Helianthus

Jeg synes det er nesten umulig å plukke ut de beste og dårligste bøkene. Bøker som jeg digget for 20-25 år siden holder selvsagt ikke mål idag, og det samme er sikkert tilfelle med de bøkene jeg liker best akkurat nå.

Men hvis jeg skal nevne noen jeg har likt veldig godt i det siste så er det et par som stikker seg ut:

"Dogs" av Coppingers er en av de bøkene som virkelig har festet seg hos meg. Den fikk meg til å se mange ting; ikke minst hvor fjollete "rasebegrepet" er. Feks at molosserhunder i Europa krysset grenser og ble til ulike raser avhengig i hvilket land de er funnet og hvilken farge de har. Men også utviklingen av hunder og hundetyper over tid, og hvordan utvikling er avhengig av at arvbare trekk og miljø går inntreffer (og til rett tid). Forskjellen på hundetyper er selvsagt også spennende. Det jeg husker best er mens de fleste valper ser veldig like ut i livmoren, begynner nesene til langneser (tror det var collie, men muligens også borzoi) å vokse allerede mens valpene fortsatt er i magen. Det var veldig fascinerende. Eller hvorfor bc'er gjeter og huskier løper.

Klikkertrening for din hund og Don't Shoot the Dog var banebrytende, men jeg vil ikke si at noen av de er fantastiske for å lære klikkertrening. Men det fantes ingen alternativer heller, liksom. Eller kanskje Lydighet i teori og praksis er alternativet?

Kathy Sdaos Plenty in Life is Free er en sånn koselig bok som passet veldig godt å lese da jeg leste den. Den minnet meg på at hunder (og dyr) ikke er maskiner uten følelser. Nilif (som boken egentlig diskuterer) har jeg alltid mislikt, så jeg trengte ikke så mye overbevisning der, men jeg liker måten Sdao kombinerer effektiv trening og at hunden er et familiemedlem på en veldig god måte.

Av bøker jeg har mislikt så går det mer på skrivestil og lesbarhet. Feks fikk jeg omtrent noia av å prøve å komme meg igjennom "Slipp kontrollen løs" (norsk versjon). Grisha Stewards bok om BAT inneholder så omstendelige forklaringer at jeg ble nesten gal (det hjalp ikke at jeg leste den på kindle). Men dette er jo ikke DÅRLIGE bøker, bare bøker som jeg sliter med å motivere meg for å lese ferdig. Virkelige dårlige hundebøker som Nordenstam, Millan, Steen, ol. har jeg jo ikke lest ;-)

Tenkte ikke nødvendigvis på hunder som hverken er redd eller tøffer seg, noe jeg forøvrig lett kan se i sammenheng,.

Holde det til mine siste to erfaringer. Hannhunden som jeg fikk i 1.5 års alderen og som dengang i utgangspunktet var en god håndfull for meg syns det var veldig kjekt med tenner, problemet var jo bare at han ikke var valp lenger.40kg hormonelt monster man ikke kjenner som planter 4 poter på deg for å "valpekosebite" litt for å bli bedre kjent? Kjedelig i lengden med en hund som ikke kan klappes og som må holdes på hvilepuls for ikke ta tenna i bruk. Uansett så var nå dette lett å plukke av med litt tålmodighet. Litt verre med tispa som var i mer voksen alder når jeg fikk hun, hun hadde virkelig lært seg hjemmefra at biting var ok for å gjennomslag for sine meninger og frie vilje. Alt hun ikke var enig i, hadde lyst til eller syntes var noe kjekt som f.eks børsting og kloklipping ble enkelt løst med søte nusselige schäfertispetannebisser. smart som hun var bet hun bare hardere og hardere til hun fikk gjennomslag for meningene sine. Opplagt ett avlivningstilfelle men det var nå ganske lett å plukke av henne dette også. Det sagt så er det jo overhodet ikke noe jeg anbefaler til hvemsomhelst.

Når du skriver dette så slår det meg hvor skummelt det er å ha en sånn hund som sistnevnte. Det at den slutter å bite DEG for å få gjennomslag for sine "ideer" betyr ikke at den ikke bruker atferden overfor andre hvis den blir satt i den situasjonen, og det kan jo skje når man minst venter det.

Men, her har det også noe å si hvor hardt hunden biter. Hvis det er snakk om "klyping" så ville jeg sett mindre mørkt på å ha en sånn hund enn om den bet til blods.

En hund som ikke takler vanlige dagligdagse situasjoner som man må forvente at alle hunder opplever (med mindre de holdes bak lås og slå og kun tures midt på natten på øde steder) har ikke "livets rett". I mine øyne. Og da er det ikke snakk om å ha "høye forventninger" til hunder. Jeg har for min del ingen problemer med at hunder kan markere i ekstrem-situasjoner. Men det er ikke de hundene som er et problem i hverdagen. Så det er vel ikke de som diskuteres her heller - om jeg har forstått TS rett. For i startinnlegget beskrives ganske mange "vanlige" situasjoner. Hund som blir klappet på hodet. Klipping av klør. osv.

De som ikke takler det dagligdagse blir det vanskelig å skjerme. I hvert fall hvis man er en "vanlig familie" med jobb, aktiviteter og omgangskrets og naboer osv. Jeg har gjort det over mange år med EN slik hund. Og ble veldig begrenset i min livsførsel på alle områder pga den hunden. Never again.

Og vedr omplassering (ikke myntet på deg @vivere): er det moralsk rett å overlate "problemet" til andre?

1) Generelt spørsmål: Er det forskjell på hunder med lav biteterskel men som "bare" klyper og hunder som biter hardt, men sjelden? Jeg tenker på forskjellen på feks en gjeterhund og feks en rottweiler som biter? Kan man godta mer fra en hund i førstnevnte gruppe (lav terskel-bra bitehemning) enn sistnevnte (høy biteterskel-dårlig bitehemning)?

2) Ang omplassering så vil jeg si at det kan være moralsk rett forutsatt at man spiller med åpne kort OG finner et miljø hvor hunden kan passe inn. Så svaret er vel at det avhenger av problemet. Det er feks stor forskjell for en hund å bo i en barnefamilie og en familie med voksne dersom hunden er utrygg på barn.. Men det forutsetter altså at man er 100% åpen overfor de nye eierne.

Det er nok stor forskjell på oppdrettere og hva de forventer (og hvordan de svarer). Jeg har vært i kontakt med mange oppdrettere av rasen jeg har valgt, og mange oppdrettere av den alternative rasen. Førstnevnte gruppe har vært trege med å svare veldig lite interesserte i å svare utfyllende og da har jeg ikke akkurat følt noe press på å ta videre kontakt annet enn for evt. å sette meg på liste. De andre oppdretterne (av rasen jeg ikke valgte) er en helt annen historie. De har vært utrolig koselige og villige (og ivrige) etter å fortelle om foreldrene, samt finne ut mer om meg. Svar omtrent samme dag uansett om de har hatt kull på gang eller ikke. Det var nesten så jeg valgte den rasen delvis pga oppdretterne

Jeg tror jeg har svart alle og takket uansett, og jeg har informert de jeg var mest interessert i å få valp fra uten å velge, om at jeg har valgt et annet sted, men jeg har ikke akkurat følt noe press på å være høflig mot oppdretterne som knapt gadd å svare...

Vel, jeg er oppvokst på det glade 70-tallet (og 80), og jeg husker opptil flere hunder som ble avlivet pga at de hadde bitt:

Feks en snill labrador som alle ungene digget bet en unge som var uforsiktig med den (forteller det sånn jeg husker historien - jeg var 7 ;-) ). Alle ungene var enige i at det var ungens feil, men de voksne bestemte at hunden ikke var trygg lenger.
Også var det en cocker som bet en unge og måtte bøte med livet samme dag. Jeg vet ikke hva som skjedde, men eieren syntes det var en selvføllge å avlive. Det var også en dobermann som plutselig ble gal og bet ungen i familien i ansiktet. Han ble avlivet umiddelbart og etter sigende mistenkte de at han var syk eller forgiftet.

Tre tilfeller i min barndoms lille verden er egentlig ganske mye.

Venninnen min hadde en mellompuddel som var en typisk "drittbikkje". Hun lå og voktet gangen og vi måtte snike oss inn for å unngå at hun hogg etter oss. Hun fikk leve mange flere år enn hun burde ha levd.

De resterende hundene i nabolaget var sånne hunder som var med på det meste og tålte alt, inkludert vår egen, og burde ha vært avlet på alle som en dersom det mentale skulle avgjort. Skrekk og gru for noen "mentaltester" hundene gjennomgikk på den tiden

Det siste der er ikke en uting. At det måtte en lovbestemmes at hunder skulle avlives etter bitt, er ikke det samme som at folk beholdt hunder som beit i noen større grad enn de gjør i dag.

Nei, kanskje tvert imot er loven et tegn på at det ble vanligere med bitt/hundeeiere som var/er ble mindre tilbøyelige til å ta ansvar når hunder bet? (Samt en gruppe menneskers lobbyvirksomhet etter noen meget alvorlige hendelser, og et samfunn hvor det stadig etterspørres lover og regler for å kontrollere innbyggernes atferd, men det er en annen sak.)

Jeg tror iallfall du har rett, 2ne, at hundeeiere tidligere hadde et litt mer svart/hvitt syn i forhold til at et bitt er et bitt og at en hund som biter ikke er trygg for omgivelsene.

I dag ville jeg sannsynligvis ikke hatt noen av de hundene i scenariene over, jeg har blitt for gammel og kynisk til å orke bikkjer som biter, og det er ingen av scenariene som er vanskelige å unngå. Sånn utover det, så veit jeg ikke hvordan jeg skal forklare forskjellene.

Å grabbe tak i (som det står i eksemplet, og derfor er det jeg svarte på) en hund som har fått stresse seg opp til uante høyder er en sånn in a split second-avgjørelse, særlig hvis det kravler en flått på den. Ville vært for meg ihvertfall, flått er ekle, ekle dyr. Da har jeg vært idiot nok til å la bikkja stå og kave seg opp, og jeg er idiot nok til å håndtere den uten advarsel etter at den har fått kave seg opp, og jeg gjør det ved å grabbe tak i den, da ville jeg ikke syns det var rart om bikkja skvatt og overreagerte. Jeg hadde ikke syns det var greit, men det var idiotisk gjort av en som burde visst bedre, og jeg tok konsekvensen av det selv.

Å binde en hund ved en butikk og gå fra den, er ikke en avgjørelse du ikke rekker å tenke over om er dum eller ikke. Du må se butikken (evt planlegge å stikke innom butikken mens du er på tur med bikkja), du må finne et egnet sted å binde hunden, og du må faktisk binde den og gå fra den. Det burde i det minste ta 1 minutt å gjøre alt dette - i det minste. Da bør det også ha slått deg at dette kan være en skikkelig skikkelig dum ide. Ikke bare er det en dum ide, men det er en dum ide der konsekvensen går utover andre.

Kanskje det er der skillet går? På hvor lang tid det tar å havne i en situasjon der man blir bitt, hvorvidt man veit at konsekvensen kan være å bli bitt? Jeg er ikke helt sikker selv. Jeg syns bare at det er stor forskjell på å ha en hund som biter meg (selv om jeg ikke syns det er noe ålreit heller), og å ha en hund som biter andre.

Det du skriver øverst er jeg 100% enig i. Livet er for kort til å plages med hunder som ikke tåler normal behandling, spesielt om man ikke har kapasitet eller lyst til å ta hensyn til hunden og dens "særegenheter". Men det er meg. Mange har et helt annet forhold til hunden sin - hunden er ungen - og de må gjerne ta ekstra hensyn ved kloklipping og andre situasjoner hvor hunden ellers ville gått i forsvar, men ikke jeg.

Verden har forandret seg, det er sikkert. For 10-20 år siden var kaltes det et bitt dersom det ble hull i huden, og det var pr. definisjon avlivingsgrunn. Nå er nok terskelen for å avlive en hund som biter mye høyere. Dessverre, tror jeg. Det er nok mange uheldige eiere der ute som sitter med et hundehold som ikke ble som ønsket fordi det er akseptabelt med "småaggressive" hunder og eierne føler at de ikke kan avlive pga dette synet.

12 + 21 er det jeg har fått beskjed om også, så jeg forholder meg til det Vi reiser på ferie litt før 15 uker og oppholder oss utenlands til valpen er importklar og vel så det :-)

en working kelpie kan fort bli en stor hund :-) Har sett på face blant annet WK på 60 og 61 cm i mankehøyde. Da er det ingen medium hund lengre, men en stor hund. Hvor stor den er ved 4 mnd er umulig å si, de vokser jo i rykk og napp. Det er ingen fasit!

Hvilken bil har du??

Jeg har australsk kelpie og han har hatt samme burstr hele veien :-) Buret hans er: d75 b55 h66. Jeg har nå bestilt dobbeltbur og rommet til kelpien vil være d92 b49 h75.

Jeg ville nok kjøpt et bur på ca de første målene, med mindre du får en stor WK.

jeg har dette:

www.retreq.com/index.php?route=product/product&path=62&product_id=215

Tusen takk, dette var et nyttig svar!

Jeg skal ha tispe, så jeg vil tro at hun vil ligge mer på 50 cm enn 60, for å si det sånn, men det er selvsagt vanskelig å si sikkert. Jeg har hatt en wk på 57 cm, og han var en stor wk. Hvor stor er din AK, og hvor god plass har han i buret han har nå? Kunne det vært mindre? Jeg antar at størrelsen på det nye i stor grad avgjøres av din andre hunds størrelse?

Egentlig lurer jeg fortsatt på dette med bur/valp str, så om noen gidder å svare så blir jeg veldig takknemlig.

Dere som mener jeg klarer meg med kjetting eller line, det har jeg fått med meg :-)

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Bilbur, ja, kan gjerne være litt romslig. Det trenger ikke passe som voksen, så spm er hvor stor en gjennomsnitts-wk el -bc er :-)

Sent fra min GT-I9505 via Tapatalk

Jeg ønsker svar på følgende spørsmål: hvilke mål bør et bur til en 4 mnd gammel valp av mellomstor rase (wk eller kelpie) ha? Buret skal passe ved 4-5 mnd.

På forhånd takk :-)

Tusen takk for svar på spørsmålene mine

Bare for å være helt klar; buret skal passe en 4 mnd gammel kelpievalp og trenger ikke passe en voksen kelpie :-)
Og hvis valpegården blir en fiasko så setter vi den igjen i Danmark ;-)

Dere med mellomstore hunder (feks bc eller wk), har dere noen ide om hvilken størrelse en 16 uker/4 mnd gammel kelpievalp trenger? Det skal være så lite som mulig (dårlig plass i bilen på ferie), men selvsagt være romslig nok til å oppholde seg der når vi er på biltur og kanskje på natten.

Jeg planlegger også å gå til anskaffelse av en sånn 6- eller 8-kantet valpegård, for å bruke til samme valp på ferie så vi slipper å ha henne i bånd hele tiden. Jeg har sett på en størrelse som er 61 x 61 (x 6 eller 8 elementer, men de har også en som er 76 cm høy. (6 elementer= 116 cm i diameter, 8 elementer=155cm i diameter). Er 61 høyt nok? Og 116 cm romslig nok? Hunden skal ikke "bo" i valpegården, men kunne være der innimellom når vi holder på med ting utendørs. Igjen så er dette et spørsmål om begrenset plass i bilen ...

Fordommer er ihvertfall ingen mangelvare i hundeverdenen

Er han fortsatt like redd for andre ting som du skrev om i startinnlegget? Har han blitt redd for flere ting? Generelt mer redd? Eller er det det samme?

Drikker han hvis dere blander inn noe godt i vannet, feks kraft? Eller farge, feks kefir eller yoghurt, eller brun saus (=sølevann )? Eller er han redd da også?

Hvordan vet du at han piper fordi han er tørst? Hvis han spiser vom så trenger han mindre vann enn en hund som spiser tørrfor, så kanskje tilstanden ikke er så ille som du tror?

Hva gjør du med han i løpet av en dag? Får han løpe løs og ha det gøy? Trener du med han? Godbitsøk eller andre ting så han får bruke hodet? Aktivitet og å få prestere er undervurdert for å hjelpe på selvtilliten til en redd hund, men ....

.. hvis det er slitsomt for dere, noe jeg forstår at det er - det er veldig slitsomt å føle at hunden ikke har det bra! - og han virkelig plages av å være redd (og tørst), så må dere vurdere hva dere skal gjøre videre. Atferdsterapeut er én mulighet. Omplassering eller å prøve å ha han hos noen andre i en periode for å se om problemene vedvarer, er også mulig. Til og med avlivning er en mulighet. Dessverre tror jeg at ingen her klarer å finne ut hva som er galt, eller hvordan dere skal fikse problemet, da hadde dere nok funnet det ut selv allerede. Men dere kan jo starte med å få hjelpe av en ekspert (atferdsterapeut) som kan treffe hunden og stille de rette spørsmålene.

Hm. Jeg synes ikke selve hundeholdet er så fryktelig slitsomt, eller mye jobb. Det som er krevende er omstillingen fra å ikke ha hund til å ha det, og å føle seg uerfaren.

Alle snakker om hvor slitsomt det er (eller ikke er) å ha hund, spesielt når man har barn ... for meg er det mye slitsommere med barn enn med hund ;-) Altså .. før jeg fikk barn syntes jeg aldri livet var slitsomt. Alt jeg gjorde med hundene var jo bare morsomt og kos (unntatt når de hadde diare ol.), men etter jeg fikk barn derimot ...ble alt annerledes! Det betyr ikke at jeg er misfornøyd, men det er jammen ikke lett å få til "hundetid" med to småunger, altså!

Denne artikkelen tar for seg useriøs avl av rasehund, samt mangelen på regler og kompetanse via NKK hos folk som både driver med og avler hunder.

Blandingsavl er en annen problemstilling, men er interessert i å høre hvordan folk mener dette kan reguleres?

(Advarsel - veldig langt, ikke korrekturlest, bær over med leifer og andre feil )

Blandingsavl kan ikke, og bør ikke, reguleres. Det blir helt feil å skulle lage en egen regel for å forby blandingsavl eller gjøre det vanskeligere å få valper (eller som i ytterste konsekvens krever at blandingsvalper blir abortert eller avlivet dersom "oppdretter" mangler "lisens").

Det eneste som kan begrense antall uplanlagte og planlagte blandingskull er OPPLYSNING og OPPLÆRING av folket. For 20-30 år siden var det en big deal å få seg hund. Det var en avgjørelse de fleste brukte månedsvis eller åresvis på, og det å få et kull var forbeholdt seriøse oppdrettere. Nå for tiden skal "alle" avle, uavhengig av hvor fantastisk hunden er... bare for å ha et kull eller tre (det er det samme på kattefronten også), og blandingshundene dominerer finn.no. Billige blandingshunder og dyre blandingshunder. Jo mindre de er, jo dyrere kan de selges. Tilbud og etterspørsel avgjør prisene. Dette gjelder forøvrig rasehundene også, ved at miniatyrhundene ligger 5-10 tusen over mellomstore og store rasehunder.

Så, hvordan skal vi få folk til å forstå at

- det er IKKE noen fordel å avle på rasehunder (ingen kartlegging av mentale egenskaper og sykdommer, vanner ut arbeidsegenskaper)

- det er bedre å velge rasehunder (kartlegging av mentale egenskaper og helse, vet hva man får, arbeidsegenskaper, større sjanse for seriøs oppdretter, ulemper for konkurranse, mm)

Selvfølgelig ved å forklare fordelene med å velge rasehund, ramset opp over. Her bør raseklubbene komme på banen. Noen av raseklubbene har annonser på finn.no hvor de henviser til klubbens hjemmeside og valpeformidler. Dette bør flere (alle!) raseklubbene gjøre. NKK og andre hundeorganisasjoner bør komme på banen med informasjon om kjøp av hund som kan hjelpe valpekjøpere å foreta kvalifiserte valg istedet for å velge det billigste blandingshundkullet på finn.

Ved å ikke "fore" blandingshundmarkedet ved å kjøpe valper, vil automatisk oppdrettere av rasehunder få en større del av markedet. Forutsatt at disse er seriøse og vet hva de gjør (og det legges vekt på sunne og friske hunder fra raseklubbenes side), vil disse kunne påvirke rasehundavlen i positiv retning og skape færre "drittbikkjer" (ref. @2ne ;-) ) Men dette forutsetter at rasehundoppdretterne gjør sin del av jobben også, for det finnes jammen mange dårlige rasehunder, og det ødelegger liksom noe av argumentet med at man vet hva man får (en frisk, sunn, og mentalt stabil hund) når man kjøper en rasehund.

Ja, og så er det selvsagt mange som ikke bør ha hund. Med bedre opplysning og oppdrettere (og "oppdrettere") som ikke var så ivrige på å pushe valper på uvitende valpekjøpere, kunne kanskje mange valpekjøp vært unngått, hunder som ender til omplassering. Det gjelder i mye større grad nå enn før, tror jeg. Men veksten av antall miniatyrhunder (og små mellomstore), så har det kommet til mange valpekjøpere som ikke ønsker seg en hund, men et lekedyr som kan tas med i veska og kles på søte klær og bånd. Dette markedet har vært nærmest umettelig, og har ført til mange kull som aldri burde sett dagens lys - renrasete og blandinger. I kjølvannet av denne trenden har vi kanskje de som også vil ha hund, mens som ikke ønsker å bruke 10-20 tusen på en hund. Dermed må de velge en rimelig blandingshund av litt større størrelse. Disse er litt mer vanskelig å omplassere når det viser seg at det ikke var så morsomt å ha hund 24/7 som ventet.

Jeg er livredd for å få amerikanske forhold her i Norge - hunder som lever på gata, overfylte "shelters" og avlivning av friske hunder er et skrekkscenario som kan bli virkelighet dersom VI ikke gjør noe.

På eksamen skal vi presentere 60 grunnferdigheter som skal tilbys frivillig. Ingen kommando. Slik jeg forstår det så skal selve grunnferdighetene være på frivillig atferd, også skal man utfra dette lage momenter som man setter på stimuluskontroll. Når momentene er på stimuluskontroll, så baklengskjeder man dem til ferdige øvelser.

Kvalitetssikring med doggie-sen er faktisk satt opp som egen grunnferdiget - en per mappe.

Dette er sikkert avhengig av hva den enkelte foretrekker (og kurset man går på), men mange grunnferdigheter er det lite hensiktsmessig å ha under stimulus kontroll og samtlige SKAL kunne utføres frivillig (noe som i praksis betyr at man aldri kan få de under 100% stimulus kontroll - siden sk betyr at hunden alltid utfører atferden når signal gis, men aldri ellers).

Ideelt sett så går det jo an å ha en ekstra kolonne for hver av grunnferdighetene for å registrere stimulus kontroll, (og evt en egen for doggie-zen og/eller andre forstyrrelser), men å kalle det stimulus kontroll blir altså ikke helt presist. Det kan jeg dog leve med :-)

Nå fører jeg ikke treningslogg, så jeg har nok ingen gode tips å komme med her, men jeg lurer litt på hva man definerer som at hunden kan øvelsen eller momentet. Og hva gjør man når hunden "kan", men det ikke er bra nok? Selv de øvelsene som eldste hunden min i snitt får rundt 9 på i elite er det definitivt ting som må forbedres og ting som endrer seg så noe som var perfekt har sklidd litt ut. Alle disse skjemaene tar ikke høyde for det. Unghunden min kan jo alle momentene i fri ved fot, men han har allikevel ikke en sånn øvelse som jeg ønsker enda. Hva krysser man av på da? Det er ikke kritikk, alle har forskjellig system (jeg har hele mitt i hodet og noen tanker i bloggen), men jeg ser noen store svakheter med et så svart/hvitt system. Hvordan løser dere dette?

Kjempefint innspill! Dette demonstrerer kanskje forskjellen på de som er på et lavere nivå (eller ikke har begynt ) og de som er langt forbi?

Jeg tenkte på det da jeg så skjemaet til @Tabris at jeg sannsynligvis aldri kommer til å oppnå "mørkegrønt", men vil forbli på lysegrønt, hvis du skjønner. Man er jo aldri 100% fornøyd, og hunden mister kunnskap som ikke trenes på.

Ellers er det jo sånn at det fint går an å si at en grunnferdighet et "ferdig" selv om den må repeteres innimellom eller før den skal brukes, mens øvelsene aldri blir ferdig for alltid. Kanskje svaret er at grunnferdighetene kan "krysses av", mens øvelsene må settes opp og krysses av før hver konkurranse eller lignende? Selv om jeg snakker om lydighet nå så gjelder dette igrunnen alle mulige aktiviteter med hund.

Det kunne vært interessant å vite hva slags opplegg feks førerhundskolen har for sine hunder. De er vel avhengig av å være ganske systematiske .. med flere hunder pr trener og MANGE forskjellige faktorer og øvelser som hundene skal takle.

Jeg har laget en, for meg, detaljert og oversiktelig treningsplan. Ikke sikkert andre er enige. Jeg trengte noe som ga meg så detaljert info som jeg trengte, men som også ga meg en rask oversikt over progresjon og status, samtidig som den raskt og effektivt kunne oppdateres uten å bruke mye tid.

Derfor har jeg brukt et Excel-ark hvor jeg har tre faner.

Ah.. denne var helt fantastisk! Jeg holder på å lage meg treningsdagbok (noe må man gjøre mens man venter på valp ) og jeg har tenkt på noe detaljert a la det du har.

- En kalender-del, hvor øktene kan planlegges.

- En del hvor jeg kan skrive om de ulike øktene

- En del del hvor jeg kan markere fremgang (grunnferdigheter, og sette sammen øvelser/klasser).

Og jeg har tro på at du har gøy med hunden din selv om du er strukturert Noen elsker lister, og du er tydeligvis en av dem!

Hvordan klarer du å holde orden på øvelsene/grunnferdighetene? :-)

Hva inneholder deres treningsdagbøker? Hvordan organiseres aktivitetene?

Hvis dere deler opp øvelsene, hvordan holder dere orden på delmomentene og grunnferdighetene?

(Jeg har sjekket gamle tråder, men de mangler svar på spørsmålene mine, føler jeg :-) )

Håper noen finner ut av dette snart. Jeg skal hente en 15 uker gml valp fra EU i juni, men 8 uker hadde vært enda bedre