Mud

Så mennesker er da altså fritatt fra genetikken og alt er miljø? Hva da med feks bioplare lidelser, Add, AdHd etc? Jeg tror like lite på at det alltid er foreldrenes feil at barna sliter som at det alltid er hundeeiers feil at bikkja er skrall. Sorry. Nei, ingen foreldre er perfekte. Nettopp! Så hvis man leter godt nok etter feil som har blitt gjort kan man selvfølgelig finne det. Men det betyr ikke automatisk at den feilen er årsaken til noe som helst. Det er rett og slett for enkelt. Og utrolig provoserende for de foreldrene som sikkert allerede lurer på hva de har gjort feil.

Jeg er helt på nett, frem til den biten om at alle barn med store problemer har mammaer og pappaer som har gjort noe feil. Sorry, men det blir for lettvint for meg. Det minner meg om den tiden når mødre alltid hadde skylden når barna hadde problemer, bare at da sa man at de var blitt bortskjemte og dullet med. Jeg er langt i fra fagfolk, men det blir for lettvint altså. Jeg er overbevist om at fantastiske foreldre også får barn med problemer.

Ask får ikke eget rom til bursdagen. Sorry ass. Nå har jeg fjernet 3 lag med gulv og begynt med varmluftspistol. Forhåpentligvis ferdig til jul.

Så ikke denne før nå. A hadde bomull og tykk ull under i våres som sagt. Uten problemer. Fordi han ikke kan ha ull mot huden må han ha flere lag med tøy.

15 mnd er faktisk den beste alderen å begynne å gå på pga skjelettet iflg hun som tok UL av hoftene til A når han var baby. Han var forøvrig fryktelig tidlig ute med alt annet enn å gå. Han var 14 mnd. Ingenting i veien med han. Han bare stoppet seg selv opp grovmotorisk for han var for opptatt av andre ting. 5 mnd senere sluttet han med bleier forøvrig Jeg var 18 mnd. Overhodet ingenting i veien med fysikken min heller. Jeg kunne gått jorden rundt tror jeg. Ikke bare det , men jeg har en veldig rask gange og blir omtrent aldri sliten av å gå. Slapp heeeeelt av.

Nja. Ikke sånn veldig romslig tror jeg? A har brukt ribbesydd ull under uten problemer da. A har en ganske så tykk kulemage ( seriøst, fortsatt) og det har ikke vært noe problem selv i våres og med bomull og tykk ull under. Men de er ikke sånn posete som mange andre parkdresser.

Store. Tror faktisk A kanskje kan bruke den i år også selv om det er strls 90. Ser nå at Didrikson har hatt en voldsom prisøkning ! Da får jeg dra til Sverige igjen da...

Ehm. Vet ikke? Helt vanlig HH parkdress? Blå? Og Didrikson vinterdress med ekstra beskyttelse på knær og rumpe. Den vanlige modellen vil jeg tro, det var 4 andre i forrige barnehage som hadde maken. Jeg kommer til å kjøpe den samme igjen. Men ikke HH parkdress. Ikke fordi jeg ikke er fornøyd, men jeg er minst like fornøyd med Didrikson todelt som kostet halve prisen. Det står snart 1913 på alt yttertøyet A eier Edit: googlet. Shelter playsuit ja. Han har brukt den siden han var 1 år ( brettet den opp ) og krabbet rundt frem til nå. Ingen synlig slitasje. .

Kan du be henne stjele min også? Litt lite Diesel og MYE rot.

Jeg har ingen erfaring med den dressen, men jeg er ikke veldig fornøyd med name it generelt. Jeg synes det slites fryktelig fort i forhold til HH og Didrikson. A bruker ikke klærne særlig hardt og vinterdressen fra Didrikson ser fortsatt ny ut etter 2 sesonger, det samme med HH parkdressen. Desverre vokser han jo, så de passerer i utmerket stand videre til frøkna venninna mi får. Name-it dressen som jeg kjøpte fordi den vant en eller annen test er mye mindre brukt , men kastet pga slitasje. Mulig jeg har vært uheldig altså.

Han matcher sofaen Herlighet, så søt! !!! Jeg må ha en sånn en gang altså .

Hmmm... Konkurrent og greier. Shit au.

Hahaha skulle ikke forundre meg om rommet til A "forvandler" seg om natten også etterhvert. Han har fantasien til det. .. For å si det mildt. Jeg er nesten sikkerpå at han har en hemmelig venn, han går å prater og forklarer ting til en eller annen. Jeg har ikke spurt hvem han snakker med, han forteller meg det nok hvis han får lyst. Største problemet med eget rom er å rydde vekk alt det gamle. Huset er fullt av ting tilhørende bestemoren til sambo og jeg føler ikke at jeg kan kaste det. Sambo mener jeg skal, men det er ikke mitt domene å gå igjennom tingene hennes føler jeg.

Ehm.. Jeg har åpenbart gitt litt feil inntrykk. Han blir 3 år og får eget rom først nå, jeg er ikke akkurat supermamma Fant tavlemaling på jobb. Det er genialt. Da kan jeg sette av et område på veggen han kan tegne med kritt på. Dyrt som F, så det blir ikke en hel vegg...

Man klarer det man må ja A skal få velge alt, vi må sette oss ned og planlegge når han kommer tilbake fra pappaen. Jeg hadde egentlig tenkt å bare male alt lyst, men han ble veldig engasjert helt ned på detaljnivå når han hørte "eget rom". " senga skal være grønn, sånn som trær og grass, himmel i taket og trær mamma, må ha trær! " Men får jeg han over på undervannstema blir jobben mye enklere . Det er lettere å male skipsvrak og fisker enn å få trær til å se ok ut uten å krympe rommet enda mer. Det er pittelite og trenger noe som gir litt romfølelse. Vi får sette oss ved tegnebordet ( stuebordet) når han kommer hjem. Han vil ha halvhøy seng med skrivepult under og sklie ned da. Det skal vi uansett få til.

Du må holde oss oppdatert og by på masse bildespam, skal bli gøy å følge en sånn en!

Herregud, så søt! Jeg er så fascinert av rasen! Jeg har dessverre fått inntrykk av at de kan være nervøse av seg, stemmer dette? Dødssøte jo

Dobbeltposter for å svare på denne. Datteren til sambo er sterkt multihandikappet . Det er ekstremt krevende uansett hvor man er i livet. Både emosjonelt og praktisk. Jeg tror ikke det finnes et tidspunkt i livet hvor det passer å få barn egentlig. Så lenge man er moden nok til å ta ansvaret så løser man stort sett det praktiske. Men økonomien blir annerledes hvis mor ikke er i jobb. Da mister far rett på permisjon ( noe som er helt latterlig, det hjelper ikke akkurat mor i jobb eller tilbake til studier) og man får ikke de samme stønadene. Jeg ble jo alenemor tidlig, sånn sett var det gull at jeg ikke bare hadde en jobb , men også en arbeidsplass som viser hensyn langt utover det man normalt kan forvente. Jeg skulle egentlig ha begynt å jobbe fult allerede , men når jeg sa i fra at A slet med innkjøring var det bare å ta seg ekstra fri. Som nyansatt uten opparbeidet goodwill hadde ting blitt vanskeligere, men jeg hadde løst det også på et vis. Livet tar hele tiden uante vendinger, så man kan liksom ikke vite når det passer uansett. I dag skal jeg begynne på barnerommet. A vil ha grønt rom, med trær og himmel, men jeg har lyst til å kjøre undervannstema. Om jeg maler selv eller om en av tatovørkompisene til sambo gjør det er litt uavklart. Jeg må strippe ned alt av vegger og gulv og grunne i dag. Herregud, eget rom!

Uff! Jeg skulle gjerne ha hjulpet dere altså. Jeg får helt vondt i magen Du har sikkert prøvd alt allerede, men jeg prøver å ramse opp det som hjalp A når han hadde vondt. Malt. Mageleie med bena trukket oppunder buken ( sånn klassisk baby stilling) , frem til han sovnet. Da snudde jeg han over på siden. Gjerne med små rytmiske dask på bleia. Et bad. Å henge over underarmen med hodet i hånden og armer og ben rett ned ( også kalt kolikk-grepet) Å ligge oppå magen min og lytte til musikk med rumpa tilværs. Å ligge med hodet på skulderen min i mens jeg "danset" og høre på musikk. Dette var det som hjalp de gangene han gråt. Jeg har dessverre ikke annet å bidra med

Sånt er så vanskelig for alle parter. Det er ikke bare bare for de å få beskjed om at det de har gjort og trodde var riktig plutselig er veldig veldig galt heller liksom. Velmenende råd kan plutselig ende med såre følelser hos begge parter. Jeg slapp heldigvis stort sett unna sånt tror jeg. Tror eventuelt jeg ikke la så mye merke til det, jeg er god på å lukke ørene. For meg var det uansett hundre ganger mer slitsomt å høre på gråten enn å bare plukke han opp, jeg hadde ikke orket å gjennomføre det. Jo mer jeg tenker igjennom det jo mer innser jeg at de fleste valgene jeg tok når A var baby var for å gjøre ting enklest mulig. Lat mor ass... Jeg gidder jo stort sett ikke krangle med han en gang, annet om de tingene jeg MÅ krangle med han om. Ja, har du lyst til å løpe i sølepytten med sko så værsågod, det er ikke jeg som må gå med våte sko.. Har du lyst til å ha leverpostei og makrell i tomat på samme brødskiva så knock your self out. Har du lyst til å sove oppå 5 bøker og en skattekiste og ligge med hodet i beinenden så er det også greit for meg. Har du lyst til å slå fingrene dine med den hammeren er det også greit, jeg er tilmed så grei at jeg trøster etterpå Lurer på om jeg skal skrive en bok om hvordan IKKE oppdra barn Jeg følger bare kardemomme by loven...

Omg!!! Jeg fikk bemerket at A hadde "Oslo-kiloen" av HS i Drammen , de skulle sett H!

Jeg editerte før jeg så dere postet

Jeg er overbevist om at klær har mye å si. Tok jeg på A olabukser etc når han skulle pynte seg , så lå han brått helt stille. Sur som f, men han lå stille. Dere vet jo selv at det er vanskeligere å krabbe med trange olabukser enn joggebukser? Eller å løpe i olabukser? Barn blir minst like hemmet av klær som oss. Selvfølgelig. Edit: og selvfølgelig har vippestol vs mageleie mye å si. Barn er ikke unntatt fysikkens lover liksom. Den fysiske styrken må trenes og barna må være modne mentalt. A var ikke " smart nok" enda når han begynte å krabbe, noe som resulterte i stanging i vegger og bordben 40 ganger daglig. Han krabbet rett på han. Han var nok fysisk klar for å gå lenge før 14 mnd alder, men enten så turde han ikke eller så brøy han seg ikke. Jeg vet ikke. Han viste liksom ingen interesse for noe annet enn bøker , sang og språk fra 9 mnd alder til han gikk..Han ville ikke la seg leie en gang. Men så plutselig gikk han og har gått siden. Det jeg ikke er sikker på er om det har så mye å si når barna krabber, sånn i det lange løp. Men at omgivelsene må ligge litt til rette for at de skal bygge muskler og ferdigheter er en selvfølge. Selv ikke barn bygger muskler under passivitet.

Jeg måtte faktisk sjekke bildene på fb for å finne ut når A krabbet Han var 6 mnd når han krabbet og 7 mnd når han sto. Og 14 mnd når han begynte å gå Jeg husker jeg var sikker på han kom til å begynne å gå for tidlig, men neida. Krabbet som et lyn frem til 14 mnd dagen sin. Jeg bevegde meg knapt før jeg var 18 mnd og krabbet aldri i følge mamma. Jeg bare sov og smilte jeg. Men plutselig en dag gikk jeg, og omtrent dagen etterpå løp jeg og var i kronisk full fart i årevis etterpå. Søstrene mine begynte å gå når de var 9 mnd, men var og er mye mer sedate i ettertid. Og min lille gutt som var så utålmodig etter å få seg frem og opp at ingen orket å ha han på fanget, er blitt den roligste av 6 barnebarn. Nei, jeg tror ikke alderen på krabbing er avgjørende kjenner jeg. Men interessant allikevel. Før var det ganske vanlig at barn krabbet ved et halvt års alder.

Hva tenker dere om dette? http://mobil.aftenposten.no/familie-og-oppvekst/--Babyer-sitter-for-mye-i-stressless-posisjoner-7280922.html#.Ug5CvqM8zFo Jeg husker jeg syntes det var rart at A og en annen var de eneste som var mobile i barselgruppa ved 5 mnd alder, men jeg tenkte at det kanskje var klærne. A brukte aldri olabukser eller trange klær som baby, men jeg så at de fleste andre hadde tøffere, men kanskje ikke like praktiske klær. Men kanskje det er redselen for krybbedød som gjør det? At unger er "tregere" nå enn før har tilmed jeg lagt merke til, og jeg er ikke sååååå gammel