Aya

Jeg elsker all slags tapas, men det er et poeng at middagen skal være litt julete Så hvis det blir tapas blir det f.eks. lefse med juleskinke, små ribbebiter osv.

Har dere noen tips til hva jeg skal servere når jentene kommer til meg på julebord? Vi blir bare fem-seks stykker, så det er ikke noe stress å lage mat, men jeg vet ikke hva jeg skal lage ... Hadde tenkt på rådyrgryte, men det er så mektig, og vi skal feste etterpå Kanskje juletapas? Juleskinke? Hva ville dere satt pris på? Skal ha dessert også ...

Jeg er helt enig i at det på mange måter har utviklet seg et hysteri, jeg synes til tider det er slitsomt å forholde meg til alle "dette MÅ du" eller "dette må du IKKE" i hundeverden (og hesteverden, for den saks skyld!). Når det er sagt vet jeg ikke om jeg tror det var så mye bedre før allikevel, det var bare annerledes. Det var en mer brutal verden å være hund i tror jeg, med en hardere og mer fysisk oppdragelse, mange flere hunder som levde hele livet sitt ute i gård eller kjetting, og så videre. Sånn sett tror jeg ikke hundene lider under utviklingen, men at det blir stadig dyrere, mer krevende og vanskeligere å være en god hundeeier - det er helt sikkert! Samtidig er det nok på en måte mer krevende å være hund også, det stilles så høye krav til tilpasning og oppførsel i en så "utviklet" verden, i alle fall for byhunder kanskje. Det hadde vært interessant å se en statistikk på dette med levealder, for jeg klarer ikke helt å tro på at den var så mye lenger før generelt sett. Jeg tror jo også at det var mye lavere terskel for å ta bikkja ut bak låven og gi den et skudd om den ikke var riktig skrudd sammen (og DET skulle vi gjort med flere hunder i dag og spør du meg!).

På UiA har de sluttet med kontekesamener i begynnelsen av neste semester fordi de hadde problemer med at så mange kun prioriterte to av tre fag, trakk seg i det tredje og tok det i januar/februar istedenfor. Nå må du ta konten ved neste ordinære eksamensperiode, altså, stryker du i desember blir det konte i mai. Det er utrolig tungvindt synes jeg, slitsomt å ha ett ekstra fag å lese til for de som stryker. Æsj, jeg har eksamen på fredag og er ikke godt i gang med lesingen akkurat. Mye å stappe inn i hodet før den tid!

Og det er selvsagt helt greit!! Men mange er fryktelig opptatt av hva andre gjør, og generaliserer gjerne egne oppfatninger og valg.

Det er en ting som alltid slår meg i slike diskusjoner. De som har flest og sterkest meninger om at mennesker som ikke er spesielt kristne, eller knyttet til statskirken/en menighet, bruker de kirkelige seremoniene for å feire store begivenheter i livet, er de som har tatt avstand fra kristendommen selv. Jeg hadde hatt full forståelse for at "aktive" kristne hadde syntes det var respektløst, hyklersk og feil, men det har jeg aldri hørt noen si (og jeg har vanket i noen av Norges mest konservative kristne miljøer, uten å tilhøre de selv eller dele deres syn. Nei, de som finner det respektløst og støtende er de som ikke har noe som helst med kirken å gjøre. Det synes jeg er rart. Jeg går aldri i kirken, jeg er motstander av mange av de verdiene prester/kirken står for, men jeg synes selve kristendommen har mange fine elementer, og det er helt naturlig for meg å velge kirken ved både dåp, konfirmasjon og bryllup. Jeg liker den ekstra åndelige dimensjonen, selv om jeg kanskje ikke akkurat kan kalle meg glødende kristen:p om en trofast kirkegjenger hadde funnet dette feil hadde jeg skjønt det. Men om min ateistfar mener det er hyklersk kjenner jeg at det bare blir veldig rart for meg å ta hensyn til. Hvem er han støtt på vegne av liksom?

Jeg er ikke døpt, heller ingen av de fire søsknene mine. Jeg konfirmerte meg i kirken og ble døpt da, i full gudstjeneste foran fullstappet kirke (og eneste grunnen til at jeg "overlevde" det var at vi var så mange ... hadde det vært her hvor jeg bor nå hadde jeg garantert vært den eneste), min ene lillebror skal konfirmere seg i kirken, de andre tre borgerlig. Litt styrete med tvillinger hvor den ene skal konfirmeres i kirken og den andre borgerlig, men vi har flaks - det er i det minste samme helg En konf lørdag og en søndag. Jeg kjenner at det sikkert blir en helg som ikke er veldig trist at er overstått

Pea er også sånn. Snute i hånd, snute i mage, dulting på tur (ikke få meg til å snakke om innkalling ...). Jeg har tolket det som en "jeg digger deg muttern, og her er jeg, bare så du vet jeg, jeg skal være sammen med deg heeele tiden jeg, ikke vær redd for at jeg forsvinner, muttern, du er fin, jeg er glad, dette er gøy, du er fin, jeg er her jeeeeg"-erklæring. Det er som regel bare meg hun gjør det med. *fjernet, var allerede spurt om ørelukt og labbelukt* Hvorfor plukker Pea ut ting fra maten sin når hun får middagsrester, og legger de til side for å spise de til slutt? Hvorfor velger Zima seg ut menn hun liker med en gang og menn hun alltid og for alltid kommer til å være dypt og inderlig skeptisk til, uten at jeg nødvendigvis ser noe som helst i oppførselen deres mot henne? (Vil de egentlig øksemorde meg og hun vet det?)

Jaja, absolutt, men med tanke på spørsmål om man har vært utenlands, om man er operert eller hvor lenge det er siden man byttet partner MÅ man bare ta svaret for god fisk. Det er jo endel sykdommer som har såpass lang inkubasjonstid at dersom man ble smittet uken før blodgivning vil det ikke dukke opp på de første testene - for eksempel ... Men det er jo en ganske negativ tankegang da

Det er vel det at mange har et sterkt forhold til dåpen som seremoni, selv om de kanskje ikke har det til det som ligger bak seremonien. Det blir jo som å gifte seg i kirken. For mange er det det som er et riktig bryllup, selv om de kanskje ikke engang er kristne. Tradisjon betyr mye for oss! (Selv om jeg er enig i at det er litt hyklersk, på en måte)

Jeg bruker strls. 38 ca i sokker

Jeg skjønner ikke at det skal være overraskende at egenerklæring benyttes som dokumentasjon jeg. Det gjelder jo innenfor så å si alle deler av helsevesenet (bare tenk på blodgivere!). Man må rett og slett velge å stole på det pasienten sier om eget liv og livsførsel, med mindre det er sterke indikasjoner på at det ikke er sant. Det handler jo også litt om pasientens autonomi, at man aksepterer at pasienten har kompetanse til å gjøre egne valg og bestemme over egen kropp. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde satt pris på å være bruker av det norske helsesystemet dersom utgangspunktet til mine behandlere var at jeg ikke snakker sant, og at de dermed i enda større grad ble gjort til eksperter over min kropp. Jeg synes for øvrig heller ikke at det er et urimelig krav i det hele tatt. EDIT: Må bare legge til at det er mye man gjør "galt" som legen er nødt til å snakke med en om. Jeg tror også at det ofte handler om såre tær, man vet veldig godt at man bør slutte med det som er skadelig, enten det er å spise for mye, trene for lite, røyke, snuse eller drikke litt for mye alkohol. Men alle disse tingene er jo risikofaktorer som det er viktig at legen vet om dersom man skal opereres eller behandles for noe. Jeg tror ikke venninnen min syntes det var noe særlig greit da hun fikk beskjed rett ut om at hun burde gå ned i vekt for å ha en mulighet til å bli gravid, men det er vanskelig å suger coate en sånn beskjed hvis det faktisk er det som skal til for å nettopp bli gravid. Det er da like mye stigmatisering av overvektige som av røykere, og begge deler innebærer dessverre helserisikoer.

Jeg synes egentlig at det er litt synd at gym er lagt opp såpass mye etter ballspill. Jeg skjønner at det er noe mange synes er gøy og som derfor vil motivere mange, men helt ærlig synes jeg det er litt bortkastet kunnskap. Jeg hatet gym på ungdomsskolen og første året på vgs, fordi vi hadde veldig klassiske gymtimer - mye fotball, mye volleyball - sporter hvor jeg med elendig eye-hand-koordinasjon ikke var spesielt god. Jeg syntes det var bedre med kanonball, dødball, basket, innebandy og lignende, men uansett ga ikke ballspill meg så mye, og jeg var myyye nervøs for å dumme meg ut og gjøre feil. Andreklasse på vgs begynte jeg på en skole med en veldig god idrettslinje, og mange av disse lærerne ble brukt som våre gymlærere. Da ble alt mye bedre. Vi hadde riktignok litt ballspill, det måtte vi jo, men vi hadde mye styrketrening, vi hadde militær-hinderløp i skogen (med mye humor og lavt nivå), vi jogget turer alene, hadde egentreningsopplegg med selvvalgt treningsform - og så videre. Det var da jeg skjønte at det kunne være gøy å trene! Styrketrening er morsomt fordi det kan tilrettelegges hver enkelt, og man blir ikke så synlig som man gjør ute på en bane. Det er jo ikke så mye du kan gjøre med det IW, i og med at man må holde seg til læreplanen, men jeg tror at mer "moderne" trening, sånn som mange driver med når man blir eldre og hvor elevene faktisk vil kunne se resultater på kroppen selv med bare en time i uka (det gjør man IKKE med fotball i gymmen) vil være motiverende. Sirkeltrening, bootcamp, styrketrening, kettlebell, spinning osv. Det er treningsformer hvor man ikke er "god", og man konkurrerer bare mot seg selv. Det er også noe absolutt alle kan være med på, uavhengig av kroppsfasong og form.

Jeg har ikke helt korthåret hund, men mine ligger på saueskinn (det går også an å legge en plate isopor under saueskinnet dersom hundene ikke er gnagere), har teppe over deler av buret, løst ullteppe som de kan dytte seg inni og evt. dekken. Men jeg hadde nok ikke hatt de i bil over lang tid hvis det tippet 15 minus.

@Belgerpia - de aller fleste av mine hunder har hatt en tendens til hysterisk glede når jeg kommer tilbake uansett hvor de har vært, og selv om jeg vet de har hatt det veldig bra, vært med kjente folk og fått masse aktivitet. Man kjenner jo hunden sin, og vet vel omtrent hva de tåler og ikke tåler. Jeg er enig med Mari i at en hund som ikke tåler et opphold på et vanlig, godkjent hundepensjonat/kennel her til lands mest sannsynlig har andre greier med seg enn bare det. Ingen av mine har digget å være på kennel, og jeg har brukt det veldig sjeldent, men når jeg benytter meg av kennel er det viktigste at hunden er trygg og blir levert i ett stykke etterpå. Den kennelen jeg har brukt tar ikke hundene med på tur, og hundegårdene er omtrent som på Airpet, men jeg har aldri hatt de der lenger enn en helg, så det har ikke vært noe problem. De fikset opp uten å klage da houdinihunden fant et 20x20 cm stort hull halvannen meter opp på nettingveggen og klatret ut der (hun stakk ikke av, ville bare sjekke ut stedet nærmere ), og de putter ikke mine hunder sammen med fremmede hunder. Da er jeg fornøyd, for en såpass begrenset tidsperiode.

Mulig jeg er litt enkel i hodet mitt, men for min del er hunden ung og lovende helt til den er voksen og ferdig utviklet. Dette er igjen avhengig av rase. Når hunden er ferdig fysisk og psykisk utviklet er det vanskelig å kalle den ung og lovende uten at man avslører seg selv som en i overkant forhåpningsfull eier med skylapper på. De er det jo en del av, men det betyr ikke at de har rett - hunden er ikke ung og lovende, det er bare en unnskyldning for å få lov til å håpe mer.

@Krilo : Stilig! Kanskje de er i slekt

Weehoo, jeg er så fornøyd med vennen min Dette blir moro!

Dere er flinke altså! Men nå er det altså sånn at vi får beholde de vi har fått? Eller kan det bli bytter?

Tok en ny prat med han i går, og svaret ble som jeg antok - 3-4-5 år (selv om "mye kan skje på et år"). Får vel trøste meg med at han pr i dag i alle fall så for seg at det var med meg han skulle få unger en dag

Gøy å se at det er så mange av de gamle som er her fremdeles (og hjertelig velkommen til alle dere nyere, sonen hadde vært kjedelig uten dere). Jeg har utrolig mange minner knyttet opp mot soniser jeg. Utstillingstur med @Margrete og Marianne og bittelille valpen min Felix, utstillingstur med @ og pittelille valpen Felix (det turte jeg altså aldri å fortelle deg Loke, for jeg hadde så syykt respekt for deg, men Felix tisset på fanget mitt ca tre minutter etter du plukket oss opp i Asker. Jeg satt med valpetiss på buksa helt til vi kom hjem igjen langt ut på ettermiddagen ), kjøretur fra Rogaland til asker med @Gråtass som jeg aldri hadde møtt før, det tidligere medlemmet Silje/SuperSilje som ble en av mine beste venner og også den som ga meg Zima ... Mange minner fra et langt sonenliv

Takk alle sammen. Vi har jo snakket om det, men fordi det av naturlige årsaker ligger en stund frem i tiden - et par år - har det vært veldig fjernt for han. vrient å snakke om et konkret tidspunkt når man bare har bodd sammen noen uker liksom (som var da vi snakket om det sist) men det spørs om ikke vi må ha en ny prat etterhvert, for jeg synes jo at det er sårt og vanskelig dette. Tusen tusen takk for all sympati og innlegg fra dere som vet hvordan det føles:) dere er FINE!!! og mens jeg har dere her ... jeg driver og starter bruktbodpå frfrivilligsentralen min, med blant annet barnetøy, men jeg synes det er så vanskelig å prise! Hva er grei pris på pent brukte bodier? små bukser? bunader til babyer? vinterdresser fra reflex?

Takk for fint svar. Vi er heldigvis enige om de store tingene i livet - at vi begge vil ha barn for eksempel (hvis ikke hadde jeg ikke jo ikke hatt noe med han å gjøre), og vi har det jo veldig fint sånn som vi har det nå. Det er nok mest det at jeg er litt lei meg fordi vi ikke er der enda og fordi kontrollfreaken i meg gjerne skulle hatt en litt mer konkret plan - f.eks. at vi starter prøving når jeg er ferdig med masteren. Men der er vi veldig forskjellige, for der jeg er aaaltfor glad i å legge planer, synes han det er vanskelig å tenke så langt frem - selv om vi egentlig vil de samme tingene. Han er mer typen "nå ligger alt til rette, skal vi prøve å få barn nå?", mens jeg er "du, vi skulle ikke begynt å prøve 15. juni 2016?" Og uansett hvor mye jeg tviholder på tanken om at jeg ikke vil ha barn NÅ synes jeg det er litt leit allikevel :/ Heldigvis har jeg verdens beste venninne som vet og forstår alt mulig, så jeg kan til og med snakke med henne om at jeg synes det er fantastisk for henne, fiiint for meg som blir tante og litt leit for meg fordi det er så lenge til det blir min tur Dere er fine dere!! Tusen takk <3

Snufs, du er best

Egosentrisk og motbydelig sutreinnlegg følger! Dere er advart! Min kjære bestevenninne nummer to er gravid, og jeg er selvsagt kjempeglad på hennes vegne - akkurat som jeg var da bestevenninne en ble gravid for et par år siden. Men, det er så sårt også ... For jeg har så fryktelig lyst på barn, og jeg er så fryyyktelig langt unna å få noen. Mannen her kommer ikke til å være klar på mange, mange år - jeg er heller ikke klar for å få med han NÅ, men jeg hadde likt så godt å ha et konkret tidspunkt i hodet som jeg kunne gå og glede meg til. Ikke sånn som nå, hvor jeg frykter at det kommer til å gå fem-seks-syv år til det er aktuelt for han ... Og så lenge vil ikke jeg vente. Så uansett hvor glad jeg er på min fantastiske venninnes vegne, og uansett hvor hardt jeg prøver, så synes jeg det er litt kjipt faktisk. Motbydelig egoinnlegg over.