Djervekvinnen

Måtte lese igjennom mine papirer, men kunne ikke se noe om det. På hvilken del stod det skrevet hos deg?

Det var rart? Jeg har forsikret min valp for full kjøpssum i livsforsikring og hun er ikke omregistrert enda.

Hvis tabeletten ikke virker og hunden ikke virker syk (sikler,kvalm) så er det nok kanskje stress i forbindelse med forventning. Med tiden har hunden lært at å kjøre bil fører til noe morsomt og hunden blir veldig gira/stresset. Har hatt noen slike selv. Men vanskelig å si uten å se det selv. Kan jo godt være at hunden er dårlig, kanskje for varm som du sier?

Ligger hundene på gulvet og biter på hverandre, ja det er greit. Men blir det hopping og løping, ehh nei, de er ikke akkurat chihuahuaer jeg har!

Ja jeg elsker musikk, men hører ikke på det hele tiden. Har ikke radio på hjemme eller på jobb, godt med litt stillhet også. Går jeg tur med hunden liker jeg å nyte stillheten og det å følge med. Med musikk på øret blir jeg døv for omgivelsene og mister oversikten, ikke bra med en løs hund. Jogger jeg ved veien er det enklere for at er det rett frem på en vei og hunden i bånd ved siden av meg. Da må jeg ha musikk for å motivere meg.

De har jo Pcer i undervisningen. Like mye spilling og surfing der? Trenger ikke dobbelt opp

Nei de trenger ikke mobil i skoletiden, ikke på barne og ungdomsskolen i hvert fall. Må de ringe noen, eller andre må ha tak i dem, kan man ringe til skolen. Egentlig trengs det ikke på VGS heller, men høgskole og universitet blir noe annet, da folk er voksne der og gjerne må være tilgjengelig av ulike årsaker.

Nei bare når jeg jogger eller trener i marka. Ellers ikke.

Det er ikke naturlig for alle å bare legge seg på rygg, derfor må man gjøre det fra dem er små. Jeg ligger ofte med dem i fanget på rygg, og med tiden blir de vant til det. Du bestemmer, og det viktigste er at hunden STOLER på deg, og dermed kan du gjøre det du vil med hunden fordi den er trygg på deg. VI overtok en voksen hund som vi begynte å legge på rygg og etter hvert ble også hun rolig i den stillingen. Men dette har funket på oss, sier ikke at det hjelper på alle.

Ja jeg nevnte at jeg kunne si ifra til Nitro hvis han var veldig overdreven og knurre/bjeffet hvis hun var et godt stykke unna ( hun må jo få lov til å være i stua vår liksom Men det er ikke ofte jeg gjør det, da tar jeg heller å legger Mynte i buret) Så det virker som at han prøver å si ifra, med varierende styrke, men ingenting hjelper, det er det jeg ikke liker. At INGEN signaler går inn, og jeg tror ikke han blir å gå hardt på henne, han har ikke gjort det før i hvert fall. Han vil ha respekt men får det ikke. Han er nok litt soft. Så da går jeg ofte inn for å flytte Mynte og la Nitro komme tilbake til sin plass. Men det er tungvindt ja, derfor jeg spurte her om hvordan jeg skal forholde meg til det. Det er nok rett at Mynte er valp og vil bare styre, leke, kose osv. Er vel litt soft for Nitro også, han liker det jo ikke, er anspent og lar jeg henne ta plassen hans, står han bare der og ser på meg og når jeg sier: Gå å legg deg, vet han ikke hvor han skal gjøre av seg hehe.

Her er det ingen kjære mor, jeg bare er bestemt og legger hunden på bakken og holder fast. Så er jeg streng og sier ligg i ro. Mine to forrige hunder hatet kloklipp, det begynte med hyling og skriking og vridning. Jeg måtte være veldig bestemt med den første og da underkastet hun seg meg og bare lot det skje. Halen mellom beina da, og likte det ikke. Men det var noe man bare måtte gjøre. Etterpå var det kos, ros og godis og alt var glemt. Andre hunden var også veldig vanskelig og ville ikke klippe. Samme med henne, vi var bestemt og lot henne ikke få slippe selv med motstand. Så gav hun opp og bare lå der. Litt anspent, men vi kunne klippe fort og greit. Slik: http://youtu.be/hkRKqSu-gic Med Nitro står jeg som en hovslager med hunden mellom beina og foten frem og klipper. Tror man ikke må gjøre så mye ut av det. Bare gjøre det med den største selvfølge. Klipper man feil, lat som ingen ting og klipp videre.

Bra det ikke var korsbånd !

Takker for tips Ja Nitro vil være i fred, ingen tvil om det. Han får bare ingen respons på signalene sine, og jeg må ordne opp hele tiden. Men lurer på hvorfor hun gjør dette? Egler seg innpå på den måten og hun strekker jo grensene veldig til tider ovenfor oss også. *være kosekvent og holde ut* Etter hvert når hun har sluttet å tygge i stykker sengen, skal vi kjøpe 2 nye helt like senger til hundene, så får de bare styre. Nå er den ene sengen litt mindre enn den andre, men ellers lik. + at hun har et bur med dyne i hun kan ligge i (men hun foretrekker Nitro sin plass hvis sjangsen)

Nei vi har knøttliten stue, da må han være på kjøkkenet eller i yttergangen, noe han ikke vil. han vil være sammen med oss, ikke bli "utstøtt" Mynte er mye mer aktiv og rastløs og går mye omkring. Noen ganger må hun i buret for å få henne i ro, men hun liker ikke å bli innestengt, eller jeg vil heller ikke ty til buret så mye.

Sukk, Nitro er altså så sær. Han har en så stor intimgrense at det er vanskelig. Han liker ikke at Mynte kommer i nærheten, og knurrer og bjeffer til henne. Men problemet er at Mynte overhodet ikke bryr seg om hans signaler. Hun bare går bort til han, står helt rolig der mens han bjeffer mot henne og så ender det opp med at han går bort og hun legger seg på plassen hans. Dette er ikke noe jeg vil, og jeg må dytte henne fysisk bort og be han legge seg tilbake, men det er utrolig slitsomt i lengden. Hun gir seg ikke, og benytter en hver anledning på å løpe bort til hans seng og legge seg der. Nitro vil ikke legge seg der da, og holder avstand. Hun har gjort dette nesten siden hun kom hit! På kveldene spesiellt knurrer og bjeffer han mye, det er nok at hun er 1 meter unna og han knurrer. Jeg har også sagt ifra til han at han må kutte ut overdrivelsen, men det virker som at han er veldig "sur" og overhodet ikke vil ha henne nært og klarer ikke å la være å knurre/bjeffe. Og jeg blir helt svett av å skvette av den bjeffingen hans og må reise meg å "jage" henne vekk ofte. Hvorfor vil hun ha hans seng? Prøver hun å være sjef ovenfor Nitro? Hun har null respekt for hans beskjeder. Hvordan bør jeg forholde meg til dette? Jeg liker ikke at Nitro blir presset sånn, han er så anspent hele tiden at han kan skvette litt hvis jeg stryker på han uventet.

Det kan være litt vanskelig å finne ut av, hvis man ikke har gode klinikker i nærheten som har det rette utstyret for å finne det ut. (tror kanskje det var CT rønken) Her jeg bor hadde ikke klinikkene rette utstyret, så da ble det kun vanlig rønken og det var vanskelig å vurdere nøye. Det endte opp med at vi måtte åpne hele kneet for å se om hva som var problemet og det var korsbåndet. Hunden hadde da i lang tid hadde mye halthet frem og tilbake, noen perioder ille andre ikke like mye. Det var værst etter mye aktivitet, og stivhet og vondt når hunden hadde ligget. Ingen tvil om at noe var galt. Med den andre hunden ble kneet væskefylt, hovent og det var stivhet ved Sitt og hun satt skjeivt og haltet etter aktivitet. Veterinæren sa at det mest sannynlig var korsbåndet, men at en operasjon måtte til for å være 100 %., noe vi valgte å ikke gjennføre pga det med vår første hund. Håper du finner ut av det og håper hunden blir bra igjen!

Huff måtte smile litt av de bildene Margrethe la ut. Det er noe med det der, å ha en helt tullete hund man kan bli helt svett av, og folk bare står å ser på deg slik: når man kommer gående, og alikevel holder man ut og knytter seg til og blir glade i disse tullballene sine. De øyeblikkene alt går bra, hunden er bare skjønn og viser stor kjærlighet til deg, da svekkes de hatske tankene litt. Noen ganger har man godt av en utfordring. Ikke alt kan gå på skinner bestandig. Det er slikt man lærer av.

Hater så inderlig den setningen: Det er bare et dyr... Kjenner det dypt i sjela mi, det gjør veldig vondt.

Jeg er ikke opptatt av å se perfekt ut, bruker ikke sminke til daglig. Selv på jobb. Kan godt gå i joggebukser og slikt på butikken, men klart, jeg føler meg jo mye bedre når jeg er fresha opp og kledd meg pent. Jeg bare orker ikke gjøre det hver dag, eller har interessen i å sminke meg. Er nok litt guttejente der. Er ganske komfortabel med den jeg er. Selvopptatt er for meg ego, og ja er jo egoistisk vil jeg si. Vil jo det beste for meg selv og mitt liv. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre av den grunn.

Hvilken type allergi har han? kløe,nysing, tett hals? Syns det er litt risikabelt å skaffe hund når samboer er allergisk. Dere kan risikere å måtte gi ifra dere hunden igjen når dere har blitt kyttet til den, ikke moro. Men det finns jo allergivennlige raser som folk reagerer mindre på. For eksempel. puddel. Det er litt ulikt på hva folk reagerer på på en hund.

til alle som står i en vanskelig tid nå. Det er litt fint å lese om andre sine erfaringer og se at det er normalt å ha det tungt eller at man har gjort feil eller tatt valg som er veldig vanskelige som viste seg å være rett. Hera var min første hund og prøve klut de luxe. At det var en krevende rase og jeg hadde null hundeerfaring gjorde sitt til at flere ting ble gjort feil. Hun var en hund som utagerte mot mennesker, var usikker og redd rundt spesiellt eldre menn. Så det var tungvindt å være på vakt hele tiden, og avvise alle som ville hilse (ja eller forklare den lange leksa om å la hunden komme til seg osv). Når veninnene mine fikk barn og de kom til oss, stolte jeg såpass lite på henne at jeg brukte munnkurv på henne rundt barn. Men andre hunder var det mye fryktagressjon, mye utagering. Hun gikk fint overens med de man møtte fast, men tilfeldige hunder gikk ikke bra (men aldri gjort noe alvorlig mot noen) . Hun dro også mye i båndet, så det å gå tur var slitsomt og fustrerende. Noen ganger grudde man seg til å gå ut. Og så hadde hun seperasjonsangst og kunne ikke være alene pga vi bodde i leilighetsbygg. Det var konstant bekymring med tanke på dette og planlegging på hvor hunden skulle være når vi skulle ut. Og hun hylte og skrek så høyt og mye i bilen når vi kjørte til turene at det var forferdelig. Jeg ser nå at hun må ha vært min største utfordring, men samtidig når man lever oppi det hele, så tenker man ikke helt slikt. Jeg var utrolig glad i henne og det å omplassere for eksempel. ville aldri falt oss inn. Jeg hadde jo heller ingen annet hundehold å sammenligne med, så det å ha et lettere hundehold visste jeg ikke hva var. Jeg husker mye av det gode nå, og savner henne. Men jeg ville ikke hatt en til hund av samme sort. Det at hun ble så dårlig i foten og den lange prosessen med operasjoner og styr gjorde vel ikke opplevelsen av henne noe bedre, for jeg sitter også igjen med mye vonde minner. Stakkars hunden. Neste utfordring kom med Chanti, omplasserings hund som jeg fikk null kjemi med. Det var mange issues å ta tak i, jeg klarte ikke å bonde med henne og det var mye fustrasjon, sinne og kranglig i forholdet. Tror ikke vi har kranglet så mye i forholdet vårt før eller siden. Jeg /vi følte oss veldig bundet til det at hun hadde vært omplassert flere ganger før og vi ville ikke gjøre det, oppdretter ville ikke ha henne tilbake, og å avlive en frisk hund byr oss i mot. Så det at hun faktisk ble dårlig i beinet og vi lot henne få slippe, var en slags lettelse for meg. Selv om det var veldig tungt i prosessen. Grensen mellom et godt og dårlig hundehold er ikke så stor,man vet liksom aldri hvordan det vil bli. Man må bare krysse fingrene for at neste hund blir bra, og gjøre det beste for at det skal bli bra. Heldigvis har jeg en helt herlig hund med Nitro, god kjemi og et godt hundehold. Valpen min er slitsom for øyeblikket, men tenker mye på at det blir bedre, det blir bedre. Så jeg håper det blir det.

I går ble jeg møtt av to hunder i døren når jeg kom hjem. Hun hadde klart å presse seg igjennom barnegrinden ved trappen og kommet seg ned i stuen til Nitro. Jeg gikk nervøst inn i stuen, men heldigvis var det bare et ark som var tygget på. Og en liten tissedam i trappen, PUH! Vi måtte tenke på nytt og fant ut at i dag skal hun få være løs i stuen sammen med Nitro! Vi ryddet godt og satt litt blokkeringer her og der. Er egentlig litt mer nervøs i dag for å se hva jeg kommer hjem til. Siden alle tingene mine er eksponert Håper det går bra. Fikk tatt nye bilder av henne i går. Se her i bloggen: http://everden.blogspot.no/ Man ser hvor mye hun har vokst. Ser nesten litt voksen ut. Veldig fin er hun da

Hva er det mest tøffeste/vanskeligste/ mest utfordrende du har opplevd med hund? Mange vil nok si det å miste den, men jeg tenker på andre ting som for eksempel adferdsproblemer, spesielle hendelser, sykdom, kjemiproblemer osv. Og gjerne fortell om hvordan det endte. Kan sikkert være godt for folk å høre om de vanskelige tingene med et hundehold også, og ikke bare alt det rosenrøde. Kan være til hjelp for de som står i noe lignende.

Kjempeflott! Mye flottere der enn i utstillingsringen!

Er ikke sikker. Kjenner ikke så mange med rasen. De jeg har på facebook for eksempel, deler ikke så mye tur info egentlig, så vet ikke om de ikke gidder å skrive om det eller om de ikke går så mye tur. Det blir bare mest utstillingsbilder. Jeg derimot legger masse turbilder ut. Kan hende jeg er mer ute i marka, men så bor jeg jo landlig og fint, så det faller vel mer naturlig for meg å være mer i naturen. Btw. jeg kan godt gå lang tur på 5 km, her jeg bor. For her er det BRATT å gå. Det er stor forskjell på å gå 5 km på en skogsvei og det å gå 5 km opp på fjellet.