Rufs

Jeg liker LP. Men det er det sannelig ikke så mange andre som gjør. 7 ekvipasjer totalt på sist LP stevne jeg startet, mens det uten problemer kan være 50-60 påmeldte på rallystevner. Og da lurer jeg på; * Vil LP forsvinne? ? (en hundesport uten deltagere ?) * Og vil rally etterhvert bli så vanskelig at om 10-20 år så vil det kun være påmeldt 6-7 totalt ? (som LP er nå) Tiden vil vise... ?

Ja, jeg ville jo også helst ha sløyfe fra stevne og ikke kjøpe en sløyfe på utstillingen. Jeg spør mest fordi jeg er nysgjerrig. Hunden min er kastrert så han kan vel ikke dømmes på utstilling ?

Med forrige hund fikk jeg etterhvert 3 cert-sløyfer og Champion-sløyfa på stevnet hvor jeg fikk siste cert. (Hun hadde vært på utstillinger, så hun var da kvalifisert til å være champion). Etter det fikk jeg ikke flere cert-sløyfer selv om vi fikk flere 1. premier (selvfølgelig) Denne gangen er jeg i samme situasjon som flere andre. Har ikke vært på utstilling med hunden enda, så da kan vi jo i teorien ikke tildeles champion-sløyfen før etter utstillingen. Men praksis er kanskje forskjellig fra stevne til stevne? Og forskjellig i forskjellige hundesporter?

Når man får sitt tredje cert på et stevne (uansett hvilke hundesport) ; kan man da motta championat-sløyfa på stevnet, selv om hunden enda ikke har vært på utstilling? Dvs hunden oppfyller formelt ikke alle krav til å få champion-tittelen enda. (For hunden må ha oppfylt minstekrav på utstilling for å kunne bli champion i en hundesport) eks. Min hund får siste cert denne helgen i rallylydighet, og skal på utstilling først om 2 uker. Hvis jeg ikke tar imot champion-sløyfa denne helgen, så vil den jo faktisk aldri få den sløyfa. For den blir jo ikke champion flere ganger i samme hundesport. Blandingshunder får vel aldri champion-sløyfer på stevner? (Siden de aldri kan bli champion) (Jeg liker sløyfer jeg ?)

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Her på hundeforumet er det mange som ønsker råd og tips til hvilke rase man kanskje bør satse på. Det er jo kjedelig å ende opp med helt feil hund/rase. Men stort sett så trives man med valgene man tar, uansett rase. Det er jo så mange forskjellige hunderaser folk velger ? Men kjenner du til noen som har helt bommet på sitt rasevalg? Som angrer? Jeg kommer på to tilfeller: * På rasetreff traff jeg et eldre par (pensjonister) som hadde med seg en ca 1,5 år gammel boxer-tispe som de ikke hadde noe glede av (selv om de kanskje var glad i henne). Hun var stor, sterk og ekstremt vimsete. De var helt utslitt. Ikke greide de å håndtere henne på tur, og ikke fikk de ro inne i huset. Bikkja var aldri rolig ett sekund. De sa at oppdretter hadde valgt denne mest viltre valpen til dette gamle paret, og det eneste de ville var at noen kunne overta henne fra dem ? * På miljøtrening for mange år tilbake traff jeg en hyggelig dame som stod og prøvde å holde kontroll på sin viltre jaktgolden. Jeg spurte om hun brukte henne i jakt eller andre hundesporter. Men det gjorde de ikke. De ville bare ha en hund til å gå koselige korte turer rundt der de bodde. Men hun sa også at denne hunden var helt utrolig vilter, og de hadde vurdert å selge/omplassere henne mange ganger. Jeg spurte hvorfor hun hadde valgt nettopp en jaktgolden, og grunnen til det var at de ville ha en golden retriever med riktig farge. For de skal jo være gylden. ? I begge tilfellene er det jo trist for både eier og hund ?

Så trist, men pensjonister kan også være kos og ha en annen form for aktivt liv ❤️

Jeg kan muligens betale mer for den rette valpen i kullet til meg. Uavhengig av om hvilke farge den har. Men det er fordi farge betyr ingen verdens ting for meg, mens lynne kan bety masse. Så hvis farge betyr masse for deg så kan det kanskje være viktig nok for deg til å betale mer? Greit nok det syns jeg ? I natt drømte jeg om at jeg skulle lage en ny rase ved å blande diverse raser. Jeg var usikker på hva rasestandarden skulle si om ørene til denne nye rasen. Og konklusjonen min ble at «minst ett øre skal henge» ? Godt det bare var en drøm ?

Min hund (5 år) er av en gneldre-rase. Dvs han lett uttrykker seg med lyd. Når han skal vokte, når han er glad, ivrig, lei seg osv... til tider mye lyd. Men det er heldigvis ikke så mye lyd at det plager meg. På tur går det ganske greit, stort sett er han stille. I treningssammenheng kan det blir lyd der det er fart og action. Agility = lyd. Rallylydighet = lyd, mens i LP begynner det virkelig å komme seg. Der er han stille i de fleste øvelsene. Han har helt klart blitt bedre med alderen, mye bedre!

? Jeg greier ikke finne meg en drømmerase ? Flere hundre raser finnes det, og jeg greier ikke å finne meg min. Helt utrolig ? Det er så mange fine raser (utseendemessig), men så er det noe med størrelsen, personligheten, helsa, pelsstellet osv som gjør at de ikke likevel er drømmerasen min. Godt det er leeeeeeenge til jeg skal kjøpe meg hund igjen ?

Det er så utrolig lett å belønne feil adferd ? Da min yngste var valp så bjeffet han mye på folk. Jeg la fort merke til at han var mye verre med bjeffingen når jeg gikk tur med en venninne, for da bjeffet han som gal, satt seg ned og så pent (og stille) på min venninne, som da belønnet han. Hun mente at hun belønnet at han var stille, men det han fikk belønning for var å bjeffe som gal og så være stille. Det med bjeffingen ble mye bedre da jeg nektet henne å belønne han. I programmet «fra bølle til bestevenn» tok også Maren opp dette med at de ikke måtte belønne feiling. Som da den ene hunden skulle lære seg å ligge i sofaen (?), og så begynte den å hoppe ned av seg selv sånn at den fikk belønning da den gikk opp igjen. Selv om det var riktig å gå opp igjen, så feilet den da den valgte å gå ned. Ikke belønn feiling.

Det blir på en måte som at jeg ikke vil kjøpe en mops, som jeg vet har store sjanser for å slite med pust, selv om de kan opereres for å få bedre livskvalitet. Og ikke vil jeg ha en tispe som har store problemer med innbilthet, selv om det problemet også kan løses med operasjon. Jeg syns det er så vondt å se hvordan noen tisper har det i flere måneder i året. Hvert år. Hele livet.

Tror jeg fornærmet en i hundeklubben da vi diskuterte tisper som lider av å være innbilt etter løpetid ? Hun fortalte at moren og søsteren til tispen hennes var kastrert siden de var så innbilt. Mens hun hadde hatt noen kull på sin tispe. Jeg spurte om tispen hennes ikke slet med innbilthet, og det gjorde hun. Og det var da jeg sa «men da burde du vel ikke avle på henne?!» Hun ble tydelig irritert over spørsmålet mitt. I utgangspunktet ville jeg gjerne kjøpt valp av henne, og av tispen hennes. Men hvis denne løpetiden skal bli et stort problem så vet jeg ikke helt. Har tidligere kastrert ei tispe siden hun ble så deprimert etter løpetid. For meg var det ingen problem å kastrere henne så lenge det gav henne et bedre liv. Men det er jo i utgangspunktet ikke noe jeg ønsker å «måtte» gjøre med neste hund også. Kanskje det er noe å spørre valpeselger om; er tispen (mammaen til kullet) veldig innbilt etter løpetid, og rasen generelt? Det er så mye som skal være riktig ?

Apollo var jo et fint navn. Dere fikser det hvis det blir et problem. (Ved å bruke ett annet kommando-ord for apport) Jeg vet om ei som hadde problemer med navnet Zita og «sitt». Så dette med navnevalg kan jo være noe man kan tenke litt på, når man velger navn til valpen sin ?

Syke, syke mennesker. Og stakkars hunder ? Jeg er alltid overrasket over at noen velger å levere fra seg hunden sin til totalt fremmede mennesker de har truffet på nettet. Jeg mener hvis det ringer på døra her en dag og det står en totalt fremmed en utenfor som gjerne vil passe hunden min noen uker i sommer, så får h*n selvfølgelig ikke det. Selv om vedkommende har hatt hund før en gang. Og ikke får vedkommende passe ungene mine heller! Og man kjenner dem ikke bedre fordi man traff dem på Facebook. Folk er så naive; Det finnes tydeligvis syke jævler der ute ? Og her kan det se ut som disse personene (som har mye erfaring med hunder) har fått «fri tilgang» til hunder.

Jeg kjenner ett par eurasier, og i mine øyne må de være de enkleste hundene ever. Og kjedelige ? Men det er jo fordeler med disse jeg kjenner da; de bjeffer ikke. De har lite (ingenting?) vokt i seg. De er rolige, også inne. Greie mot andre hunder og litt reservert mot mennesker (som også kan være en fordel?) Det er klart det er stor forskjell på individene i rasen. Vær obs på helsa til foreldrene til eventuelt valp. Det har vel vært en del ukritisk oppdrett av denne rasen etter hvert som den ble ganske så populær. Jeg kan liksom ikke se for meg at dette er hunder man jogger med. Eller forventer noe stort ut av i hundesporter (tror ikke de er så lett å motivere). Men jeg tenker meg at de er flotte familiehunder

Hvis jeg skal gjøre noe annet enn "bare tur" som f.eks trene så blir det ikke mye tur. En tur er ikke for meg å slite hunden ut før trening/konkurranse. For jeg greier ikke slite dem ut. Uansett hvor lang en tur er så er de alltid klar for enda mer tur (heldige meg ?) Turen er kun for at de skal få gått på do. Og gjerne at de får løpt fra seg litt overskuddsenergi (jeg er heldig som har mulighet til å la hundene gå løse enkelte steder) Hovedgrunnen til det er at jeg ikke har så mye fritid dessverre. Er i full jobb og har familie, så tur+trening blir gjerne ikke mer enn et par timer til sammen (hundene får selvfølgelig tisseturer i løpet av dagen da. Men det må de andre i familien ta seg av)

Det er mange rare råd og tips man kan få av "eksperter" i hundemiljøet (for vi er vel alle eksperter? ? ) F.eks å bruke bur for å roe ned veldige aktive hunder. Hunder skal være så på, og jobbe med maks intensitet i ett par timer i døgnet, og så skal de være usynlig resten av døgnet. Jeg traff ei som skrøt (faktisk!) av at BC hennes på ca 2 år lå i bur over 20 timer i døgnet. Hun sa at han var helt overaktiv, og dette med bur-bruken var det beste tipset hun hadde fått. Jeg spurte om hun syns dette hjalp, og det gjorde det helt klart ifølge henne. Flere ga henne klar melding om at dette var dyremishandling, og da ble hun veldig fornærmet. Ca 1/2 år etter jeg traff henne ble hunden avlivet.

Er dette noe man gjør kun med de hunder man er fysisk sterkere enn? Eller kan man også utføre «trygging» på F.eks voksne, nervøse rottweilere på 60+ kg ? ? (skulle gjerne sett det siste, bare for å se om noen faktisk mener dette er en lur ting å gjøre)

Gratulerer med nytt familiemedlem ❤️ Han kommer nok til å gi dere en del hodebry, og masse kjærlighet ❤️

Før i tider var hund en utgiftspost. I dag kan man tjene godt på de. Jeg vet om opprettere som lever kun av avl. Når man avler frem sånn omtrent 50 valper i året, og med dagens priser, så er det mye å tjene. Det er jo skattefritt. Og blander man raser (lager seg noen design-valper) så slipper man også stå til ansvar hvis valpen ikke er rasetypisk o.l. Dumme, dumme valpekjøpere ?

Du burde prøve å treffe en mudi da. For å se om det er en rase du kan like. Vi kan alle skryte våre raser opp i skyene, men det beste er å faktisk treffe et individ (eller flere). Jeg fant en veldig sjelden rase som jeg vurderte sterkt å kjøpe. Leste masse fint om rasen. Det endte med at en treningsvenninne reiste til utlandet og kjøpte en. Så da fikk jeg treffe en i virkeligheten. Heldigvis, for nå vet jeg med sikkerhet at det var ingen rase for meg ?? (det var ikke en mudi altså)

Det er jo egentlig dette jeg trodde. Er det ikke noe å jukke på, så slutter de med det ? En ting er jo at det helst er småraser som driver på (tror jeg). Små raser er kanskje ikke mer stressende en store raser, men de får lov til å stress-jukke Kanskje de fleste hundene på Finn som «vil bli pappa» er stressende småhundene som egentlig ikke burde avles på ?

Men da er det kanskje bra for dem å få utløp for stresset sitt? Eller skaper denne uvanen (?) stress? Men det er tydelig at når hundene har fått til, så er det noe de liker og derfor fortsetter med? En på jobben fortalte at hunden hennes slikker seg til det går for han. Og så er det på han igjen ? (stress det og, eller bare nytelse?) Jeg har hørt at dess mer intelligent et dyr er dess mer onanerer dem. Så delfiner, sjimpanse holder masse på (om ikke så mye som oss mennesker ?), og hunder er jo smarte... Jeg er så glad mine hunder ikke holder på på den måten. De kan ha hatt noen få episoder med litt stress-jukking, men det har vært lett å avbryte. Og jeg ville helt klart aldri hatt en slik hompe-pute ligge fremme. Så for å ha det helt klart, jeg syns ikke noe om slike aktiviteter enkelte hann-hunder driver på med. Og er forundret over at noen hundeeiere nesten er stolt over hvor «stor kar» bikkja er blitt som holder på slik ?

Hva syns du om at hann-hunder har en pute/teppe/bamse O.l. som den får lov å jukke på når han vil? Er det greit («de må jo få lov å kose seg»)? Eller er det helt nei-nei? Og gjør det egentlig noe at de får holde på (det skader jo ingen)? Jeg har ikke det «problemet», min hann-hund er kastrert. Men må si det at det er litt spesielt når man er på middagsbesøk og hunden i huset henger på bamsen sin stort sett hele tiden (med resultat at utstyret henger ute stort sett hele tiden) Jeg syns ikke det er mer søtt når en liten chihuahua gjør det, enn når en stor rottweiler gjør det. Men meg om det... ?