Tispa mi var min første hund. jeg har alltid hatt stor interesse for hund, men aldri eid en selv. Men jeg hadde lest mye. Jeg fikk henne da hun var 8 uker, og gjorde som deg fra starten av. Hun måtte sitte og bli før hun fikk "værsegod" og fikk lov til å spise, samme når vi skulle gå ut dører, hun måtte gå etter meg. Hun fikk ikke lov til å hoppe ut av bilen før jeg sa det var greit, hun var aldri i sofaen eller senga. Første problemet med henne var valpebiting. Jeg prøvde alt, pipe høyt som valpene gjør, ignorere, si nei osv. Jeg var også på valpekurs, men instruktøren der ga vel igrunn bikkja og meg opp. når ikke de vanlige metodene hennes fungerte for oss så visste hun ikke hva hun skulle gjøre med oss
etter å ha rådført meg med andre på nett så begynte jeg med time-out (plassere hunden en kjedelig sted til den roer seg) og det løste til slutt det problemet.
skal også sies at hun var mye mer aktiv enn hva som er vanlig for dem. Vi pleide å kalle henne en forvokst amstaff, for det var sånn hun oppførte seg supersosial, småstressa og gla hele tiden.
Neste problem kom når hun begynte å bli unghund. Hun ga f*** i meg og hva jeg sa/gjorde i visse situasjoner hvor andre ting var mer interessant. det høres kanskje ikke ut som et stort problem, men det er ganske slitsomt når unghunden er nærmere 40 kg. og bare drar meg avgårde om hun finner det for godt. Jeg trodde heller ikke det var så stort problem, men så ble jeg med på et kurs når bikkja var ca 8-9 mnd, og da skjønte jeg hvor ille det var. Jeg måtte sette ned foten og begynne å bli konsekvent med henne. Kreve mer av henne (dvs kreve ting av henne som jeg visste hun kunne selvføgelig). Og da dukket det opp et nytt problem, hun begynte å sette seg opp mot meg når jeg begynte å kreve at hun hørte på meg.
Og hun begynte med det ellers også, på tur feks. hver eneste gang vi gikk tur, så begynte hun på ett eller annet tidspunkt og nappe/småbite etter kobbelet, vanten min eller hånda mi. hun var gasnke hardhent til tider. jeg prøvde alt for å få henne til å slutte, ignorerte, sa nei, ga henne ett rykk i kobbelet, bare gikk videre og lata som ingenting. det ble ikke bedre. jeg var dritfortvila! det var et sant h****** å gå tur med henne, og det skjedde hver eneste dag. hun begynte også å gjøre utfall mot andre hunder, mest sannsynlig kom det av usikkerhet, og i begynnelsen var det ikke så stor "tyngde" i utfalla, men det ble verre og verre. sikkert fordi jeg ble mer og mer usikker også.
Så det som skjedde var vel egentlig det at jeg fant ut at jeg bare måtte være 120% konsekvent med henne, hele tiden, hver eneste dag. og jeg måtte være rettferdig, og jeg måtte bli flinkere til å vise henne tydelig hva jeg mente. det gikk også på å bli mer bevvist på stemmeleiet mitt, bruke mørkt og bestemt tone når jeg sa nei, og lys og munter tone når jeg sa bra. Slik forstod hun meg bedre.
"gå og legg deg" betydde at hun skulle ligge rolig, helt til jeg sa noe annet. Hun fikk ikke lov til å reise seg før jeg sa det var greit. samme med sitt kommandoen.
Vi begynte å trene lydighet flere ganger i uka. På denne måten fikk vi et bedre samarbeid, og hun fikk bedre respekt for meg (følte jeg da). Hun fikk også brukt hodet sitt mer, så hun ikke hadde så mye overflødig energi til å gjøre rampestreker. Sakte men sikkert forsvant bitinga/nappinga. Vi forstod hverandre bedre og samarbeidet bedre, og jeg sa klart ifra når hun gjorde noe jeg ikke aksepterte, og var flink til å rose riktig adferd.
De periodene jeg bare var 90% konsekvent så ble hun striere og ha med å gjøre.
Når det gjelder utagering mot andre bikkjer så var det vanskeligere å få vekk. Vi jobbet med det hele tiden, og det ble litt bedre for hver mnd, men så fikk hun løpetid og falt tilbake i gamle uvaner igjen. Hun ble veldig hormonell flere uker før løpetiden (jeg valgte bla derfor å sterilisere henne sienre og det hjalp mye). Men måten vi jobbet med dette på var at hun satt ved siden av meg, på plass, med øyekontakt, mens den andre hunden gikk forbi. Masse ros når hun så på meg. Hvis hun mistet øyekontakten, så korrigerte jeg henne, med en gang. For så fort de får øyekontakt med den andre hunden så gjør dem mye lettere utfall. Man må unngå øyekontakten. Vi beynte med god avstand til andre hunder, og etter hvert kunne de gå forbi ganske nærme uten at hun reagerte. Da dette ble bra, så kunne vi etter hvert bare gå forbi andre hunder. Jeg fulgte nøye med på kroppspråket hennes. Så fort hun så på den andre hunden, og busta, så sa jeg nei, og nappa i båndet. også "bra" med en gang hun slutta.
Når de først gjør utfall, så er dem så høyt , og blokkerer seg så, at da må man bare få dratt dem vekk derfra, og gå en annen vei. Da nytter det ikke å si nei
Men det viktigste at alt var at jeg forholdt meg rolig! hvis jeg var rolig så var bikkja også mye roligere, hvis jeg var stressa så merka hun det med en gang og ble påvirka av dette. Husk også å bevare roen når utfalla skjer, ikke bli hissig eller redd.
Hvis du har en hundeklubb i nærheten, hvor det er ganske åpent terreng, så kan du jo begynne å trene kontakt med han først 30m. unna, når det går bra trener du kontakt 20 m. unna, og så nærmere, og hvis han reagerer mye på de andre hundene går du litt tilbake igjen.
En ting man også må passe på er og ikke mase på hunden, man må mene det man sier, gjøre seg forstått, og ikke si ting mange ganger. sitt skal sies en gang, og da skal det gjøres. sier man sitt sitt sitt, så blir det bare mas i øre på hunden, og den blåser i hva du sier. da må selvfølgelig hunden kunne sitt da.
Jeg vet om feks en unghund, dogo, som gjorde kraftige utfall mot alt av hunder, og som eier ikke stolte på i nærheten av barn. hun vurderte avlivning men var jo følelsesmessig innvolvert, som deg. så hun ville prøve å jobbe med den. det endte med at hunden gjorde kraftig angrep på en annen hund, og den ble avlivd. så være forsiktig, og vær bevvist!
Tispa mi hadde spondylose med forkalkninger i ryggen og måtte avlives da hun var 3,5 år gammel bare. Men hun vil alltid være veldig speisell for meg, for hun lærte meg utrolig mye om trening og hundeoppdragelse, selv om hun var utrolig krevende!
