyd av hjertet, og hjertet har fullstendig normal funksjon. Det er tatt EKG, måling av blodstrømmer inn og ut av hjertet og sett på hjertets struktur på UL. Ingen funn. Så da måtte det en ny runde på røntgen til. Fikk bedre bilder i dag til veterinæren som er spesialist på hjerte. Kulen er der, og det ser ut som det er et bittelite mellomrom mellom den og hjertet. Den er ganske stor. Jeg skjønner ingenting jeg nå... Nå tenker jeg at det må være flere svulster enn den der rundt om i indre organer som skaper problemer. Veterinæren mente at den svulsten vi har sett på/ved hjertet kan skape problemer for hele systemet til Midas selv om den ikke påvirker hjertet. Det er mulig den trykker på lungene eller noe, men han hoster ikke... Planen ble nå at jeg skal vente en mnd før jeg tar nye røntgenbilder og eventuelt ultralyd av bukhulen og nye blodprøver for å se om det er svulster i buken vi ikke har sett og for å se om svulsten på hjertet vokser. Jeg blir helt forvirret... På den ene siden tenker jeg at hvis vi finner svulster rundt om i kroppen så er det ingenting å gjøre med. Han kan ikke operere bort svulsten på hjertet. Så hva er vitsen? Skal jeg bare vente og se an hans livskvalitet og livsglede og la han få slippe når dagene blir for tunge? Eller skal jeg fortsette å undersøke? Hva om det er noe helt annet? I går når vi fant den svulsten så var vi sikker på at det var den som gjorde han dårlig, i dag er jeg ikke like sikker. Selv om veterinæren i dag mener at han kan bli dårlig av den og at det kan være flere så er vi ikke 100% sikker. Og hva om det er noe han kan få hjelp med? Sannsynligheten er stor for at det er svulster som begynner å spre seg, men man er jo aldri helt sikker før man har sett de på ultralyd eller annen billeddiagnostikk. Det kan jo være noe helt annet og, noe som ikke har noe med denne svulsten og gjøre. Jeg er jo såklart glad for at hjertet ikke er påvirket av svulsten som vokser på det, men hunden er like dårlig så jeg kan ikke si at jeg føler for å feire akkurat...

Det går ikke med han dessverre. Han er livredd veterinæren. Takk.

Jeg fikk time til ultralyd av hjertet på Stjørdal klokken to i dag. Er sæ glad jeg slipper å vente i flere dager på det. Gruer meg til å senere han igjen når hjertet er så dårlig ? Lille gullet mitt ?

Nå har jeg vært til den nye veterinæren. Første runde ble han lyttet på og prostata undersøkt. Blodprøver og røntging ble avventet fordi når han skal ta blodprøver og røntges må han sederes, og for å slippe å sedere to ganger og siden han hadde kortison i kroppen måtte vi vente noen dager. I dag har vi vært der igjen og røntget igjennom hele hunden. Nye blodprøver ble tatt, for de var særdeles mangelfulle de som kom fra den første klinikken. Han ble røntget fra topp til tå. Han har noe som likner veldig på en svulst på hjertet Vi tok røntgen av brystet fra flere vinkler for å forsikre oss om at det ikke lå utenfor, men det ligger i hjertet. En stor flekk. Etter røntgen tok vi ultralyd, men uten det beste utstyret for ultralyd på hjerte så ble det litt så som så, men også der så vi flekken. Det stemmer så godt med symptomene han har vist, med å være sliten og slapp og fort andpusten. Smertene det har sett ut som han har hatt kan være rett og slett dårlig med næring og oksygen til muskler hvis hjertet jobber dårlig. Han skal til hjertespesialist for å få bekreftet/avkreftet at det er en svulst vi har med å gjøre. Jeg skal ringe de i morgen og håper at vi får komme inn fort. Det kan hende det er en hjertesykdom som kan medisineres, men mest trolig er det svulst, også fordi han har en historie med mastcelletumorer. Dette er så j***** dårlig nytt og så vanvittig trist og vondt at jeg nesten ikke klarer å ta det innover meg. Jeg kan ha flaks og at det viser seg at det er en sykdom som kan medisineres, men det virker som hjertet har fått store skader siden han er såpass dårlig. Så det er dårlige utsikter for elskede gutten min Jeg er så glad for at jeg har fulgt min egen magefølelse og ikke trent som jeg ble anbefalt med han (utenom den idiotiske langturen), at jeg ikke har gitt meg og tatt for god fisk det den gamle veterinæren min sa, og at jeg har seponert medisinene når jeg så de ikke hadde noen effekt. Kortison kunne gjort mer skade enn hjelp på han i denne situasjonen.

Med den helsa han har hatt de to siste årene så tror jeg dessverre ikke han blir så gammel ?

Nei, det er jeg klar over. Det blir i første omgang blodprøver og UL. Og hvis vi ikke finner noe så må vi ta røntgen for å se om det "bare" er forkalkninger.

Ja, jeg må høre hva veterinæren sier om hvilke prøver vi skal ta nå, men siden det er mistanke om både artritt og eventuelt spredning av mastcelletumor så blir det nok flere typer undersøkelser. Hvordan ble det påvist på din hund? ANA test? Viser det om de har en form for autoimmun sykdom eller viser de hvilken type? Oppdretter er informert. Jeg skal snakke med hun som er oppdretter av mamman til Midas og, hun har god oversikt lenger bak i linjene. Er en del av diagnostiseringen å se om kortison hjelper? Det er jo så vanskelig for kortison kan jo hjelpe på symptomer på kreft og?

Jeg har din hund og din hund fortsetter som jeg ikke bruker. Ta kontakt på PM hvis du vil kjøpe dem

Han ble satt på to tabletter morgen og to kveld á 20mg dvs 80mg i døgnet de første tre til fem dager. Dét er en skrekkelig høy dose...

Etter å ha fått summet meg litt etter veterinærbesøket i går så innser jeg jo det at dette kan jeg ikke godta. Jeg har brukt den aktuelle klinikken i mange år og alltid hatt tillit til at de gjør det beste for meg og Midas. Dessverre synes jeg faktisk at den jobben som har blitt gjort her er fryktelig slett. Å sette han på kortison fremfor å undersøke i form av blodprøver eller røntgen er drøyt. Det er mange sykdommer som kan respondere på kortison, i tillegg ødelegger bruken av kortison muligheten for å finne markører for eventuell autoimmun sykdom på blodprøver. Så i går tok jeg kontakt med en veterinær som har toller selv og er god på helseproblematikk innen rasen. Hun bor ikke her jeg bor, men jeg var så heldig å få en liste over ting som bør sjekkes. Jeg har også bestilt time til en annen veterinær på en annen klinikk som jeg kjenner og som jeg vet vil ta meg på alvor når jeg ber om undersøkelser. Jeg har vært til veterinæren min tre ganger med dette nå og bestilt undersøkelser og røntgen, og ikke fått det. Det er kritikkverdig, og i værste fall kan jeg våkne opp til en død hund som jeg ikke aner hva feiler hvis han ikke blir undersøkt. Jeg gav han først kortison i går, men nå gir jeg han ikke det før jeg skal til den nye veterinæren i morgen. Jeg håper at kortisonen ikke har rukket å gjøre noen "skade" mtp blodprøver, men siden det er såpass høy dose så kan skaden allerede være gjort. Det kan jo hende at kortison blir den behandlingen han skal ha uansett, og at det er rheumatoid artritt han har, men det vil jeg vite med så stor sikkerhet som mulig og ikke bare gjette oss frem og putte på han forskjellige medisiner. Hun veterinæren jeg snakket med i går mente det var tre ting som i hovedsak skulle undersøkes, og det var spredning av mastcelletumor til lever/milt, autoimmun sykdom i form av leddgikt og forkalkninger. Hun sa også at det kan være forkalkninger selv om han ikke responderer på onsior, fordi det kan være nødvendig med støttebehandling i tillegg til onsior for å få ønsket effekt. Dermed er det egentlig ingenting som kan utelukkes ved hjelp av det vi har prøvd til nå... Sånn er det når man er for lojal ovenfor klinikken sin...

Da har vi vært hos veterinæren i dag. En ny veterinær enn den vi bruker til vanlig, noe jeg synes var litt greit ift å få nye øyne på han. Han ble nøye undersøkt over hele kroppen og vi gikk igjennom alle symptomene, tanker jeg har om hva det kan være og hva vi har gjort til nå. Hun mener han har leddgikt ? Han reagerte sterkt på bøying av tåleddene og virket smertepåvirket spesielt ved undersøkelse av bakbeina. Hun sier at hverken røntgen eller blodprøver gir noen garantert svar på om det er leddgikt, men siden han har smerter og onsior ikke har hatt noen effekt og at det er veldig sjelden de har så store smerter i tærne uten at det er leddgikt så ville hun sette han på kortison. Hvis det er leddgikt skal kortison hjelpe iløpet av en ukes tid. Hvis det heller ikke har noen effekt så må vi lete videre. De kan bli stive i ryggen av smerter nederst i bakbeina og han gav tydelig uttrykk for at det var der det gjorde vondt. Så nå skal han få 2 x 2 20mg tabletter prednisolon i 5 dager før vi minker dosen gradvis. Jeg er veldig spent. Noen som har erfaring med leddgikt på såpass unge hunder og eventuelt kortisonbruk over lang tid?

Får dere til å se videoen?

Ja, jeg har tenkt å ta han til kiropraktor eller fysio, men veterinæren mente at det var viktig å røntge først. Håper jeg får noen svar i morgen, og håper virkelig at det ikke er noe alvorlig

Nå har han gått på smertestillende i 1,5 uke, og ingen endring. Jeg har bare gått korte lufteturer med han nå i påvente av veterinær i morgen. Vi begynner med røntgen og sjekk av hjerte og milt. Tusen takk for alle tipsene jeg har fått. Jeg skal nevne alt til veterinæren. Jeg føler at de ikke tar meg helt på alvor, men nå gir jeg meg ikke før jeg har fått svar på hva som feiler han. Den filmen av Blondie minner om Midas ja. Jeg skal prøve å få lagt ut filmen av han.

Jeg snakket med en hundekjører i dag som sa at hun trente på at spannet skulle bli vant til at det kom enkelthunder løpende løs mot spannet under trening uten å bry seg. At de skulle sosialiseres og jobbes med enkeltvis så de ble velfungerende hunder hver for seg og sammen i flokk. Og viktigheten med en sånn rase at man jobber mye med de for å få hunder som ikke bare fokuserer på flokken, men som fungerer hver for seg. Da har man kanskje 20-30 hunder som skal brukes i aktiv konkurranse i et spann, og man fokuserer på hver enkelt av de. TS har én hund. Påstår at hun har lest seg opp på rasen og vet hva hun ønsket seg i rasen. Dette er kroneksempel på en veldig aktiv hund med spesielle behov og instinkter som har havnet i feil hender. Jeg håper virkelig at TS finner en ny eier til denne hunden, før den dreper flere smådyr og blir avlivet ?