Aya

1. juni 2005, samme bruker hele veien. Tenk at jeg har vært her over åtte år! Jeg har fått flere av hundene mine gjennom/på grunn av sonen, møtt noen av de beste vennene mine gjennom sonen - og brukt latterlig mye tid på sonen.

Jo, men jeg mener at man må være realistisk med en sånn hund - og både snapchat og kjøkkenmaskin er jo ting dere kan kontrollere og som er forutsigbare. Med en annen hund ville jeg nok trent på det, men med en hund som har en del greier og diller fra før ville jeg rett og slett gått andre veien - prøvd å ligge litt i forkant ved å f.eks. fjerne Nora når han skal filme noe eller du skal bruke kjøkkenmaskinen. Knott (min tispe) skulle også absolutt oppsøke de tingene hun klikket på forresten, men jeg levde helt fint med det fordi de tingene hun klikket på var ting jeg hadde kontroll over, og hvor jeg også kunne ligge i forkant.

Og igjen kan jeg komme med en lignende opplevelse fra frøken Border Collie. Hun tiltet på lyden av motorsag, en spesifikk vekkerklokke, visse pipelyder og et par andre småting (blant annet kjøkkenmaskin). Hun hadde en veldig lik reaksjon som Nora. Jeg gjorde ikke noe med det jeg, tenker at slike lyder er ikke noe hunden MÅ takle faktisk, så jeg fjernet henne bare fra lyden og overså henne. Så kunne hun knurre og styre alt hun ville i fred. Det funket det Jeg tenker at når man har litt sære/spesielle hunder, så velger man sine kamper. Ting hunden ikke må forholde seg til hele tiden/jevnlig er det kanskje ikke nødvendig å legge så mye energi i å trene vekk. Bare fjern henne fra situasjonen og overse henne til hun roer seg.

Når jeg leste dette kom jeg på noe lignende min borderfrøken drev med - nemlig at hvis vi skjulte øynene ved å legge hendene over (sånn type borte-tittei) så klikket hun fullstendig. bjeffet, knurret, hoppet på oss, dempet oss osv. fant aldri ut hvorfor, jeg tenkte at hun bare ikke likte at vi fikk så annerledes utrykk? Hun var forresten helt stabil og trygg på alle andre områder.

Ja, har drevet med hest fra jeg var bitteliten, og har hatt mye nordlandshest opp igjennom - men nå har jeg en hestefri periode. Savner hest, men har ikke tid eller råd til å drive med hest sånn som jeg vil drive med hest, så da blir det ikke noe.

Jeg snakker faktisk ikke om hvordan du svarer på de innleggene du viser til der, men om det konkrete innlegget jeg trakk frem. Jeg skjønner at du føler det provoserende at andre synes dine handlinger er uansvarlige, men jeg bryr meg niks om hva du tillater eller ikke med dine unger - jeg har hele tiden snakket om meg selv, de hundene jeg har pr i dag og det miljøet jeg bor i. ut fra det, og ditt siste svar, kan jeg fremdeles ikke skjønne hva jeg har sagt som har gitt inntrykk av at jeg mener dagens unger er evneveike og sarte. Derfor lurer jeg når du velger å bruke akkurat det innlegget for å påpeke nettopp det, og derfor spurte jeg. Fikk jo forsåvidt ikke noe særlig svar på det da;)

@2ne - jeg må bare dra dette frem som eksempel, siden det virker som du mener at det er dine motdebattanter som gjør at diskusjonen ikke blir særlig konstruktiv. Her er ett innlegg som jeg føler jeg hele tiden vinkler opp mot meg, mine personlige erfaringer og som er relativt balansert - jeg avslutter blant annet med å si at jeg er opptatt av at barn skal få utfordre seg, prøve seg og utvikle erfaringer - og at jeg ser på dette spørsmålet som situasjonsbetinget. Sitatet under er ditt svar på mitt innlegg, hvor du ut fra dette konkluderer med at vi (jeg?) mener at barn nå til dags bl.a. er evneveike. På hvilken måte er dette et konstruktivt svar i diskusjonen da? På hvilken måte har jeg uttrykt at jeg mener barn nå til dags er evneveike fordi JEG har personlige erfaringer som gjør at jeg ville vært skeptisk til at barn gikk tur med hundene mine her jeg bor nå? Jeg synes det er en tåpelig måte å diskutere på, for det første tillegger du meg meninger jeg på ingen måte har, og for det andre setter du en fin munnkurv på resten av diskusjonen. For hvordan skal jeg nå kunne argumentere for at jeg ikke nødvendigvis mener det bare er greit å slippe ut barn og hund eller barn og hest alene, uten at det betyr at jeg mener de er evneveike og sarte og ikke tillegger de noen som helst tillit? Det er nemlig LANGT fra min mening om dagens unger ...

Hundene slippes ut i hagen på egenhånd en tre-fire-fem ganger om dagen. Da løper de bort fra plenen og over i et lite plantefelt for å gjøre fra seg (flinke). Utenom dette får de en hovedtur hver dag, står en del ute om været er greit nok, og så videre. Jeg skulle gjerne gitt de litt mer, men de er veldig harmoniske, fornøyde og i god fysisk form, så de lider nok ingen nød. Hovedturen er for øvrig alltid enten midt i skogen med hundene løse, eller joggeturer, så de får brukt seg en del da.

Himmel, så søt hun er! Herlig bildeserie av henne med elgen Velkommen til forumet!

Ikke for min del. Jeg er ikke så redd for alvorlige skader og ulykker, men jeg synes ikke jeg trenger å sende ut unger med hunder som ikke er trygge på barn, eller unger med trygge hunder i et område med mye løse drittbikkjer, eller unger med hunder de ikke har kontroll på. Det trenger ikke være en alvorlig situasjon for å være en kjip situasjon. Derav "situasjonsavhengig" Men som sagt, hadde jeg bodd her jeg bor, med de hundene jeg har, UTEN de nabohundene jeg har så hadde jeg ikke hatt noe problem med at hundevante barn gikk med hundene mine. Situasjonsavhengig. (Jeg leser det som et svar til meg når du har sitert meg i innlegget og ikke noe annet er spesifisert jeg - sorry for feiltolkning )

Hvem har snakket om lemlesting av barn som er ute med hund?

Det var det du fikk ut av svaret mitt? :lol: Da leser du med de brillene du vil lese tror jeg Jeg svarte ut fra forutsetningene her hvor jeg bor nå i dag - og her har vi et helt klart problem med løse bygdebikkjer som ikke er noe trivelige. Aldri i verden om et barn fikk gå langs veien her med mine hunder, når jeg vet hvordan situasjonen er. Et annet sted kunne det vært helt greit - som jeg skrev i siste innlegg - det er fullt og helt situasjonsavhengig for meg. Jeg har for øvrig drevet med hest fra jeg var fire til 25 - og blir klart mer skadet i omgang med hund enn hest, uten at det betyr noe for diskusjonen. @Margrete - det handler for meg ikke om at en voksen er i stand til å forhindre at ponnien oppfører seg som møkk, eller at uhell kan skje, men at det for det første er en erfaren eldre person som kan hjelpe barnet DERSOM noe skjer, i motsetning til at barnet skal måtte håndtere det alene. Jeg har herjet ute alene med ponnier fra jeg kunne gå, jeg var stallens flinkeste til å ri og var den som alltid ble satt til å ri unghester for første gang o.l. - fra jeg var 12 år omtrent. Allikevel syntes jeg det var rimelig pyton å være den som måtte ta ansvar da min yngre venninne ble kastet av i trafikken og hadde et ublidt møte med en buss, eller den gangen hesten kastet meg og raste nedover fylkesveien med trafikk som spratt til hver side. Jeg vet at jeg hadde syntes det var veldig greit med en voksen person som kunne tatt ansvaret for å ordne opp istedenfor meg, selv om jeg sikkert lærte veldig mye av det. Men nå har jo ikke denne diskusjonen noe med hunder i bånd-diskusjonen å gjøre.

Skrev ikke i fjor, men har noen små mål for neste år: - Holde Zima i live - Få pea godkjent ettersøkshund for meg - begynne på masteroppgaven, fortsette med kettlebells to ganger i uken, jogge en gang i uken, intervaller en gang i uken, slutte å spise godteri annenhver dag

Joda, men de avgjørelsene jeg tok gikk ikke bare ut over meg - men over hunden og. Jeg gikk også betalt med hund fra jeg var 11-12 - og ble for eksempel også angrepet på tur av den snille, trygge familiehunden - helt uten at jeg hadde mulighet til å gjøre noe (diger golden versus liten jente). Heldigvis var det en eldre mann i nærheten som klarte å plukke hunden vekk fra strupen min Og da tispa jeg gikk på tur med ble angrepet av en mye større hund hadde jeg stilt sterkere om jeg var 14-15 enn 11. Forskjellen til hesteverden er at det er sjelden nå til dags at småjenter får ri på tur alene uten voksne - de er ikke alene om å måtte håndtere situasjonen. Men som sagt, mine hunder kan hvem som helst gå tur med dersom de går i et trygt område. Derfor vil jeg egentlig heller at de skal gå med hundene løse i skogen, enn i bånd langs veien (ift. der hvor vi bor). Det ER mye løshunder, og det er mange av de som ikke er spesielt hyggelige. Så det er ikke selve det å gå tur med hunden og ansvaret for min hund som er problemet for meg, det er verden rundt. Men samtidig er jeg ikke en sånn som er opptatt av å skjerme barna for alt som er farlig, barn må erfare ting og oppleve ting for å utvikle erfaring så klart. Derfor tror jeg svaret på spørsmålet må være at det er veldig situasjonsbetinget - både ift. hvem barnet er, hvordan hunden er og hvordan turområdet er.

For min del er mine hunder snille og greie - de kan bli luftet av hvem som helst. Men jeg stoler ikke på resten av verden ... De fem staffene i nabolaget som innimellom er løse uten at eier er full kontroll, og som da liker å komme i flokk og kaste seg over Zima. Den gamle sure tispa som avskyr Pea, og som legger henne i bakken så fort hun får mulighet. I en sånn situasjon vil ikke jeg at et barn skal være alene med hundene, og måtte orde opp selv - dette gjelder både for hundenes del og barnas del (med barn her mener jeg ikke tretten-fjortenåringer, men yngre enn det). EDIT: Jeg har forresten vokst opp med å traske gatelangs med alle hundene i nabolaget, jeg hadde hest alene fra ung alder og var generelt mye alene med dyr. Det gikk generelt sett fint, men hadde også noen opplevelser som jeg er ganske sikker på at jeg hadde løst på en annen måte dersom jeg var eldre, hadde hatt litt mer erfaring og ikke minst - var i stand til å ta gode risikovurderinger. Det kan ikke små barn. Den evnen er ikke ferdigutviklet i en alder av ni-ti år.

Viktig med litt snusk!

Herregud, JEG trenger en dp etter innleggene på første side her. For noen sjarmiser!!!

Æsj, det gjør vondt å innrømme det, men jeg leser Fotballfrue. Innimellom er jeg innom Voe også, pluss Tegnehanne og Hyperbole and half.

Du er kjempeflink @ Tommel opp! Kiloene blir du kvitt igjen, det viktigste nå var å kutte snusen, ikke sant? Jeg er også fornøyd, jeg digger at jeg ikke tenker på snus i hverdagen lenger Mumser litt for mye jeg også, men det blir mye grønnsaker og dipp - og det tillater jeg meg så mye jeg bare klarer å stappe fjeset fullt av!

@Mari - det er ganske vanlig at barn (og ungdom) tester grenser og trasser mest overfor den de er aller mest glad i og trygg på i hele verden Den de vet tåler det Det at det går ut over deg kan like gjerne være en bekreftelse på det trygge forholdet han har til deg. Men fy søren så vanvittig krevende det må være! Du fortjener en kjempeklem!

- Bøker - Litt godt og tykt superundertøy - Ullsokker - Ullvotter/vanter - Flere sesonger av Foyle's War - Fine, varme, pene gensere - Kjøkkenmaskin - Skjorter

Hehe, enig! Sonen har faktisk BARE utviklet seg i en mer hyggelig, mer diplomatisk, mer åpen og mer vennlig retning. Jeg husker noen av de gamle burtrådene, klikkertrådene og NKKU-sommerleirtrådene ... Jeg liker forresten AN veldig godt! Den er trivelig Men jeg er helt enig i at konkrete hundesaker bør legges i andre tråder, slik at forumet kan fungere sånn som det er tiltenkt.

Det har jo ikke alltid vært det, men Bærum, Asker og Stavanger (i den rekkefølgen sist jeg sjekket) er jo de tre kommunene i Norge med mest penger pr innbygger. Nå er det stoore forskjeller i Asker også, men for min del - der jeg var fra - har jeg ikke all verdens erfaring med de dårligere områdene. Vi nedlot oss aldri til å omgås dem kan du skjønne ... Guri malla så deilig det er å bo på bygda egentlig! Sjarmen i å kunne kjøre en rusten gammel Volvo uten andre kommentarer enn "den må gå godt!" kan ikke overdrives

Jeg må komme med et innspill til merkeklærdebatten - noe jeg føler jeg kan på tross av at jeg ikke har barn ... Jeg har nemlig vokst opp i Asker. Jeg har utelukkende EN erfaring med de foreldrene som stadig og kun kjøpte merkeklær til barna, og det var at de ikke nødvendigvis ødela selvfølelsen til sine egne barn, men det gjorde jammen fryktelig mye med selvfølelsen til de barna som ikke hadde foreldre som hadde like god råd. Asker og omegn er jo kjent for et relativt økonomisk bevisst miljø, for å si det sånn, og vellykkethet måles ofte og generelt i materialistiske ting. Fra jeg gikk i fjerdeklasse på barneskolen var vi ekstremt bevisste på merkeklær, og de som ikke var så heldige at de hadde pinetrange Miss Sixty-bukser til 800-1000 pr stk visste også veldig godt at de hverken var like vellykkede eller populære som de andre. Vi diskuterte pris og merker på klær fra vi var en 10-11 år gamle. Vi visste at uansett hvor godt VI likte den nye buksa vi fikk til bursdagen, så var det ikke en fin bukse med mindre den riktige merkelappen stod på. Vi visste _veldig_ godt at vår popularitet i klassen var avhengig av hvilke klær vi hadde - i tillegg til å være tynne og pene såklart. Dette gjelder på ingen måte bare min klasse, det er ikke bare min egne subjektive oppfatning - jeg har to søstre som også har vokst opp i Asker, med stor aldersforskjell mellom oss, og vi har gått på forskjellige skoler. Den store majoriteten av mine venner som har vokst opp i samme miljø som meg sitter med de samme erfaringene. Jeg synes det er trist at barn skal læres opp i hva som er riktige og dårlige klær så tidlig, særlig når de riktige klærne nesten utelukkende er svindyre. Det er ikke noen ny utvikling da, i alle fall ikke i det området jeg har vokst opp i, men jeg tror nok kanskje at rosabloggernes inntog i barna/tidlig ungdoms verden kan føre til et mer utbredt utseendepress andre steder også? EDIT: Jeg må legge til at jeg ikke mener foreldre som kjøper merkeklær til barna er dårlige foreldre. Jeg vet om mange foreldre som har gjort det med barnas beste i tankene, og som ikke vil at barna skal skille seg ut eller være noe dårligere enn andre. Det er vel kanskje en utfordring som bør tas opp på et høyere nivå enn en-til-en med enkeltforeldre. I asker er det f.eks. helt standard at foreldreutvalget setter en makspris på antrekk til juleball, eller nedlegger forbud mot å leie helikopter til nevnte ball ().

Jeg synes det er et så dårlig argument i alle slags at vi er så små, det spiller ingen rolle hva vi gjør. For meg handler det om å ta valg som jeg kan stå inne for, og gjøre det lille jeg kan, selv om det egentlig ikke betyr noe som helst i det store og det hele. Det kan f.eks. være å være vegetarianer (noe jeg ikke er), det hjelper ingenting om en person lar være å spise kjøtt i det store og hele sant? Men det er et etisk og moralsk valg denne personen kan stå inne for. Jeg lot en lang periode være å kjøpe produkter fra Israel, jeg tar tog fremfor fly når jeg kan og støtter kortreist og lokal matproduksjon når det er mulig. I det store og hele hjelper det jo nada nix, men det handler vel om å gjøre det lille man kan selv ...