Mud

Tror ikke det. Pressriene mine kom riktig , men ungen ble utålmodig og snudde seg i fødselskanalen. Litt kjipt å måtte drøye enda mer når du allerede har måttet slite noen timer og endelig har fått beskjed om at du slipper keisersnitt. Jeg syntes ikke pressriene var vonde da , bare umulig å stoppe.

Lene89 : hvordan i alle dager klarte du åikke presse ? De ga meg akupunktur tilmed , men det gikk ikke. Hadde jeg klart å ikke presse hadde jeg neppe blitt så ødelagt tror jeg. Det var umulig ! Jeg ville glatt gått igjennom 5 fødsler til på rappen for å få en Ask hvis jeg ikke hadde en fra før. Heldigvis er han her allerede så jeg trenger ikke føde mer :-P

Hehe.. jeg ble også sur etter fødselen gitt. Under fødselen var jeg altfor ' snill ' og klagde ikke et sekund noe som gjorde at de ikke skjønte noe når jeg plutselig besvimte av smertene ( fikk kjeft for den gitt ) , men etterpå ble jeg en hormonell furie. Jeg rablet når jordmora pakket Ask godt inn i oppvarmede pledd, la han lengst inne på en benk og gikk fra han. Han kunne jo ramle ned ! Jeg begynte å sloss med legene som prøvde å stanse blødningene mine og de måtte faktisk holde meg nede med makt. I mitt hode var alt over og de hadde å la meg være i fred. X'n og mamma prøvde å få meg til å innse alvoret , men jeg ante jo ikke at blodet fosset ut , jeg så det jo ikke selv. Ikke brydde jeg meg heller , jeg var sliten og ville ha ungen min. Så fikk jeg ikke lov til å reise meg eller noe når jeg lå på intensiven og når de attpåtil nektet meg å gå på do men tømte blæra mi manuelt ble jeg forbannet og begynte å grine. Når de skulle ha traumesamtale med meg dagen etter fødselen begynte jeg å le og ba de gå . I tillegg tok de fra meg gutten når jeg endelig hadde fått han fordi han ikke roet seg ( sulten og melken brukte lengre tid fordi han ble lagt senere ved brystet ) og jeg trengte søvn. De ga han melk og det brydde jeg meg ikke noe om , men jeg ble jo liggende å vente på at han skulle komme tilbake i flere timer. Til slutt sporet jeg han opp og fikk han tilbake. Så mye for den søvnen.. Jeg ble bare sur for at de ikke gå han tilbake med en gang. Jeg sov ikke et sekund på sykehuset faktisk , derfor fikk jeg komme hjem tidligere til tross for stort blodtap etc. Måtte komme tilbake hver dag i nesten en uke da , men vi bodde jo ikke så langt unna og xn jobber på riksen.

Jeg er så glad for at Ask var frisk og rask når han ble født jeg. Jeg fikk ha han hos meg hele tiden fra dagen etter fødselen, når jeg ble overført fra intensiven til barsel. Det at jeg ikke fikk ha han hos meg rett etter fødselen føles fortsatt utrolig sårt , jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet det hvis det var han det holdt på å gå galt med og jeg ikke fikk holde han på flere døgn. Jeg var jo aldri bekymret for min egen del for jeg var så fokusert på barnet at jeg ikke fikk med meg min egen nær - døden opplevelse Hadde det vært han hadde jeg fått helt hetta. Tøft av dere å ikke få skrekken !

De eneste hundene mine som har hatt noen utstillings karriere er vel Loke og Lyra. Loke fikk 2 små cert, 1 stort, en cacib og en BIG 3 på 7 utstillinger før matmor ikke gadd mer. Når han fikk championatet så jeg liksom ikke poenget lengre , han var ikke en NV kandidat liksom. Lyra ble ikke stilt hos meg , men hennes beste prestasjon var nok å bli cruftsvinner bare 9 mnd gammel. Selv om hun akkurat rakk å komme i belgisk eie var x- matmor fryktelig stolt. Spesielt fordi det var jeg som hadde nappet henne

Som en motvekt : jeg hatet å være gravid ( selv om jeg aller høyeste grad knyttet meg til ungen ) og jeg hatet enda mer å føde. Begge deler er det meg komplett uforståelig at noen kan like. Fødselen er det forståelig at jeg ikke likte siden den ble tøff og uten smertelindring, men selv om jeg var mye plaget med bekkenet etc så hadde jeg ikke et unormalt tøft svangerskap. Jeg bare hatet følelsen av å ikke kunne hoppe , løpe , gå så langt jeg ville , snu meg i senga osv.. og sparkingen. Jada , koselig når ungen var bitteliten , ikke så kult når jeg følte det som jeg ble jult opp innenfra. Fødsel og graviditet er ikke noe for meg. Ammingen savner jeg merkelig nok. Jeg har raynad syndrom + overproduksjon av melk + barn som var grådig og fikk tenner før fylte 3 mnd så det var mye smerte ( og blod * æsj * ) inn i bildet der også , men jeg savner nærheten. Den var utrolig. Og så savner jeg bleieskift.

Røytehunder er no no her , men ellers skulle vi gjerne tatt grekeren :-D

Mozza var jo en STOR tispe, ei lita normal tispe ville vært perfekt for deg. Og så kunne vi passet henne når du skulle til Syden ( utenfor pollensesongen så klart ) og kommet å hilst på , nusset på og og og.. Neida , har ingen egeninteresse her altså , tenker bare på ditt beste..

Belger. Hannhunder røyter ca 1 gang i året , pelsstellet er minimalt. Min siste likte ikke når det ble for varmt , ellers er de alltid med. Jeg innbiller meg at de leker godt med basenjier også. Lyd er ikke et problem på rasen , da hadde jeg aldri hatt en.

Er dette den testen de kaller sosialetest i Belgia og Nederland? En lydighetsbit, noen skudd , syklister , noen folkemengder osv ? Lyra tok en sånn test rett etter hun flyttet dit og jeg fikk ikke inntrykk av at den var særlig krevende. Vi trente ikke så mye lp liksom.

Skal ærlig innrømme at håpet mitt begynte å svinner litt. Utrolig rørende at denne forsvinningen har fått en lykkelig utgang.

Først en varm klem. Og så et tupp i ræva. Du skal ha bedliss! Og Ask og jeg skal være hundevakter. Punktum.

Jeg var åpen for barn i tenårene og begynnelsen av tjueårene jeg. Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer negativ. Jeg begynte vel å innse ansvarstyngden etter noen år i barnehage ( utrolig prevantivt ), det ble litt som med hundeoppdrett - jo mer man vet om det jo mindre lyst får man liksom :-P ( Jeg i hvertfall ). Når Ask ble unnfanget var jeg fryktelig lite innstilt på å bli mor , men jeg bestemte meg for å beholde veldig raskt. Jeg sa til meg selv at det var større idioter enn meg som har greid å oppdra en unge.. Men morsrollen var såpass uvirkelig at det tok nesten et år før jeg klarte å innse at han sannsynligvis kom til å overleve , han er ikke noe jeg bare har til låns som noen kommer til å ta fra meg. Jeg var virkelig ikke forberedt på hvor intens morskjærligheten faktisk var. Jeg blir ikke sur når han vekker meg en gang. Det trodde jeg ikke var mulig..

Var der jeg også :-P Har sjelden vært mer glad for et uhell. Det sagt så tror jeg nok at jeg hadde levd like lykkelig alle mine dager uten barn også , selv om et liv uten Ask nå hadde føltes totalt meningsløst. Ask har fått akvariefisk i dag. Han ble så gira at han glemte å være sjenert ovenfor han som kom med fisken. Akvarium er mer spennende enn TV for tenk :-D

Da er akvariet i gang , han kom i dag i stedet. Han hadde med sand , masse planter, gugge fra filteret hans , noen bakgrunn steiner og 2 små babyfisk, 2 reker og 3 litt større. Brukte 90 % hans vann. Fiskene vil bli for store etterhvert , men jeg får en 90 l med alt utstyr gratis hvis vi vil oppgradere etter prøveperioden. Fikk mange gode råd. Snill kollega , kan alltid regne med hundefolk ;-)

Aner ikke hva fisken heter... har ikke fått den enda. guppy tror jeg ? De er visst sammen med kampfisk nå ? 50 l. Har allerede begynt å kikke på finn.no på hva vi kunne tenkt oss ( meg ) etterhvert.. vi får se hvor mye jobb det blir med dette først og hvor lenge vi begge holder interessen :-P Jeg synes jo akvarium er svært vakkert , men så er jeg jo lat av natur..

Vi ( jeg ) har allerede bestemt at vi ikke skal ha flere fisk. Vi bare ser for moro skyld. De kuleste fiskene krever langt større akvarium uansett , og er totalt uaktuelle med mindre jeg får helt dilla og kjøper større etterhvert. Han mener jeg godt kan få meg en enkel kampfisk etterhvert dog , stemmer dette ? Trenger ikke de større plass ? Kommer til å starte med ca 4 småfisk og noen snegler..

Barnerommet til Ask får dere ikke se bilder av... skittentøyet vårt bor i senga hans , siden den ikke er i bruk og han ikke skal ha sånt der han sover ( dvs senga mi ) , det er kronisk rotete og fungerer mest som en bod. Han er aldri der med mindre han skal hente noe. Vurderer å gi bort 90 % av lekene hans , han har knapt tatt i de.. barnerom var waste på den ungen :-P

Skulle få noe filter greier og låne noe til å måle verdiene. Han avvikler fiskeholdet sitt og kvitter seg med masse som jeg får gratis. Desverre visste jeg ikke om det før etter at jeg kjøpte akvarium, han er en av de jeg prater absolutt mest med ( hest og hundemann :-P ) så det er fryktelig irriterende. Har vært i dyrebutikken og kikket på fisker. Ask ønsker seg veldig noen blå små fisker som kostet rundt 1000 kr per fisk. Wtf ???? De bør smake godt. Og nei , han får ikke ;-)

Tror man får like mange overraskelser med jenter , bare kanskje ikke av den arten hehe.. Jeg klarer bare ikke å forutse hva den ungen synes er en helt logisk handling til tider.

Det samme fikk Loke når vi var på det mest aktive. Da holdt han ' figuren ' .

Det ble et lite akvarium! Nå står det å godgjør seg , i morgen skal vi kjøpe litt mat og en snill kollega kommer søndag med flere planter , masse vann fra et av hans akvarier og noen fisk og snegler som visstnok egner seg til små akvarium. Det var visst det lureste mente han , å ta mesteparten av vannet fra et allerede godt innkjørt akvarium og da kunne man fint ta fisken over i nytt ? Skal bare ha 4 - 5 fisk i første omgang.. Ask er i fyr og flamme , selv om mammaen brått ble bekymret når han maste om at vi sikkert kunne spise fisken etterpå..

Jepp ! Jeg har ingen problemer med å si at ungen har blitt det aller viktigste i livet mitt , at jeg fortsatt blir mer og mer forelsket for hver dag , at jeg blir kvalmt stolt når folk skryter av han ( svever fortsatt etter at den nye pedagogiske lederen i barnehagen skrøyt modenheten og språkforståelsen hans opp i skyene i dag , selv om jeg etter noen år som barnehageansatt vet at om et år har nok alle de andre ha tatt han igjen hehe.. ) , klarer ikke se meg mett på han til tider etc etc... Men herregud, som den ungen driver meg til vanvidd noen ganger .. i sted TISSET han oppi akvariet som sto på gulvet i mens vi ordnet i stand. Jada... herlig.

Litt kort innpå siden jeg er via mobilen og egentlig ikke har tid til dere :-P Jeg kan ikke se at jeg skreiv at man ikke klarte å følge opp flere barn , jeg bare satte spørsmål ved hvorfor ' alle ' vil ha det og hvor mye jobb det ville bli. Spesielt hvis et eller flere av barna krever mye voksenkontakt , slik min gjør. Det er store individ forskjell på barn. Ask ville overhodet ikke taklet et søsken på veldig lenge, og nei det har ingenting med at han er alenebarn å gjøre - de fleste førstefødte er alenebarn noen år. Og nei , han er ikke bortskjemt.. At enebarn er bortskjemte er og blir en myte. Faktisk blir de ofte mindre bortskjemte fordi det er lettere for foreldrene å følge opp grenser. Barn kan ikke få for mye oppmerksomhet og omsorg. Å vente på tur etc lærer de helt fint i barnehagen. I tillegg krangler et søskenpar med mindre enn 5 års forskjell i gjennomsnittet hvert 15 minutt i følge en undersøkelse Dagbladet eller vg publiserte for en stund siden. Allikevel er det en etablert sannhet at barn MÅ ha søsken. Folk sier faktisk ' stakkars ' om Ask når jeg sier at jeg ikke har planer om flere.

Oppriktig spørsmål : hvorfor vil 'alle ' ha flere ? Jeg forstår det bare ikke . Alle jeg ser som har flere barn virker hundre ganger mer stresset, har oftere dårlig samvittighet etc. Når jeg vet hvor mye en stk faktisk krever og at den ene vil kreve enda mer om det kommer en til pga konkurranse aspektet så fatter jeg ikke hvordan folk har tid til å følge opp 2-3-4 mentalt. Det går jo , de fleste klarer det så noenlunde , men hvorfor vil man ? :-O Sikkert jeg som er rar, jeg ville jo ikke ha en engang , men nå er han det viktigste i livet mitt. Jeg kan ikke se at jeg har plass til en til , med eller uten pappaen.. A tar så mye av fokuset mitt , men han fortjener det :-P