Midas

Gratulerer med nydelig liten bebis

Da er prisen dobbel ift provit, men det er jo til å leve med om det blir så han ikke får i seg vitaminene

Næsj, jeg har tunet det hele ned litt. Hvis han foreksempel biter i sofaen, som er en av de få tingene han helst ikke skal rive istykker, så bare går jeg rolig mot han og stiller meg i veien for han istedenfor å bruke hender eller si «nei». Han skjønner ikke nei så det har ingen hensikt å bruke kommandoer han ikke kan. Hvis jeg bruker hender for å flytte han så biter han meg i hendene og så blir det en jakt på de istede. Så for å få minst mulig konflikt så bare stiller jeg meg i veien for han. En annen ting jeg har merket funker er at jeg overser han litt mer. Altså vi trener mye kontakt, men hvis jeg skal gjøre noe annet og jeg helst vil at han skal slappe av uten å jakte på beina mine så søker jeg ikke blikket hans. Det er litt vanskelig å forklare det, men jeg er roligere med han (ikke når vi trener), stryker han roligere, bruker dypere og roligere stemme. Jeg vil si at den harde vonde og litt maniske bitingen har gitt seg med 90%. Det tar litt tid å bli kjent med de og finne ut hvordan man gjør det best for alle parter Og så er det jo sånn at uansett om han biter mye nå så vil det jo gi seg så det er ingen krise, men jeg synes valpetiden blir mye mer koslig om jeg får begrenset det litt iallefall

Hvordan er prisen i forhold til provit på kjøttboller for eksempel? Synes det fungerer greit sånn rent praktisk å fôre med provit, men det bekymrer meg litt at jeg ikke vet hvor mye han får i seg av vitaminene. Har prøvd å lage en blanding med leverpostei, vann og vitaminene, men ikke engang da slikker han i seg alt.

Ja, jeg er enig i det. Det var ikke en rase jeg vurderte, så jeg vet ikke så mye om de, men kjenner noen som jeg trener med og det er mye forskjellig. Jeg har nesten inntrykk av at det er sikrere med spansk vannhund. Kommer vel litt an på hvor de kommer fra og hvordan de har blitt trent fra ung alder og måten de har blitt trent på. Du kan få daue hunder i flere raser hvis de enten blir trent ihjel, belønnet feil eller ikke i det hele tatt. De jeg har møtt har vært ganske driftige, men de har likevel tilpasset seg godt et vanlig liv uten noen spesiell trening annet enn tur. Et par av de har tydelig vært understimulert og hadde helt sikkert vært enklere om de fikk bruke de små grå mer. Jeg er veldig spent selv jeg, på hvordan det blir å trene og konkurrere med en portis. Jeg håper han får den driven jeg ønsker meg, men det vil tiden vise. Linjer er også viktig da. Sett bort fra oppdretteren jeg kjøpte Maui av har jeg utelukkende møtt folk som har portiser som "bare" skal ha utstillingshund eller familiehund. Da er det kanskje ikke bruksegenskaper som ligger fremst i prioriteringslisten til de oppdretterne heller.

I følge rasestandarden så er det portisen som er størst ( foruten barbet da) at det er store individuelle forskjeller i rasene er en annen ting. Portisen er en aktiv rase, om den kan sammenliknes med aussie vet jeg ikke da jeg aldri har hatt aussie, men min erfaring er at mange portiser bor i familier som ikke bruker de til noe annet enn turhunder, men sånn er det forsåvidt med mange andre aktive raser og da.. Uansett så var dere i hovedsak spansk vannhund og lagotto jeg anbefalte, da de har en enklere utstillingspels. Jeg tror det er mulig å få fine hunder mentalt av begge de rasene.

Jeg kjenner endel lagottoer, noen av de fine hunder mens andre har dårlig gemytt og er noe engstelige både i forhold til folk og andre hunder. Spansk vannhund kjenner jeg også noen skikkelig fine hunder, så det er godt mulig å få en god hund. Portisen er det mitt inntrykk at er mer sikkert med tanke på mentalitet. De er kanskje mer krevende, men av de jeg har vært i kontakt med når jeg researchet rasen var det et fåtall som brukte de til noe annet enn familiehunder. Bakdelen er at det er mye pelsstell om du skal ha den i utstillingspels da, i forhold til de to andre. Jeg har møtt et par portishanner som er ganske driftige og som nok hadde vært enklere om de ble litt brukt, men ellers har de virket som veltilpassede til det livet de får liksom.

Hva med vannhunder da? Både spansk og italiensk er vel i den størrelsen du kan tenke deg? Må være nøye med valg av oppdretter da med tanke på både helse og mentalitet, men hvis du er det kan du få en skikkelig fin hund som er med på det du tar den med på De har ikke like krevende pelsstell i forhold til utstilling som puddel og portis (som sikkert blir litt stor).

Jeg går ikke ut på natten for jeg orker ikke at han skal bli vant til det. Jeg løfter han heller rolig ut på kvelden før jeg legger meg. Da har han vanligvis sovet et par timer, så tisser han og så legger jeg han igjen. Da sover han til vi står opp i syv tiden. Om han er litt våken vet jeg ikke for jeg sover så tungt ? Uansett så verdsetter jeg gode soverutiner på natten mer enn å unngå uhell. Han sier høylytt ifra om han må besje ?

Det er ikke så lett å ta bilder av han her Maui har klippet seg så nå er pelsen jevn over hele og snuteklippingen går bedre og bedre med god hjelp av leverpostei. Han synes ikke det er skummelt, det er bare så fryktelig kjedelig å stå stille Han er helt vidunderlig søt og kosete og god Og såklart elsker han enhjørninger ?

Det skal mye til for min del før jeg gir opp en hund. De er individer, og alle har sine ting. For meg så er det en sånn glede å se hunden være trygg og glad. Å kunne tilby et godt hundeliv med alt det innebærer. Jeg har ønsker for hundeholdet, sånn i forhold til at jeg har lyst til å ha en hund som synes det er gøy å bli brukt til forskjellige ting, men jeg vil likevel ikke kategorisere det som direkte nytte, eller noe som må være på plass for at hundeholdet skal være til glede. Det skal være store problemer og utfordringer i hverdagen som ikke lar seg kombinere med det livet jeg har for at hunden ikke skal være til glede for meg. Jeg har ikke inntrykk av at jeg har møtt særlig mange som tenker annerledes heller. Tror aldri jeg har møtt noen som avliver eller omplasserer ved første dump i veien, tvert imot har jeg inntrykk av at folk er villig til å gjøre mye for at hunden skal mestre og fungere i hverdagen. Hvis hundeholdet ikke er til glede lenger, og det rett og slett ikke fungerer i det hele tatt, så ville veien likevel vært lang å gå før avlivning eller omplassering. Jeg har hatt en hund som var veldig uforutsigbar, som ble avlivet, og det var ikke fordi jeg ikke hadde glede av henne lenger, men fordi det ble overvekt av dårlige dager for henne.

Da er det nok finnålsbiopsi jeg tenker på. Jeg vet ikke hvor mye de kan se på sånne prøver, men på Midas tok de det på et par av kulene hans, og selv om han ikke kunne se nøyaktig hva det var, så så han at det så litt skummelt ut så vi valgte å fjerne de og sende de inn (biopsi?). Da viste det seg at det var mastcelletumorer. Vet ikke om det var at de spredte seg eller om de kom isolert sett, men de poppet opp overalt på han tilslutt..

Det finnes like mange ulike valper som eiere. Det er ikke alltid at det som er de standariserte rådene funker, man må liksom finne sin egen vei. Husrenheten er jo en bagatell tenker jeg. Nå er lillebøll her så godt som husren og var nesten det når vi fikk han, men det er noe jeg bryr meg veldig lite om, for det er noe som alltid kommer når valpen er klar for det fysisk. Det er akkurat som med barn. De er klare for å slutte med bleie når de er det, og da hjelper det ikke å bli oppgitt eller styre mer enn nødvendig med det. Valpebiting er også en sånn greie, og overtrøtte bøller er en del av valpetiden. Uansett synes jeg det kan virke litt mot sin hensikt å legge frem valpeeierlivet som noe rosenrødt der man bare kan flyte med, for sånn er det ikke for alle eiere eller for alle valper. Det finnes valper som er så mye mer enn det, og som man må tenke litt igjennom hvordan man gjør ting i det minste for at valpetiden skal bli levelig for alle. Vi har en valp nå som er en herlig, myk liten søtnos. Han gjør så mye rare ting og vi ler så mye av han, han er så trygg og selvsikker, men samtidig så kosete og god. Det eneste som har vært utfordrende har vært en intens og hard biting. Det går greit til en viss grad med biting, men når du har en valp som knappest kan håndteres uten at den biter deg til blods (satt på spissen), så må man tenke igjennom hva man selv gjør og hva som gjøres feil. For i mine øyne er det jeg som gjør noe feil da, når bitingen har gått til det nivået. Jeg har prøvd ulike teknikker (alle snille), uten at det har hatt særlig god effekt. Så da måtte jeg gå i meg selv og se på hvordan dagene er med han, hva er det jeg gjør som trigger han, og hvordan kan jeg endre det. Det jeg innså var at jeg må gjøre noe med holdningen min. Med stemmebruken og med hvordan jeg håndterer det de gangene han biter i noe han ikke kan bite i. For eksempel datteren min, eller meg skikkelig hardt. Så jeg har rett og slett funnet roen i meg selv, jeg snakker med dypere stemme til han, jeg er roligere i bevegelsene og istedenfor å si så mye så bruker jeg blikk og kroppsspråk for å vise han hva jeg ønsker, samtidig som jeg såklart belønner all ønsket atferd. Han får passe med aktivitet og hvile, både mental og fysisk, vi leker og har det gøy sammen, men jeg er roligere i alle situasjoner gjennom dagen, og lar meg for all del ikke stresse opp uansett. Det tok bare noen timer før han endret seg. Han er roligere, han legger seg lettere ned for å sove når han er trøtt, han biter ikke i buksebeina eller hendene mine lenger, han blir ikke frustrert og han er mye mer harmonisk. Det er helt vanvittig, men han er veldig vár på kroppspråk og holdning og måten jeg snakker til han på, og dermed har jeg gjort hverdagen mye lettere for han nå som jeg er tydeligere og roligere selv. Det høres kanskje banalt ut, og for mange så ligger den roen så dypt at det ikke er noe en reflekterer over, men som kanskje bidrar til at valpen blir rolig og mer avslappet. For andre er det ikke sånn, og derfor må man kanskje ta seg i det og virkelig være bevisst på bevegelser og måten man snakker til valpen på. Det hjelper ikke å trene ro eller prøve å roe valpen om man er irritert eller stressa inni seg. For meg så har dette gjort hverdagen mye mindre bloding og triveligere både for meg og lille krøllebølle som nå sover søtt ved beina mine

Hun er virkelig til å spise opp

Jeg fórer med det på valpen nå. Kjøpte en 14 kg sekk med provit storfe som er i terninger. Det var en pose oppi posen med vitaminer som skal drysses over fóret. Jeg blander det med litt vann eller kokte moste grønnsaker. Tar fóret direkte fra fryseren oppi skåla og gir det enten fryst eller lar det tine litt før han får det. Han liker det veldig godt, men det er så som så med vitaminene som blir blandet ut i vann, så jeg tror jeg må finne en annen løsning på det. Kanskje blande det med litt leverpostei eller noe så han spiser det sammen med maten. Han får i tillegg litt svinekjøtt, kylling og fisk sånn at han skal få flere enn én proteinkilde. Synes det er veldig praktisk med at det er fryst i terninger, fremfor v&h som må tines i pølsen og som blir veldig klissete.

Ville fått tatt en biopsi og sjekket om det var ondartet. Hvis den ikke er det kan den utvikle seg til å bli det over tid, men da er det en tommelfingerregel at den endrer seg. Om den er ondartet så ville jeg kanskje fjernet hvis hunden ellers er frisk og sprek. Hvis den ikke er det ville jeg ventet og fulgt med på om den forandrer seg. Det er en ganske stor operasjon, for så vidt jeg vet fjerner de livmoren også om de får jurkreft (og noen ganger alle jurene), men hvis hunden er frisk så bør det gå fint. Det spørs jo litt hvordan type svulst det er og om den vil spre seg raskt eller ikke. Det er mulig de kan finne ut det ved en biopsi og, men mastcelletumorer er som jeg har forstått ganske avgrenset og sprer seg sjelden og da kan jo hunden dø med det og ikke av det.

Det er nok mange raser som kan passe inn der, så du må nesten velge ut hva du vil ha mest/minst av, dra rundt og treffe ulike raser og følge magefølelsen. Når jeg skulle ha valp nå så var det litt samme kriteriene som deg. Skulle trene og konkurrere i rally og eventuelt lydighet og spor/smeller, i tillegg til turkompis såklart. Jeg måtte ha en røytefri rase, så jeg stod mellom portis, spansk vannhund og puddel. Jeg møtte flere individer av de ulike rasene, og falt for portisen ut ifra det jeg så og hørte eierne si om rasen og det jeg leste. Så jeg tenker at du må bare finne de rasene du liker best, og møte flest mulig individer, så får du en følelse av hva som passer best for deg og til ditt bruk

Så søt

Gratulerer med søt liten krølle

Så søt

Forsikringsselskapet mitt har en sum for veterinærdekning fastsatt. Hvis man skal doble den summen må man sende inn veterinærattest på at hunden er frisk

Gratulerer med nydelig valp @Paranomia og kondolerer med pusen Har jeg vært til dyrlegen med lille herr Loppe. Fått vaksine og sjekk for utvidet forsikring. Han elsket veterinæren og la seg for å duppe litt på bordet etter vaksinen var satt Han der altså Sånn ellers har han fortsatt de skarpeste og mest aktive pirayatennene jeg kan huske å ha vært borti (kan tenke meg en viss rødpels var minst like ille), så veterinærattesten som skal sendes inn til forsikringsselskapet kom med en liten desj med blod

Det er fryktelig vondt å ha en hund som er så redd. Jeg har selv avlivd en hund som hadde liknende problematikk. Jeg måtte passe henne som en hauk hele tiden for hun var så redd og gikk til angrep. Det var en liten hund, men hun beit hardt likevel. Grunnen til at jeg tilslutt valgte å avlive henne var fordi jeg innså hvor slitsomt hun hadde det. Det ene aspektet er hva dere har mulighet, kunnskap og tålmodighet til å tilrettelegge og trene for at ting skal bli bedre, i tillegg må hun passes på så hun aldri kommer i en situasjon der hun kan angripe noen i redsel. Det er omtrent umulig om man bor et sted hvor det ferdes andre mennesker. Det andre er hvordan veien blir for hunden. Det er opp til hver enkelt, men jeg synes det var fint det Eva Bodfält skriver i boken kontaktkontraktet om hvor stort ansvar det er å ha en sånn hund og hvor mye det bekymrer og tynger. Jeg er for å prøve sitt beste for hunden sin, men hundeholdet skal ikke bare være til belastning og bekymring, og når hunden mest sannsynlig har en slitsom hverdag med mange redsler så er det kanskje best å la henne slippe for begge parter.

Det som er synd med det er jo at alle som har gått rettens vei for å frikjenne hunden sin vil gjøre det meste for at den ikke skal avlives enten den er farlig eller ikke. Bob kan også være farlig i feil hender, og han med flere. Derfor er det dumt at det er så lett å stjele de fra kennelen, for konsekvensene kan bli store om de som har de ikke klarer å håndtere de, pluss at hele dommen blir en vits da.

Var det ikke det samme som skjedde med Loke når det ble avgjort at han skulle avlives? Han ble stjålet, og det samme har sikkert skjedd med Bob, for å redde de såklart.